Gerd-Liv Valla
Avskjedstale
Pressekonferanse i forbindelse med Fougner-rapporten
Folkets Hus, Oslo, 9. mars 2007

Kjære alle sammen... 
 
I nærmere seks år nå så har jeg hatt det privilegium å lede LO. En organisasjon som vi og andre som er medlem i LO, virkelig brenner for. 
 
Vi har oppnådd flotte resultater i løpet av den tiden. Det er jeg stolt over, og vi har fått til de resultatene fordi vi har stått så samlet som vi har gjort. For vi har faktisk bygd broer mellom offentlig og privat sektor. Vi slo tilbake angrepene på arbeidsmiljøloven og på sykelønnen, og vi kjempet hele tiden sammen imot privatisering av offentlig sektor, vi kjemper for et sterkt næringsliv, både i industrisektoren og i tjenesteyting. Kvinners lønns- og arbeidsvilkår må stå høyt på vår felles dagsorden i LO. Og jeg håper at LOs styrke fremover skal gi oss seirer både på dette og andre områder. Det gjelder i det tariffoppgjøret vi nå står foran, det gjelder i kampen for AFP, det gjelder likestilling mellom skift og turnus, noe som spesielt angår mange kvinner, det gjelder seks timers-dagen, det gjelder kvinners rett til heltid og det gjelder kampen mot sosialdumping.

De siste ukene har vært en tung tid for LO. I ukevis har LO handlet om interne stridigheter, lekkasjer til mediene og anklager mot hverandre. Smått og stort har blitt blåst opp til svære forsidesaker, med så å si utelukkende negative fortegn. Dette har ført til, er jeg redd for, mye ondt blod og mistenksomhet. De ansatte og LOs medlemmer har hatt en tøff og vanskelig tid. Vi har overlatt for mye til mediene, vi har overlatt for mye til eksterne advokater og konsulenter. LO må vise evne til å holde orden i eget hus. Det kan ikke fortsette sånn, nå må vi alle sette medlemmene, deres interesser først. 
 
Det utvalget som i dag har avlevert sin rapport. Det ble satt ned, og det fikk et helt åpent mandat. De fikk anledning til å knytte til seg andre etter eget ønske, og de har ikke hatt noen budsjettbegrensninger. 
 
Når utvalgsarbeidet kom i gang så opplevde vi at de la opp til både anonyme vitneavhør og tipstelefon. Og jeg må si at jeg selv har opplevd det som spesielt tøft at utvalget har oppfordret... har oppfordret til sladder, og til å gjøre rede for konflikter om stort og smått. Og jeg må si at jeg har opplevd mye av dette som uverdig. 
 
Jeg skal ikke her gå detaljert inn i Fougner-rapporten eller Ingunn Yssens oppsigelsesbrev, men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Jeg kan ikke se at noe jeg som leder har gjort i forhold til Yssen eller andre i LO bryter med det lov- og regelverk vi selv har kjempet frem. Men jeg mener selvsagt det jeg sa på en pressekonferanse 19. januar, at hvis noen har blitt såret av noe jeg har sagt eller gjort, så beklager jeg selvfølgelig det. 
 
Jeg kan ikke se at jeg har brutt arbeidsmiljøloven, og jeg kan heller ikke se av Fougner-rapporten i dag at det er dokumentert. Jeg tillater meg å minne om at det heller ikke er gjennomført noen rettssak og dermed ikke foreligger noen rettskraftig dom. Hadde utvalgets rapport vært en dom og ikke en rapport, så hadde jeg faktisk gått inn for å anke den slik, sånn som den ligger nå. 
 
Men jeg vil ta opp særlig et poeng, selv om jeg ikke skal gå inn i rapporten, så vil jeg ta opp et poeng som er spesielt viktig for meg. Og det er er når min troverdighet som medmenneske og kjemper for kvinners rettigheter trekkes til de grader i tvil, da føler jeg et behov for å fortelle hva jeg faktisk står for.

En avis har skrevet på en av sine mange forsider at jeg ikke ble glad da jeg fikk vite at en medarbeider ventet barn. Det er det største avviket fra virkeligheten blant de mange avvikene jeg har måttet høre og lese i denne prosessen. Jeg er mor selv... Jeg har en datter... 
 
De siste... Nå stokker jeg litt her. 
 
Ja... Det er faktisk sånn at jeg gleder meg over alle nye barn. Det er like naturlig for meg som for alle foreldre, enten dem er mødre eller fedre. Jeg har jobbet for, i hele min tid som tillitsvalgt, enten det har vært lokalt eller sentralt, så har jeg jobbet for at kvinner som forteller sine arbeidsgivere at de er med barn, skal bli møtt med glede og at arbeidsgivere skal ta sitt ansvar for å tilrettelegge arbeidssituasjon både før og etter fødsel. Ja, jeg har sagt i dette tilfellet og i andre når det har vært folk i vår bevegelse som har vært i den lykkelige situasjon, at det er flott, arbeiderbevegelsen trenger flere barn. 
 
