Nils Heyerdahl
Lars Roar Langslet
Det Norske Akademi for språk og litteratur, Oslo, 1. februar 2016
Kilde: www.katolsk.no

Vårt medlem Lars Roar Langslet døde 18. januar. Det norske samfunn, Det Norske Akademi og hver enkelt av oss, hans venner og kolleger, har lidd et stort tap.

Helt fra sine unge år var han en samlende, pregende og veivisende person, et midtpunkt i en vid krets, ikke bare av likesinnede, men av mennesker med forskjellig politisk og ideologiske ståsted. Han var med å gjennomtenke og redefinere konservatismens og den liberale rettsstats verdigrunnlag. Han var med å utforme et partis politikk og sette den ut i livet. Han var en kunnskapsrik, stilsikker forfatter og en høyt respektert rikspolitiker. Han satt ved Kongens bord som kulturminister. Han endret den norske medieverden. Sporene etter ham er mange.

Lars Roar Langslet ble født i 1936 på Nesbyen i Hallingdal. Tidlig viste han en sterk interesse for språk og litteratur. Som 12-åring skrev han om litteratur i lokalavisen «Hallingdølen», og korresponderte med Knut Hamsun og Herman Wildenvey, som han også ble invitert til å besøke. Etter examen artium på Hønefoss begynte han å studere ved det historisk-filosofiske fakultet på Universitetet i Oslo. Han kom raskt med i Den konservative studenterforening og ble aktiv i Det Norske Studentersamfund, den gang en viktig talerstol for den politiske og kulturelle debatt i Norge, og en skole for fremtidige politikere og ledere. Han ble tidlig en sentral skikkelse i et verdikonservativt studentmiljø, som til hans 21 års fødselsdag hedret ham med et festskrift i pompøs akademisk stil. Men bak ironien i skriftets tittel, Åndsmenneskets forsvar, lå noe som traff en viktig side ved Langslets videre virke: en reflektert og forpliktende humanisme, inspirert av kristen tro og tenkning.

Sammen med bl.a. Francis Sejersted ble Lars Roar Langslet kjernen i Minerva-kretsen, en gruppe yngre studenter og politikere som ville reformere og revitalisere et Høyre som lenge hadde vært på defensiven og trengte nytenkning og praktisk gjennomføringsevne. Fra denne kretsen utgikk Minervas Kvartalsskrift som ble grunnlagt i 1957 med Langslet, Kjell Hanssen og Knut Bøckman som redaktører. Tidsskriftets program var å utforske det "pre-politiske" området: de grunnleggende erkjennelser og overveielser som henter næring fra filosofi, teologi, litteratur, vitenskap og kunst, refleksjoner som ligger forut for konkret, politisk handling. I kvartalsskriftet møttes den akademiske og den politiske offentlighet.

Langslet tok magistergraden i idéhistorie i 1962 med avhandlingen Den unge Karl Marx og menneskets fremmedgjørelse, en undersøkelse av den tidlige Marx` tanker om industrisamfunnets avhumaniserende virkning: Den enkelte mister herredømmet over sitt eget liv og blir offer for krefter det står maktesløs overfor. Langslet fulgte imidlertid ikke Marx videre inn i det revolusjonære, overbevist som han var om at samfunnsomveltning og brudd med fortiden rykker mennesket ut av sin sammenheng, gjør det ufritt og overlatt til seg selv. For ham var fellesskap, tradisjon og tilhørighet grunnleggende i politikken og i den enkeltes liv. Han så ingen motsetning mellom denne verdikonservatismen og vilje til endring. Man skal forandre for å bevare. Derimot hadde han lite til overs for ytterliggående individualisme og markedsliberalisme. Mellom ytterpunktene egoistisk utfoldelse og selvoppgivende underkastelse under et kollektiv ligger et moderat alternativ: et samfunn der den enkelte person står i et fritt, men forpliktende forhold til fellesskapet. I boken Arv og utsyn, utgitt da han var 26 år, skriver han: "I fellesskapet har mennesket fått sine karakteranlegg utviklet: sin evne til tro på en transcendent virkelighet, sin evne til moralsk forpliktelse og fellesskap med medmennesker, sin evne til opplevelse av skjønnhet. Det har fremfor alt arvet et sprog: en struktur av meningsmettede symboler som bærer folkets historie, dets lynne og livskår i seg."

Språket var for Langslet selve bærebjelken i den kulturelle overlevering og formidling. Våre nedarvede skriftspråk er et nasjonalt felleseie, skriver han et sted: "Språket er hevet over regionale motsetninger og klasseskiller. Norsk språk er et reservoar for den meningsverden av assosiasjoner og historiske gjenklanger som især våre store riksmåls- og nynorskdiktere har skapt. Språket er vår dyreste arv og fremste identitetsbærer." Langslet engasjerte seg i kampen mot myndighetenes aggressive forsøk på å tvangsforene og dermed ødelegge landets to målformer og litterære tradisjoner. Han var som 18-åring til stede i Aulaen da Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur for første gang sto frem for offentligheten i 1954, og han ble selv innvalgt i Akademiet som den yngste noensinne i 1965, 29 år gammel. Han ble etter en tid valgt inn i presidiet, var i mange år sekretær, deretter visepreses og i 15 år preses, fra 1995 til 2011. Med sin politiske bakgrunn og sitt kontaktnett øvet han innflytelse og bidro avgjørende til at Det Norske Akademis Store Ordbok fikk sterkt øket statsstøtte. Han var redaktør av Ordet fra 1997 til 1999 og han utga i 1999 boken I kamp for norsk kultur. Riksmåls-bevegelsens historie gjennom 100 år. 

