Kristian Tonning Riise
Med blå politikk blir Norge på sitt beste
Tale til Unge Høyres sommerleir
Hove leir, 4. august 2014

Kjære alle sammen,

Dette har jeg gledet meg til veldig lenge.

Velkommen til fem fantastiske dager med politikk og debatt, med bading og grilling, med fotballturnering og leirbål, med vennskap og kjærlighet.

Velkommen til det jeg er sikker på at blir både deres og mitt vakreste sommerminne i år.

Velkommen til Hove leir, og velkommen til Unge Høyres sommerleir 2014.

Dere som er her i dag, er ikke bare med på en ny epoke i Unge Høyre. Dere er også med på en ny epoke i norsk politikk.

Da vi var samlet her for ett år siden, så forberedte vi siste innspurt på valgkampen 2013. Vi sørget for at alle som var med på sommerleiren det året gikk derfra med kunnskapen, argumentene og energien som skulle til for å sparke Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ut av regjeringskontorene, og vinke et endelig og etterlengtet farvel til den rødgrønne regjeringen.

Når vi er samlet her i år, så er det etter tidenes valg for Høyre siden 80-tallet, og med det blåeste Stortinget i norgeshistorien. Det er ni år siden Høyre satt i regjering, og det er 24 år siden Høyre hadde statsministeren.

Nå er vi tilbake der vi skal være.

Og kjære venner,

Den seieren kom ikke av seg selv. Den kom fordi vi hadde den beste politikken, de beste stortingskandidatene og den åpenbare statsministerfavoritten. Men den kom også fordi at det på hvert torg i landet sto smilende Unge Høyre-medlemmer klare til å spre Høyres budskap.

Den kom fordi det er få byer, bygder eller tettsteder i Norge som ikke fikk besøk på døren av et eller flere Unge Høyre-medlemmer i løpet av valgkampen.

Den kom fordi hundrevis av Unge Høyre-medlemmer over hele landet RAIDET valgtorgene med de beste argumentene og de mest entusiastiske medlemmene.

Og den kom ikke minst fordi hver videregående skole i landet møtte de best forberedte skoledebattantene, som parkerte SU, satte en parentes rundt Senterungdommen og feiet gulvet med AUF.

Nå er vi klare for fem fantastiske dager med politikk og moro, og da vil jeg at dere skal begynne med å kjenne litt på hvor stort dette faktisk er.

Dere er med på et historisk politisk skifte i Norge, og det har dere alle sammen all grunn til å være skikkelig stolte av. Men samtidig som vi skal være stolte av at vi endelig er tilbake der vi skal være, så er det viktig at vi er klare over at det er nå jobben virkelig begynner.

Og altså, jeg kan skjønne hvorfor det er lett å tro at det blir plankekjøring fremover.

SV har omtrent like stor oppslutning på meningsmålingene som alkoholprosenten i en lettøl. Senterpartiet tror kamferdrops er noe nytt og spennende. Og Arbeiderpartiet har fått en leder som er så uklar at han får Morten Harket til å virke konkret.

Men det er når medlemstallene stiger, når det er solid borgerlig flertall på alle målinger, når det er god stemning i Regjeringen, og når Erna og co har sørget for tidenes beste sommervær i Norge, at vi må passe oss for ikke å bli altfor selvtilfredse.

At vi ikke må bli så opptatt av at det er hyggelig å se våre folk i sort, nypolert statsrådsbil, at vi glemmer hvorfor vi egentlig vant dette valget.

Da jeg talte til Unge Høyres landsmøte, som nyvalgt leder, for litt over en måned siden snakket jeg blant annet om politikk som idékamp. Om viktige idékamper Høyre har vunnet gjennom tidene.

Jeg vil vi skal huske at valget i 2013 også var en idékamp. Det var kanskje ikke en idékamp med harde fronter, slik våre foreldre husker fra 80-tallet, men det var en kamp mellom to forskjellige virkelighetsbeskrivelser av Norge.

