Olemic Thommessen
Vi kjemper alle en kamp for å bli hørt
Tale ved stortingsmiddagen
Slottet, 27. oktober 2016
Kilde: Epost fra Stortingets administrasjon

Hvilken glede det er å registrere at byens beste talerstol er tilbakeført til sin opprinnelige prakt! Det er en trøst at i alle fall noen rehabiliteringsprosjekter fullføres til tiden.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, prinsesse Astrid, kjære kollegaer, mine damer og herrer,

En gammel jødisk myte forteller om 36 utvalgte, gode mennesker som har som oppgave å gjøre godt for oss alle. De vet ikke selv at de er de utvalgte, de er ikke kjent med hvem de er og de lever enkle liv.

Jeg synes det er en fin tanke og et vakkert bilde. Jeg leste videre og ble fort realitetsorientert på vegne av oss til stede. Myten sier nemlig også at ingen av de 36 rettferdige har fremskutte posisjoner eller formell makt. Det betyr altså at vi kan være sikre på at absolutt ingen av dem er til stede her i dag!

Men tanken om det absolutt gode mennesket er likevel en ledetråd for oss alle. For ideelt sett er dette beslektet med det som må være det fineste i politikkens vesen ¿ det genuine ønsket om å ville, og gjøre, det gode for flere enn seg selv.

Nå er jo heller ikke 36 særlig mange i en verden der uro og usikkerhet tiltar. Vi kunne trenge flere rettferdige - og flere engler blant oss.

For dét har vi i hvert fall felles, alle vi Abrahams barn: englene er vi sammen om. På arabisk og hebraisk bærer de til og med det samme navn: mala`ika - engler.

Nå skal jeg naturligvis være forsiktig med å uttale meg om engler i et hus hvor kompetansen på området er så høy. Men det setter da uvilkårlig i gang noen refleksjoner.

Deres Majestet, selv om ingen her i denne forsamlingen er engler, må det altså være lov å håpe på et visst slektskap?

Om dette er i overkant får vi heller ta paletten til hjelp og bruke hele skalaen av gråtoner - englene skal jo etter sigende også finnes i flere valører - både sorte og hvite.

Jeg tror de fleste av oss ved inngangen til våre politiske liv stod med ganske skinnende hvite vinger. Men at vi også har erfart at vi i våre daglige overlegninger og avveininger må streve litt for å holde fjærhammen ren. Idealenes møte med den virkelige verden kan være brutal. 

Og akkurat i disse dager, Deres Majestet, føles den harde virkelighet litt ekstra nær for mange av de tilstedeværende.

I følge islamsk tradisjon var det engelen Gabriel som viste Abraham og hans sønn, Ismael, hvordan de skulle bygge Kaba, helligdommen i Mekka.

 

Stortingets nye postmottak blir nok aldri noe pilegrimsmål, men likevel må det være lov å spørre hvor vår skytsengel har vært under ombyggingen av Prinsensgate 26?

Apropos brutale møter med virkeligheten, nå er det igjen nominasjonstid. Hvis Deres Majestet synes det er litt lite fart i forsamlingen, at kanskje noen bare pirker i maten, eller noen tar for seg og drikker vin med begge hendene - ja, så kan det være fordi de ikke ser for seg at det kommer til å være så mange av de 36 rettferdige til stede på akkurat deres nominasjonsmøte.

Og i nøden spiser som kjent fanden fluer, så går det riktig ille, er det bare å nappe ut den siste hvite fjæra og ta et skikkelig oppgjør på bakrommet.

Og nominasjonen - ja, det er jo bare opptakten til valgkampen før folket nådeløst skal sette opp invitasjonslisten til neste års slottsmiddag.

Fra presidentplassen synes jeg allerede nå at jeg merker at argumentene spisses, ordbruken preges av litt større bokstaver og slagordene prøves ut. Etter noen timer med klubben under trontaledebatten, sendte jeg en liten - og ikke bare velvillig - tanke til partistrategene.

Er det virkelig slik - tenkte jeg i mitt stille sinn - at politikk best formidles i slagordsmessige setninger, helst ikke på mer enn fem ord, der ingen av ordene er på mer enn tre stavelser - og selvsagt aldri har vært i nærheten av å stå i en fremmedordbok.

Vi kjemper alle en kamp for å bli hørt. Hva som skal til for å komme til orde styrer budskapene vi velger å presentere. Kampen for taletid og oppmerksomhet former måten vi ordlegger oss på og hva vi sier. Hva belønnes i mediene? Og hvilken gjenklang får vi hos befolkningen, og vi fra dem?

Alle vi - velgerne, mediene, politikerne - er parter i det store spillet om makten i et demokratisk samfunn.

Kvaliteten i den offentlige samtale, kvaliteten på politikken og kvaliteten i det samfunnet vi lever i er alle speilbilder av hverandre. Det er demokratiets vesen at vi deltar og balanserer hverandre i et stort skjebnefellesskap - vi i vårt land - og vi i verden - er felles om å skulle finne den gode veien. Men på veien til kvalifisert debatt lurer fristelser.

