Erna Solberg
Mulighetslandet Norge
Tale til Høyres landsmøte
Clarion Hotel Oslo Airport, Gardermoen, 8. april 2016
Kilde: www.regjeringen.no

Kjære alle sammen,

Velkommen til det største landsmøtet i Høyre i nyere tid.

Dette er vårt tredje landsmøte etter regjeringsskiftet.

Jeg er glad for å kunne melde at nye ideer og bedre løsninger gir resultater.

Helsekøene går ned. 42 000 færre står i helsekø enn da vi tok over.

Investeringene i samferdsel går opp. Med over 40 prosent, til nesten 60 milliarder kroner.

Satsingen på videreutdanning av lærere er tredoblet. Over 5 000 lærere tar nå videreutdanning hvert år.

Klimafondet er styrket med nesten 18 milliarder kroner.

Vi har bevilget penger til over 1 000 nye politistillinger.

Forsvaret patruljerer mer med fly og ubåt i Nordområdene.

Listen er mye lengre.

Kjære landsmøte, dette viser at vi er godt i gang med det vi lovet å gjøre da vi ba velgerne om regjeringsmakt.

Men dere er ikke invitert hit for at vi skal hylle oss selv for gode resultater.

Dere er invitert hit fordi vi i tillegg til å gjennomføre politikken vi gikk til valg på, også skal utforme nye løsninger for fremtiden.

Som konservative er vi opptatt av gradvise endringer og å bygge videre på de beste sidene ved vårt samfunn.

Men konservativ politikk betyr ikke at alt skal stå stille.

Hambro sa det sånn: «Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag.»

Det skal vi leve etter.

Verden rundt oss er i endring. Vår økonomi står overfor en krevende omstilling.

De svarene som var riktige før, trenger ikke være det i fremtiden.

Internasjonalt ser vi både at kampen mot fattigdom går fremover, men også hvordan autoritære holdninger sprer seg i enkelte land.

Den arabiske våren ble aldri til noen sommer, og har i flere land endt i blodbad. Uro, undertrykkelse og krig har skapt en ukontrollert flyktning- og migrasjonsbølge.

Møtet med en endret verden stiller oss overfor viktige veivalg.

Her hjemme har vi lagt bak oss tiår med oljedrevet vekst. Hvert år har lønningene økt, og velferdsordningene blitt litt bedre.

Nå har oljeprisen falt kraftig, og arbeidsledigheten har rammet mange familier, særlig på Sør- og Vestlandet.

Økte asylankomster tynger offentlige budsjetter og skaper ytterligere utfordringer i arbeidsmarkedet som vi må løse.

Også på det økonomiske området stilles vi overfor viktige veivalg.

Og, kjære venner, veivalgene må tas nå. På vår vakt. Mens Høyre styrer.

Veivalgene vi må ta i dag vil prege Norge i tiår, ja, i generasjoner fremover.

Og det er derfor dere er invitert hit. For at vi sammen skal gjøre noen av disse viktige valgene.

Valgene vi gjør vil prege bedrifter, familier og enkeltmennesker.

Det er et stort ansvar.

Men kjære landsmøte,

Det er et ansvar Høyre er i stand til og villig til å ta.  

Endringene i verden rundt oss påvirker Norges sikkerhet. Det gjør at vi må ta valg som gjør Norge sikrere.

Vi skal ikke bare være pessimistiske. Vi skal huske at en samlet verden har gjort imponerende fremskritt.

I 2015 kunne vi gjøre opp status for FNs tusenårsmål.

Siden 1990 er antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom redusert med én milliard.

Antallet barn som dør før fylte fem år er mer enn halvert.

Ni av ti barn begynner nå på skole.

Er det ikke fantastisk, dere!

Det er en stor inspirasjon for meg, når jeg sammen med Ghanas president skal lede FNs pådriverarbeid for å nå de nye globale bærekraftsmålene.

Innen 2030 skal vi blant annet utrydde den ekstreme fattigdommen.

Vi skal utrydde sult i verden.

Vi skal sikre utdanning for alle.

Og oppnå likestilling mellom kjønnene.