Jeg kunne fortsette å tilbakevise Ingunn Yssen sine påstander punkt for punkt, med henvisning til andre vitner og konkrete dokumenter, men det skal jeg la ligge. Det jeg imidlertid har lyst til å si det er at jeg er bekymret, for dersom Fougners konklusjon skal bli rettstilstanden i Norge, så vil man kanskje i realiteten innføre et konfliktforbud på arbeidsplasser. Det å være leder innebærer også å si ifra på en skikkelig måte når en jobb ikke gjøres sånn som den må, i vårt tilfelle for at vi skal klare å gjøre den jobben som våre medlemmer betaler for at vi skal gjøre. Det kan være smertefullt å si ifra, det kan være smertefullt å få en sånn tilbakemelding, men det er faktisk nødvendig. Så tillater jeg meg og å minne om at den private rettergangen som vi har vært gjennom bryter med viktige rettssikkerhetsprinsipp i vårt samfunn. Dette er også da fastslått av advokater i medier senest i dag; og advokatfirmaet Hoven og (Visly) har levert et dokument som sekretariatet i dag har fått, av 22.februar, som sier en del om rettssikkerhetens ivaretakelse i en sånn sammenheng.

 
Ja, kjære alle sammen. De siste ukene har vært en personlig påkjenning... Jeg kan tåle ni tusen omtaler i media på en måned. Jeg kan tåle drapstrusler, med sikkerhetsvakter døgnet rundt. De er profesjonelle og meget vennlige mennesker. 
 
Men mer alvorlig er det at denne situasjonen... rammer mine... nærmeste og det rammer LO i sterk grad, og det kan jeg ikke tåle. 
 
Jeg har derfor for kort tid siden varslet sekretariatet om at jeg mener at det er best for LO at jeg trekker meg fra mitt verv som LO-leder. 
 
Når jeg velger å trekke meg, så gjør jeg det ikke fordi jeg mener at motparten og Fougner utvalget har rett i sin framstilling av denne saken, men jeg gjør det fordi jeg tror at det i denne situasjonen er det beste bidraget jeg kan gi til LO. Og skulle jeg angre på noe i ettertid, så er det at jeg ikke gjorde dette mandag 29. januar, da jeg ble meddelt at det var nedsatt et domstolsliknende utvalg. Et utvalg uten garantier for full rettssikkerhet, sånn som det ville vært i en arbeidsrett. Det ble satt i gang en gransking som i realiteten medførte at organisasjonen satte sin egen leder under administrasjonen. 
 
Dere har nå hørt min konklusjon. Og til våre medlemmer som måtte se og høre på dette her. Så vil jeg takke alle de, alle de i Folkets Hus, alle de i media som jeg har arbeidet sammen med så langt. Og jeg vil fortsatt gjerne bruke mine krefter til å jobbe for et solidarisk og for et sterkt LO. Men jeg mener som sagt at det fra nå av best skjer ved ikke å faktisk være LO-leder perioden ut. Og akkurat nå tror jeg det jeg vil savne mest, det er den gode kontakten med våre flotte medlemmer og tillitsvalgte. Det å være på besøk på bedrifter, det å være i virksomheter, det å ha møter med tillitsvalgte, det å ha tøffe diskusjoner ute, det vil jeg virkelig savne. Det skal alle dere jeg har møtt ute være viss på, at det har vært de store opplevelsene i min LO-leder periode.

Og så er jeg lei meg. Jeg er lei meg for å skuffe de mange som i disse vanskelige ukene gjennom brev, gjennom blomster, gjennom henvendelser, gjennom møteuttalelser... Ja, jeg har til og med fått hjemmestrikkede votter, sokker, pulsvarmere. Jeg er veldig lei for å skuffe dere som har sagt: Stå på, vi trenger deg. Det er tungt å si til dem at dette gjør jeg nå fordi jeg mener at det er best for LO, og jeg håper at våre medlemmer og tillitsvalgte ute som virkelig har stått på i denne vanskelige tiden, at de skjønner at jeg nå tenker aller mest på dem. Jeg er også lei meg... Jeg er lei meg for at krefter som står fagbevegelsen svært fjernt gjennom denne saken har fått så splid i mellom oss, fått så usikkerhet, fått så tvil og at det har kommet mye vondt i kjølvannet av det. 
 
Så er det sånn at jeg har jo som jeg sa merket et sterkt kjør de siste ukene, og det har dere jo selv sett, så å fortelle dere det, er neppe en nyhet. Men det har vært mye hyggelig også, som jeg nettopp nevnte. 
 
En av de hyggeligste SMSene fikk jeg i går, fra en som har tjent LO under fem LO-ledere. Nemlig vår kontorsjef Kåre Myrvold som gikk av for et års tid siden med AFP. Jeg har jobbet sammen med han i ni år. Han skrev til meg i går: "Jeg kjenner deg Gerd-Liv som sterk og krevende, men som en åpen og lyttende leder". Det satte jeg pris på. 
 
Så er det også sånn at jeg selvfølgelig også vil savne det daglige samarbeidet med gode kollegaer i Folkets Hus, med LOs stolte, dyktige tillitsvalgte både i forbundene og utover i landet, og til dere vil jeg si: Stå på, stå på krava og lykke til. Takk for oppmerksomheten.