Kristian Tonning Riise
Enkeltmennesket i førersetet av sitt eget liv
Tale til Unge Høyres sommerleir 2015
Hove leir, 3. august 2015

Kjære Unge Høyre,

Det er så sykt digg å se dere.

Jeg har gått og gledet meg til dette i hele sommer. Været er fantastisk. Ingenting kler Hove leir bedre enn solskinn, et stort blått telt, masse Unge Høyre-effekter. Og ikke minst mange hundre Unge Høyre-medlemmer.

Nå er vi klare for fire dager med politikk og debatt. Bading i sjøen og fotball på sletta. Musikk rundt leirbålet og på scenen. Gamle venner og nye vennskap. Sommerflørting og kjærlighet.

Vi er klare for vårt beste sommerminne i år. Vi er endelig klare for UNGE HØYRES SOMMERLEIR 2015!

Unge Høyre har mange tradisjoner som er flere tiår lange.

Sånn skal det være i et konservativt parti, men sommerleiren er en ganske ny tradisjon. Dette året er det tredje gang på rad at vi arrangerer sommerleir. Det sies at to ganger er repetisjon, men tre ganger er tradisjon. Vi kan derfor slå fast at sommerleiren er blitt en tradisjon. Ja, jeg tror faktisk at vi er ferd med å skape en viktig institusjon i Unge Høyre. 
 
Jeg vil at dere skal ta en liten kikk på dette bildet.

Ser dere noen kjente fjes?

Dette er et bilde av Unge Høyre-kandidater fra Høyres landsmøte i Haugesund i 1989. I dag er en av dem statsminister, fire er statsråder, en er parlamentarisk leder i Høyre, en er tidligere statsråd og nå leder i Civita.

Tre av dem treffer dere i løpet av denne sommerleiren. Det er ganske kult. Også er det ikke sånn at alle her skal bli statsråder og heltidspolitikere. Alle her VIL neppe det heller. Og det er bra. Vi skal ikke leve av politikere etter oljen.

Vi som er her har forskjellige drømmer, talenter, ambisjoner og ønsker for fremtiden, men alle som er her nå er en del av SIN Unge Høyre-generasjon.

Jeg er sikker på at alle kommer til å få verdifull kunnskap, erfaringer og opplevelser. Dere kommer til å få minner for livet. Mange av dere kommer til å få venner for livet. Noen kommer til å finne kjæresten sin her.

For sommerleiren handler om å ha det gøy, treffe nye folk og lære mer om politiske saker, ideologi og debatteknikk, men sommerleiren handler også om noe enda viktigere. Det handler om å kjenne på at vi er en del av et fellesskap. Og ikke det felleskapet som sosialistene snakker om, i bestemt form entall, som kun betyr staten og offentlig sektor. Vi som er her, er et fellesskap fordi vi tror på noen felles verdier.

Vi tror på frihet for enkeltmennesket. At samfunnet blir best ved at hver enkelt får lov til å bestemme litt mer over sitt eget liv, ta de avgjørelsene de mener er best for seg og bruke mer av pengene sine på det de selv har lyst til.

Vi tror på mangfold. Der noen drømmer om et samfunn med en skole eller et helsevesen som behandler alle likt, så sier vi at det mest urettferdige man kan gjøre, er å behandle ulike mennesker helt likt. Fordi ulike mennesker ønsker ulike ting, drømmer om ulike ting, trenger ulike ting, og det er ikke bare helt greit. Det er grunnleggende bra for samfunnet.

Og derfor tror vi også på toleranse. Fordi mennesker ikke bare skal få lov til å være ulike, de skal også få lov til å velge ulikt. Og vi skal legge til rette for at det er mulig.

Og det er her vi skiller oss fra venstresiden.

Vi setter individet foran systemet. 
Vi applauderer mangfoldet. 
Og vi er ikke redd for valgfrihet. Vi omfavner den.

Vet dere noe av det jeg er mest lei i debattene om valgfrihet?

Det er folk på venstresiden som sier at ja, men denne valgfriheten bare er for de friske. For de vellykkede. For de rike. Jeg har lyst til å sende en klar beskjed til disse: for noe forbanna tøys!

