Jacob Stenersen Worm-Müller
Amerika kommer
London Radio, 20. februar 1941
Kilde: Til Norge - Taler og artikler gjennom krigsårene 1939-1945. Oslo, 1946, s.52-55.

I enhver kamp på liv og død gjelder det først og fremst å bevare sinnets likevekt, ikke å la seg knuse av ulykken, men heller ikke å la seg rive med av den første medgang. Krigen bringer alltid overraskelser, og derfor gjelder det for oss alle å pansre våre sinn, så vi ikke bukker under for uventede skuffelser, men seigt holder ut til seierens time kommer. Og den vil komme, hvis vi bare levendegjør Clemenceaus berømte ord: "Min innenrikspolitikk: Jeg fører krig. Min utenrikspolitikk: Jeg fører krig. Jeg fører bestandig krig like til det siste kvarter, men det siste kvarter vil tilhøre oss".

Dere som sitter innesperret hjemme og venter i håp og frykt på befrielsens time, skal bevare disse ord i eders hjerter, for de inneholder seierens hemmelighet. Det siste kvarter skal tilhøre oss. Disse ord ble sagt i den siste fase av forrige verdenskrig, da alt avhang av hvem som kom først fram i kappløpet mellom de tyske armeer og Amerikas forente stater.

Vi står i dag i samme svingning i slektens vindeltrapp. Det er igjen det samme kappløp mellom Amerika og Nazityskland, og derfor vil Hitler som Ludendorff sist, samle alle krefter nå om å få en avgjørelse før Amerikas ressurser for alvor settes inn.

Det er vår lykke at demokratiene i dag har 2 store førere som har den samme seiersvilje som Clemenceau, menn som har evne til å handle og til å begeistre, menn som formår å se den

nakne virkelighet, men også å utpeke de høye mål i denne kamp for menneskelighet og frihet, Winston Churchill og Franklin Roosevelt.

I sin siste tale gav Churchill følgende svar på Roosevelts brev: "Gi oss redskapene, og vi skal fullføre arbeidet".

Det er stolte ord. Men alle de som har opplevd å leve blant det engelske folk, etter at nederlagene vekket det og utløste dets virkelig store egenskaper, vet at de er sanne. Storbritannia og imperiet vil kjempe to the bitter end med enda større fasthet og styrke.

Det avgjørende spørsmål er derfor: Vil De forente stater hjelpe og kommer hjelpen tidsnok?

Jeg vet hvor dette spørsmål opptar dere intenst, hvor gjerne dere vil vite sannheten om Amerika, og derfor vil jeg, som nå har vært i Amerika og Canada, fortelle dere om mine inntrykk.

De forente stater vil ikke la Storbritannia falle. Amerikanerne forstår mer og mer at det å hjelpe oss alle som kjemper mot det verste tyranni i historien, er å hjelpe dem selv, at deres egen sikkerhet, hele sivilisasjonen avhenger av Storbritannias kamp.

Det har tatt lang tid for dem å komme så langt, isolasjonstanken har hatt et sterkt tak i sinnene, mange har sagt som vi selv sa før 9. april, "It can't happen here," avskyen for krig har virket med, og den femte kolonne har her, som overalt i verden, søkt å forgifte menneskene, så splid mellom dem, sette kapital og arbeid opp mot hverandre for å lamme forsvarsviljen og forberede en fredelig erobring. Litt etter litt har begivenhetenes egen mektige tale omformet opinionen, overfallet på Norge og Danmark forferdet dem, gang på gang i sine siste taler har president Roosevelt framholdt Norges skjebne som et eksempel på nazistisk troløshet og metoder. Frankrikes fall skaket opp sinnene, nazistenes skamløse mishandling av de okkuperte land har enn mer gjort det klart at det er ikke en imperialistisk krig, men en kamp om menneskehetens høyeste verdier, og Storbritannias heltemodige kamp har virket befriende og stimulerende. Derfor var det mulig i januar, som var utenkelig i fjor i juni. Gallupinstituttets prøveavstemning ved nyttår viste at over 60 pst. av folket nå var for å hjelpe, selv om det førte til krig, i februar viste den at 80 pst. var for Roosevelts lend-and-lease lovforslag. Det er ganske betegnende, at mens man før talte om å hjelpe unntagen ved å gå inn i krigen, "short of war", begynner mange å si "short of victory". Selv om der ennå er sterke krefter mot, går tidens strøm i retning av samling om en felles forsvars- og utenrikspolitikk for å befri verden for nazityranniet. Republikanernes presidentkandidat Wendell Willkie har i høy grad bidratt til å fremme samlingstanken ved å gå sterkt inn for støtte til Storbritannia, ved selv å reise til England og se forholdene og så framholde at den virkelige fare for Amerika lå i at man ikke gjorde hjelpen effektiv nok. Det var ikke å arbeide for Storbritannia, men med Storbritannia.

