Carl Ivar Hagen
Norge er bygget på kristne grunnverdier (utskrift)
Levende Ords Sommerfestival
Bergen, 13. juli 2004
Kilde: Teksten er skrevet ut etter lydopptak (http://www.levendeord.no/filer/konf/mp3/5/3.mp3). Det er gjort enkelte små justeringer av setningsbygning og lignende for å oppnå tilnærmet normal skriftspråklig standard.

[applaus]

Tusen takk for de hyggelige velkomstord. Tusen takk for invitasjonen til å komme og besøke Levende Ord, og for å få lov til å si noen ord om Israel og et par andre spørsmål som jeg også er opptatt av, og gjerne vil dele noen synspunkter på med dere.

Ærede tilhørere. Jeg vil begynne med å gratulere pastor Enevald Flåten og alle medarbeiderne i menigheten Levende Ord. Det er ikke alle som gratulerer pastor Enevald Flåten. [latter] I så måte har han og jeg en god del til felles. [latter] Og jeg velger å gjøre det fordi det burde være slik i Norge at personer som tar initiativ, gode positive initiativ, får tak i gode medarbeidere som han eller hun kan inspirere, og får til noe - de skal vi være fornøyd med og de skal vi gratulere og de skal vi hedre, og ikke rakke ned på som mange andre gjør! [applaus]

Da pastor Enevald Flåten og familien kom hit for tolv år siden, var denne bygningen så vidt jeg skjønner et tomt skall, en lagerbygning. Og nå er den fylt med masse positiv aktivitet. Her er barnehager, grunnskole, videregående skole, bygget på de kristne grunnverdier og på tradisjonell pedagogikk hvor folk og barn skal læres opp til å bli dugandes samfunnsborgere som tar ansvar for sine egne og andres liv, og lærer at de skal ikke kunne kreve noe før de har gjort sine plikter. Det er noe dette huset er fylt med, og det er positivt. Jeg skulle ønske det var litt mer av det i den vanlige norske statsskolen! [applaus]

Pastor Enevald Flåten og jeg har også vært felles offer for den litt journalistiske vrien at hvis det er noe negativt som kan sies, hvis det er en setning som kan tas ut av sin sammenheng, og hvis man kan henges ut for det, så blir det gjort. Det har jeg opplevd, og det kommer jeg til å oppleve, og det kommer du til å oppleve videre. Men jeg synes at det er noen som må tørre å stå imot det som er politisk akseptabelt, akademisk akseptabelt, teologisk akseptabelt. Noen må tenke selv og tørre å stå imot den massive majoriteten i Norge som styres av keiserens nye klær, for det er mange som ikke tør å si det de mener! [applaus]

Jeg har fått spørsmål av mange: Hvorfor så sterkt Israel-engasjement? Noen sier at det er utelukkende for å kapre velgere. Kynisk sånn Hagen-greie, for å kapre velgere i de kristne miljøer. [latter] Mitt engasjement kommer helt naturlig av ganske enkelt å være en aktiv samfunnsborger, og se hvorledes et lite land har satset på faktisk demokratisk styre, selv om det har vært omgitt av fiender, som har både program- og traktatfestet og manifestet at Israel skal utslettes, fjernes fra jorden. Og likevel har Israel holdt seg til et demokratisk styringssystem. Man skulle jo tro at man trengte bare en sterk mann som hadde all makt. Nei - de har tatt risikoen på et demokrati, stolt på sine egne innbyggere.