Som om valgfrihet ikke er viktig for folk som har det vanskelig. For folk som har falt utenfor. For et forferdelig budskap at valgfrihet skulle være noe som bare er bra for privilegerte folk med mye penger. Rike folk trenger ikke Høyre for å ha valgfrihet. De har alltid hatt valgfrihet.

Jeg skal si dere hvem som trenger Høyre for å få mer valgfrihet.

Det er familien som tjener så lite at de ikke har råd til å ta med barna sine på ferie, betale for fotballtreninger eller håndballtreninger, hvis skatten blir for høy.

Det er multifunksjonshemmede som trenger brukerstyrt personlig assistent for å kunne bestemme selv når de skal stå opp. Når de vil besøke venner. Når de vil legge seg.

Det er rusavhengige som ønsker å bli rusfri eller mennesker med psykiske lidelser, som mener at det beste tilbudet for dem er på en privat klinikk, men som ikke har mulighet til å velge det uten fritt behandlingsvalg.

De trenger politikere som bryr seg om deres valgfrihet.

Det er faktisk få områder der valgfrihet er viktigere enn i sosialpolitikken. Det er nemlig noen som mener at den beste sosialpolitikken er å sette alle som trenger hjelp i en offentlig kø og gi dem en lapp der det står: du er nummer 150.000 i køen. Vennligst vent på tur.

Venstresiden sier at dette valget handler om ta kampen for et varmere samfunn. Det er jeg enig i, for jeg kan ikke tenke meg noe mer kaldt enn venstresidens sosialpolitikk.

Vår sosialpolitikk handler om å sette enkeltmennesket i førersetet av sitt eget liv. Den handler om å se mennesker. Gi folk mer frihet. La folk ta mer ansvar.

Dette året har mer enn 14.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne fått rett til brukerstyrt personlig assistent.  Det betyr at folk som har behov for hjelp til det aller meste får muligheten til å leve ett selvstendig liv. Fra å være ufrivillige passasjerer i rødgrønt klientsystem, der andre bestemte for dem når, hvor, av hvem og til hva nødvendig assistanse skal utføres er de i stedet blitt arbeidsledere i sin egen hverdag.

Tenk deg hvilken selvrespekt, hvilken ansvarsfølelse, hvilken verdighet den valgfriheten har medført.

Denne høsten trer også reformen fritt behandlingsvalg i kraft. Det betyr at for eksempel rusavhengige som ønsker å bli rusfrie ikke lenger skal måtte ta til takke med å være passive deltakere i en offentlig helsekø. De får nå muligheten til å velge det tilbudet som passer dem best.

Vår beskjed til rusavhengige er at VI kan ikke gjøre deg rusfri. Det er du som må gjøre den jobben, men vi kan gi deg de verktøyene du trenger. Og vi kan gi deg muligheten til å gjøre det på den måten du tror at fungerer best for deg.

Arbeiderpartiet har lovet å reversere fritt behandlingsvalg, de vil fjerne retten for mennesker som er syke av rus og psykiske lidelser til å bestemme over eget liv.

Jeg kommer aldri til å godta at det å bry seg handler om å putte folk i en eller annen offentlig kø, sette folk på en eller annen stønadsordning, og si vær så god, vi forventer ikke noe mer av deg.

Det å bry seg handler om å se hver enkelt, gi folk mer ansvar, stille noen krav og si at vi ser deg fordi vi har tro på at du kan utrette noe.

Kjære venner,

Valgfrihet står sentralt i alle deler av politikken vår, og ikke minst i skolepolitikken.

Så er det sånn at alle partier sier at de er for valgfrihet i skolen, men de legger ganske ulike ting i den valgfriheten. Den eneste valgfriheten vi fikk med rødgrønn skolepolitikk, var å utvanne grunnskolen med mest mulig hippie-valgfag og skolefrukt.

Men hva med foreldres rett til å velge den skolen som passer best for barna sine?

Eller ungdommers rett til å velge videregående skole selv? Nei, da blir det plutselig vanskeligere. Det strider nemlig med den rødgrønne drømmen om «enhetsskolen». En skole. En elevmasse. En enhet.

