Hanne Bjurstrøm
God 8. mars!
Apell for 8. mars-toget
Bergen, 8. mars 2016
Kilde: www.ldo.no

I dag har jeg vært likestillings- og diskrimineringsombud i 51 dager. Jeg er glad for å være her i Bergen for å holde min aller første 8. mars-tale.

Jeg har deltatt på mange 8. mars-feiringer, første gang som superengasjert og kampvillig 15-åring. Siden den gang har vi vunnet mange viktige seire. Norge scorer høyt på internasjonale likestillingsbarometre.  
 
Men det gjenstår fortsatt mye før vi kan kalle oss et likestilt samfunn. I 2016 er dette virkeligheten i landet vårt:

- Seksuell trakassering er et utbredt problem i skolen og i arbeidslivet 
- Dagens unge jenter og gutter utsettes for et kropps- og utseendepress vi slapp da jeg var ung. 
- Mellom 75.000 - 150.000 utsettes årlig for vold i en nær relasjon. 
- Hvert fjerde drap er kvinner som blir drept av sin partner. En dyster statistikk.

I mine 51 første dager som ombud har jeg truffet mange av de som opplever ulikestillingen, og jeg har sett at politikken regjeringen fører ikke svarer til utfordringene.  
 
Jeg skal bruke min første 8. mars som ombud til å etterlyse en mer offensiv likestillingspolitikk. En politikk som tar utfordringene på alvor, og som tar innover seg at det må hardt arbeid, systematikk og ressurser til for å få bukt med mangelen på likestilling i Norge.  
 
Som arbeidsminister så jeg hvor viktig arbeid er for et likestilt samfunn. I samfunn som vårt er det deltakelse i yrkeslivet som gir økonomisk selvstendighet, muligheter og tilhørighet. Arbeid gir økt likestilling og bedre helse.  
 
I arbeidslivet har det også skjedd mye siden jeg var 15. Vi er kommet langt.

Men vi er langt fra i mål og det går alt for sakte. Tallenes tale er klare:

- 5 av 10 kvinner og 2 av 10 menn forteller at de har opplevd diskriminering i forbindelse med graviditet og foreldrepermisjon. 
- Kvinner tjener gjennomgående dårligere enn menn. For hver 100-lapp en mann tjener, tjener kvinnen bare 86 kroner. 
- Kvinner jobber mindre enn menn. Det medfører at kvinner får dårligere pensjon, og dermed færre muligheter og dårligere levekår som pensjonist.

Jeg skal bruke min første 8. mars som ombud til å oppfordre partene i arbeidslivet til å sørge for at kvinnelønna prioriteres i årets lønnsoppgjør, og til å sørge for at kvinner ikke straffes pensjonsmessig fordi de lever lengre enn menn.

Og jeg skal bruke min første 8. mars som ombud til å oppfordre politikere til å føre en familie- og arbeidslivspolitikk som gjør det mulig, både for kvinner og menn, å kombinere fulltidsarbeid med det å ha barn. Det betyr at vi må jobbe for heltidskultur i kvinnedominert sektor, og for at det blir lettere å kombinere jobb og omsorg for barn i mannsdominert sektor. 
 
Siden jeg var 15 år har jeg vist at likestilling er verdt å kjempe for. Og at vi må bryte den dvalen som vi som jobber med likestilling kjenner så altfor godt: Troen på at vi er i mål. Eller at det lille som gjenstår kommer av seg selv, bare vi er tålmodige.  
 
Utfordringene er for store for at vi kan slå oss til ro med det. Derfor trenger vi offensive poltikere og offensive parter i arbeidslivet. Det skal jeg kjempe for de neste 2141 dagene som likestillings- og diskrimineringsombud.  
 
God 8. mars og god likestillingskamp!