Johannes Smemo
Haakon den store, den sterke, den ranke, den folkekjære
Haakon VIIs bisettelse
Oslo domkirke, 1. oktober 1957
Kilde: Aftenposten 2/10-1957.

Gjennom 10 lange dager har vi alle lett efter de ordene som kunne utrykke hva Kong Haakon VII var for oss. Vi visste det nok før, og hadde prøvet å si det også. Ikke mange er blitt slik forstått og takket i levende live som vår gamle konge. Men på bakgrunn av det mørke teppe som ble rullet ned natten til den 21. september, så vi den klare skikkelsen lyse enda klarere. Og ordene våre ble sterke, det er sikkert. Alt det beste vi kunne si om ham, kjentes like sant.

Nu er selve avskjedstimen kommet - i Guds hus og for Guds ansikt. Nu prøves ektheten i det hele. Ikke alle sterke ord om store menn tåler den prøven. Men i dag har vi virkelig ingenting å ta tilbake. Sanne mot ham og mot det vi selv føler og vet, må vi holde fast på alle de hedersnavnene hjertene våre gav ham. Han var Haakon den store, den sterke, den ranke, den folkekjære - Norges største tjener og kjærlighet. Det er vår glede og stolthet i dag at en hel verden forstår oss og er enig med oss i dette.

Nei, heller ikke for Guds ansikt har vi noe å ta tilbake. Men nettopp her kan ordene få rette klangen, idet de renses for hver rest av menneske-forherligelse og vendes om til ydmyg takk til Gud, som gjorde Kong Haakon til det han var. Her skal alt settes under lyset av Guds ord, slik det står skrevet i Jakobs-brevets første kapittel: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes far, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

Sorgens skygge ligger over Norge i dag, og det er oss like umulig å komme unna den som å løpe fra vår egen skygge. Men urett mot Kongens minne og urett mot Gud ville det være om vi lot sorgen gi dagen dens eneste farge. Den glade takknemlighet skal være grunnfarven og grunntonen.

Kongen var selv en glad mann - helt fra kroningsdagen, da han i nasjonalhelligdommen ble møtt med hilsenen «fryd deg og vær glad - for Herren har gjort store ting mot deg», til de alderdomsdagene som bød på så mange byrder. Derfor hedrer vi ham selv best med glad takknemlighet. Og slik sømmer det seg overfor lysenes Gud og Far, som sendte den gode gaven. Vi gir jo bare tilbake i hans hender det dyre lån han så lenge lot oss beholde. I like mange år som året har uker, har Haakon VII vært vår. Folkets tjener gjennom 15.000 arbeids- og kampdager, folkets lys og forbilde gjennom 3.000 søn- og helligdager. Hva har ikke vi å gledes over og takke for.

Noen lettvint og tankeløs glede kan det ikke bli. For slik var ikke Kongens eget liv. Det norske folk har kanskje ennu ikke riktig tenkt over hva det krevde av prins Carl da det bad ham bli konge i dette landet. At prinsen ønsket folkets uttrykkelige kall, viser at han kjente alvoret og ansvaret. Landet som kalte på ham, var hverken stort eller rikt, det stod heller ensomt, og dets fremtid var sandelig uviss nok. Bare en ting var sikker - at her måtte bygges fra grunnen av, og at det ville koste innsatsen av alt. Han tok risikoen. Han valgt å gi «Alt for Norge». Og hver dag har vært en innfrielse av løftet.

Med mer brennende hjerter enn noen gang før takker vi ham. I ærbødig takk minnes vi Dronningen, som fulgte ham, og delte risikoen og innsatsen. Vi hilser Danmark, som fostret et slik kongsemne for sitt broderland. Men over alt priser og tilber vi Herren i det Høyeste, som unte oss alt det som er gjemt i navnet Haakon VII.

Kronen ble enda tyngre å bære enn både Kongen og andre kunne ane. Norge krevde bokstavelig talt alt. Og han gav det. I dag ser vi ham for oss ikke bare i Tingets tronstol og på Slottets høye altan, men også i feltuniformen med de nakne bjerkestammer og med Londons blitz-himmel som bakgrunn. Da ble han Kongen blant alle Norges konger efter Hellig Olav. Da steg han opp på den høysete-plassen i Norges hjerter og i Norges saga som aldri kan bli noen annens. Gjennom ham, mer enn noe annet menneske, var det Gud løftet Norge fra fall og fornedrelse til oppreisning og ny dag.

Er det mulig å samle i få ord hvilke gaver fra Gud som gjorde Haakon VII til en slik gave til det norske folk? Når jeg skal prøve, må jeg si: først av alt var det at han så klart så og realiserte kallet. Han ville ikke komme før folket kalte ham. Men han kjente høyere kall til, og høyere lov for sin gjerning enn folkeønsker. Han visste om en absolutt vilje, an absolutt norm, og derfor et absolutt kall.

