Erna Solberg
Et optimistisk verdiparti
Høyres landsmøte
SAS-hotellet på Holbergs plass, Oslo, 12. mai 2006

Kjære venner,

Da vi for ett år siden var samlet til landsmøte, var Høyre det ledende regjeringspartiet. Vi hadde styrt landet i fire år, og det gikk bra for Norge. Landsmøtet staket ut kursen for de kommende fire årene.

Men velgerne gav oss ikke den tillit vi hadde håpet på.

Når vi nå møtes til landsmøte, er det i en vanskelig tid for Høyre. Vi har gjort et dårlig valg og vi gjør det dårlig på målingene.

VG skrev i en lederartikkel etter valget i fjor: "Den nye rødgrønne regjeringen går til dekket bord og har et fantastisk godt utgangspunkt for sitt arbeid i den påbegynte fireårsperioden".

Denne setningen sier mye om hva Høyre gjorde riktig i regjering! Men den sier også en del om at vi ikke klarte å omsette politiske resultater i oppslutning blant velgerne.

Men jeg vil trekke frem to ting som vi kan og skal være stolte av:

- For det første: Familiene har bedre råd, pasientene og de eldre har bedre tilbud, elevene lærer mer, det er færre sosialklienter og flere i jobb. Vi i Høyre bidro til et bedre samfunn for innbyggerne.

- For det andre: Vi i Høyre sto sammen som et lag. Selv om kritikken haglet, trodde vi på at vår politikk ville gi resultater over tid - slik vi nå ser. Og det stod vi sammen om.

Det har ikke manglet på innsats og glød blant Høyres tropper. I september i fjor - like etter valget - kunne man lese følgende i en dødsannonse i Fredriksstad Blad: "Like kjært som blomster er en stemme til Høyre i neste valg".

Jeg skal ikke nå si at "slike tillitsvalgte vil Høyre ha". Men engasjement og pågangsmot til siste slutt - det er hva jeg forbinder med Høyres valgkamp, og det vil jeg takke dere alle for!

Gode resultater for innbyggerne er nødvendig, men på ingen måte nok til å bli gjenvalgt. Det burde vi skjønt. Vi kunne jo lært av historien.

I 1945 gikk Winston Churchill for gjenvalg i Storbritannia. Han hadde nettopp vraket nazismen i Europa - men ble selv vraket til fordel for Labours Clemet Attlee.

Vår feil - min feil - var ikke først og fremst det vi gjorde, men det vi ikke gjorde. Vi klarte ikke å være tydelige nok på hvilken politisk kurs vi ville føre fremover - hva velgerne kunne forvente seg dersom vi fikk fortsette.

Vi planla det ikke slik, men faktum er at vi snakket for mye om hva vi hadde gjort og for lite om hva vi ville gjøre.

Den feilen gjør ikke jeg flere ganger. Og feilen er egentlig lett å unngå - for vi i Høyre er jo utålmodige, vi har fantastisk mye vi vil gjøre.

Å gjenvinne velgernes tillit er en enorm oppgave. Jeg har det øverste ansvaret. Men dette er ikke noe one-woman-show. Vi må alle gjøre vår del.

Vi skal ta vare på det beste i Høyre, men vi må også tørre å fornye oss.

Vi skal snakke

- mindre om milliarder, og mer om mennesker,

- mindre om penger, og mer om personer,

- mindre om formue og mer om folk - fordi det er mennesker som er Norges viktigste formue.

Kjære venner: Der andre har fått fremstille oss som et pessimistisk kalkulatorparti, skal vi presentere oss som det vi er: Et optimistisk verdiparti!

Som dere så på filmen har jeg brukt vinteren på å reise.

Jeg har fått snakket med, og lyttet til, store deler av Høyres tillitsmannskorps. Jeg har også snakket med, og lyttet til, mange av dere som er her.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal bli flinkere til det. Lytte.

Dere kjenner kanskje igjen notatboken min fra filmen. I den har jeg notert innspill, forslag og tilbakemeldinger fra dere.