Jeg tror ikke det er noe begrep jeg misliker så sterkt som «enhetsskolen». De kunne kalt det «enfoldsskolen». For vi mener at mangfold er bra. Ikke bare et mangfold av mennesker. Men et mangfold av ulike tjenester, ulike tilbud. Fordi vi mener at mangfold gjør samfunnet bedre.

Derfor har vi utvidet muligheten til å starte friskole. Før fikk du bare lov til å starte friskole hvis den hadde en alternativ pedagogikk eller religiøst grunnlag.

Og jeg er veldig for at man skal kunne starte religiøse friskoler, men det er jo helt latterlig at hvis du jobber i bygg og anleggsbransjen og mener at du kan tilby en bedre snekkerutdanning enn det offentlige, så skal du ikke få lov til det med mindre du også pugger de ti bud og synger salmer i lunsjpausen.

Derfor har vi vedtatt at hvis du har en god idé til en friskole som vil satse på realfag, idrett, språk, kunst eller kultur. Og hvis du kan levere et godt faglig tilbud, ja, så skal du få lov til å starte opp.

Neste høst kan elever søke seg inn på landets første private kokkeskole med offentlig støtte, når Lærlingekompaniet åpner ny skole i Oslo. Deres mål er å skape Norges beste kokkeskole.

I vår verden er det jo dette helt åpenbart bare positivt. At flere gode tilbud å velge mellom er bedre enn ett. Kanskje de til og med kan lære av hverandre og bli bedre. Det er nemlig sånn konkurranse fungerer.

Men Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er mot dette fordi det bryter med tanken om at alle elever skal lære akkurat det samme, på akkurat samme måte, følge akkurat det samme løpet.

Men hvis man virkelig er for mangfold, så synes man det er fint at folk er ulike, at de er flinke til ulike ting. Da synes man det er fint at de som ikke passer helt inn i det offentlige systemet har flere andre alternativer å velge mellom.

Derfor synes ikke vi det er noe mål at alle skal velge et offentlig tilbud. Nei, det kan faktisk hende at offentlige tilbud har godt av å bli utfordret.

Konkurranse gjør at nemlig vi skjerper oss. Gir litt ekstra. Henter ut det potensialet som lå der hele tiden, men som vi kanskje trengte en liten push for å finne.

Mangfold gjør at vi lærer nye ting, utfordrer oss selv, utfordrer hverandre. Derfor kommer det aldri til å være noe mål for oss at alle skal velge likt. Nei, vi mener tvert imot at det er bra for samfunnet at folk velger ulikt.

Og den friheten er det Unge Høyres jobb å forsvare.

Gjennom hele skoleløpet har vi kjempet for å utvide valgfriheten, mot en venstreside som ønsker å begrense.

Det beste eksempelet på det er kanskje fritt skolevalg. Takket være iherdig innsats fra Unge Høyre er det nå 12 av 19 fylker i Norge som har fritt skolevalg. Det har krevd mye jobb, men vi er ikke fornøyd før alle 19 fylker har fritt skolevalg.

Egentlig burde det vært fritt skolevalg i hele landet, og det har jeg tenkt å fortsette å minne Torbjørn om, men han har i hvert fall kommet oss i møte. Regjeringen innfører nå en såkalt gjesteelevsgaranti som gjør at alle elever i Norge kan søke seg inn på videregående skoler i andre fylker hvis de vil det, og at hjemfylket er forpliktet til å betale for den skoleplassen hvis du kommer inn.

Det er et stort skritt på veien mot det Unge Høyre har kjempet for helt siden før jeg ble medlem, nemlig nasjonalt fritt skolevalg. Men den viktigste kampen nå står faktisk ved dette lokalvalget, og dette har jeg tenkt å bruke litt tid på.

Fordi selv om alle elever i Norge snart kan søke seg til en hvilken som helst skole i hele landet, så er det fortsatt altfor mange som ikke kan søke seg til den skolen de vil i sitt eget fylke. Fordi de ikke har fritt skolevalg.