Jenters utdanning er en av sakene jeg særlig vil være pådriver for.

Jeg har selv sittet på skolebenken i Malawi og sett håpet i øynene til unge jenter rundt meg. Endelig kan de drømme om en fremtid hvor de får muligheter til å bruke talentene sine. Til å bli respektert som selvstendige individer. Men mens jeg satt der, tenkte jeg også på de mange som aldri får denne muligheten.

For utdanning er billetten til en klassereise. Ingen trenger den billetten mer enn barn som vokser opp i verdens fattigste land og i konfliktområder.

Dette kan og må vi gjøre noe med, derfor har vi snudd den nedadgående trenden og vil doble andelen norsk bistand som går til utdanning.

Det som nå skaper de største utfordringene for å nå målene våre, er konflikter.

Kriser, konflikter og krig har rykket nærmere inn på livet også her i Norge. Utviklingen viser igjen og igjen hvor tett vår sikkerhet henger sammen med det som skjer rundt oss.

Sør for Europa ligger et belte av sårbare stater. Her ser vi radikalisering, voldelig ekstremisme, svak statlig styring og sosiale problemer.

I mange land ser vi et stort antall unge arbeidsledige.

Uten muligheter.

Uten fremtidshåp.

De siste årene har vist at blodige konflikter i disse områdene sprer seg.

Regionale makter blander seg inn.

Stormakter blander seg inn.

Religion blandes inn.

Fremmedkrigere strømmer til.

Volden rammer sivilbefolkningen i Kobane, Aleppo og Homs aller hardest. Men den rammer i København, Paris, Brussel, Istanbul, Ankara, Lahore og Beirut også. De siste månedene har vi sett hvor meningsløst og brutalt terroren rammer.

I en globalisert verden finnes det ingen fredelig krok å gjemme seg i.

Jeg hører av og til de som sier at de vil stenge grensene. Eller bygge murer. Det er et veivalg jeg mener verken er mulig eller ønskelig.

Sikkerheten i Europa starter i de sårbare statene rundt Europa.

Det har betydning for hvilke valg vi må gjøre innen utviklingspolitikken, utenrikspolitikken og forsvarspolitikken.

Ett viktig valg vi må gjøre, er å rette utviklings- og utenrikspolitikken mer inn mot sårbare stater.

Mer stabile stater, som evner å levere økonomisk vekst, skolegang, sysselsetting, demokrati og menneskerettigheter er klart i vår interesse. Men det er selvsagt aller viktigst for innbyggerne i disse landene.

Hvis landene lykkes, vil færre rammes av krig og konflikt.

Færre vil bli tvunget til å legge på flukt.

Flere vil se muligheter for seg og sin familie i sitt eget land.

I fremtiden må vi forebygge bedre, før det er for sent.

Her har regjeringen gjort et valg når vi løfter sårbare stater i utviklings- og utenrikspolitikken.

Kjære landsmøte, dette må verdenssamfunnet lykkes med.  

En mer uforutsigbar situasjon i Europa stiller oss også overfor viktige veivalg.

Vi må videreutvikle vårt forsvar og vår forsvarsevne.

La det være helt klart: Vårt demokrati og Norges frihet er verdt å kjempe for om nødvendig.

I en ny og mer usikker tid, må vi ikke være et øyeblikk i tvil om hva som garanterer Norges sikkerhet:

Det er vår evne og vilje til å forsvare oss og fellesskapet vi er en del av i NATO.

Disse to henger nøye sammen.

Norge trenger et forsvar med god situasjonsforståelse, reaksjonsevne og stridsevne. Vi må holde orden i eget hus og i våre nærområder. Det må være vårt bidrag til alliansen.

Her ligger viktige veivalg i forsvarspolitikken.

Over for lang tid, og under ulike regjeringer, har vi utviklet et forsvar som ikke er robust nok.

Min forgjenger uttalte så sent som i desember 2012 at omstillingen i Forsvaret i stor grad var ferdig. I dagens perspektiv tror jeg alle vil være enige om at det ikke stemmer.