Vi skal lytte. Men jeg har ikke bare ansvar for å lytte. Jeg har også ansvar for å lede.

Når jeg nå peker ut en kurs for et bredere og sterkere Høyre skal dere vite at jeg bygger den på ideer og innspill jeg har fått fra dere og fra tusenvis av engasjerte partifeller og sympatisører rundt om i hele landet.

Det er krevende, men ikke umulig, å vinne tilbake velgernes tillit. Historien om Churchill endte ikke i 1945. Han vant valg igjen i 1951. Historien om Høyre ender ikke i 2005. Vi skal vinne valg igjen i 2007 og 2009.

På mine reiser i vinter har jeg vært i alle deler av landet, i alle 19 fylkene, i mange av dem flere ganger.

Jeg har fått mange ulike innspill, og noen helt like innspill. Et innspill jeg har fått i alle fylker, og som jeg har sett alle steder: Det er ingen trøst når veien er smal at veien er lang. Folk og bedrifter har fortsatt behov for bedre veier i dette landet!

Regjeringen foreslo i dag i revidert nasjonalbudsjett å bevilge 175 mill. kroner ekstra til vei. La meg si med en gang: Det er ikke godt nok. Jan Tore, du skal bare begynne å lete etter inndekning, for jeg lover at vi i vårt forslag skal øke dette med minst 300 mill. kroner - slik at vi får en halv milliard mer til vei. Denne opptrappingen er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Derfor vil vi fortsette en opptrapping hvert år fremover.

Når jeg har reist har jeg møtt fantastisk mange forskjellige, ulike mennesker. Jeg kunne fortalt mange historier om

Mennesker som lykkes. Mennesker som trenger hjelp. Mennesker som trenger en ny sjanse for å igjen kunne stå på egne ben. Mennesker som yter en innsats for andre.

Et enormt mangfold. Dette mangfoldet er vår største ressurs.

Mangfoldet gir muligheter, men dessverre også noen begrensninger. Det verste jeg ser er når stigmatisering, fordommer og intoleranse bryter ned menneskers selvrespekt.

For ofte er jo ikke de største hindringene de andre påfører oss, men å overvinne vår egen manglende tro på at det vi drømmer om er mulig.

For Høyre et det grunnleggende med: Respekt for mangfold, ulikhet og likeverd. Respekt for hverandre - og respekt for oss selv.

Som Jo Benkow uttrykte det: "Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes".

Toleranse er ikke et mål på hvor godt vi liker eller er enige med andre mennesker. Toleranse er et mål på hvor godt vi tåler at andre mennesker tenker, mener eller handler annerledes enn vi selv ville gjort.

Jeg vil utfordre sosialistene: Er man for mangfold er man også for valgfrihet. Er man mot valgfrihet er man også mot mangfold!

Høyre bygger sin politikk på tillit til det enkelte menneske. Det er det som gjør Høyre til Høyre - og som gjør at bare Høyre er Høyre.

Samtidig kan det hende at vi i vårt budskap om hvor "uendelig" mye det enkelte menneske kan utrette, har glemt noe viktig:

Vi kan alle nå mål som vi setter for oss selv. Men vi kan også alle oppleve å ikke lykkes i alt.

Derfor er det viktig for Høyre å føre en politikk som gir mennesker muligheter, men like viktig for Høyre å føre en politikk som gir mennesker trygghet.

Et samfunn som bygger på tillit til enkeltmenneskene blir sterkere, varmere og tryggere enn et samfunn der mennesker bare henvises til å fremsette sine ønsker og krav overfor politikere...

...og sterkere, varmere og tryggere enn et samfunn der vårt samfunnsansvar er gjort opp når skatten er betalt og vi har fått kvittering i posten av Kristin Halvorsens skatteinnkrevere.

Fellesskap er viktig - for meg og for Høyre. Fellesskap betyr samtidig noe annet - og mer - for Høyre enn for sosialistene.

For det er slik at fellesskap er mer enn offentlig sektor.