Det får den absurde konsekvensen at hvis du for eksempel bor i Malvik i Sør-Trøndelag, et par mil øst for Trondheim og ønsker å gå studiespesialiserende, så kan du kun søke på én eneste skole i ditt eget fylke, men en hvilken som helst i resten av landet.

En elev i Malvik kan altså søke seg inn på studiespesialiserende i Kristiansand eller Alta, men får ikke lov til å kjøre 20 min for å gå på skole i Trondheim.

Vet dere hvorfor? Fordi Rita Ottervik og de rødgrønne politikerne i fylket har bestemt at alle elever skal gå på en skole som ikke ligger mer enn 6 km unna.

Men det blir verre. For i fylker der vi allerede har fått igjennom fritt skolevalg, så kjemper vi nå imot et Arbeiderparti som har gjort det til en valgkampsak å fjerne det.

Ja, dere hørte riktig. Arbeiderpartiet i for eksempel Hordaland har gjort det til en valgkampsak å fjerne fritt skolevalg.

Det betyr at Petter Haraldsen, som liker å si at han er fra Bergen, men som egentlig er fra Askøy som er en egen kommune og en øy utenfor Bergen, ikke ville fått lov til å ta kjøreturen over Askøybroen til Bergen for å gå på videregående skole. Bare fordi Arbeiderpartiet har bestemt at det er best for alle å gå på nærskolen.

Da vi fikk innført fritt skolevalg i Hordaland i 2004, så kalte Ap det for «Arrogant. Uforsvarlig. Respektløst og Sjuskete».

Jeg er spent på hvem Ap mente det var respektløst mot. For det kan i hvert fall ikke ha vært elevene som fikk mer valgfrihet.

Det må ha altså ha vært politikerne Ap mente det var respektløst mot. Og nå, ti år senere har Hordaland Arbeiderparti frisket på retorikken. For på nettsidene deres fant jeg følgende slående argument mot fritt skolevalg: «Å kalle karakterstyrt inntak for fritt skolevalg blir litt som å kalle en geit for en ku».

Altså jeg skulle likt å være på det valgkampmøtet i Hordaland Ap, og se forsamlingen si: OH, SNAP? En geit for en ku? Den satt ass. Sinnsykt bra retorikk.

Men lå oss se litt på denne argumentasjonen. For det er altså en helt fantastisk mangel på logikk. Fordi det er selvfølgelig riktig at ikke alle kommer inn på den skolen de helst vil gå på.

Det er fordi noen skoler er mer populære enn andre. Men det fine med fritt skolevalg er at alle har de samme mulighetene.

Uansett om du bor i et rikt nabolag eller et fattig nabolag. Uansett om foreldrene dine har mye penger eller lite penger, høy utdanning eller lav utdanning. Så har alle de samme mulighetene, hvis de jobber hardt for å få de karakterene som trengs for å komme inn der de vil.

Og vet dere hva som er det beste med denne ordningen? At dette systemet faktisk fører til at de aller fleste KOMMER INN på førstevalget uansett.

Den løsningen som Arbeiderpartiet mener er enda friere er altså: postnummerbasert skolevalg. Det er jo åpenbart ikke bare en mer ufri ordning. Det er også en helt ansvarsløs ordning. For hva er det man egentlig sier til elevene med en sånn ordning? Synd du jobbet så hardt for å få gode karakterer på ungdomsskolen, for det blir nok nærskolen på deg uansett. Så du får se å pelle deg på den skolen vi mener at passer deg best.

Vårt budskap til elever på ungdomsskolen er i stedet: at det eneste som hindrer deg fra å komme inn på akkurat den skolen du vil, er deg selv. Hvis du jobber på skolen, står på, får gode nok karakterer, så kan du velge videregående helt selv. Det er å gi elevene mer valgfrihet og mer ansvar.

Det er få ting, ja kanskje ingenting, som motiverer meg mer til valgkampen enn dette: at Høyre skal få fortsette kampen for mer kunnskap og mer valgfrihet i skolen der vi styrer, og at vi skal erstatte enhetsskolen med et mer mangfoldig skoletilbud for alle der Ap styrer.