Vi har fått et forsvar hvor det ikke er balanse mellom det vi har av utstyr og avdelinger på papiret, og det vi har vært villige til å bevilge til reservedeler, vedlikehold, øvelse og drift.

Det går ut over vår forsvarsevne, og det må vi gjøre noe med.

Vi trenger fortsatt betydelig fornyelse av materiell. Vi trenger også økt evne til å håndtere nye typer konflikter, som cybertrusler og hybrid krigføring.

Skal vi oppnå dette, må vi være villige både til å øke ressursene til Forsvaret og til å prioritere tøft gjennom tiltak og investeringer som gir reell forsvarsevne.

Det betyr også at alt ikke kan være som det alltid har vært. Det vil bli vanskelige valg og det vil bli endringer.

Men ett veivalg har Norge gjort, og det vil Høyre forsvare for fremtiden: Norges plass er i NATO.

Norge er avhengig av andre NATO-lands vilje til å sende sine unge kvinner og menn til Norge i krise og konflikt.

Solidariteten i NATO går begge veier.

Det betyr for det første at hvis vi skal forvente hjelp når det teller mest, må vi selv ha både kapasitet og vilje til å hjelpe når andre trenger oss.

Og for det andre må vi ikke skape tvil hos våre allierte eller andre om hvor vi står. Norsk sikkerhet bygger vi sammen med våre allierte og partnere. Da må Norge være en troverdig og forutsigbar alliert.

Høyres syn er derfor helt klart: Dette er ikke tiden for uklarhet og eksperimenter, Norge skal stå skulder ved skulder med våre venner og allierte i NATO.  

Utenriks- og innenrikspolitikk henger stadig mer sammen.

Terroranslagene vi har sett i mange land har sin opprinnelse i ISIL-kontrollerte områder.

Vi bidrar aktivt for å bekjempe ISIL.

Vi styrker politisamarbeidet med andre land for å hindre terrorangrep.

Og vi arbeider aktivt for å hindre rekruttering til ekstremisme her hjemme.

Vi må bygge et samfunn som vinner over ideene til ekstremister.

Det er et viktig arbeid, som dere alle bør være med på i deres egne kommuner.

Terror er én måte konflikter i verden angår oss på. Flyktningstrømmer og migrasjon er en annen.  

Det er lett å forstå hvorfor mange legger ut på søken etter en bedre fremtid. Ikke minst gjelder det flyktningene fra Syria.

I nabolandene rundt Syria har mange opplevd fallende matrasjoner, liten tilgang til utdanning og helsetjenester og dårlige jobbmuligheter. Uten utsikt til en fremtid for seg og sine barn, verken i Syria eller i nabolandene rundt, har mange lagt på flukt.

Derfor er jeg stolt over at vi på giverlandskonferansen for Syria og nabolandene samlet inn det høyeste beløpet som noen gang er lovet. Til utdanning, helsehjelp, jobbskaping og trygghet.

Totalt ca 12 milliarder dollar. Det norske bidraget er på om lag ti milliarder kroner de neste fire årene.

Kjære landsmøte, vi setter handling bak ordene våre.

Samtidig må vi håndtere en situasjon hvor antallet asylsøkere til Europa er kommet ut av kontroll.

Det er nødvendig for oss å stramme inn på asylpolitikken. Det er tre grunner til det.

For det første må vi ta inn over oss at en omfattende migrasjon ikke er en løsning, verken for de fattige eller de rike landene, som står seg på sikt. Et strengt regelverk og rask retur vil bidra til at vi får færre grunnløse søknader fra personer uten beskyttelsesbehov.

For det andre må vi sørge for at våre lover, regler og ytelser er på linje med andre europeiske land. Hvis vi oppfattes som mer generøse enn andre land, risikerer vi at flere enn naturlig, og flere enn vi kan makte å ta imot, velger Norge.

For det tredje må vi tilpasse antallet vi tar imot til den kapasiteten vårt samfunn har til å integrere på en god måte. Det handler ikke først og fremst om kapasitet til bosetting. Men om muligheten til å få innvandrere inn i gode jobber, til å unngå parallellsamfunn - og om hvor raskt vårt samfunn kan endre seg uten at det oppstår alvorlig motsetninger i befolkningen.