Velferd er mer enn statlig støtte.

Rettferdighet er mer enn likhet.

Og trygghet er mer enn at samfunnet står stille.

Oppsummert i ett ord dreier Høyres politikk seg om muligheter. Ikke bare i Norge, men globalt. Ikke bare i dag, men også i morgen. Ikke bare for noen, men for alle.

Høyres budskap er muligheter for alle!

Noen er redd for forskjeller. Jeg er ikke redd for forskjeller. Jeg er for forskjeller, fordi jeg er for mangfold - fordi jeg vet at mangfold gir muligheter for alle.

Det vi må hindre er uakseptable forskjeller - ikke som følge av at noen gjør det bra, men som følge av at noen faller utenfor.

Jeg vil bekjempe urettferdigheten som oppstår når mennesker som kan og vil jobbe ikke blir tilbudt den hjelpen som trengs for å komme tilbake i jobb.

Jeg vil bekjempe urettferdigheten som oppstår når morgendagen kommer og folk oppdager at jobben deres var gårsdagens jobb og ikke en trygg jobb for fremtiden.

Jeg vil bekjempe urettferdigheten som oppstår når elever kan gå gjennom skolen uten å bli sett og komme ut av skolen uten å kunne det de skal - for tapte skoleår kan ingen trygd kompensere - uansett hvor høy den er!

I høst begynte min sønn Erik i 1. klasse på skolen - sammen med 60.245 andre barn i Norge. For meg handler forvalteransvar om hvilket samfunn vi overlater til våre barn.

Hva kommer til å prege deres liv?

Det eneste vi vet med sikkerhet er at vi umulig kan forutse alt våre barn vil bli stilt overfor.

- Men når internasjonal konkurranse påvirker arbeidsplassene våre i dag, blir ikke utfordringen mindre for Erik og hans generasjon.

- Når flere jobber blir spesialiserte - og det blir stadig færre jobber for ufaglærte - blir ikke arbeidslivet mindre krevende når Erik skal kaste seg ut i det.

- Når samfunnet vårt er flerkulturelt i dag, kan vi forutse at mangfoldet ikke blir mindre i fremtiden, det blir større.

I den politiske debatten hører vi ofte dem som hever røsten mot omstillinger i arbeidslivet, mot internasjonal handel - mot Amerika der ute, eller mot det flerkulturelle samfunnet her hjemme - det er som å høre igjen slagordene fra 70-tallet: "Stopp verden, vi vil av"!

Det er lett å oppfatte alt de er mot, men ikke alltid like lett å oppfatte hva de er for.

La meg slå fast hva jeg er for: Der andre strever med å stanse toget til fremtiden, er jeg opptatt av hvordan vi kan få alle om bord. Hvordan vi skal sikre muligheter for alle!

Vår jobb i dag er å sikre at Erik og hans 60.245 jevnaldrende skal ha muligheter til å oppleve meningsfylte liv, oppleve trygghet, oppleve at andre har bruk for en, oppleve at de har en plass i samfunnet.

Som foreldre har vi et ansvar for å gi våre barn en personlig ballast og gjøre våre barn lykkelige. Som politikere har vi et ansvar for å gi alle barn de beste muligheter til å klare seg i arbeids- og samfunnslivet.

Så hva gjør vi i dag for å oppnå det?

For å skape muligheter for alle mener jeg vi må sette oss fem viktige mål. Mitt første mål er:

En kunnskapsskole der ingen elev blir hengende etter

Når våre barns muligheter i livet avhenger av hva de kan, kan ikke vi sitte rolig og se på at 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig.

Så satt da heller ikke Kristin Clemet rolig. Vi har fått kunnskap, krav og kvalitet tilbake i skolen. Nå leser 2.-klassingene bedre enn før. Rekrutteringen av mattelærere øker igjen.

Nå vil jeg at alle som begynner i 1. klasse skal være i stand til å lære å lese og skrive fra første skoledag. Derfor ønsker jeg språkkartlegging av alle 4-åringer.

