Jens Stoltenberg
Livet er ukrenkelig, men mennesket er sårbart
Minnehøytidelighet etter angrepet på USA 11. september, 2001
Oslo domkirke, 13. september 2001

Kjære medmennesker,

Livet er ukrenkelig, men mennesket er sårbart.

For angriperen, ennå navnløs, er livet ikke ukrenkelig. Historien er full av ondskap og denne uken har ondskapen fått et nytt uttrykk..

USA og verden har mistet mye. De omkomnes familier har mistet mer.

I haugene av betong og støv, i restene av flyene, ligger ofrene.

På sykehusene ligger de sårede.

I hjem etter hjem fortviler mødre, fedre, døtre, sønner, venner og naboer.

Verden over sitter vi tilbake i sorg og uro. Sakte går det opp for oss at verden ikke blir den samme etter katastrofen på tirsdag. 

Vår dype medfølelse går til alle de som har mistet sine kjære, til alle de som lider og som føler savn. Våre tanker går over Atlanterhavet til et folk som står oss så nær: Dere er ikke alene.

Det er fjernt, men likevel så nært. Selv alle de som ikke har vært i New York, føler de kjenner byen: Verdensbyen, den flerkulturelle verden, en stor verden i én by.

Vi er minnet om hvor sårbart et åpent samfunn er. Hvor sårbare våre demokratier er når de stilles overfor krefter som er beredt til å utfordre selve demokratiets kjerne - det ukrenkelige menneskeverdet og det åpne samfunnet.

Terrorisme må aldri forbli ustraffet. Klarer ikke demokratiene å stoppe terrorismen, så kan terrorismen sette stopp for demokratiene.

Men demokratienes vei kan aldri bli terrorens vei. Vi må bekjempe det ondes vesen - og vi må bekjempe det ondes rot. Nød, undertrykkelse og urettferdighet skaper grobunn for terror. Demokratiene sikrer sin framtid ved å lede an i kampen for en mer rettferdig verden og alle menneskers ukrenkelige menneskeverd.

Katastrofen bringes til oss over TV-skjermene. Dette er grufullt, men det er virkelig. La oss ta tid til å snakke ut om det vi ser og føler. La oss slå ring om barna, lytte til dem og forsøke å forklare.

Og la oss aldri tillate at de onde kreftene får ta styring med våre samfunn og våre egne liv. 

For midt i fortvilelsen, ja midt i ruinene møter vi også håpet og trøsten. Mennesker som slår ring om hverandre og som ikke hviler i forsøkene på å berge liv.

Midt i grusomheten viser mennesker sitt beste - offervilje, solidaritet, omsorg og nestekjærlighet.

Her ligger håpet. Her ligger det som må være vår usvikelige tro på at vi mennesker sammen kan ta ansvar for en ny morgendag.