Med den innstillingen spør man ikke efter lette kår eller egen lyst, men svarer med lydig troskap. Sier ja til alt som kallet rummer. Svarer nei til alt som frister til svikt og fremmed tjeneste.

På denne veien er troen selve pulsslaget og livskraften. Man vet at han er trofast som kalte, og at han skal gjøre det. Og her springer rankhetens kilde. Her blir det unødvendig å la seg tumle om i uavhengighet av svingende konjunkturer. Hos ham som kalte er det bare lys og ingen forandring eller skiftende skygge. Her bygges på tryggere grunn enn det øynene ser. Her bærer troen nettopp den dagen da det faste land tapes av syne og kursen går mot tåkefylt og farlig hav. Slik ble Kongen den faste, den klare, den ranke.

Altfor ofte blir storhet til selvhevdelse, rankhet til steilhet og folkekjærlighet til eftergivenhet overfor tidsånden. Aldri så vi vår konge gjøre et minste skritt slik til siden. Hans storhet viste seg i saklighet, hans styrke i tjeneste, hans rankhet i dyp ydmyghet.

Her er vi, tror jeg, så nær innved Haakon VII`s hemmelighet som vi nesten kan komme. Kallsbevissthet og pliktkjensle og tro - det er jo bare varierte uttrykk for den ydmyge respekt for det største, for knefallet for den største.

Første søndagen Kongen var i Bygdøy kapell efter hjemkomsten i 1945, reiste hele menigheten seg spontant. Dagen efter fikk presten prompte beskjed, Kongen ønsket ikke at man reiste seg for ham når han kom sin søndagsgang til kirken. Han behøvde ikke å føye til den selvsagte begrunnelsen at der kom Kongen for selv å reise seg sammen med alle de andre for kongenes konge.

Når det norske folk i dag som aldri førkjenner trangen til å reise seg for kong Haakon VII, så gjør vi det efter hans sinn ved å reise oss for den Gud som all god gave - kallet og kravet og nåden den evige frelse - kommer fra. Og takke ham best gjør vi ved selv å bli slike guds gaver til vår neste og vårt land. Det er den ansvarsarven Gud minner oss om ved Haakon VII`s båre.

Det hører med til disse dagers gode gave, som vi takker lysenes Far for, at Kong Olav V utvetydig har sagt oss at den gamle konges mål og vei skal være også hans. Kongene må veksle, men valgsproget skal bestå. Bedre budskap og morgengave kunne den nye konge ikke gitt sitt folk. Vakrere kunne han ikke hedre sin store far, som han har delt alt det største og vanskeligste med. Ingen kan slik kjenne både takken for det som var, og velsignelsen ved Haakon VII`s fortsatt følge som Kongen og Kronprinsen og deres kjære. Gud gi Kongen og hans hus den hjelp han har satt sin lit til, når den gamle kurs nu skal følges inn i nye og ukjente tider.

Men konge og folk trenger hverandre og må fortsatt gå sammen, om verket skal lykkes. Og hva med vår arv efter vår gamle konge og vårt ansvar sammen med den nye?

Også folkene har sitt kall og sin tjeneste og sin tro. Da Kristus første gang kalte det norske folk til sin tro og sin tjeneste, kom folkets avgjørende ja som frukt nettopp av en konges død, og

I tusen år oss fulgte siden 
solstrimen lik på mørke sky, 
til bot for sår, til seir i striden 
det kristne livshåps morgengry.

Alt det virkelig store og gode i vår historie er vokst frem i lyset og kraften fra solen, Kristus. Stiklestad, Grunnloven, «Ja, vi elsker», kongeinntogene i 1905 og 1945 - den røde, varme livsåren i det alt sammen er blodstrimen fra det kors som står midt i flagget vårt. Intet av det var hva det nu er, dersom Kristus var borte fra det. Og intet kan bli hva Gud har tenkt, og hva vi trenger, dersom Kristus ikke videre får være med i det.

Hva Haakon VII har betydd til å festne denne arven i vårt folk, kan ingen måle i dag. Men det viktigste i dette øyeblikket er heller ikke den historiske vurdering, men vårt fremtidsansvar. Og enda engang kunne det skje at hva en konge ikke fullt ut fikk se som frukt av sitt liv, det virket han ved sin død: bot for feiltrinn og lettsinn, nytt alvor i folkelivet, øket respekt for Guds lov, større glede ved å tjene hverandre, varmere omsorg for hjemmenes helligdom og ungdommens renhet, dypere syn for Guds mening med all sin godhet - at den skal drive oss til omvendelse. Hører du, Norge, hvordan båren som står her, er en taus maning og bønn om alt dette?

Og så står Norge stille til avskjed og takk.

Som lydbølgene fører avskjedens høytid ut til hver krok av landet, slik bærer vindpust og solstreif takken tilbake fra hav og strand, fra dal og by, fra skog og vidde, fra barna han gledet, fra de unge han ildnet, fra hjemmene han styrket, fra de gamle han aldri glemte. Hele Norge er bønn, og ber for siste gang:

Gud sign vår konge god.