Carl Joachim Hambro
München og de små folk
Universitetets aula, Oslo, 9. oktober 1938
Kilde: C. J. Hambro: "Norge, München og Folkeforbundet", i: For fred og frihet. Oslo 1939, s. 32-78

Den diskusjon som har vært ført i den norske presse efter Müncheneravtalen, har godtgjort i en grad som nesten er skremmende, hvor sterkt behovet er for et offentlig organ hos oss som kan spre utenrikspolitisk oplysning, som kan gjøre rede for hvad Folkeforbundet er, og hvad der er vår stilling til det, og som kan forsøke å lære folk å stille de utenrikspolitiske spørsmål på en slik måte at de kommer i relasjon til våre egne interesser.

Vi har oplevd å se en agitasjon omkring Nobels fredspris som står i den eiendommeligste motsetning til alt hvad denne pris skulde være, og til Nobels ønsker for utdelingen og hans testamentariske bestemmelser om den. Og vi har ikke bare sett forsøk på å trekke fredsprisen inn i den partipolitiske diskusjon, skjønt sporene fra den siste utdeling skulde virke avskrekkende. Vi har sett noget ennu mere vidtrekkende og ennu mer uhyggelig - et forsøk på å kløve landet efter linjer som alene er bestemt av en ophisset stemning i øieblikket og ikke av idéer eller overveiet tanke for Norges stilling.

Gjennem en rekke av år har det vært en styrke for vårt land at utenrikspolitikk har vært betraktet som et nasjonalt anliggende og ikke som en partisak. Har det vært undtagelser, har de alene tjent til å illustrere hvor lite betryggende det er for landets interesser og hvor overordentlig uheldig det er for sakene når utenrikske spørsmål søkes utnyttet til partipolitisk agitasjon. Tross all meningsforskjell mellem personer i det enkelte, har statsmaktene siden 1920 søkt å se ethvert utenrikspolitisk spørsmål som løftet op over partipolitikken.

Vår delegasjon i Genève har år efter år vært den samme uansett skiftende regjeringer - uforandret, bortsett fra utenriksministerens person. Denne stabilitet har tjent som forbillede og har bidratt til å øke respekten for Norge i det mellemfolkelige arbeide. Få ting har kostet de store demokratiske samfund mere enn spliden og partikampen om utenrikspolitiske spørsmål. Intet har svekket deres maktstilling mere. Små stater har ikke råd til en slik kamp hvis de vil bestå, og ganske særlig ikke når denne kamp føres under stadig henvisning til den ene eller den annen stormakt. Til alle tider har det vært nettop en slik kamp som har gitt fremmede makter foranledning til å gripe inn og berøve små stater deres selvstendighet.

Man skulde da synes at det var ikke bare naturlig, men likefrem pliktmessig for dem som på den ene eller den annen måte er kallet til å våke over og vareta landets utenrikspolitiske interesser og til å følge med i det som skjer, å redegjøre for betydningen for vårt eget land av det som er foregått ved Müncheneravtalen i september iår. Men man oplever at bra og ellers velmenende borgere hvis arbeide det ikke er å følge med i utenrikspolitikk, og som åpenbart heller ikke følger med, på grunnlag av et sentimentalt inntrykk som hverken bygger på viden eller på refleksjon, ikke bare søker å veilede den norske almenhet, men gir uttrykk for en art skinnsyk vrede over at de som er satt til å følge disse ting på første hånd, ikke er behersket av den samme stemning som the man in the street. Man oplever at presseorganer som enn ikke gjør et forsøk på å fremstille kjensgjerningene som de foreligger, betrakter det som en art nasjonal forsyndelse når de som har fulgt begivenhetene på nærmere hold, har en annen opfatning enn bladenes redaksjonelle.

Mest høirøstet optrer et par organer hvis yndlingsglose, når det tales om de store spørsmål, er «realpolitikk». Men for overhodet å kunne vite hvad der i det givne øieblikk er «realpolitikk», må man kunne vurdere kjensgjerningene. Og for å kunne vurdere dem, må man kjenne dem og kunne se dem i historisk sammenheng.