Derfor ligger Høyres linje fast.

Det har den gjort før, under - og det vil den gjøre etter flyktningkrisen: Vi står for en streng, men rettferdig innvandringspolitikk.

De menneskene som får lovlig opphold i Norge skal vi ta imot på en god måte.

Mennesker som skal være i landet vårt i årene som kommer må oppleve at de har fremtidshåp og muligheter i vårt samfunn.

Vi må sikre at det er våre verdier som vinner frem. Og i Høyre vet vi hva våre verdier er. Hva slags samfunn vi ønsker oss.

Det ble oppsummert i tre ord fra min side, på talerstolen på Høyres landsmøte, for ti år siden: Muligheter for alle.

Her ligger grunnlaget for vår politikk på mange ulike områder, men ikke minst for en god integrering.

Nyankomne til Norge skal møtes som selvstendige mennesker.

De skal vurderes på grunnlag av egne handlinger, ikke andres.

Det å ha en utdannelse, få seg jobb og betale skatt må være like selvsagt for dem som for alle andre.

De skal oppleve et samfunn med sosial mobilitet, hvor det er evner og innsats som avgjør, ikke hudfargen.

Kort sagt: Muligheter for alle.

Mange mennesker har allerede kommet til Norge fra andre land. Vi må være forberedt på å ta imot mennesker som har behov for beskyttelse også i fremtiden.

Integreringsutfordringene vil ikke gå over, samtidig står Norge også overfor en rekke andre store utfordringer.

Økonomisk omstilling.

Store teknologiske sprang som påvirker arbeidslivet.

Globalisering.

Det grønne skiftet.

Jeg mener tiden er kommet for å videreutvikle både begrepet «Muligheter for alle» og politikken som ligger under.

Hvordan skal vi forbedre de sidene av vårt samfunn som i dag ikke gir muligheter for alle?

Utfordringene blir større.

Veivalgene blir mer krevende.

Skal vi skape muligheter for alle, må vi ha som mål for dette arbeidet å skape Mulighetslandet Norge.  

Skal vi skape muligheter for nyankomne, så må vi lykkes med integreringen.

Derfor har jeg snakket om viktigheten av hverdagsintegrering.

Det krever innsats av den enkelte å bli integrert. Man må lære seg norsk. Følge norske lover og regler. Forstå norsk skikk og bruk.

Men man må også møte et samfunn som er inkluderende.

Møte mennesker som vil snakke norsk med deg, selv om du i starten synes det er vanskelig.

Mennesker som kan hviske deg noen ord, hvis du skulle bomme på noen av nordmenns mange, og for andre kanskje merkelige, sosiale koder og uskrevne regler.

Studentersamfunnet i Bergen har invitert unge asylsøkere med på Brannkamp. Det er hverdagsintegrering i praksis, og det er jo krevende å bli bergenser.

Noen av asylsøkerne har til og med allerede lært seg å legge hånden på hjertet når høyttaleranlegget spiller Nystemten.

Vi kommer ikke unna at det til syvende og sist er mennesker som integrerer.

Og da er det vi, alle vi, som bidrar til den integreringen.

Integreringsoppgavene blir selvsagt store, både for skoler, universiteter, kommuner, arbeidsgivere og staten.

Regjeringen jobber nå med integreringsmeldingen.

Målet er å få til god integrering, som gjør at flere kommer ut i jobb og betaler skatt raskere enn før.

Da trenger vi ikke minst flere jobber.

Og her, kjære venner, møtes to av Norges store utfordringer.

Det må skapes nok jobber i næringslivet slik at alle har en jobb å gå til. Og det må skapes nok jobber slik at vi får nok skatteinntekter til å finansiere velferdssamfunnet.

For få dager siden skrev Kommunal Rapport om den foreløpige utgaven av sitt Kommunebarometer. Konklusjonen var at aldri før har avisen målt så stor framgang for Kommune-Norge som nå. Størst har fremgangen vært innen økonomi, barnehage og barnevern.