En skole som ser enkelteleven, som gir tilpasset opplæring, som lar folk få utvikle sine talenter, og sine egenskaper.

En skole som er mer opptatt av at alle skal få bli den beste versjonen av seg selv enn at alle skal bli mest mulig lik et gjennomsnitt.

Vår skole frykter ikke at noen gjør det bedre enn andre. Men vi er dypt bekymret for de som faller utenfor. For de som faller fra.

Vår skole frykter ikke ambisjoner. Vi frykter ikke suksess. Vi frykter ikke foreldre som vil det beste for barna sine. Vi frykter ikke at elevene vil ? og får ? velge selv. Men vi er dypt bekymret for skoler, rektorer og lærere som ikke har høye nok ambisjoner for elevene. Vi er bekymret for at noen foreldre ikke engasjerer seg nok i skolen, fordi de mener barnas utdanning er skolens ansvar ene og alene.

Med vår regjering, med vår politikk så er vi på vei mot en skole hvor kvaliteten går opp, frafallet går ned, gode lærere kommer inn og ufaglærte lærere er på vei ut!

Men folkens,

Vi må også ta et lite oppgjør med noe vi ikke er like flinke på. For er det en ting venstresiden er mye flinkere på enn oss, så er det at uansett hvor feil de tar så er de like selvsikre når de går inn i debattene. De er så selvsikre at Helga Pedersen kan få samme spørsmål av en journalist 24 ganger på rad uten å svare, og likevel mene at hun har rett. 

Vi i Høyre er litt mer forsiktige, og derfor kommer vi litt oftere på defensiven, men i år har jeg blitt overbevist om at vi kan bedre.

Dere som var på sommerleiren i fjor husker at jeg snakket om behovet for nye stemmer i arbeidslivsdebatten. I åtte år hadde vi nemlig en regjering som egentlig fungerte som en nikkedukke for LO.

LO har en fast plass i sentralstyret til Arbeiderpartiet. De finansierer valgkampen til Arbeiderpartiet. Og derfor vet også Arbeiderpartiet at de ikke vinner valg uten støtte fra LO. I åtte år kunne LO si "HOPP" også spurte Ap hvor høyt.

Problemet med det var at det skapte et arbeidsliv som er veldig behagelig for alle de som er innenfor, men som er tilsvarende vanskelig for alle de som er utenfor. 
Det gjelder særlig for ungdom. Arbeidsledigheten blant unge under 25 år i Norge, er nesten tre ganger så høy som resten av befolkningen.

Men mange arbeidsgivere ønsker å gi ungdom en sjanse. Gevinsten er jo potensielt veldig mye større ved å få inn en ung person med pågangsmot og stå på vilje, som er villig til å lære nye ting og lærer nye ting fort.

Men for mange blir risikoen for stor når marginene er små og man kanskje er usikker på om det er rett person å ansette. Da er det litt lettere å gå for det middelaldrende, litt kjedeligere, ikke fullt så lovende, men tryggere alternativet.

Det er dette vi ønsket å gjøre noe med da vi åpnet for mer bruk av midlertidige ansettelser i fjor. At flere ungdommer skulle få mulighet til å prøve seg midlertidig i en bedrift, få en sjanse, vise hva de er god for. Dette kalte LO for en krigserklæring.

Så da vi var her i fjor ga Unge Høyre klar beskjed til regjeringen om at de ikke skulle la seg skremme av LO sine karakteristikker, men stå løpet ut. Det gjorde de, og i januar i år opplevde vi første generalstreik i Norge på 16 år. Ledelsen i LO, Unio og YS fullmobiliserte hele apparatet sitt, men resultatet ble et realt mageplask for de rødgrønne og LO-ledelsen.

Hele dagen dominerte vi sosiale medier med vårt budskap.

At flere midlertidige ansettelser handler om å få flere av de som står utenfor arbeidslivet til å komme inn i arbeidslivet. Gjøre skillet mellom de som står utenfor og de som står innenfor mindre.

At midlertidig stilling er første skritt på veien til fast ansettelse. Og særlig for unge, funksjonshemmede og innvandrere.