Men det er Franklin Roosevelt som hele tiden målbevisst har oppdratt folket og modnet opinionen. Hans dramatiske tale "ved peisen" i radioen i julen gjorde et uhyre inntrykk på alle som hørte den. Det var en stor, sjarmerende personlighet som talte, en betagende og beroligende stemme, men det var først og fremst hans argumentasjon som virket så overbevisende. Den tale var liksom budskapet til Kongressen 5. januar, en krigserklæring til diktatorene. Amerika var i dødelig fare, aldri hadde dets sikkerhet siden frihetskrigen vært så truet. Fienden stod allerede foran portene, quislingene var i alle amerikanske stater i gang med sitt undergravningsarbeid. Gikk England under, ville Amerika være omgitt av totalitære stater, det ville leve med en revolver stadig rettet mot seg. Den nye ikke-hellige allianse, ville først gjøre alle Europas folk til slaver og så bruke deres ressurser til å undertvinge den hele verden. Derfor var en fred med nazi utenkelig. Kun ved totalt å overgi seg, kunne man få fred. Ellers ville det bare være en våpenstillstand med en ny veldig kapprustning til det siste oppgjør, og der ville Amerika stå alene. Derfor kjempet Storbritannia Amerikas forsvarskamp som alltid vil leve i menneskehetens historie, det var mindre risiko for at man kom inn i krig og større håp om en rettferdig fred ved at man nå hurtig og kraftig hjalp det. Det var ikke for sent, som defaitistene sa. De forente stater måtte bli demokratienes store arsenal. "Vi har alt -: menn, fagkunnskap, rikdom og fram for alt vilje." Han appellerte til alle, særlig arbeidere og fabrikkeiere, jordbrukets og industriens menn å samarbeide og - sette alle krefter inn for å framskynde produksjonen av krigsmateriell, handelsskip, krigsskip, fly og mat. Det hastet. Den kunne ikke nå toppen før i 1942. Men ved det nye 1ovforslag ville Regjeringen få myndighet til å avgjøre hva der skal sendes til England av hele krigsproduksjonen og dermed i høyeste grad øke hjelpen nå i den kritiske tid. Situasjonen var farlig, men Roosevelt hevdet med styrke på grunnlag av de siste og førstehånds rapporter at aksemaktene ikke ville vinne. Jeg vet at Roosevelt er optimistisk og nylig har sagt, at hvis Storbritannia bare holder ut, vil krigen være over før noen tror. Han tror at England vinner og er derfor ivrig for å få sitt lovforslag igjennom så hurtig som mulig.

Den nye verden vi alle kjemper for, må bygges på fire store menneskelige friheter: Ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet for nød, dvs. økonomisk solidaritet, og frihet for frykt, hvilket betyr en verdensnedrusting, så at aldri mer en nasjon kan overfalle en annen. Dette er ikke tusenårsriket. Vi kan nå det i var generasjon, bare vi holder ut til seieren.

Det gjelder derfor for dere hjemme å være rolige, ikke være for optimistiske eller pessimistiske, men vente tålmodig til avgjørelsens time slår. Hold bare ut: Amerika kommer med all sin kraft.