Å ønske seg mer lek og mindre læring i skolen er å privatisere læring. For hvis læringen ikke skjer på skolen, vil den bare skje utenfor skolen. Det rammer ikke først og fremst barn som har ressurssterke foreldre, det rammer først og fremst de barna som ikke har det.

Skolen er samfunnets viktigste virkemiddel for å få til sosial endring. En minister som ikke stiller krav til skolen, og skoler som ikke stiller krav til elevene, vil skape større sosiale forskjeller i Norge. Det aksepterer ikke Høyre.

Høyres prosjekt er å gå fra en skole som gjentar og forsterker sosiale forskjeller fra generasjon til generasjon, til en skole som gir muligheter for alle.

Kunnskapsministeren har brukt 98% av sin tid til å bekjempe friskoler der 2% av norske elever går. Høyre vil alltid forsvare friskolene, for elevers og foreldres rett til å velge er en menneskerett.

Men Høyres aller fremste forpliktelse er å skape en god offentlig skole, der 98% av norske barn går! En skole som setter eleven i sentrum. En skole som lar hver enkelt elev få utvikle seg til det ytterste av sitt potensial. En kunnskapsskole der ingen elev blir hengende etter.

Kompetanse er ikke bare noe vi skaffer oss i skolen - det er noe vi må tilegne oss også gjennom hele voksenlivet for å kunne gripe nye muligheter. Derfor er mitt andre mål:

Et arbeidsliv der alle får bidra og der de som faller utenfor får en ny sjanse

800.000 mennesker i arbeidsfør alder - 1 av 4 - er i dag utenfor arbeidslivet. Ingen hadde drømt om at så mange skulle settes på sidelinjen, og det var neppe drømmen til dem som rammes heller.

Den viktigste grunnen til at jeg vil gi mennesker mulighet til å bidra, er å gi dem respekt - og selvrespekt. Men det er også slik at hvis laget Norge skal prestere maksimalt, kan vi ikke sette 800.000 mennesker på benken. Mange av dem kan og vil bidra. Vi vil gi dem muligheten!

Det er et paradoks at så mange er satt utenfor i en tid hvor vår viktigste utfordring er mangel på arbeidskraft.

Vi må føre en seniorpolitikk som gjør at det ikke lønner seg mer å være passiv enn aktiv for dem som har lyst og krefter til å stå lenger i jobb. Det er respektløst overfor arbeidstagere med kunnskap og erfaring som vi trenger.

Vi må sørge for at unge sosialhjelpsmottagere ikke blir møtt med trygd - men med hjelp, tilbud og krav slik at de kan snu i døra på sosialkontoret.

I Klepp har de et slikt mål, "snu i døra", og det virker i praksis. 22 år gamle Louise gikk den tunge veien til sosialkontoret for å be om hjelp. I stedet for en trygdesjekk fikk hun en jobb.

De som synes det er strengt å stille krav bør lytte til hva Louise sier selv: "Da jeg begynte på tiltaket, følte jeg at jeg ikke hadde fått til noe i livet. Her fikk jeg høre hvor flink jeg var til alt mulig, og det ga selvtillit. Nå ser jeg lyst på framtida". Jeg vil ha rett og plikt som prinsipp i alle trygdeordninger. Høyre har fremmet konkrete forslag for å gi mennesker en ny sjanse, og vi vil fortsette å gjøre det - fordi det gir mennesker muligheter!

Da Per-Kristian Foss gav skattelettelser, var det for å skape mer velferd. Noen anklaget oss for å gi skattelettelser til de rike. De tok feil. Vi gav først og fremst skattelettelser til dem som stod utenfor: Vi tok mindre skatt fra bedriftene - resultatet er færre ledige og flere i jobb!

Vi møter ikke fremtiden ved å beskytte mennesker mot virkeligheten, men ved å ruste mennesker til å klare seg i en ny virkelighet. Slik vi vil ruste Norge til å klare seg i en ny verden.

