Jacob Stenersen Worm-Müller
Riksrådsforhandlingene III
London Radio, 3. mai 1941
Kilde: Til Norge - Taler og artikler gjennom krigsårene. Oslo, 1946.

Omkring den 1. juli var personlisten ferdig, og man ventet på meddelelsen om at Stortinget skulle innkalles for å godkjenne overenskomsten. Det ble nevnt forskjellige datoer, især den 15. juli, som dagen for skjenselsgjerningen, som skulle foregå i Universitetets Aula. Men så hendte plutselig ingenting. Tyskerne sa at de først måtte avvente Hitlers tale. Den ble holdt, men ingenting hendte likevel. Så sa de at de måtte avvente Lord Halifax's svar. Det kom, men fremdeles hendte ingenting. Og ingen av de norske forhandlere visste noenting. Heller ikke kandidatene til Riksrådet. Alt drev. Nå hastet det slett ikke mer etter at tyskerne før hadde forklart at alt måtte gå fort og at det bare gjaldt timer for oss til å bestemme Norges skjebne. Det var i denne dødperioden, hvor ingenting tilsynelatende foregikk, at det virkelig store hendte: Det brede norske folks reisning.

Nå begynte strømkantringen. I den mørkeste depresjonstid steg Norge atter fram. Lenge før det ble oss klart at England ville holde, reiste folket seg ved egen kraft. Tyskerne er framragende i alt som angår militærmaskinen, men de er verdensmestre i falsk psykologi. De hadde hatt en sjanse til å kunne fått et arrangement, men de ødela alt ved sin dumhet. De gjorde et feilgrep av rang, da de rettet støtet mot Kongen og grunnloven. Hadde de virkelig vært et nordisk, et rent germansk folk, som de selv sier de er, ville de heller aldri ha gjort dette.

Nå begynte man langsomt å forstå at den ånd som var strømmen i barnetoget 17. mai, var i dødelig fare. Nå ble Uelands ord om at "grunnloven var en av folkets øyestener" til virkelighet, og nå ble Haakon den syvende Sagakongen. Vi hadde alle vært glad i ham før, men da de tyske bombeflyene forfulgte ham gjennom hele Norge, vokste folkets kjærlighet til ham og knyttet ham inderligere til oss. Det er forunderlig hvor Snorres kongesaga i de avgjørende øyeblikk i vår historie har bundet folket sammen. Nå viste det seg at Kongen ble symbolet på friheten, forfatningen og Eidsvoll. Han var rikstankens bærer.

Det store folk hadde vært helt uvitende om forhandlingene i Oslo, men kravene ble hurtig kjent. Som det heter i sagaen "fløy budskapet som ild i tørt gras fra landsende til landsende". Det vakte ikke først bare forferdelse og sorg, men en følelse av harme, en hellig vrede, og det reiste motstandsånden. Aldri vil jeg glemme de merkelige ukene i sommer, da det norske folk fant seg selv. Aldri har jeg vært så stolt av mitt land som i den tid og framover. Hvor mange vanskeligheter vi enn hadde å gjennomgå, hvor mange prøvelser og lidelser vi skulle utholde, nå var det klart at vårt folk var kommet på den rette veien, og litt etter litt ville rykke fram i samlet fylking. Hva spilte det for en rolle om enkelte storbønder av hensyn til prisene sviktet sin konge, om en del forretningsmenn som alltid talte om at "hjulene måtte gå rundt" var villig til hva som helst, om enkelte politikere og fagforeningsledere ville bøye seg, om noen jenter dessverre løp med tyskerne - dette er forresten bare et uniformsspørsmål, det samme ville ha skjedd om et negerregiment var kommet - når det brede folk stod fast. Det var de små i samfunnet som først og fremst sa nei og slo ring om Kongen og den lovlige regjering: Sjømennene, fiskerne, bøndene, arbeiderne og studentene. Men den samme ånd viste seg i alle klasser og stender. Det var ikke lenger bare et politisk spørsmål, men et religiøst spørsmål om det hellige. Gang på gang i stortingsdebatten senere hørte jeg ordene: "Hva gavner det et menneske om det vinner den hele verden, hvis det tar skade på sin sjel". "Den tyske hær er mektig," sa en tysk kommandant til en av mine venner, som et argument for kapitulasjon. "Ja, men Gud er mektigere," svarte min venn.

De norske velgere var gode nok. Nå ventet de at deres stortingsmenn skulle vise seg Norge verdig og virkeliggjøre slagordet om at Stortinget var nasjonens nødsanker i farens stund. Det var nå vi skulle følge Henrik Wergelands skjønne ord:

Hakons Hal og Olafs Kirke

reise ville de af Gruus.