Israel har utkjempet flere kriger. Etter min oppfatning har alle de krigene i realiteten vært forsvarskriger. Og en forsvarskrig er noe ganske annet enn en angrepskrig. Yasir Arafat har aldri kjempet noe annet enn angrepskriger, og det er det som jeg gjerne synes er en av de store forskjellene. Disse krigene var Israel nødt til å vinne. De andre landene har aldri vært nødt til å vinne noen kriger. Men hvis Israel tapte én krig, så ble det ikke flere kriger, for da ville Israel vært borte, og da hadde vi opplevd et nytt Holocaust, og så hadde mange andre etterpå sagt: At vi ikke skjønte at noe var i ferd med å skje negativt! For det er jo det som er den allmenne holdningen i Norge, at Israel kan bare legge seg flat og være snille og gode, da går det dem vel. De har lang erfaring for at hvis de ikke selv er i stand til å forsvare seg, så har de lenger ikke noe land å forsvare, ei heller noe folk å forsvare, og derfor er det jeg også er blitt engasjert i Israel-saken. For det er et kjernepunkt i et verdigrunnlag at demokratiet må forsvares.

Vi står overfor mange utfordringer. Mange har tatt demokratiet for gitt, og sagt at hvis du først har det innført, så er det der. Jeg møtte en gang en utenriksminister i et land i Nord-Afrika, som var i Utenrikskomiteen. Og de bekjempet noen islamister. Og disse islamistene drev også litt krig og undergravingsvirksomhet, og de ble etter hvert populære. Og han sa: "De snakker hele tiden om one man, one vote, og demokrati. Men det de egentlig mener, det er det vi opplevde i Tyskland i 1933: One man, one vote, one time". Hitler ble valgt demokratisk. Men det ble ikke flere valg etter at han vant det første.

Og det er her vi også må lære av fortiden. Da jeg vokste opp, på 50-tallet, spurte jeg også mine foreldre: Hvorfor ble ikke Hitler stoppet før han gikk til storangrep i 1939? Og de sa - vel, de var jo vanlige mennesker, og de skjønte det egentlig heller ikke. Men de som er styrende i landene, som er politikere, landets valgte ledere - at de ikke skjønte hva som foregikk, det er meg komplett ubegripelig. Hitler hadde i Mein Kampf skrevet om sine fremtidsplaner. Han hadde ikke lagt skjul på sine fremtidsplaner, også overfor jødene. Man lukket i realiteten øyne og ører i Europa. Churchill prøvde. Chamberlain var i München og fikk en underskrift og trodde på det. Han tok feil. Hvordan kunne det skje? Vel, en ting må i hvert fall min generasjon kunne si: Vi skal ikke gjøre den feilen en gang til når det gjelder det som er sagt om planer om å utslette Israel. For vi tar det på alvor! [applaus]

Jeg tror på det Yasir Arafat, og Hamas, og Jihad sier. Yasir Arafat har hele sitt liv arbeidet for én eneste ting, i hvert fall politisk - det kan jo hende han også har hatt noen pekuniære interesser i dette [svak latter] - men han har politisk kjempet for én ting, og det er å utslette Israel. Og hvilke metoder er det som er benyttet? Jeg leser stadig om at det og det land, særlig hvis det er Amerika eller England eller noe sånt, som bryter Genève-konvensjonen når det gjelder krigføring - det skal de ikke gjøre. Jeg vil ikke forsvare det. Men jeg har aldri hørt om noen konvensjoner når Yasir Arafat har benyttet terror overfor sivilbefolkningen som sin viktigste måte å vinne frem på gjennom hele sitt langt terroristliv. Det er det som bør fordømmes! De har i hvert fall aldri holdt noen Genève-konvensjon. De myrder kvinner og barn for å spre frykt og terror og engstelse hos sivilbefolkningen. Og det er nok til å fremkalle et instinkt hos meg: Da er det dét som er fienden og motstanderen, ikke demokratiet Israel! [applaus]