I 1963 konverterte Langslet til Den romersk-katolske kirke. Han hadde i alle år nær forbindelse med dominikanerne i Oslo, i et miljø preget av europeiske utsyn og bred kontaktflate med det norsk kultur- og samfunnsliv. Også i Den katolske kirke i Norge fikk han viktig verv. Han ble formann for språkkommisjonen i Oslo katolske bispedømme og ledet oversettelsen av Det romerske missale fra latin til norsk, etter det annet Vatikankonsils liturgi-reformer. Han ledet komitéen som planla og gjennomført pave Johannes Paul II besøk i Norge.

Før Langslet for alvor trådte inn i politikken i 1969 som stortingsrepresentant for Oslo og medlem av Høyres sentralstyre, hadde han vært redaksjonssekretær i Frisprog og universitetslektor i idéhistorie. Han var formann i Stortingets kirke- og undervisningskomité 1973¿1980 og ble landets første kultur- og vitenskapsminister fra 1981 til 1986, i Kåre Willochs regjering. I sine fem år som kulturminister arbeidet han for å frigjøre kringkasting, vitenskap og kulturliv fra politisk styring ut fra det syn at et reelt demokrati forutsetter en fri, informert offentlig debatt. På en rekke felter gjennomførte han betydningsfulle reformer. NRK-monopolet ble oppløst, private høyskoler fikk fast statsstøtte, Norges Tekniske Høyskole ble sikret som et selvstendig hovedelement ved Universitetet i Trondheim, Universitetet i Tromsø fikk tilført flere ressurser og dermed ny vekst, og Universitetet i Oslo fikk sitt prekliniske bygg. Forskningsrådene ble styrket og overtok fordelingen av de offentlige forskningsmidler. Det Norske Teatret fikk ny bygning, det brannskadede Nationaltheatret fikk midler til restaurering, det ble reist kulturhus i Tromsø med lokaler for Hålogaland teater, samisk kulturhus i Karasjok og nybygg for Norges Musikkhøyskole i Oslo. Da Willoch-regjeringen gikk av, kom Langslet en tid tilbake til Stortinget, men ble så kulturdirektør i Oslo og deretter kronikkredaktør og kommentator i Aftenposten. I 1997 ble han statsstipendiat. Han hadde mange styreverv og ledet bl.a. hovedkomitéen for Ibsensatsningen 2006, der han samarbeidet tett med Bentein Baardson, direktør for prosjektet Ibsen 2006.

Han elsket å skrive, kjede ord sammen til meningsfylte, poengterte og stilsikre setninger og avsnitt. Gjennom alle år med stor aktivitet på politikkens, kirkens og kulturens områder skrev Langslet ustoppelig artikler og essays og over 30 bøker. Han har også skrevet tre salmer som står i den katolske salmeboken Lov Herren. En av dem, "En gang skal mørket vike og lyset velle frem" ble sunget under Langslets bisettelse. Forfatterskapet omfatter bl.a. biografier over Olav den hellige, Christian IV, Ludvig Holberg, Christian Fredrik (hvis statue ble reist foran Stortinget etter Langslets idé og iherdige kampanje), videre biografier over John Lyng og kong Olav V. I boken Veivisere gir han portretter av ni personer som har betydd mye for hans egen utvikling. I Tanker om tro reflekterer han over sider ved sin katolske tro.

Langslet fikk sentrale posisjoner, men fulgte ikke de opptrukne veier i det norske samfunn. Han var en troende mann i et sekularisert samfunn, katolikk i et avkristnet Norge. Men han var også humanist i ordets opprinnelige betydning, slik det ble preget av renessansehumanistene: en som tror på mennesket og dets muligheter - og som utrettelig studerer og reflekterer over hva mennesket er, og hva det har utrettet i fortid og nåtid - i tenkning, politikk og kunst. Langslet var både en intellektuell analytiker og en handlingens mann, både betrakter og deltager. Og han nådde langt. Men viktigst for meg og for mange, og jeg vet at det også var viktigst for ham selv, var at han var en venn uten brist, full av omtanke og omsorg, lojal og trofast.

Langslet ble rammet av kreft for ti år siden, men ble operert og frisk igjen. Så kom et tilbakeslag i mars i fjor. Han var glad for å kunne bo hjemme under den siste sykdommen, takket være hans venn, Somchit Kanokhong, som hjalp ham og pleiet ham helt til det siste.

Han fikk mange ordener og utmerkelser. Jeg nevner ingen, i pakt med noe som står i Lars Roar Langslets siste gave til oss: boken Søkelys, utkommet bare uker før han døde. Det siste kapitlet handler om døden. Der skriver han:

"Det eneste jeg helt sikkert vet om min egen fremtid, er at en dag skal jeg dø. Og jeg må møte døden alene, selv om mine kjære er hos meg.

Døden er det mest egalitære trekk ved menneskelivet, for den rammer alle uansett stand eller status, og gjør ikke forskjell på folk. Den river av alle masker som vi selv eller andre har klebet på oss, og kler oss så nakne som vi engang var da vi ble født. Vi får ikke ta noen bagasje med oss, hverken rikdom og glans eller fattigmanns filler til å skjule oss med.

Hva kommer etter døden? Om det vet vi ingenting, for de dødes rike er "et uoppdaget land som ingen vandrer / er vendt tilbake fra". Vi kan bare håpe og tro."

Fred over Lars Roar Langslets minne.