Trygve Bull
En miskjennelse - og en urimelighet
Stortinget, 23. august 1963
Kilde: Stortingstidende 1962/63, s. 4532-4533

Jeg vil stemme mot det av hr. Knudson på vegne av mindretallet fremsatte mistillitsforslag.

Jeg er imidlertid på visse - ikke uviktige - punkter enig i den kritikk som er fremkommet fra mindretallets fremste representanter, fra hr. Knudson selv, fra hr. John Lyng, fra hr. Bondevik, hr. Borten, hr. Røiseland og hr. Gustavsen, og jeg kan ikke skjønne annet enn at anklagen mot de nevnte representanter for å ville «styrte Regjeringen på en arbeidsulykke», beror på en miskjennelse av deres prinsipielle syn.

Samtidig er jeg av den oppfatning at mindretallet burde ha nøyd seg med et forslag som hadde uttrykt kritikk; det ville i så tilfelle kunne ha fått større tilslutning.

Jeg har tidligere i denne sal ved flere leiligheter gitt uttrykk for mitt syn på forholdet mellom storting og regjering, skjønt jeg slett ikke alltid har fått nevneverdig støtte fra dem som i dag fører an. Men et forslag om mistillit til et regime som fremdeles har store oppgaver foran seg - ikke minst å demokratisere det som i dag er gammeldags autokratisk i det private næringsliv eller moderne byråkratisk i staten, et forslag om mistillit til et regime som fremdeles står som symbolet på store folkegruppers frigjørelse fra nød, vilkårlighet og nedvurdering, virker på meg som en politisk urimelighet, og jeg kan umulig gi det min stemme. Heller ikke er jeg villig til å medvirke til å sette en sluttstrek for regjeringsepoken til det betydeligste statsmannsemne vårt land har fostret siden grev Wedels tid.

Jeg kjenner vårt lille samfunns historie og politiske karakter tilstrekkelig til å vite hva jeg må være forberedt på, når jeg på denne måte nekter å erklære meg helt ut enig med noen av de stridende parter, i et øyeblikk da parolen er - som ved visse tidligere anledninger i vår historie - «Den som ikke er 100 prosent med meg, den er mot meg!»

Men ingen kan etter eget godtykke forlenge det liv som er en beskåret. Det gjelder også om ens politiske liv. Det får man med sinnsro bøye seg for.