Jeg har altså et langsiktig perspektiv. Det er ikke de siste hendelsene de siste to-tre ukene eller de siste to årene som har noe med mitt Israel-syn å gjøre. Stort sett er det alltid dét journalister spør om. De spør om den siste hendelsen, den handlingen - hvordan kan du forsvare det? Da må jeg gjøre det klinkende klart: Jeg vil ikke og kan heller ikke forsvare alt som måtte skje fra Israels hær. Men jeg har den grunnleggende holdning, at når Israel driver forsvarskrig mot det jeg kaller terroristbombere, som andre snakker om som selvmordsbombere, som slår til hvor som helst, når som helst, og mot hvem som helst, nesten særlig kvinner og barn, da er det jeg tenker på hvem er det man skal stå sammen med. Hvem er det som forsvarer seg? Jo det er Israel! Og hvis det er slik at når Israels militære styrker også foretar et angrep mot et område hvor de vet det er mange terrorister og dynamittfabrikker og så videre, og så kommer i skade for å drepe sivile, så er det ikke intensjonen til forsvarsmakten Israel, det er ikke intensjonen. Men det er intensjonen til Yasir Arafat å drepe kvinner og barn for å skape frykt. Og derfor fordømmer vi Yasir Arafat! [applaus]

Jeg har vært med på mye i norsk politikk. Jeg vil gjerne i denne sammenheng nevne en av de tingene jeg er stolt over. Jeg er stolt over at jeg fikk Fremskrittspartiets Stortingsgruppe for en god del år siden med på at vi valgte inn Kåre Kristiansen i Nobel-komiteen. For dét var det Fremskrittspartiet som gjorde. Fordi vi var enige med ham i viktige spørsmål, blant annet Israel-politikken. Og jeg er stolt av at når de andre i Nobel-komiteen fant på å tildele Yasir Arafat fredsprisen, da gikk Kåre Kristiansen ut, og det jublet vi over. Det er de andre som burde skamme seg! [applaus]

I den siste tid har det vært mye diskusjon om et nytt og viktig sikkerhetsgjerde som Israel har satt opp, og fortsatt holder på med å sette opp. Så vidt jeg vet, er bare 5% av det en mur, mens resten er stakitt og gjerde. Pressen omtaler det konsekvent som "muren", som om det var en betongmur alt sammen. Hvorfor kan de ikke holde seg til de faktiske forhold? Lærer man på journalisthøyskolen at faktiske forhold skal tildekkes for å tjene det som er formålet med reportasjen? Jeg trodde at ord som hederlighet, ærlighet, korrekthet, redelighet, rettferdighet var ting som man lærte på journalisthøyskolen. Men det er det vel tydeligvis ikke lenger.

Enkelte har sagt at nå er israelerne og Israel like ille som kommunist-Øst-Tyskland og kommunist-Øst-Berlin, som laget en mur igjennom Berlin. Rundt andre gamle Sovjetunionen-land og Warszawa-pakt-land var det veldig sterk grensekontroll. Man vil ha det til at nå gjør Israel det samme. Da spør jeg: Hvor er evnen til analytisk tenkning, og hvor er evnen til å se noe som er åpenbart for enhver som vil se? Grensene i Sovjetunionen, i Tsjekkoslovakia, og muren i Berlin - hva var det? Det var for å hindre landets og byens egne innbyggere fra å flykte. Det var dét som var hensikten med Berlin-muren, det var ikke å holde vestmaktene unna, nei det var å holde østberlinerne i Øst-Berlin! [latter] Og det var for å holde tsjekkerne i Tsjekkia, og det polske folk i Polen, i stedet for at de frivillig gjerne ville flytte til andre land i Vesten.

Israel er jo det stikk motsatte. De har satt opp et sikkerhetsgjerde for å beskytte sin egen befolkning, sine egne kvinner og barn, og fredelige folk, så de ikke skal være så lettvinte ofre for terroristbomberne, selvmordsbomberne. Det er jo for å stenge fienden ute den muren er der. Og det budskapet burde også snart Kåre Willoch skjønne. Selv om jeg tviler på det. [latter, applaus]

Så vidt jeg forstår, etter ved lunsjen å ha diskutert med Ulf Ekman, som nå bor der, så virker jo dette gjerdet. Det er massiv nedgang i vellykkede terroristangrep der hvor sikkerhetsgjerdet er satt opp. Og det blir avslørt flere terroristbombere før de kommer så nær at de kan utløse bomben og gjennomføre sin handling. Så man får bedre tid. Det virker jo! Og så skal det fordømmes!

