Sigbjørn Hølmebakk
Ny politikk
Valgkampinnlegg for SF
NRK radio, 1961
Kilde: Torild Skard (red): Ny radikalisme i Norge. Oslo 1967, s. 89-90.

Vi lever i vannstoffbombens tidsalder. Verden er i dag som et fly som har mistet kontakten med bakken og som farer fremover i tåken, uten å vite hva som er forut.

Vi er alle ombord i det flyet. Noen er trygge, fordi de tror at flyverne har alt under kontroll. Andre er redde, men de våger ikke å tenke tanken til ende.

Dette er vår tids virkelighet.

Hvorledes skal vi møte denne situasjon?

Det er to veier å gå. Den ene er den vei våre gamle politikere har valgt: Å stole på maktbalansen. Å sette vår lit til militær styrke.

Vi bruker snart 2 ½ milliard kroner om året i militærutgifter. Det vil si 2000 kroner fordelt på hver eneste skattyter i dette land.

Har vi råd til å betale så meget?

Selvfølgelig har vi det. Hvis det kunne redde oss. Hvis det kunne holde krigen borte. Jeg tror ikke det er mange av oss som ikke var villige til å betale. Vi kunne ribbe oss til skinnet, gi avkall på hele vår materielle velstand - ingen pris var stor nok hvis det kunne verge vår frihet og trygge freden.

Men vi tror ikke at kapprustningene gir oss større trygghet. Vi tror at det øker faren for krig.

Det er dette vi har å se fram til: Bevisstheten om at krigen kan komme, hardt, nådeløst og brutalt. Bevisstheten om at hvis den kommer, så vil vårt land bli trukket med på grunn av vårt medlemskap i NATO.

Vi vet at vi kan ikke forsvare oss i en atomkrig, like lite som flyet kan forsvare seg mot fjellveggen.

Det er i erkjennelse av dette at Sosialistisk Folkeparti legger fram et nytt alternativ. Vi vil ruste ned. Vi vil erklære oss nøytrale og uavhengige både av øst og vest.

Alle er enige om at nedrustningen er den eneste vei. Men ingen våger å begynne. Vi vil at Norge skal begynne, at Norge skal gå i spissen for en aktiv fredspolitikk. Vi vil ikke ruste ned for å spare penger, men for å skape større trygghet.

Og vi trenger pengene. Ikke bare til vårt eget land, men vi skal huske på at en stor del av jordens befolkning lever i den ytterste nød. Vi vet at hver dag dør det 8000 mennesker av malaria, mens den medisin som kunne redde, koster 75 øre.

Det er en trikkebillett. Eller en iskrem. For det vi betaler for et ukeblad, kunne to barn redde livet.

Vi vet at det finnes land hvor halvparten av barna dør i sitt første leveår på grunn av tuberkulose.

Alle de politiske partiene har hjelpen til utviklingslandene på sitt program. Men vi vet at så lenge det skal ofres milliarder på forsvaret, vil den hjelp vi kan yte, bare bli av symbolsk karakter.

Vi vil bruke en del av de frigjorte forsvarsmidlene til å gjøre en innsats her. Mange vil kanskje si at det er ikke praktisk politikk. Men til det vil jeg svare med Fridtjof Nansens ord: Nestekjærligheten er den eneste form for praktisk politikk.

Utdrag av et av de to innlegg som ble holdt i NRK for SF før valget i 1961.