Olemic Thommessen
Den som vandrer
Tale ved stortingsmiddagen
Slottet, 22. oktober 2015
Kilde: Stortingets administrasjon

Deres Majesteter 
Deres Kongelige Høyheter 
Prinsesse Astrid 
Mine damer og herrer,

De fleste av oss vil huske et fotografi fra Kongens reise til Yanomami-indianerne i Amazonas i 2013.

Kongen ligger henslengt i en grønnrutete hengekøye. Ledig i antrekket, med et lykkelig smil om munnen, og et glimt i øyet som en nyforelsket 18-åring. Litt rødmaling i fjeset vitner om en hyggelig aften. Der, midt i regnskogen, deler han et øyeblikks utilslørt begeistring med oss - vi ser på bildet, og vi gleder oss med ham.

Få har større erfaring enn Kongen med å møte nye mennesker. Vi kjenner hans åpne innstilling - og evne til å komme i møte. Kanskje skriver det lure smilet seg fra inspirasjonen over denne gangen å treffe mennesker, mer forskjellige enn det han er vant til. Kanskje kjenner han at de store støvlene som hviler over kanten på hengekøya kommer til å bringe ham videre. At reisen tar ham til nye opplevelser, kunnskap og erkjennelse.

For den som vandrer, søker.

Den som vandrer, kan ikke lukke seg inne i det vante, men må hele tiden se muligheter og nye veier. Hva gjemmer seg bak neste blåne? Hvilken vei velger du i krysset?

Den som vandrer, må våge å gjøre seg sårbar, se gammelt med nye øyne, vinne ny kunnskap og søke nye erfaringer.

Søker gjør også hun som akkurat nå vandrer langs Europas veier - hun som bærer alt hun eier i en liten plastpose - hun som møtte katastrofen og la ut på vandring for å søke en vei til nytt liv.

Hun er noens mamma. Hun drømmer ikke bare på vegne av seg selv. Derfor er hun på reise mot det ukjente, drevet av angsten og trukket mot drømmen.

For 75 år siden erfarte også Hans Majestet hva det vil si å tvinges til å flykte inn i det ukjente. I likhet med mer enn 50 000 andre nordmenn lærte Kongen hva det innebærer å måtte legge ut på en ferd som ingen vet hvor kommer til å ende. Liv står på spill. Familier blir splittet. Fremtiden er uviss.

Fem år senere kunne kongefamilien, og de fleste andre nordmenn på flukt, vende hjem - ved den freden vi har feiret 70-årsjubileum for i år.

Siden da har nordmenn reist og reist og reist, og så visst har det vært mer av lyst enn av nød og tvang. «Undrer mig på hvad der er at se over de høje fjelde», sier Bjørnson. Ja, for nysgjerrige har vi jo alltid vært, der vi legger i vei - ut på feriereiser, forretningsreiser, selskapsreiser, tjenestereiser, bryllupsreiser, charterreiser, og i denne forsamling, i særdeleshet, komitereiser.

Men, hvor langt kommer vi egentlig der vi haster av sted fra det ene Wi-Fi-området til det andre?

«Med denne laptopen kan du være på kontoret bestandig - uansett hvor du befinner deg i verden» - utbasunerte en entusiastisk IT-medarbeider da jeg fikk mitt nye såkalte hjemmekontor. Det, Deres Majestet, betyr kontor - og at jeg aldri behøver å være hjemme!

«Fantastisk» svarte jeg av overbevisning, og dro avgårde, mens det pep i lommen og vibrerte i vesken - eller var det omvendt. Verden går fremover, jeg er tilgjengelig - og som den fremtidsoptimist jeg er, synes jeg det er fascinerende.

Men samtidig, Deres Majestet, ligger man først i en hengekøye i Amazonas, så er det vel godt å være bare der, helt og holdent? Hvor vidunderlig er det nå egentlig alltid å være tilgjengelig for en kommentar?

Nåvel. Slikt blir det uansett ikke mye tid til å filosofere over, for etter endt reise er det tid for regning og oppgjør av alle slag. Jeg kan betro Deres Majesteter at det å skrive reiseregning har en særlig klang blant stortingsrepresentanter. For enkelte er det helt klart den mest strabasiøse del av reisen.