At Kina og India kan produsere det samme som oss, billigere enn oss - eller at polske bygningsarbeidere kan bygge hus i Norge - er først og fremst tegn på at mange mennesker i verden har fått det bedre: Millioner av mennesker er på vei ut av fattigdom og i ferd med å klatre den samme velferdsstigen som vi i Norge klatret i forrige århundre.

Norge skaper ikke en bedre verden om vi trekker stigen opp etter oss. Det skaper ikke en gang et bedre Norge.

De ansatte ved Union i Skien fikk oppleve globaliseringen på kroppen. Men nå er 80 av dem på plass i en ny jobb - ved REC Scanwafer i Porsgrunn - og skal produsere solcellepaneler.

De jobbet i en bedrift som konkurrerte med andre som kunne gjøre det samme som dem, billigere enn dem. Nå jobber de i en bedrift som har utviklet et internasjonalt kunnskaps- og teknologifortrinn i et globalt marked som vokser med 30% hvert år.

Jeg sier ikke at omstillingen de har vært gjennom har vært enkel. Men kanskje vil de oppleve at den nye jobben er tryggere enn den gamle - at omstillingen ikke var slutten på noe godt, men begynnelsen på noe bedre.

Er det noe som er viktig for å sikre velferden i et høykostland, så er det at våre arbeidsplasser og bedrifter klarer å jobbe smartere og bedre enn i andre land - og hele tiden greier å utvikle nye produkter, nye tjenester, nye bedrifter og nye jobber.

Derfor er det mitt tredje mål

Et nyskapende næringsliv som utløser muligheter i hele landet

Mange sier: Det vil vi ikke klare. Men vi er gode på mye. Energi og petroleumsteknologi. Informasjonsteknologi, metallindustri. Vi har kompetanse!

Og i Horten lager de "stjerner". Jeg vet det, for jeg har besøkt mikroteknologimiljøet i Horten. De fortalte at om jeg skulle bli litt varm om hjertet når jeg ser en stjerne blinke, så er sjansen stor for at den blinkende stjernen egentlig er en satellitt. Og at det er ¾ sjanse for at akkurat den satellitten inneholder teknologi fra Horten.

Og det er jo en grunn til å bli varm om hjertet!

Vi må slutte å snakke oss selv ned. Vi skal være mer ambisiøse der hvor vi er gode, og vi skal ha ambisjon om å bli gode på mer. Selv i Norge må vi la det vokse frem en kultur for å våge å strekke seg etter stjernene.

Nøkkelen er å satse på vår viktigste ressurs - menneskene - og bygge på kompetanse og menneskelige egenskaper. Vi må løfte forskning og utvikling, slik vi gjorde i regjering. Vi må slippe løs de skapende kreftene og oppmuntre gründerskap. Vi må bygge innovasjons- og problemløsningsevnen - eller sagt på norsk: Vi må pirre nysgjerrigheten.

Å pirre nysgjerrigheten er hele ideen bak FabLab-prosjektet til det amerikanske universitetet MIT, som har valgt å legge sitt eneste laboratorium i Europa - til Lyngen i Troms.

Filosofien er å lære opp neste generasjon - våre barn - til å ligge i front av den teknologiske utviklingen: For å skape innovasjonsevne.

Betydningen av geografi og avstander blir mindre når de teknologiske mulighetene blir større. Men muligheten til å bo og leve der man vil, er knyttet til muligheten for verdiskaping. Derfor vil Høyre utløse muligheter over hele landet.

Vi vil investere i veier, sikre energiforsyning og gi flere deler av landet mulighet til å ta del i petroleumsalderen - på en måte som går hånd i hånd med fiskeriene og miljøet. Ja, norsk natur er i seg selv en næringsvei, og reiselivet har fortsatt et eventyrlig potensial som vi vil bidra til å utløse.

Fremfor alt vil vi investere i mennesker - for det er mennesker som gjennom nysgjerrighet, skaperevne, skaperglede og gründerskap kan ta mulighetene i bruk!

