Einar Gerhardsen
Velkommen til den nye konge
Statsråd
Statsråd, 1. oktober 1957
Kilde: Olaf Solumsmoen og Olav Larssen (red.): Med Einar Gerhardsen gjennom 20 år. Oslo 1967, s. 145-146

Knapt en uke etter frigjøringen kom kronprins Olav tilbake til Norge. Den overstrømmende begeistringen han ble møtt med, var vel både et uttrykk for folkets løsslupne glede over friheten og for den hengivenhet de følte for kronprinsen. I tida fram til 7. juni var kronprins Olav alene om å representere kongemakten på norsk jord. Han gjorde det på en korrekt og verdig måte, men i samsvar med stemningen den gangen også mindre formelt og høytidelig enn under normale forhold. Det falt i kronprins Olavs lodd å bli med på å føre utefront og hjemmefront sammen. Han har sin del av æren for at vi her i landet med en gang fikk i stand det samarbeid som var en nødvendig forutsetning for at alt skulle gå godt i den vanskelige overgangen fra krig til fred.

Så kom den uforglemmelige 7. juni da Kongen vendte tilbake. Og fra nå av opptrer de to, far og sønn, igjen alltid sammen. I statsråd, i Stortinget ved dets høytidelige åpning eller avslutning og ved andre anledninger der kongehuset er representert.

Den perioden vi nå gikk inn i, var fortsatt dramatisk nok om vi ser verden under ett. Men i Norge var den preget av en forholdsvis rolig og jevn utvikling. I den talen kong Haakon holdt til det norske folket ved hjemkomsten, sa han blant annet at vi fortsatt må «stå samlet om den store oppgave å få dekket over de arr som krigen har skapt her i landet. Men for å kunne oppnå det, må jeg ha et folk som er enig i å ville være med på det store arbeid. La oss ikke nå i gledens rus glemme at vi har et meget stort og vanskelig arbeid foran oss ved å skulle gjennomføre det som vi ønsker å skape her i landet, nemlig et fritt og godt samfunn for alle gode nordmenn».

Dette var oppgaven kong Haakon la på oss. Det norske folk fulgte kongeordene. Det satte kreftene inn for å få leget sårene etter krigen og for å få bygd landet større og bedre. Og det var et samlet folk som gikk inn for oppgaven. Ingen ting gledet Kongen mer enn det.

I det første statsråd kong Olav ledet som konge, holdt han en tale som gjorde et ualminnelig sterkt inntrykk på de som var til stede. Jeg vil tro at vår nye konge i alminnelighet er flink til å beherske sine følelser. Han greide det også ved denne anledning under den mer offisielle del av talen. Men da han til slutt sa noen mer personlige ord om sitt eget og om sin families forhold til Kongen, var han dypt grepet og beveget. «Det er vel ikke ofte», sa han, «at far og sønn står hverandre så nær som vi to har gjort gjennom alle år». Og han framhevet det sjeldent gode forhold som alltid hadde rådet i denne lille kongelige familiekrets.

Og så står vi i dag overfor en ny konge og en ny kronprins, en ny far og sønn: Kong Olav og kronprins Harald.

Kong Olav har tatt sin fars valgspråk «Alt for Norge». Dette valgspråk og de synsmåter han som konge i statsråd har gitt uttrykk for, viser klart at han vil utøve kongegjerningen etter sin fars eksempel og i hans ånd: I troskap mot konstitusjonen og i samsvar med folkeviljen.