At 70 prosent av de som blir ansatt midlertidig er fast ansatt etter tre år.

At muligheten til å ansette midlertidig kan være det som gjør at en gründer tør å ta sjansen på å teste ut behovet for utvidelser i en mindre bedrift.

Ja, at midlertidige stillinger til og med er så lurt at da SV skulle ansette ny gruppesekretær i Bergen, så utlyste de stillingen midlertidig.

Men jeg skjønner jo at det er et midlertidig behov for ansatte i SV, for skal vi tro mange meningsmålinger så er partiet SV et ganske midlertidig prosjekt.

Men det var ikke bare vi som dominerte. I tillegg rykket en etter en ut og beskyldte LO for å gå til streik MOT de svakeste. Eddie Eidsvåg, som leder Pøbelprosjektet - et tiltak som hjelper folk som har falt utenfor inn i arbeidslivet - kalte streiken en skam.

Mange som i utgangspunktet står langt unna høyresiden politisk beskyldte LO for å glemme hva solidaritet handler om. 

Fagbevegelsen mobiliserte det sterkeste virkemiddelet de har for første gang på 16 år. Det eneste de oppnådde var å etterlate et inntrykk av en usolidarisk fagbevegelse som ikke henger med i tiden, som ikke bryr seg om alle de som står utenfor arbeidslivet, som er mer opptatt av å trekke å trekke stigen opp etter seg, enn å løfte den ned så flere får lov å klatre.

Vi lærte noe viktig av denne debatten. Vi lærte at vi kan vinne debattene når vi nekter å spille på deres banehalvdel. Når vi nekter å akseptere skremmebildene fra motstanderne. Nekter å argumentere defensivt, når vi vet at vi har en offensiv sak.

Når vi kan vinde en debatt om arbeidsmiljøloven, med Norgeshistoriens blåeste regjering, mot en fullmobilisert fagbevegelse og en krakilsk venstreside, og i tillegg samlet et bredt borgerlig flertall bak endringene.

Ja, da er det faktisk ganske lite vi ikke kan få til.

Kjære venner,

Det er litt rart å tenke på at det har gått ett år siden forrige sommerleir.

Tiden har gått så sykt fort, men det er også fordi vi har gjort sykt mye.Vi har vervet nye medlemmer over hele landet. Vi har videreutviklet politikken vår. Satt dagsorden. Utfordret Høyre og regjeringen når det har vært nødvendig. Og vi har stått i stormen, bedre enn noen, og forsvart viktige reformer for Norge når det har vært nødvendig.

Og vi har ikke minst vist ungdommer som hørte skoledebattene eller som besøkte valgtorgene til Unge Høyre forrige valgkamp, og som ble overbevist om å stemme Høyre, at de fikk noe igjen for stemmen sin.

For hva var noe av det vi lovet for to år siden?

Vi lovet for eksempel at ungdommer skal få tjene mer penger på sommerjobben sin, før de må betale skatt av det. Nå er frikortgrensen økt med 10.000 kroner.

Vi lovet at vi skulle bygge flere studentboliger. Nå bygger vi dobbelt så mange i året som under den forrige regjeringen.

Vi lovet å gjøre mer for ungdommer som sliter med psykiske problemer. Nå er det kommet mer penger til skolehelsetjenesten. Antallet helsesøstre er på vei opp. Flere skolepsykologer kommer inn.

På skoler med yrkesfag lovet vi å øke lærlingtilskuddet slik at det blir mer lønnsomt å ansette lærlinger. Nå er det økt med til sammen 10.000 kr pr lærling siden vi tok over, og på landsmøte fikk vi gjennomslag for at det skal fortsette å øke med nesten 20.000 kr til før vi er fornøyd.

Forrige valg var jobben vår å løfte Erna og regjeringen inn i regjeringskontorene. Nå har vi en borgerlig regjering som sier ja til Unge Høyres forslag, og ikke en sosialistisk regjering som sier NEI.