Jeg fikk spørsmål fra pressen her ute i sted: Ja, men Hagen, en FN-domstol har jo sagt at dette er i strid med folkeretten. Og jeg har fått litt mer kunnskap også - så vidt jeg skjønner, har domstolen bare sett på gjerdet. Den har ikke vurdert den terroren som jevnlig skjer. 8000 terroristangrep mot Israel de siste fire årene - altså terroristangrep i Israel - det er så vanlig at det kommer ikke i Dagsrevyen. Det er så vanlig, det. Det er ikke noen nyhetsgreier. Men for befolkningen i dette lille geografiske området som kalles Israel, er det selvsagt ødeleggende for et positivt samfunnsliv, for familier, kvinner og barn, den oppvoksende slekt, de som vil skape noe, lage gode samfunn for alle å bo i. Dét ødelegger selvsagt disse terroristbomberne.

Men her har altså gjerdet virket, og da burde man jo si at det er fint. I stedet er det offisielle, politiske Norge veldig imot. Og denne domstolen, som ikke vurderte dette ut fra hva som var årsaken til at man ville beskytte seg - det har liksom ikke noe med saken å gjøre, det var bare at det var i strid med folkeretten å dele et land i to med et gjerde.

Da vil jeg si det samme til dere som jeg sa til journalistene: Jeg liker ikke å måtte si det, men det at man setter to bokstaver foran en forsamling mennesker som man trodde var presumptivt fornuftige, og hadde evne til å veie begge sider av en sak, det at man setter ordene FN foran, er ikke godt nok til at det i seg selv blir en sannhet, og en objektiv sannhet, som vi alle må bøye oss på knærne og tilbe. [applaus]

Arnulf Øverland skrev: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Det er veldig lett for oss i Norge og Sverige og andre land her, å fortelle hvordan israelerne burde håndtere sakene. Og hvis rådet vi måtte gi ble fulgt, og resultatet var at Israel ble utslettet, så kunne vi fremdeles ha den luksus å si: Ja, vi tok visst feil. Det var trist, det. Dét kan ikke israelerne gjøre, og det har de lært smertelig av alle de kriger og alt de har vært utsatt for gjennom femti år. De har lært å ikke stole på ting på et papir og underskrifter - når det står terrorister på den andre siden, klar til å gjennomføre handlinger.

La meg også få følge opp noe Ulf Ekman sa. Jeg er helt enig i det han sa om at vi skal respektere Koranen, islam, respektere muslimer som mennesker. Det er en av de gode tingene i kristendommen: Vi er alle like mye verdt, selv om vi er syndere; en av de gode tingene ved kristendommen er tilgivelsen. Men det betyr ikke at vi automatisk må legge oss flate, eller likestille Koranen og Bibelen. For innholdet er ganske forskjellig på en god del områder. Vi kristne er veldig opptatt av barn. "La de små barn komme til meg", sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. [latter] I tilfelle han måtte ha sagt det samme, ville det være "La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden."

For det er jo dét også som skjer: Barna blir aktivt brukt. Når man sender tolv-fjortenåringer med masse steinkast og sånt noe i Intifadaen, da er det jo nesten som om man ber om at en av dem skal bli skutt. Slik at man kan få det på CNN og NRK i beste sendetid. De bruker jo barna! Hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære? For de har ofret sitt barn i kampen!

Jeg kan ikke se at dette er noe i likhet med de rettferdighets- og moralbegreper som er i kristendommen. Så den tendensen det er til liksom å likestille ... Og når vi etter hvert får se at islamske menigheter vokser kraftig - det må de gjerne gjøre - men det betyr ikke at vi skal si at her er det ikke fortsatt et element av konkurranse. Og for meg er det egentlig ubegripelig at en del kirkeledere som i mange år varmt har snakket for misjonering - norske menigheter og organisasjoner har jo sendt misjonærer til alle andre land, for å omvende dem til kristendommen - og så kommer det en del muslimer til Norge... Vi skal respektere religionsfriheten. Men så er det plutselig helt OK at vi sender misjonærer til Pakistan og Tyrkia og andre muslimske land for å omvende dem til kristendommen, men når det kommer mange muslimer hit, gjøres ingen ting for å omvende dem til kristendommen. Tvert om, da er det nesten likestilling. Hver gang jeg hører Gunnar Stålsett, den tidligere senterpartileder, virker det i hvert fall som om han likestiller disse religionene helt. Enda de på alle områder er vesensforskjellige. Det gjelder familielivet, kvinnens rettigheter, indoktrineringen, en del av de kulturelle tingene som følger i kjølvannet.