Kunnskap er blitt så viktig at jeg tør spå en dramatisk endring i maktforholdene i arbeidslivet. Det vil bli mindre motsetninger. Arbeidsgivere og arbeidstagere har felles interesser i å skape verdier for seg selv og for hverandre. Derfor vil jeg gjøre det lettere og mer attraktivt for ansatte å bli medeiere i egen bedrift.

Det er uholdbart dersom det alltid er de ansatte som skal ofre seg for å sikre eiernes interesser - alltid i form av lavere lønn eller dårligere arbeidsvilkår. Men hvis de ansatte får en andel i gevinsten av å bedre konkurranseevnen, blir mulighetene og tryggheten større for alle.

Jeg besøkte nylig bedriftene Trolltech og APL - to ulike bedrifter i to ulike deler av landet, som har forstått akkurat det samme: At for å tiltrekke seg og holde på flinke folk må de kunne tilby noe mer. Det er slik det moderne arbeidsliv blir, ikke bare i nymotens bedrifter, men i alt næringsliv som erkjenner at de ansatte - menneskene - er bedriftens viktigste ressurs.

Vi vil foreslå skatteregler som gjør det lettere for hver nordmann å eie aksjer i sin egen arbeidsplass - og være med på å nyte godt av det overskuddet som ikke kan skapes uten dyktige og innsatsvillige arbeidstagere.

Dette er selveierdemokrati i praksis, og jeg er sikker på at Jan P. Syse ville gledet seg!

Vi fører en politikk som er bra for næringslivet. Og det bidrar til å skape verdier og velferd - det skaper nye jobber, bedre varer og tjenester og større skatteinntekter som kan betale for de offentlige tilbudene. Vi er et næringslivsparti - fordi vi er et velferdsparti!

Mitt fjerde mål er

Et offentlig velferdstilbud som sikrer hjelp når vi trenger det

I valgkampen ble jeg noen ganger møtt med påstanden: "Dere vil jo privatisere slik at folk selv må betale for sykehusbehandling!" - eller eldreomsorg, eller skole. Nei, det er jo ikke riktig.

Spørsmålet sier mye om at andre har fått definere Høyre. Men det er vårt problem som vi må ta ansvar for selv. Kanskje vi har snakket så mye om hva vi vil forandre, at mange har trodd vi ikke vil bevare noe.

La det ikke være tvil: Høyre er for et skattefinansiert helsevesen der alle får rett behandling til rett tid. Men vi vil også noe mer. Vi ønsker verdige helse-, pleie- og omsorgstjenester der den syke, eldre eller funksjonshemmede beholder medbestemmelse, valgfrihet og kontroll i sin egen hverdag.

Vårt valgfrihetsbudskap dreier seg ikke om de "rike og vellykkede", de har valgfrihet allerede.

Hvorfor skal ikke eldre selv kunne velge fast hjemmehjelp? Høyre vil at du skal kunne velge hvem som kommer hjem til deg. Du skal slippe å måtte forholde deg til at stadig nye mennesker dukker opp. Og du skal ha rett til å si i fra til kommunen når du ikke er fornøyd med hjelpen din, slik at du kan bytte til en annen hjemmehjelp.

Jo mer man er avhengig av andre, jo viktigere er det å være herre i eget liv og kunne bestemme i egen hverdag. Valgfriheten skal ikke være minst for dem som trenger den mest - eller minst på de områdene i livet hvor det er viktigst. Vår valgfrihet er ment for alle!

Mitt femte mål for å gi muligheter for alle er

Et mangfoldig samfunn der mennesker møtes med respekt, åpenhet og toleranse

Jeg ønsker et samfunn som preges av sterke fellesskap - et samfunn som har flere fellesskap enn bare staten. Et samfunn som har et mangfold av fellesskap - og som ser mangfold som en verdi i seg selv. Fordi det er mangfold som tillater mennesker å leve sine liv i tråd med sin individuelle egenart og sine drømmer.