Ha, det var Normannavirke!

Var det ikke, Akershuus?

Og hvad Fryd for dine Taarne,

saae du Hakons Tid igjen!

Det beroer paa Norges Kaarne:

Tidens Guder er dens Mænd.

Allerede tidlig visste vi at mange stortingsmenn ville si nei. "De får heller skyte oss," sa de. En av arbeiderpartiets representanter sa således: "Jeg har valget mellom å bli skutt av tyskerne eller av mine velgere, og da får jeg gi tyskerne fortrinet."

Dere husker alle hvor beveget vi var da vi hørte Kongens tale fra London, og hvor glad og stolt vi var, da han bestemt og klart holdt fast ved "den stilling og den oppgave som et fritt folk gav ham i 1905". Vi husker alle Regjeringens myndige og verdige svar til Stortingets Presidentskap.

Hvor mørkt det enn så ut ute i verden, aldri ville vi svikte det som er Norges sjel. Så spontan og sterk var motstandsånden at allerede i slutten av juli skrev en av Stortingets presidenter til Delbrügge og sa at det ville være ugjørlig å få Stortinget til å avsette Kongen, og bad derfor tyskerne å frafalle dette krav.

Det var nå det langsomt gikk opp for vårt folk at vi i sannhet var falt blant røvere, som ikke engang Al Capone kunne kappes med. Nå viste det seg at de var kommet for å nazifisere oss. Nå begynte innblandingen i alle forhold, arrestasjonene, angiveriet, oppløsningen av Rotaryforeninger, frimurerlosjer og andre samfunn, til og med gamle damer i Oxfordbevegelsen ble mistenkt for å ha noe med England å gjøre. Nå gikk det opp for folk at de plyndret oss systematisk, og at de såkalte "kjøp" var en ny gangstermetode for rov. Nazi hadde vist sitt virkelige ansikt. For hver dag ble motstanden sterkere og sterkere, og nå ble også Englands voksende kraft synlig for hele verden.

Var styrke lå også i at vi i motsetning til tyskerne kunne le, og "den som ler sist, ler best". Dere husker vel alle historien om tyskeren som kom inn i en forretning i Oslo i august og sa på norsk: "Heil Hitler, hvor er herreavdelingen," hvortil ekspeditrisen svarte lynrapt: "Gud signe vår Konge god, første trapp til høyre." Det er slik de skal behandles. "Det går gledelig," sa Tordenskjold i farens stund.

Men midt i sommerstillheten hendte det plutselig noe. Lørdag den 17. august fikk tyskerne i Oslo bud om at Hitler hadde mottatt Vidkun Quisling og gitt ham i oppdrag å ta styret i Norge. Overenskomsten med Presidentskapet var således brutt og Mogens-gruppen var sjaltet ut. Det kom som en bombe på de tyske ledere, som alle visste hvor betydningsløs Quisling i virkeligheten var i Norge og at hans tilhengere siden 15. april bare hadde spilt rollen som angivere. General von Falkenhorst var bestemt imot Quisling, Terboven fløy neste dag til Berlin for å informere Hitler, og Delbrügge erklærte den 18. august at hans arbeid hadde vært forgjeves, at han var desavuert og nå skulle forlate Norge.

Noen dager etter kom Quisling hjem og forsøkte ved å henvende seg til arbeiderlederne og mange andre, å få i stand en såkalt regjering, men dette mislyktes fullstendig. Det var nå de fire politiske partier søkte å danne en felles front, men Terboven forbad det. Nå innkalte Quisling hirden. Det var et sørgelig syn, når man tenker på hvilken glans det ligger i ordet hird. Jeg stod og så på dem da de la blomster foran Ibsens monument. Da var det en som sa: "Jeg synes de ser ut som en særskoleklasse."

Det gikk rykter om at Quisling ville ta makten ved et kup med hirdens hjelp, men intet hendte.

To ganger hadde således Quisling begått åpenlyst forræderi i sammensvergelse med Adolf Hitler selv. Han var både i april og i august blitt blankt avvist av nordmennene, og han stod ikke stort høyere hos den tyske hærledelse. Han kunne nå bare komme til makten ved hjelp av tyske bajonetter og Gestapo.

Si dypt var altså den mann sunket som Fridtjof Nansen hadde æret med sitt vennskap og sin tillit. Vidkun Quisling har sveket Fridtjof Nansen, som hvis arvtager dette falske kongsemne nå ynder å framstille seg. Det er en tragisk skjebne som har rammet ham. I Norges historie framover vil Quisling ikke stå som Nansens etterfølger, men som trellen Karks likemann.