Vi kan jo si det sånn, Jan Tore, at det er utrolig hva kommunalministre fra Høyre får til.

Vi har ambisjoner om forbedringer på mange områder i velferdspolitikken.

Psykisk helse.

Omsorgen for eldre og pleietrengende.

Rusomsorgen.

Fortsatt kortere helsekøer.

Akkurat som i kommunene, så går utviklingen på disse områdene i riktig retning nå. Men en slik utvikling kan bare fortsette hvis vi har en verdiskaping i privat sektor som er høy nok til å finansiere den.

Omstillingen Norge står i er mer grunnleggende enn den arbeidsledigheten som nå skyldes lav oljepris.

På lang sikt er det bare flere nye jobber i privat sektor, med høy verdiskaping, som kan sikre en videreføring av vår samfunnsmodell.

Det må være Høyres viktigste jobb i årene som kommer å legge til rette for dette. Både fordi jobben er så viktig, men også fordi det bare er Høyre som har en politikk som kan få jobben gjort.  

Norge står midt oppe i en krevende omstilling.

Fallet i oljeprisen har ført til at omstillingen fra oljeøkonomi til kunnskapsøkonomi må skje raskere enn vi hadde ønsket.

Om få år vil en stadig eldre befolkning for alvor begynne å merkes på statsbudsjettet.

Og vi må omstille oss til et lavutslippssamfunn som er basert på miljømessig bærekraft.

Det er mye som vil forandre seg.

Vi har pekt på tre begreper som må prege vårt nærings- og arbeidsliv i fremtiden: Grønt. Smart. Nyskapende.

Grønt både av hensyn til klodens klima og for å vinne konkurransen i morgendagens markeder.

Smart fordi kunnskap og kompetanse er nøkkelen til konkurransekraft for et land med høye kostnader.

Nyskapende fordi våre barns arbeidsplasser ennå ikke er skapt.

Også offentlig sektor vil bli berørt.

Vi må jobbe smartere dersom vi skal makte velferdsoppgavene i fremtiden. Og vi må organisere oss bedre hvis vi skal klare å opprettholde likeverdige tilbud over hele landet.

Også her står vi ved et veiskille.

Skal vi forsøke å stanse utviklingen og håpe at det går over?

Eller skal vi lete etter de mulighetene som endringene byr på for å skape et enda bedre og mer klimavennlig velferdssamfunn?

Vårt svar må være åpenbart.

Fordi vi vet at den største faren for den norske modellen er at vi omstiller oss for sent når verden rundt oss, teknologien, vår egen økonomi og befolkningssammensetning er i endring.

Fordi vi vet at flere vil ha en trygg jobb å gå til hvis vi klarer å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser i stedet for å tviholde på det gamle.

Fordi vi vet at velferdssamfunnet vårt aldri kan bli sterkere enn det verdiskapingen i privat næringsliv har rygg til å bære.

Så vi må lete etter mulighetene. Derfor er det viktig at vi arbeider for å virkeliggjøre Mulighetslandet Norge.  

Arbeidsledighet er alvorlig for den det rammer. Og særlig, selvfølgelig, for den som ikke raskt finner seg en ny jobb.

På Sør- og Vestlandet er situasjonen nå alvorlig. Som fylke er Rogaland hardest rammet.

Dette møter regjeringen svært offensivt.

Budsjettene er nå ekspansive. Det bidrar til økt aktivitet og flere arbeidsplasser.

Skattesystemet reformeres. Det gjør det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser.

Regjeringens tiltakspakke rulles ut. Det skaper aktivitet i områder og bransjer som er rammet.

Renten er lav. Det bidrar til investeringer og til folks kjøpekraft.

Kronekursen er lav. Det styrker norske arbeidsplassers konkurransekraft.

Partene har så langt tatt sitt ansvar gjennom lønnsoppgjørene. Også det styrker norske arbeidsplassers konkurransekraft.

Kjære landsmøte, ikke la noen fortelle dere noe annet: Den samlede økonomiske politikken virker nå kraftig for å bekjempe ledigheten.