Det var en kamp mellom en rødgrønn koalisjon, som mente at ting egentlig gikk helt fint som det var, som mente at vi ikke trengte å gjøre noe særlig nytt, som var fornøyd med at skolen i Norge er helt midt på tre, som var fornøyd med at altfor mange står i helsekø, som mente at det ikke var noen stor utfordring at Norges konkurranseevne hadde blitt svekket hvert eneste år.

Ja, som nærmest ble fornærmet og snurt når noen påpekte at det er mye som kan gjøres langt bedre. 
 
Vårt svar var at Norge fortjener bedre. At det er mye som er bra i Norge, men at vi ikke er fornøyd med et Norge som bare er bra. Da vi sto vi på skoler, torg og gater over hele landet, lovet vi et Norge på sitt beste.

Vi sa at Norge er bra når 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Men når Norge er på sitt beste, får alle elever de grunnleggende verktøyene de trenger for å klare seg i en stadig tøffere verden.

Vi sa at når det går bra i Norge, så står 800 000 mennesker utenfor arbeidslivet. Men når Norge er på sitt beste, jobber alle de som vil og kan, akkurat når de ønsker.

Vi sa at når det går bra i Norge, står nesten 300 000 mennesker i helsekø. Men når Norge er på sitt beste, er det viktigste at du får helsehjelp når du trenger det, uavhengig av om legen får lønna si fra staten eller en privatklinikk.

Dette er løfter som forplikter. Nå er det på tide å gjennomføre. Og Unge Høyre har noen klare forventninger til regjeringen.

En av de tingene jeg er mest fornøyd med er alle gjennomslagene vi fikk i regjeringserklæringen. Særlig gjelder det skolepolitikken. Nå er det på tide å omgjøre ord til handling. Nå holder det ikke lenger at Høyres stortingsprogram inneholder Unge Høyres skolepolitikk. Nå er det på tide at alle elever i Norge får oppleve Unge Høyres skolepolitikk.

Da jeg meldte meg inn i Unge Høyre var Torbjørn Røe Isaksen leder. Nå er han kunnskapsminister og styrer skole- og utdanningspolitikken i Norge. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle her når jeg sier at vi er utrolig stolte av Torbjørn, men nettopp derfor har vi også noen ekstra forventninger til Torbjørn.

Derfor blir ikke jeg fornøyd hvis ikke jeg kan sitte på skoledebatter i 2015 og si at:

Fordi Høyre innførte anonym retting av prøver får alle den karakteren de fortjener. 
Fordi Høyre innførte lærerevaluering har alle fått en mulighet til å si ifra hva de mener om undervisningen. 
Og ikke minst, fordi Høyre innførte fritt skolevalg, så er det ikke lenger postkassen din som bestemmer valgmulighetene dine, men hvilke ambisjoner du har, og den jobben du er villig til legge ned for å nå de målene.

Og det er ikke bare Torbjørn vi har forventinger til. Når vi stiller til gjenvalg i 2017, så vil jeg kunne sitte rakrygget i skoledebattene og si at:

Frafallet i skolen har gått ned. 
Mens kunnskapen i skolen har gått opp.

At mobbing i skolen har gått ned.  
Fordi antimobbetiltakene har gått opp.

At helsekøene har gått ned. 
Samtidig som valgfriheten har gått opp.

At ungdomsledigheten har gått ned.  
Mens antall gründere har gått opp.

Norge på sitt beste er ikke noe løfte om et perfekt Norge. For vi tror ikke at det finnes noe idealsamfunn, en endelig og absolutt slutt på samfunnsutviklingen. Men vi tror at det alltid er mulig å forandre samfunnet til det bedre.

Det er vi som kan skape Norge på sitt beste. For det er vi som tror på å slippe løs skaperkraft og initiativ, ikke å holde dem tilbake. Det er vi som tror på utfordringer som er tilpasset hver enkelt elev, ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes. Det er vi som tror at det å stille krav er å bry seg.

