Johan Borgen
Kan vi ha en mening?
Innlegg i Søndagsposten i NRK radio, desember 1966
desember 1966
Kilde: Torild Skard (red): Ny radikalisme i Norge. Oslo 1967, s. 200-202.

Vi kultursnobber har lett for å trekke på skuldrene av en del samtidsfenomener. «Damebladene», sier vi for eksempel - uten noensinne å ha lest et dameblad.

Her om dagen falt jeg over en artikkel i det svenske Nye Damernas Värld. Den tok utgangspunkt i en uttalelse av en industrimann som lød: «Det er lett å dømme når man sitter foran TV-apparatene og drikker kaffe.» Men - som forfatteren i Damernas Värld skriver: «Tongångernas föreföll så egendomeligt välbekenta». Og fortsetter: «Det har lytt i svenske ører helt siden 30-årene. Dere som sitter der hjemme i Sverige - dere vet jo ikke hvordan det Tyskland så ut som Hitler kom for å la orden på».

Videre: «Sverige, som aldri har hatt noen kolonier, skal ikke ytre seg om franskmennenes problemer i Algerie. Og i dag: - Vi som ikke har noen negre i landet, kan slett ikke forstå problemene i Sør-Afrika. Eller: Det er sjofelt av det nøytrale Sverige å skylde på amerikanerne som ofrer guttene sine i Vietnam». Og så videre.

Men - fortsetter skribenten sitt argument - vi biter ikke på dette feite flesket lenger, det er faktisk lettere - aldri lett - å dømme når man sitter i et fritt land med fri presse og radio og fjernsyn, når man ikke er part i saken, og har fri tilgang på stoff. Vi kan i virkeligheten veie fenomenene mer objektivt uten å bli forblindet av egne ønsker. Se, den slags kan man altså råke ut for i de foraktede damebladene med matoppskrifter - som vi alle nyter godt av - og moteidéer - som vi nyter synet av. -

Dette minner oss om svært «velbekanta tongångar». For å fortsette galoppen: «Hvordan kan vi i et lite land som ingenting betyr i sammenhengen, snakke om nedrustning? Hvordan kan vi småfolk formaste oss til å ha en mening om de stores uløselige problemer? De vet nok best selv.»

Men så se dere om da, kjære medmennesker. Når har de store løst sine egne eller våre problemer?

Allerede ved et kort tilbakeblikk på forutsetningene for den første verdenskrig, den fra 14 til 18, viste det seg at nettopp de store menn i de store nasjoner hadde gjort alle de elementære tabber som gjøres kunne. Og er det, når alt kommer til alt, noen grunn til å ha noen særlig respekt for dem som skapte den andre verdenskrigen eller den situasjonen vi er oppe i dag. Det den, formodentlig kvinnelige forfatteren, i Damernas Värld egentlig gjør oppmerksom på, er at vi tar til å våkne fra vår autoritetssøvn. Kaffekopper eller ikke kaffekopper, vi godtar ganske enkelt ikke lenger de gamle tankebanene om gjengjeldelse, om forsvar, om nasjonale krenkelser.

Det har igjennom alle år vært lett for de enorme kapitalinteresser som styrer de styrende å holde oss i sjakk med appellen til fedreland - ja, og til Gud, som alltid er grei å ta til i et knipetak. Bare at de såkalte kaffedrikkende foran TV-apparatene med ett er begynt å gjennomskue det bedraget de er utsatt for natt og dag: At anstendige mennesker forsvarer kristne idealer ved å gripe til sverdet, og det vil si de kjernefysiske våpen - altså utslettelsen. At de som skriker fedreland til en hver tid, elsker dette fedrelandet så meget høyere enn kaffedrikkerne. De kaller oss til og med landsforrædere når det passer dem. De henviser stilltiende til sin uforglemmelige innsats. Så er det bare det at det biter ikke lenger på oss. En ung kjekkas uttalte til Morgenbladet en gang at han så rødt når han så atommerket. Vel, så er vi kommet dit at vi ganske enkelt sier at, ja, la ham se rødt da, det sjenerer ikke oss. Oss er det om å gjøre at verden overlever, menneskene, at de overlever.

På mine reiser i vårt velsignede land i det året som nå går på held, og i grannelandene med, er jeg kommet i samtale med unge, intelligente mennesker av begge kjønn, ikke utpreget opprørske, men tenkende. Og de er med det ikke det spor imponert av oldingers tankegang, ikke av helters gjerninger. De sier helt greit at det var sikkert vel og bra den gangen før atombomben, men nå interesserer det oss ikke lenger. Det er blitt så selvfølgelig for en at det nesten sjokkerer en gubbe som meg, ja, jeg får så lyst til å forsvare vår egen gloriøse tid!

Men den lysten fortar seg nokså fort. Noen av dem har allerede sett dokumentarfilmen Krigsspillet - om menneskehetens undergang så sant det fortsetter i dagens politiske spor. Men de aller fleste trenger ikke ha sett den en gang, de vet, de er opplyste på en helt annen måte enn vårt slektledd var. De vil avskaffe gubbeveldet, de vil ikke vite av såkalt realpolitikk, bygget på det de gamle kalte erfaring, at historien gjentar seg. Det er jo akkurat det den ikke gjør, sier de frimodig. Om de har kort skjegg eller langt hår er likegyldig i denne sammenheng. De tenker, så enkelt er det. Og tenke, ja, det er kanskje det de gjør ved de meget omtalte kaffekopper også, til og med altså i damebladene.

Vi snakker så meget om ungdomskriminaliteten, den er ille nok, men den er bare en svak gjenglans av den kriminalitet som krever millioners liv, og den utøves ikke av ungdom. Tvert imot: Av autoriserte vaneforbrytere, svært ofte med kirken i ryggen.