Vi må skape nye jobber for å holde ledigheten lav.

Av og til ser jeg noen diskutere om det er i små eller store bedrifter at det skjer mest nyskaping.

Det er sikkert en spennende debatt.

Mitt utgangspunkt er at det er mennesker som skaper nytt.

Derfor mener jeg at det er avgjørende for Norges fremtid at vi blir enda bedre på å utløse talentet og skaperkraften som bor i oss nordmenn.

Vi må gjøre Norge til landet hvor skolen forbereder elevene på det nye, høyteknologiske arbeidsmarkedet som skal sikre jobb til alle.

Vi må gjøre Norge til landet hvor universiteter og høyskoler har ambisjoner om å være best.

Vi må gjøre Norge til landet hvor gründere vil etablere sin virksomhet.

Vi må gjøre Norge til landet hvor investorer vil investere i nye arbeidsplasser.

Og vi må gjøre Norge til landet hvor både de beste norske og utenlandske talentene vil ønske å bo, forske, utvikle og skape nytt.

Dette, kjære landsmøte, er kjernen i å skape Mulighetslandet Norge.

Et Norge som griper de fantastiske muligheter som vi finner i havet. Til å bygge videre en oppdrettsnæring som innenfor miljøets rammer skaper stadig flere arbeidsplasser og større verdier.

Et Norge som griper de mulighetene som rik tilgang på fornybar energi og råstoff fra skogen gir oss. Som Hydro gjør når de investerer milliarder på Karmøy, og Statkraft når de investerer i biodrivstoff-fabrikk på Tofte.

Et Norge som griper de mulighetene som ligger i bakken. Som Elkem, som investerer i utvinning av kvarts i Rana som kan brukes i produksjon av solcellesilisium.

Et Norge som griper mulighetene og skaper de nye arbeidsplassene vil også være et trygt Norge.

Trygt fordi flere vil ha en jobb å gå til.

Trygt fordi velferdssamfunnet vil ha skatteinntektene vi trenger.

Mulighetslandet Norge vil også være et trygt Norge.  

Innovasjon og nyskaping har vært høyt prioritert fra Høyre helt siden regjeringsskiftet.

La meg nevne noen satsinger for dere.

Brukerstyrt innovasjonsarena er styrket fra en bevilgning på 363 til 643 millioner kroner. Ordningen har for eksempel støttet Lytix Biopharma i utviklingen av et legemiddel for immunterapi mot kreft.

Forny2020 er av Næringsdepartementet styrket fra 105 til 230 millioner kroner. Ordningen har blant annet støttet verifisering av en revolusjonerende metode utviklet ved NTNU for å sprøyte silisiumkarbid på maskindeler for å unngå slitasje.

Skattefunn er forbedret, og verdien av fradragene er økt fra 1,6 til 2,6 milliarder kroner.

Blant bedriftene som har mottatt støtte gjennom Skattefunn er Paxster. På onsdag hadde jeg gleden av å åpne deres nye fabrikk i Sarpsborg. Det er faktisk en norsk bilfabrikk som skal levere elektriske postbiler til ulike land verden rundt. De tok til og med sjansen på å la meg prøvekjøre Postmann Pat-bilen.

Etablerertilskudd er styrket fra 80 til 308 millioner kroner. Ordningen har blant mange andre støttet en intensiv-sykepleier for å patentbeskytte sin oppfinnelse: En instrumentholder som kan desinfiseres og som hindrer at penner og sakser faller på gulvet og blir infisert når hun bøyer seg.

Miljøteknologiordningen er styrket fra 260 til 504 millioner kroner. Ordningen har blant annet støttet utviklingen av OceanSaver, et system for miljøvennlig håndtering av ballastvann i skip.

Samlet, kjære venner, tatt med også andre ordninger, har vi etter regjeringsskiftet styrket satsingen på innovasjon og næringsrettet forskning med 2,4 milliarder kroner.

Dette er en massiv satsing.

Nye ideer, utvikling og markedsføring er først og fremst en jobb som gründere og investorer må ta seg av selv.