Det er dritkult, men denne gangen skal dere ikke bare be folk om å stemme på Høyres kandidater. Denne gangen er det faktisk VI som står på valg. Nå skal vi få Unge Høyre-medlemmer inn i kommunestyrer og fylkesting over hele landet.

Ved kommunevalget i 2011 fikk vi inn et skred av Unge Høyre-medlemmer i kommunestyrer og fylkesting. Det har gitt resultater.

Nå skal Bergen teste ut anonym retting av prøver. En rekke kommuner og fylker har gjort det samme.

I 2013 ble Buskerud det 12. fylket i Norge som innfører fritt skolevalg, etter press fra Unge Høyre. Og det var også Unge Høyre som sørget for at Buskerud er det første fylket i Norge som har ansatt et eget antimobbeombud. Det var en resolusjon som Christopher Wand og Elise Loftheim skrev i 2010? noen år senere var det gjennomført.

Det er også takket være Unge Høyre at 10 av 19 fylker de siste årene har gitt elevene rett til å evaluere undervisningen.

Dette året har vi faktisk en unik mulighet. Nå har vi en regjering som bevilger mer penger til viktige saker for Unge Høyre, men det er ofte kommunene som bestemmer hvordan pengene brukes.

Når regjeringen bevilger mer penger til skolepsykologer og helsesøstre i kommunene, så trenger vi Unge Høyre-folk i kommunestyret som sørger for at pengene faktisk går til det.

Kampen mot mobbing i skolen krever oppfølging på alle nivåer. Når Torbjørn Røe Isaksen setter i gang nye tiltak mot mobbing, så trenger vi Unge Høyre-folk som sørger for at det følges opp lokalt.

Det er stadig Unge Høyre som må være garantisten for at vi har fritt skolevalg, at elever får evaluere lærerne sine eller at store prøver og innleveringer rettes anonymt for å motvirke trynefaktor.

Det er Unge Høyre som må sørge for at vi har byer og tettsteder som er tilpasset ungdommer og studenter. At vi har nok små leiligheter i sentrum, at kollektivtilbudet er bra nok og når kjipe sosialister i kommunestyret foreslår at byen skal stenge en time tidligere, så trenger vi Unge Høyre-folk i kommunestyret som sier NEI.

Det går en blå tråd gjennom Unge Høyres valgkampretorikk i alle de årene jeg har vært med.

De viktigste enkeltsakene forandrer seg litt fra til år til år, men det handler om den samme idékampen.

Det handler om å skape et samfunn der det er lov å lykkes. Et samfunn som slipper løs skaperkraft og initiativ, ikke holder det tilbake. Et samfunn som er opptatt av å løfte de som har falt utenfor opp, ikke trekke toppen ned. Et samfunn som ser på de som har lykkes og sier så bra burde alle ha det, ikke så bra burde ingen ha det.

Det handler om å ha en politikk som ser at det er enkeltmennesker som gjør en forskjell i samfunnet. Som ser at det er summen av de handlingene hver og en av oss gjør hver dag, og ikke summen av alle reglene som lages på et kontor, som gjør Norge til et godt land å bo i.

Kjernen i vår politikk handler om at Norge er på sitt beste når du bestemmer mer, og politikerne bestemmer mindre. Når staten ikke prøver å være alt for alle, men mer for de som trenger det mest.

Derfor trenger vi flere Unge Høyre-folk i kommunestyrer og fylkesting over hele landet. Vi trenger flere politikere med mindre tro på sin egen fortreffelighet, og mer tro på at det er mennesker som gjør en forskjell. Vi trenger flere politikere som ikke ønsker å detaljstyre folks liv, men som mener at oppgaven deres er å legge til rette for at du kan bli det du vil, nå så langt du vil og gjøre en forskjell - uansett hvem du er eller hvor du kommer fra.

Vi utvider valgfriheten. De begrenser den.

Når Høyre styrer så blir betyr politikken litt mindre for alle, men mer for de som trenger det mest. Når Høyre styrer så får du bestemme mer, og politikerne mindre.

Det skal vi minne velgerne på hver dag frem til valget, men først skal vi gjennomføre tidenes sommerleir.

Jeg håper alle dere er like gira som meg.

Tusen takk!