Ja, det er vi som tror at vi hjelper folk, ikke ved å sy puter under armene på dem, men ved å sette opp en stige og si at hvis du tar det første skrittet, så skal vi hjelpe deg å klatre akkurat så høyt du vil.

Samtidig som vi snakker om Norge på sitt beste, er det viktig ikke å glemme at mange mennesker i store deler av verden opplever de verste dagene i sitt liv akkurat nå.

I Darfur i Sudan har ti år med krig gjort regionen til et av de fattigste områdene i verden. Fortsatt er regionen preget av omfattende politisk vold. Flere millioner er fordrevet fra hjemmene sine. Mer enn 300.000 mennesker er drept. FN har for lengst sluttet å telle antall drepte. Mange mener at dødstallene er nærmere det dobbelte.

I Kongo har vi vært vitne til den dødeligste konflikten verden har sett siden andre verdenskrig. Borgerkrigen og etterspillet har kostet mer enn 5 millioner menneskeliv. Selv om det er ti år siden krigen offisielt tok slutt fortsetter bevæpnede opprørsgrupper å herje i landet. Nesten 3 millioner mennesker er internt fordrevet, og de fleste får liten eller ingen humanitær hjelp.

I verdens nyeste land, Sør-Sudan, der Norge har hatt et sterkt engasjement, risikerer landet å bli revet i stykker av politisk og økonomisk kaos, bare tre år etter folkefesten da landet ble uavhengig.

Det er lett å glemme disse konfliktene, når kriger og uroligheter som er nærmere oss selv dominerer mediebildet. Det er vår oppgave å sørge for at det ikke skjer.

De siste årene har vi sett en mer spent utenrikspolitisk situasjon enn på lenge. Om vi vender blikket til Syria ser vi en av de kanskje verste humanitære katastrofene i moderne tid. Siden demonstrasjonene mot Assads terrorregime oppsto i 2011, har borgerkrigen krevd livene til mer enn 170.000 mennesker.

En tredjedel av befolkningen er på flukt. Over en million barn er flyktninger, og Unicef anslår at det nå er 6,5 millioner syriske barn som trenger umiddelbar humanitær hjelp.

I Midtøsten er vi også i ferd med å bevitne fremveksten av en ny radikal islamistisk stat. I sommer tok terrororganisasjonen ISIL kontroll over store deler av Syria og Irak. Gruppen regnes som en av de mest ekstreme jihadistgruppene i verden, og bruker skrekkelig brutale metoder for å holde på kontrollen. I en av provinsene ble 50 syriske regjeringssoldater henrettet. Mange av dem ble halshogd, og hodene til flere ble satt på en stake og utstilt i byen.

I den irakiske byen Mosul, som jihadistene nå kontrollerer, har kristne fått valget mellom å konvertere, betale ekstra skatt til islamske Sharia-domstoler eller dø. Nå er byen tom for kristne for første gang på nesten 2000 år.

Dette angår oss. Vi vet fra PST at mer enn 50 nordmenn har reist til Syria for å krige. Norsk Utenrikspolitisk Institutt anslår at 60-70 nordmenn kan ha fått terrortrening i Syria. Flere nordmenn skal angivelig ha klatret i ISIL-hierarkiet.

Nylig opplevde vi en skjerpet beredskapssituasjon som følge av trusler mot Norge. Dette ble en påminnelse om at Norge ikke er upåvirket av uroligheter andre steder i verden. Kanskje står vi foran en ny og mer usikker sikkerhetssituasjon for Norge i tiden fremover.

Vi skal ikke lenger enn over grensen til vårt naboland Russland, før vi ser et autoritært regime, som gjør alt de kan for å hindre fremveksten av et mer utvidet, demokratisk og vestlig orientert Europa.

I mars ble verden lamslått vitne til at Russland annekterte den ukrainske Krim-halvøya. Det var første gang siden andre verdenskrig, at en europeisk stat med makt annekterte en del av et naboland. Over hele Øst-Ukraina ser vi nå pro-russiske opprørere, bevæpnet med svært avanserte våpen, som ikke kan komme fra noe annet sted enn Russland.