Og når man sitter der - med bordet fullt av bilag og skjemaer - har nok mange i sitt stille sinn sukket og tenkt:

Å - den som heller hadde vært invitert av en venn!

Kjent eller ukjent, de fleste av oss ville reist med hvem som helst for å slippe reiseregningen.

Kanskje må vi stortingsrepresentanter minne oss selv på at det viktigste ikke er avreisedato, dietten, fradrag for frokost og påspanderte middager, men menneskene vi møter og kunnskapen vi får.

Deres Majestet,

Jeg vet ikke hvis hengekøye Kongen lånte på bildet fra Amazonas. Men jeg vet at Kongen fikk en venn den gangen. Jeg tenker Yanomami-inidanernes leder Davi Kopenawa. En fin mellommenneskelig kontakt, til tross for språkbarrierer og kulturelle forskjeller.

En stammeleder og en vestlig monark. Konger i hver sine svært ulike riker. Reisen til Amazonas fikk leve videre i kraft av nytt vennskap.

Og stammelederen har gjengjeldt visitten, flere ganger. Senest sist søndag da hele Norge samlet seg til dugnad for regnskogen. En aksjon som tydelig gjenspeiler de store overbygningene av politikk og solidaritet et nytt globalisert verdenssamfunn etterspør. Vi er mennesker på samme planet - og når vi møtes som enkeltmennesker er det med verdens religioner og kulturer som bakteppe.

Det skulle ikke forundre meg om stammelederen og Kongen fant tid til å møtes på Slottet også denne gangen. Jeg ser dem for meg - i hyggelig passiar - der Kongen viser ham utsikten fra slottsbalkongen og utover byen. Kanskje peker Kongen ut Stortinget - og sier noen velvillige ord. Om demokratiet for eksempel.

MEN SÅ - HVA FÅR HAN SE DER MELLOM TRÆRNE?

En gammel kondemnabel rønne midt foran Stortinget? «O - ha. Fantasien strekker nesten ikke til når det gjelder hva de folkevalgte kan finne på», tenker Kongen, men han er kjapp som vanlig - sier ikke noe, smiler og avleder ved elegant å snakke litt om Freia-reklamen på motsatt side. Den er jo også fin - en liten bit av Norge, heter det jo - og en slik en kan han ikke huske å ha sett i Amazonas.

Men om Deres Majestet har vært på de tanker, kan jeg berolige med at det nok ikke er de folkevalgte som har funnet på å plassere den gamle falleferdige husmannsplassen fra Østfold der på Eidsvolls plass - ja, kanskje med unntak av presidenten, som ga kunstneren, Marianne Heske sin tillatelse tidligere i sommer.

Dette er nemlig kunst, Deres Majestet - og skulle Kongen være i tvil kan han sikkert konsultere Dronningen.

Det gamle huset har noe på hjertet. Med sin litt knirkende, gamle stemme står den 150-år gamle husmannsplassen der, og vil fortelle en historie til sin jevnaldrende nabo, stortingsbygningen - og til oss som går forbi.

Og vi har da folkeskikk her i landet - så den begynner med å presentere seg:

Den heter House of Commons, sier den litt underdaning og brydd.

«Slikt har vi aldri hatt her til lands», utbryter stortingsbygningen. «Er det fremmedfolk som har kommet til byen?»

«Nei, langt ifra», svarer husmannsplassen fortørnet. «Akkurat som deg, har jeg stått på norsk jord i snart 150 år.»

Så forteller den historien om det som var - og setter det som ble i perspektiv. Den forteller om husmennene som har bodd i huset. Den forteller om endring. Om å gå fra fattigdom og beskjedne fremtidsutsikter til et hav av muligheter og en åpen dør til - ja nettopp - hele verden.

«Men hvorfor står du akkurat her hos meg?» undrer stortingsbygningen.

«Jo, for det er jo sammen vi forteller historien om hvor vi kom fra og hvor vi skal, om hvordan vi i møte med verden omkring oss hele tiden skapte nye, helst bedre, versjoner av oss selv. Om hvordan nye generasjoner og nye borgere ble felles om sin egen samtid - og sammen så fremover til nye generasjoner. Jeg kan minne oss om av hvilket virke vi var laget - så får du huske på det når du vender deg mot fremtiden og skriver nye kapitler i endringens uendelige bok.»