Vi bruker ikke gladelig så mye penger uten at det har en klar effekt.

Vi er ikke Høyre-folk for ingenting.

Derfor har vi også sjekket.

Monicas folk har gått gjennom alle evalueringer. De har kartlagt tildelinger. Og SSB har fått i oppdrag å vurdere effekten av de viktigste virkemidlene. Forskningsprosjektet vi har satt i gang er unikt også i internasjonal sammenheng.

Rapporten til SSB, som ble publisert i dag, viser at ordningene virker.

De bidrar til mer forskning, innovasjon og verdiskaping på lang sikt, men også til økt sysselsetting.

Kjære landsmøte, politikken virker. Vi kommer til å fortsette med den, for dette er slik vi i praksis bruker kunnskap til å gjøre Norge til mulighetslandet.

Det er ikke bare bedrifter og arbeidsplasser som starter i det små, for så å vokse.

Det gjelder ikke minst for oss mennesker.

Ny forskning har gitt oss ny kunnskap om hvor viktig de aller første årene er.

Vi vet nå barnehage gir størst gevinst for barn fra vanskeligstilte familier og innvandrerbarn. Dette er også gruppen som bruker barnehagen minst. Derfor legger regjeringen opp til at folk fra kommunen skal banke på døren til foreldrene til barna som ikke begynner i barnehage.

Ikke for å moralisere. Men for å informere om hva vi vet at barnehage betyr for barnas utvikling, og for mulighetenes deres i fremtiden.

Foreldre flest vil det beste for sine barn. Vi vet fra prosjekter i flere kommuner at dette har god effekt.

På samme måte er de første årene i skolen spesielt viktige.

Barna skal lære seg alfabetet, knekke lesekoden, lære seg tall og regning. De skal lære seg gode arbeidsvaner og få et godt forhold til skolen og til læring.

De som lykkes med det, har mye å se frem til.

Men de elevene som allerede her blir hengende etter, risikerer å aldri ta igjen det tapte.

For mange faller fra i videregående skole.

For mange ender opp utenfor arbeidslivet.

For mange får ikke ta del i de mulighetene vårt samfunn kan by på.

Vi hører ulike partier snakke om at den neste store skolereformen skal være skolemat.

Eller skolefritid.

Eller leksefri skole.

Her står det viktigste veivalget i skolepolitikken i årene som kommer.

På Høyres vegne kan jeg si: Vår neste satsing i skolen skal være tidlig innsats på småskoletrinnet slik at færre blir hengende etter.

La meg forklare nærmere hvorfor.

Høyre har gjennomført de to store endringene i skolen de siste årene: Kunnskapsløftet og Lærerløftet.

Kunnskapsløftet var et brudd med rekken av reformer som svekket kunnskapsfokuset i skolen.

I Kunnskapsløftet la vi vekt på at elevene skulle lære mer. På de grunnleggende ferdighetene, og på å forberede elevene på det kommende kunnskapssamfunnet.

Kommunene og fylkeskommunene fikk et større ansvar som skoleeiere.

Lærerløftet er vi midt inne i.

Vi har startet en massiv videreutdanning av lærere. Satsingen er nær tredoblet etter at vi kom i regjering.

Og lærerne er ivrige. I år søkte hele 10 627 lærere, noe som var ny rekord igjen. 6 635 av dem fikk ja fra sin kommune.

Vi stiller krav om at alle lærere fra 1. klasse har fordypning i fagene de underviser i. Vi legger om lærerutdanningen til en 5-årig masterutdanning og vi skjerper opptakskravene. Vi innfører nye karriereveier og går løs på unødvendig byråkrati og rapporteringskrav.

Målet er å heve læreryrkets status, og gjøre det enda mer spennende og attraktivt å bli lærer.

Enda bedre lærere er nøkkelen til at alle elever skal få med seg de verktøyene de trenger for å klare seg i livet.

Mange har snakket om at læreren er viktigst. Nå har vi en regjering som også gjør noe med det.

Med Kunnskapsløftet og Lærerløftet legges to viktig grunnsteiner på plass.