Vår makelighet og engstelse for det vanskelige og komplekse kan få oss til å strippe alt ned til selvsagtheter.

Eller enda verre: vi kan bli drevet til å vise våre velgere maktbegjærets ansikt gjennom halvsannheter, sleivspark og sjofle personkarakteristikker.

Og vi prøver jo å holde på våre idealer, hver og en av oss. Kanskje nettopp derfor er det noen som synes vi er litt kjedelige. Og noen folkevandringer til Stortingets debatter er det jo også lenge siden vi har sett.

Skulle vi kanskje heller la oss friste?

Det er jo noen som driver valgkamp der over på den andre siden av dammen. Jeg hører at debattene mellom Hillary Clinton og Donald Trump går som varmt hvetebrød i Iran og Kina. (Så kan vi jo også reflektere over det, men det er en annen historie.)

Hva om vi tenkte oss en Hillary og Donald-debatt - alias Jonas og Erna?

Det politiske Norge er samlet til valgkampåpning under Arendalsuka: Jonas Gahr Støre - hva er ditt hovedbudskap ved dette valget? 

Jonas: For å generalisere litt grovt, kan man slenge halvparten av Ernas tilhengere i det jeg kaller bøtta med avskum. Ikke sant? Rasister, sexister, homofobe, fremmedfiendtlige, islamofobe. Alt sammen.

Erna skyter inn: Jonas er det mest korrupte mennesket som noen gang har prøvd å bli statsminister her i landet. Han har ikke utseendet til å være statsminister, og han har ikke utholdenheten til det.

Jonas: Med det temperamentet ditt, Erna, skal vi være glade for at du ikke har kontrollen over landets lover.

Erna: For da ville du vært kastet i fengsel. Ekle mann.

Debatten blir streamet og kommentert av  
PR-guru Erik Wold: Erna er åpenlyst dum. Hun er en lømmel, en hund, et svin, en svindler, en bedrager, en møll som ikke aner hva hun snakker om. Jeg har lyst til å gi henne en på trynet.

Og inn fra siden kommer Knut Arild, febrilsk viftende med hendene sine.

Hareide: Se på disse hendene. Er det små hender? For hvis disse er små, må noe annet også være lite. Jeg kan gi følgende garanti her og nå: det er ikke noe problem.

Vi kan le - fordi dette heldigvis fremstår som fremmed og uvirkelig. Jeg tror da heller ikke at vår politiske debatt vil utarte til et lettskrevet revynummer. Men kanskje kan det minne oss om verdien av det å ha en god politisk kultur.

Det forrige århundret blir ofte kalt ekstremismens århundre. Vår politiske kultur og våre sterke demokratiske tradisjoner har båret oss gjennom vanskelige tider før, og når situasjonen i verden igjen tilspisser seg, må våre demokratiske tradisjoner igjen være vårt beste vern.

Vårt vertskap her i kveld er blant de fremste beskytterne av disse tradisjonene. Dette året har kongeparet igjen vist nærheten mellom seg og folket, og gjennom det, nærheten mellom oss alle.

Vi husker kongeparets spasertur fra slottsparken til Universitetets aula i januar. Vi husker kongeskipet som stevner frem langs kysten omkranset av småbåter. Og vi husker utekinoen i slottsparken i september.

De 10.000 som trosset rufsete vær og så «Kongens nei» sammen med kongefamilien, fikk på nytt oppleve historien om hvordan Kongens farfar stod frem i nasjonens skjebnestund.

Deres Majestet vil forhåpentlig ikke bli husket for et «Kongens nei». Derimot har vi nylig vært vitne til et «Kongens ja». Da Kongen talte under hagefesten i august, opplevde mange at det ble sagt ja til deres tro, legning, nasjonalitet og etnisitet. Kongens budskap nådde mennesker og ga gjenklang langt utenfor landets grenser.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter,

Ved feiringen av Sarpsborgs 1000-årsjubileum i sommer satt jeg sammen med ordføreren i Betlehem. Hun kunne gledesstrålende fortelle om en overraskelse under renoveringen av Fødselskirken. Bak lag av gips trådte en skikkelse frem. Det viste seg å være en ukjent engel - en syvende, i tillegg til de seks som alltid har vært der. Etter århundrer i skjul så engelen igjen dagens lys.

For meg er dét et håpefullt bilde i en verden som trenger det. Den syvende engel!

Kanskje vil den tre ut fra sitt bilde, og usynlig vandre gjennom verden. Kanskje vil den komme som morgenbrisen over en speilblank havflate - skape et øyeblikks fred og stillhet i en verden der vi bringes til fellesskap om forventningen om at noe godt skal komme. Et bud om optimisme, håp og gode gjerninger.