Og da er jeg litt engstelig for den langsiktige utvikling. Fordi islamiseringen... og når jeg snakker om islamisering, så snakker jeg om fundamentalistene. Det er mange gode, skikkelige folk som er muslimer, som mange her er kristne uten at de er i kirken hver eneste søndag. Men det er deres grunnleggende religion. Men det er de ytterpunktene, det er de jeg snakker om, fundamentalistene. Og de har, på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden at den langsiktige planen og det langsiktige målet er å islamisere verden. De er på god vei. De er kommet langt inn i Afrika. De er på god vei nå i Europa. Og da må vi kunne begynne å ta til motmæle!

Vi skal huske på våre egne verdier. Vi skal være tolerante, vi skal akseptere, vi skal kunne gi tilgivelse. Men vi må også av og til sette ned noen pæler og noen grenser, og da synes jeg vi her i Norge skal si: Norge er bygget på de kristne grunnverdier. [applaus] Vi har en respekt for våre forfedre. Vi har det som en grunnleggende verdi i Norge at vi skal ta vare på og ta hensyn til våre barn. Men vi skal også vise respekt for våre egne foreldre og oldeforeldre og det de bygde på - og det de bygde opp av et land, som vi har arvet, eller som vi i hvert fall har til låns når vi lever. Og da må vi få lov til å si at når det gjelder de kristne kulturelle grunnverdier som vi bygger på, så må de også gjelde de som kommer til vårt land, selv om de står for en annen religion - den får tilhøre den private sfære - men når det gjelder samfunnets regler og verdigrunnlag, så skal de respektere landet de har kommet til, og hvis ikke de er fornøyd med det, får de reise hjem! [applaus]

Derfor er jeg glad for at det også etter hvert blir flere kristne ledere, fra ulike menigheter og organisasjoner, som begynner å se den langsiktige endring som kan skje også i vårt land og i Europa hvis man bare automatisk legger vekt på toleranse og på at vi må akseptere at de gjør som de vil. Det er en interessant observasjon, som også er nevnt tidligere i dag: Hvor mange kirker blir bygd i Pakistan, og i Saudi-Arabia og Libya, og andre land? Hvorledes behandles kristne menigheter i en del av de muslimske landene? Ønskes de velkommen, blir de tildelt de beste tomter, får de oppbacking og hjelp? Noen steder aksepteres de. De fleste steder legges det flest mulig hindringer i veien. Og noen steder er det forbundet med dødsfare hvis man forsøker seg. Vi må også få lov til, når det gjelder en del ting i Norge, å si at her er det faktisk en betydelig forskjell i holdninger, og da må vi kunne stå på våre grunnholdninger slik vi har dem i Norge.

Israel er en slags symbolsak i dette. Hvis vi gjennom passivitet - og nesten aktivitet fra enkelte politikere på venstresiden - men hvis vi gjennom passivitet stilltiende aksepterer at de som bruker terror vinner frem, og Israel taper den ene og siste krigen, ja da er det ikke så mye håp igjen for Europa heller. Og derfor er det jeg sier: Israel skal vi forsvare - ikke hver enkelt handling de måtte gjøre, men i grunnholdning og i et langsiktig perspektiv. Jeg er stolt av at jeg fikk lov til å være med i Israels Venner på Stortinget, og det akter jeg å få være til jeg ikke lenger er i Stortinget.

Tusen takk for invitasjonen, tusen takk for at jeg fikk komme og snakke til dere. [applaus]