Nylig ble et malaysisk passasjerfly skutt ned over et øst-ukrainsk område kontrollert av prorussiske separatister. 298 mennesker mistet livet. Amerikansk etterretning har slått fast at den som avfyrte raketten må ha hatt russisk opplæring eller bistand. President Vladimir Putins svar var ingen beklagelse, men en omfattende statsdirigert propagandaoffensiv.

Jeg er enig med statsminister Erna Solberg, når hun sier at det både er Norges interesse og Norges plikt å bidra til internasjonal stabilisering.

På denne sommerleiren skal vi ha en hel dag som er viet til Europapolitikk. Det er et viktig signal om at Unge Høyre alltid kommer til å være på lag med de som vil ha mer, ikke mindre, internasjonalt samarbeid. De som vil ha et sterkere og mer forent Europa, ikke mer alenegang og isolasjon.

De som mener at vi trenger å bidra mer til våre allierte i NATO, og ta en større rolle i internasjonale operasjoner, og ikke dem som mener at Norge kan høste alle fruktene av de avtalene som garanterer for vår sikkerhet, men vike unna ansvaret når det gjelder som aller mest.

Vi kommer ikke utenom noen ord om konflikten på Gaza-stripen.

Jeg er egentlig enig med noe forfatter Øyvind Strømmen skrev i en kronikk i VG. «Jeg vil ikke være med på den skyttergravskrigen rundt Israel», skrev han. Og det er akkurat slik denne debatten føles ut som noen ganger.

Få, om noen, saker i den norske politiske debatten har så harde og steile fronter som Israel-Palestina-konflikten. Man kan knapt twitre noe forsøksvis nyansert om situasjonen uten å kaste seg inn i et vepsebol av reaksjoner, fra begge sider av skyttergraven.

Jeg nekter imidlertid å akseptere at Israel-Palestina er en svart/hvitt debatt, der det kun handler om å velge side.

Jeg nekter å akseptere at man ikke kan forsvare Israels rett til å eksistere, og Israels rett til å forsvare seg mot vilkårlige rakettangrep, uten at man også kan sympatisere med palestinerne.

Jeg nekter å akseptere at fordømming av Hamas er et forsvar for Israels metoder.

Og jeg nekter å akseptere at fordømming av de sivile tapene som følger av Israels krigføring er et forsvar av, eller en bagatellisering av, Hamas.

La meg slå noen ting fast:

Gaza-stripen styres av en ekstrem islamistisk bevegelse, som undertrykker sin egen befolkning, og har null respekt for menneskeliv. Hamas er en organisasjon som likviderer politiske motstandere, og holder befolkningen i et jerngrep. Det finnes ingen ytringsfrihet, ingen religionsfrihet, ingen organisasjonsfrihet, ingen rettigheter for seksuelle minoriteter, på Gaza.

Vi snakker om en organisasjon som bruker sykehus som hovedkvarter, og skoler som baser for raketter.

En organisasjon som forherliger martyrdøden og reagerer på bombeadvarsler med å oppfordre sivile til å samle seg på hustakene av bygninger som skal bombes.

En organisasjon som bruker millioner på terror-tuneller, når de kunne bygget skoler og sykehus.

Det kan ikke være noen tvil om at Hamas er en tragedie for Gaza og for det palestinske folk.

 
Samtidig er det absurd å bruke det som argument for en slags blankofullmakt for Israelsk maktbruk.

Ja, vi holder Israel til en høyere standard. Vi forventer at det eneste demokratiet i Midtøsten, at et av de mest velutviklede landene i verden, også i en krigssituasjon, utviser en respekt for menneskeliv som er et liberalt demokrati verdig.

Derfor skal vi også si klart ifra at vi fordømmer overdreven maktbruk fra israelsk side og det store tapet av sivile liv, slik vi også fordømmer rakettangrep mot Israel. 