House of Commons, var ganske fornøyd med formuleringen, og tenkte at dette kunne nok ikke stortingsbygningen ha sagt - så mange kommunikasjonsmedarbeidere som holder til der. Dette ville de nok ha plukket ut som for høystemt.

Nå stod den der - med største selvfølgelighet - og hadde sagt sitt.

Selv tenker jeg at et annet viktig budskap fra huset er påminnelsen om at vi i vårt land heller aldri hadde noe House of Lords. Og at det kanskje var like greit.

I vårt land står det ingen mellom folket og Kongen. Det trives vi godt med.

I fjor gjorde jeg meg noen refleksjoner over forholdet mellom statsfinanser og størrelsen på statssjefenes fly. Siden da har jeg gjort meg noen nye refleksjoner, denne gangen om portretter av statsoverhoder.

Der kjempemessige og fargesprakende portretter av statslederen pryder store plasser, opptog og folkets haller later det demokratiske sinnelaget ikke til å være spesielt etterspurt. Og hvor høyt elsket slike statsledere er, tror jeg også det er grunn til å spørre om.

I vårt land er det ikke slik. Vi har gjerne små bilder av vår statssjef, ofte ikke så påkostede heller.

I vårt land henger vi kongeportrettene ofte på steder der vi på en eller annen måte bringes til ettertanke. Riktig nok finnes de også på et og annet offentlig kontor. Men for de fleste av oss hører kongeportrettene de nære stunder til. Ofte som utklipp på hytta. Gjerne i de unevnelige rom i tilknytning til uthuset, der vi i vårt mest private kan slå døren opp til havet eller fjellheimen, og filosofere over verdens viderverdigheter. Vi tar Kongen med på våre overlegninger. Ofte også hans far og, hvis det er en gammel hytte, gjerne også hans farfar.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, prinsesse Astrid,

Jeg vet selvsagt ikke alt hva nordmenn reflekterer over der de sitter i sine overlegninger. Noen generasjoner monarker - og et tilsynelatende uforanderlig landskap - minner dem om de lange linjene. Nå spør de seg kanskje om det som skal komme. Grubler over veiene til fortsatt arbeid og velferd - om sammenhengen mellom Amazonas regnskoger og klimaet rett utenfor hytteveggen.

Kanskje går også tankene videre til hun som er på vandring. For vi kommer til å møte henne.

For hun som vander, vil komme frem.

Frem til målet som viste seg å være en skranke og en representant for norske myndigheter. Hun vil melde seg for politiet - få sin søknad behandlet. Hun vil flytte til en kommune. Vil hun finne venner der? Kanskje får hun jobb? Kanskje lager hun seg en jobb? Barnet vil etter hvert slå rot. Barnet finner venner, lærer språket - og blir en hos oss - en av oss.

Og kanskje vil noen av oss treffe henne under et besøk i hennes kommune. Vi reiser jo og treffer så mange alle sammen. Kongen har for eksempel snart vært i alle landets kommuner.

Og skulle jeg en gang treffe kvinnen, ville jeg kanskje være litt usikker på hva jeg skulle si. Kanskje ville jeg tenke: «hva ville Kongen sagt?», «hva var det første han sa til Yanomami-indianerne da han kom dit?». Det må jo ha vært mye fjernere. Hvordan ble stammelederen hans gode venn? Ikke vet jeg hva Kongen sa, men jeg tror det må ha vært noe enkelt og likefrem.

Og hvis jeg stiller meg det samme spørsmålet nå - tror jeg kanskje Kongen tenker det er på tide at stortingspresidenten gir seg - og at han i stedet for en masse snikk snakk vil si det til verten som er god folkeskikk i alle land og kulturer - og som hun som er på vandring også ville sagt hvis hun hadde sittet ved Kongens bord, nemlig: takk - takk for at vi fikk komme.

Så la da det dermed være sagt - jeg sier det fra hjertet og jeg vet jeg har alle her med meg når vi nå sammen reiser oss og skåler for Kongen og fedrelandet!