Det er viktig å la mennesker få bruke seg selv; i jobben, i næringslivet, i det offentlige. Men det er like viktig i den delen av samfunnet som ikke er i markedet og ikke er det offentlige - i de mange personlige fellesskapene der vi får mening i livet og tilværelsen.

Jeg tror det er en økende bevissthet om at det er mer som betyr noe i livet enn bare penger. Også kvaliteten i vår omgang med andre mennesker betyr noe. Det er mange som snakker om et "kaldere samfunn". Men vi opplever også enorm medfølelse og omsorg. Se hvordan nordmenn reagerte overfor hverandre etter tsunamien eller ved innsamlingsaksjoner når nøden rammer.

Vi må dyrke den sosiale medfølelsen og utvikle den, ikke bare til fordel for mennesker på den andre siden av kloden, men også for mennesker på den andre siden av gaten.

Ta frivilligheten i bruk, også i sosialpolitikken - fordi det spontane engasjementet som kommer nedenfra kan skape varmere, sterkere og tryggere fellesskap enn planer og systemer som kommer ovenfra!

Jeg ønsker meg et Norge der mangfold, kreativitet, kultur, frivillighet, initiativ og innsatsvilje, fellesskap og ansvarsfølelse blomstrer. Klimaet for å bygge opp under dette kan skapes i kommune-Norge. Derfor er Høyre for desentralisering av oppgaver. Dere som lever ute i kommunene er flinkere til å bruke frivillighet enn staten noen gang kommer til å bli.

I Stortinget vil vi bidra gjennom å øke skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner. Jeg synes dette er et meningsfylt budskap foran kommunevalgkampen: At Høyre vil bygge opp under og slippe løs alle de skapende kreftene som bygger samfunnet nedenfra - mennesker som hjelper andre og hverandre - for slik bygger vi også varmere, tryggere og sterkere fellesskap mellom mennesker i samfunnet.

Erik - og de 60.245 andre som begynte på skolen i høst - vil oppleve et flerkulturelt samfunn. Ikke bare i arbeidslivet, men i alle deler av samfunnet. De vil også være mer vant til det. Jeg er optimistisk til at det vil være berikende. Men da må vi også gjøre det til en berikelse!

Derfor er vi for en innvandringspolitikk som er streng, men rettferdig.

Vi er for en integreringspolitikk med balanse mellom rettigheter og det å stille klare krav.

Vi er for en inkluderingspolitikk som bygger på likeverd - som ser mulighetene, som ser enkeltmenneskene og ikke bare gruppene.

Den velutdannede ingeniøren skal ikke jobbe på McDonalds på grunn av navnet, men som ingeniør på grunn av sin kompetanse og sine personlige egenskaper.

Målet på om det flerkulturelle samfunnet våre barn skal leve i blir bra, må være om Ali og Ingrid har like muligheter til å bruke sine evner. Når jeg er opptatt av at vi må skape et samfunn med muligheter for alle, er det også en beskjed til innvandrerforeldre om at de må sørge for å gi sine egne barn muligheter til å treffe egne valg.

Kjære landsmøte,

For å gi muligheter for alle - i morgen og i fremtiden - må vi forvalte vårt ansvar i dag. Og vi må forvalte vårt ansvar globalt, fordi velferd og trygghet i Norge ikke kan sees uavhengig av den nød og utrygghet som preger mange steder i verden omkring oss.

I Norge har vi vært vant til bred enighet om utenrikspolitikken.

Et unntak er SV. De har stått utenfor og demonstrert sin uenighet for all verden. Nå er SV i regjering. De står nå innenfor og demonstrerer sin uenighet for all verden.

I TV-serien "Ja vel, Statsråd" har Sir Humphrey krisemøte med utenriksråden når regjeringen møtes uten dem for å diskutere utenrikspolitikk. Som han sier: "Nasjonen kan jo ikke ha to utenrikspolitikker"!

Den episoden kjenner jeg en statsminister, en utenriksminister og en finansminister som kan ha glede av å se. Og for meg må de gjerne se den i arbeidstiden - den er jobbrelevant.

