Ragnar Vold
Den hitlerske pinsemenighet
Oslo Unge Venstre
Oslo, 26. april 1932
Kilde: Dagbladet, 27.04.1932.

Det er en ganske forbløffende likhet mellem stemningen på et nazi-møte og på et Baratt'ianer-møte. Nazismen har helt karakteren til en slags religiøs vekkelse som trosser all fornuft, all logikk, den er politisk musikk, irrasjonell fanatisme, må fattes ikke med hjernen, men "med blodet", som en av retningens teoretikere sier. Hitler forenkler alle ting til generelle talemåter, innlater sig ikke på konkrete spørsmål, men dyrker uklarheten som prinsipp.

Som marxismen og fascismen er nazismen en hel verdensanskuelse. Istedenfor marxismens klassekamplære setter den rasekampen, læren om den germanske rases absolutte overlegenhet og rett til å herske. Det er ikke nytt av dagen, vi gjenfinner samme tankegang i Wilhelm II's Tyskland. Germanerne er det utvalgte folk, og overalt hvor det har skjedd noe stort i verdenshistorien, har germaner på en eller annen mystisk måte vært med, hellenismen og romerriket og kristendommen, alt er germaners verk, Kristus var germaner som Dante, Shakespeare og Ibsen var det, all god kunst er germansk og alle betydelige franske generaler under krigen var Germaner!

Denne læres politiske konsekvens er en tysk imperialisme, de edle tyskere skal herske over de andre, over undermenneskene. Derfor legger nazismen særlig vekt på de krigerske heltetrekk, hyller "den pansrede neves rett", ser på krig som en naturforeteelse. Læren forutsetter territoriale erobringer, blant annet fra Danmark, Frankrike, Polen, Belgien og Tsjekkoslovakiet.

Raselæren er også helt og holdent antidemokratisk. Som tyskerne skal herske i verden, slik skal naziene herske i den tyske stat.

Alle ulykker skyldes blodblanding, forurensning av rasen, særlig gjennem jødene som får skylden for tyskernes nederlag og fattigdom i dag. Jødene har skapt klassekampen, sier Hitler; for at den jødiske børskapital skal herske, setter jødene på begge sider den tyske arbeider og den tyske arbeidsgiver op mot hverandre. Pasifismen er også en avskyelig jødisk opfinnelse, - samtidig som jødene riktignok får skylden for krigen. Kristus var et nordisk menneske og jødehater, hvilket bevises med beretningen om utdrivelsen av vekselerene fra tempelet. Kristus var i virkeligheten den første nazi. Og Hitler-folkene betrakter sig som noe i retning av de første kristne. Ludendorff, som er gått enda lenger, har trukket den logiske konsekvens av kamp- og herre-moralen, - han har forlatt kristendommen og dyrket Wotan.

Når rase-staten skal gjennemføres, skal det skje ved terror. Hodene skal rulle. Det er karakteristisk at de planer som nylig ble avslørt, ikke inneholdt noe konstruktivt program, bare planer om å drepe motstanderne.

Hitler var også reaksjonær overfor kvinnefrigjørelsen, parolen er "tilbake til hjem og barn", som fru Lis Jacobsen også hevder det. Kvinnens opgave er å være vakker og føde barn, heter det hos en av de store profeter. Som Mussolini ønsker Hitler et stort befolkningsoverskudd, soldater. I fremtidsstaten, "det tredje rike", skal der være flerkoneri og positiv rasehygiene.

Der skal bli kulturdiktatur i Tyskland, jus og teologi skal omlegges, jødiske forfattere skal utrenskes fra bibliotekene, teatrene skal bare spille nasjonale stykker, avisene skal under statskontroll, jødiske videnskapsmenn skal bort fra universitetene (Einstein også) - kort sagt: det tredje rike blir en riktig tukthusstat.

Det økonomiske program preges av forvirrede selvmotsigelser, i det nazismen skal være en arbeidsbevegelse, en bevegelse for gjeldbundne bønder osv., samtidig som den finansieres av den tyske tungindustri. Særlig gjør man front mot bankkapitalen - for den er jødisk. Den selvforsyningspolitikk som forkynnes, er det rene vanvidd for Tyskland.

Hitlers mål er først og fremst innenrikspolitisk: å knuse demokratiet. Men også utenrikspolitisk vil et Hitler-herredømme få følger; særlig tenker man på en ekspansjon mot øst, men da Polen har Frankrike til forbundsfelle, må man først ta et opgjør med dette land. Man må i det hele tatt regne med at tyskerne aldri vil godkjenne den nuværende grenseregulering i øst.

Hitlers sukces forklares først og fremst ved de sosiale vanskeligheter i Tyskland. Hele middelstanden er ødelagt, det er umulig for ungdommen å få noe å gjøre, de går og slenger, blir desperate, tenker ikke, vil ha forandring for enhver pris. Det er en farlig mentalitet. Og resultatet blir Hitler.