Nylig ble en FN-skole, sør på Gaza-stripen, som fungerte som tilholdssted for innbyggere som har flyktet fra sine hjem, bombet av israelske styrker. Minst 16 ble drept. Langt flere alvorlig skadet.

Det kan kun være et svar på denne handlingen. Dette er en helt uakseptabel fremferd, som det ikke går an å unnskylde. Hvis Hamas bruker FN-bygninger som rakettbaser så er det et utilgivelig brudd. Det forandrer uansett ikke det faktum at bombing av en FN-drevet skole som huser barn, kvinner og menn som søker tilflukt er en akkurat like utilgivelig handling.

Jeg sitter ikke med løsningen på Israel/Palestina-konflikten, men jeg er overbevist om at løsningen finnes rundt forhandlingsbordet, og ikke på slagmarken. 
I en kommentar for halvannen uke siden etterlyste politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, Midtøstens Nelson Mandela. «En leder som er i stand til å legge historien bak seg og bygge bro over nesten uoverstigelige motsetninger.»

Jeg tror hun har helt rett når hun skriver at en «en slik leder på palestinsk side hadde satt Israel under større politisk press enn noe israelske myndigheter har opplevd», men jeg vil legge til at det også er vanskelig å se at Israels fremferd i dag bidrar til å styrke de moderate kreftene på palestinsk side, på noen måte.

Unge Høyre svar i denne konflikten er at det kun er en tostatsløsning som kan gi varig fred. Skal vi få til det må voldsbruken slutte, politiske samtaler må gjenopptas, og verden rundt må støtte oppom de moderate kreftene på begge sider. Derfor kommer jeg til å fortsette å svare konsekvent nei, når noen ber Unge Høyre om å sette seg ned i skyttergraven enten det er på den ene eller den andre siden av konflikten.

Til slutt har jeg lyst til å runde av med å snakke om noe HELT annet.

For denne sommeren har jeg blitt oppmerksom på hvilket akutt behov vi har for alternative stemmer i den norske arbeidsdebatten.

Arbeidsledigheten blant unge under 25 år i Norge, er nesten tre ganger så høy som resten av befolkningen.

Men like sikkert som at solen står opp hver morgen, er det at du blir kalt rabiat av LO hvis du foreslår selv de mest moderate endringene i arbeidspolitikken.

Da arbeidsminister Robert Eriksson foreslo å åpne for midlertidige ansettelser, slik at flere får en sjanse i arbeidslivet, så kalte LO-lederen det for en «krigserklæring». Hun mente det ville ta Norge tilbake til løsarbeidersamfunnet.

Jeg har en beskjed til regjeringen, og det er at de ikke skal la seg skremme av LO sine karakteristikker. 

Vi trenger nemlig en mer liberal arbeidspolitikk. Det store skillet i arbeidslivet i dag, går ikke mellom dem som har fast jobb eller midlertidig jobb. Det går mellom de som har jobb og de som ikke har jobb. Mellom de som er innenfor arbeidslivet og de som er utenfor.

LO representerer de privilegerte. De som har jobb. Men Unge Høyre skal også stå på for alle dem som ikke er så privilegerte som LOs medlemmer. De som IKKE har en mektig og styrtrik fagforening i ryggen, som alltid har jobbet for å gjøre arbeidslivet mer skjermet og mer regulert.

Det kommer aldri til å være populært blant de som har trukket stigen opp etter seg, å foreslå at stigen må senkes ned igjen, men det gjør det ikke noe mindre riktig.

Vi vil at dagens unge skal ha samme muligheter til å klatre opp den stigen, som generasjonene før oss, og vi kommer ikke til å akseptere at LO-ledelsen forsøker å skremme bort disse stemmene med merkelapper og karakteristikker.

Det var det norske folket som stemte frem tidenes blåeste Storting i Norge.

Vår ambisjon bør ikke være noe mindre enn at det også skal medføre tidenes blåeste politikk i Norge.

Og vet dere hvorfor?

Det er fordi at det kun er med blå politikk at vi får Norge på sitt aller beste!

Tusen takk for meg.