Rotet, uenigheten og venstredreiningen av utenrikspolitikken svekker vår evne til å bidra, vår stemme i verden og dermed også våre interesser.

Norge har både interesser og ansvar i verden omkring oss. Fordi internasjonal terrorisme, internasjonale flyktningstrømmer og globale miljøproblemer påvirker også oss i Norge - og fordi vi har evne og moralsk plikt til å bidra.

Derfor må vi ta vår del av ansvaret for stabilitet og gjenoppbygging i Irak og Afghanistan, bidra til en god WTO-avtale og internasjonal verdenshandel som fungerer godt og si klart fra om at vi ikke aksepterer diktatur som i Hviterussland.

Jeg ønsker et Norge som deltar i verden, og ikke er tilskuer til den. Et Norge som skaper seg venner og ikke uvenner. Et Norge som ikke står utenfor, men som er medlem i Europa - Høyre vil ha Norge inn i EU!

Kjære landsmøte,

Når jeg har reist over hele landet har det slått meg at det er ikke politikere som bygger landet. Det er mennesker som bygger landet. Og samfunnsbyggingen er ikke et tilbakelagt stadium. Den pågår hver eneste dag - i bedrifter, på skoler, på institusjoner og i lokalsamfunn.

Noen har før dette landsmøtet interessert seg for spørsmålet: Er Høyres vei videre til høyre i norsk politikk eller til venstre? Mitt svar er: De har dårlig retningssans - Høyres vei er fremover!

Høyres jobb oppgave er å stimulere, bygge opp under og utløse kreftene og potensialet som bor i menneskene - i hvert enkelt menneske.

Det er derfor Høyre vil skape muligheter for alle. Og for å få det til har jeg i dag snakket om fem mål jeg vil at Høyre skal ha for Norge:

1. En kunnskapsskole der ingen elev blir hengende etter.

2. Et arbeidsliv der alle får bidra og der de som faller utenfor får en ny sjanse.

3. Et nyskapende næringsliv som utløser muligheter i hele landet.

4. Et offentlig velferdstilbud som sikrer hjelp når vi trenger det.

5. Et mangfoldig samfunn der mennesker møtes med respekt, åpenhet og toleranse.

Skritt for skritt skal Høyre realisere disse målene. Slik skaper vi et samfunn vi med stolthet kan overlevere til våre barn.

Jeg ønsker at vi skal formidle budskapet om å fremme muligheter for alle fordi jeg vil at Høyre skal være gjenkjennelig, men fornyet.

Fornyet, for som et folkeparti kan ikke Høyre la seg fremstille som interesseparti for noen få.

Gjenkjennelig, fordi det å sørge for at mennesker har like muligheter bygger på grunnverdier som har vært, er og skal være Høyres kjerne - i gode og onde dager.

Høyres verdier er der, de er like viktige i dag som før, de trenger ikke finnes opp på nytt.

Å søke gjenvalg som leder gjør meg ydmyk. Å ha disse verdiene i ryggen gir meg trygghet.

Trygghet til å be dere om å være med meg og omsette disse verdiene til virkelige løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker.

For det er det Høyre er til for, det er det Høyre jobber etter i Stortinget og det er det Høyre går til valg på - i 2007 og 2009.

Jeg er overbevist om at Høyre tåler enhver sammenligning og konkurranse, rett og slett fordi det Høyre jeg meldte meg inn i, det Høyre jeg tror på og det Høyre jeg ønsker å lede er et Høyre som har som sitt fremste formål å legge til rette for at alle mennesker får muligheter til å utvikle sine evner og til å utnytte sitt potensial.

Vi vil la mennesker komme til sin rett og leve et liv de finner meningsfylt, slik at vi bygger et godt samfunn.

Dette er et Høyre Norge trenger. Det er dette Høyre jeg vil ha. Jeg vil på søndag søke deres fornyede tillit - og be dere alle om å være med meg i et krevende og slitsomt, men også meningsfylt, spennende og viktig arbeid for Høyre - og for landet.