Dette er viktige reformer, men ikke tilstrekkelig for å oppnå en skole som skaper muligheter for alle.

Den siste PISA-undersøkelsen viser at rundt 1 av 5 elever går ut av grunnskolen med så svake ferdigheter at de kan få problemer med videre skolegang eller arbeid.

For et konservativt parti som vårt, som tar sitt sosiale ansvar på alvor, er det noe vi er forpliktet til å ta tak i.

Det å få alle med i de første, viktige skoleårene må derfor være den neste nasjonale satsingen vi gjennomfører.

Hvis vi lykkes, kan vi oppnå både mindre frafall og mindre utenforskap.

Det vil være et tungt bidrag for å bekjempe økende sosiale forskjeller i samfunnet.

Vi må unngå at de som møtte til første skoledag like forventningsfulle og spente som alle andre, ender opp frustrerte og uoppmerksomme ved skolepulten i andre og tredjeklasse.

Vi må unngå at skolen for dem betyr nederlag på nederlag.

Vi må, kjære landsmøte, skape en skole hvor flere opplever seire og mestring.

Mulighetslandet Norge starter med å gi alle barn et godt utgangspunkt - en mulighet til å bruke sine evner og talenter.

Finland trekkes ofte frem som et land vi bør la oss inspirere av i skolepolitikken. Finland setter inn den ekstra innsatsen de første årene.

De forebygger der vi forsøker å reparere.

Høyre vil derfor innføre en plikt for skolene til særskilt oppfølging av elever som blir hengende etter.

Ikke fordi barna har fått en diagnose.

Tvert imot må dette være basert på lærerens faglige skjønn om hvem i klasserommet det er som trenger litt ekstra hjelp for å henge med resten av klassen.

Det kan for eksempel skje ved at elevene det gjelder får særskilt undervisning i små grupper i en avgrenset periode.

Forskning viser at dette er svært effektivt for elever som begynner å få problemer med å henge med.

Kjære landsmøte, i skolepolitikken står vi overfor viktige veivalg om hvor vi skal bruke de store pengene. Da kan ikke svaret være skolefritid, skolemat eller leksefri, svaret må være å løfte elevene som tidlig blir hengende etter.  

Tidlig innsats har politikere snakket om lenge. Nå vil Høyre sørge for at det endelig skjer noe.

I mange år ble det snakket om at læreren er viktigst. Det var først da det ble et borgerlig flertall med Høyre i spissen at Lærerløftet kom på plass.

I mange år ble det snakket om helsekøer. Men det var først da Høyre fikk helseministeren at køene klart begynte å bli kortere.

Mange har snakket om å investere i infrastruktur. Men det måtte en Høyre/Frp-regjering til for å realisere et løft som virkelig monner.

Dette er en av mange grunner til at jeg er så stolt av dette partiet: Når vi bestemmer oss for å gjøre noe, ja da gjennomfører vi.  

Evnen til å gjennomføre og til å styre stødig vil komme godt med fremover.

Jeg har snakket om veivalgene som vil påvirke Norges sikkerhet.

At vi må jobbe bedre for å sikre sårbare stater.

At vi må styrke Forsvaret og ikke skape tvil om Norges plass i NATO.

Veivalgene for vårt samfunn her hjemme er ikke mindre viktige.

Integrering av flyktninger.

Arbeid til alle.

Finansiering av velferdsordningene.

Alt avhenger av at vi klarer å skape flere arbeidsplasser.

For å lykkes med dette, vil vi skape Mulighetslandet Norge.

For gründeren som vil gjøre ideen sin til virkelighet.

For bedriften som vil investere og ekspandere.

For eleven på skolen som drømmer om å bli noe stort.

For flyktningen som drømmer om å få brukt kompetanse og evner.

For ungdommene som utdanner seg til et arbeidsliv som skal være grønt, smart og nyskapende.

Norge må være mulighetslandet. Høyre har politikken for å få det til.

Jobben deres denne helgen er å meisle ut enda bedre politikk som skaper enda større muligheter for enda flere.

Hjertelig velkommen til Norges viktigste politiske verksted.  

Takk for meg.