Blader, og menn som liker å skrive i blader, nevner Folkeforbundet med den ironi som ofte synes å være et naturlig draperi for uvidenhet, og omtaler sitt lands delegasjon til Folkeforbundet som om det nærmest var en slags plett på en persons karakter å representere sitt land utadtil.

Like overfor denne forvirring i realpolitisk opfatning, og like overfor den hyppige tale om alt «snakket» i Folkeforbundet, er det nødvendig å minne om at Folkeforbundets Forsamling ikke er en tilfeldig sammenstimling av selvbestaltede, taletrengte politikere. Folkeforbundets Forsamling består i det hele ikke av personer, men av stater. Det er ikke enkeltmenn som taler, likeså litt som enkeltmenn kan være medlemmer av Forsamlingen. Det er regjeringene som taler. Og når det alt overveiende flertall av Europas utenriksministre - og adskillige utenriksministre fra land utenfor Europa - møtes til offisielle drøftelser av politiske og praktiske spørsmål, er det en kjensgjerning av betydelig realpolitisk rekkevidde. De erklæringer som blir avgitt av utenriksministrene eller av delegasjonene, er aktstykker av like bindende art som notevekslinger eller andre offisielle erklæringer. Og hvad der av og til kan bebreides Forsamlingen, er ikke at det tales for meget. Det er neppe nogen forsamling hvor det tales mindre i forhold til sakenes viktighet enn i debattene i Genève, hvor hvert land har ordet én gang. Men det kan sies med sannhet at det ofte burde være sagt mere i Folkeforbundet, at det har vært tiet om det som det for verden og for verdens fred hadde vært bedre at det var blitt talt om.

Og dårlig ser det ut for hvert lite land hvor man vil prøve å tie om det som er hendt i denne høst, og prøve å lukke sine øine for det realpolitiske innhold av det.

Müncheneravtalen er jo et ledd i en kjede av sammenhengende begivenheter, hvis rekkevidde er uoverskuelig for den internasjonale rettssikkerhet.

Fra Versaillesfreden til 1936 søkte statsmenn i alle land å bygge op et system til vern om den kollektive sikkerhet. Folkeforbundets pakt, hele komplekset av internasjonale traktater, Briand-Kellogg-pakten - alt som av diplomater og folkerettslærde blev gjort, var forsøk på å trygge freden og trekke op sådanne bindende lovregler mot krig at enhver aggresjon skulde bli vanskelig for ikke å si umuliggjort.

I 1936 stanset dette arbeide. Folkeforbundet hadde i 1935 for første gang siden sin oprettelse gjort et forsøk - selv om det var et svakt og famlende forsøk - på å være hvad det virkelig skulde være. For første gang i folkenes historie forsøkte et demokrati av stater i fellesskap uten anvendelse av krigerske midler å tvinge en stor stat til å stanse sitt overfall på et lite og svakt land. Forsøket var langt mattere enn det efter pakten og Folkeforbundets resolusjoner skulde vært. Men det blev gjort.

Det førte ikke frem. Ikke fordi sanksjonspolitikken ikke viste sig effektiv. Nei, forsøket blev opgitt nettop fordi det viste sig at sanksjonene kunde føre frem. Det blev opgitt fordi mektige kretser innen et par stormakter heller vilde at Folkeforbundet skulde tape alt hvad det i disse år hadde vunnet, enn de vilde opleve at de mange mindre stater sammen skulde kunne sette avgjørende stengsler for en stormakts politiske utfoldelse. Stormaktenes klassesolidaritet seiret over rettsprinsippet.

De menn som har ansvaret for at sanksjonspolitikken, som var rettspolitikken, blev ofret for maktpolitikken, var i første rekke Neville Chamberlain og Sir Samuel Hoare.

Man opgav i 1936 forsøket på å lede verdenspolitikken efter de moralske prinsipper hvorpå all rettsutvikling er bygget; og maktpolitikkens prinsipper blev alt bestemmende. Hvad det betyr for de små stater, hvis selve tilværelse er betinget av en internasjonal rettsorden, skulde ikke behøve nogen påvisning.

De siste henved tre års politikk har beveget sig gjennem en serie av kriser, alltid fremkalt ved utslag av stormaktspolitikken. Man har gjerne talt om alternerende kriser og avspenningsperioder. Men de små nasjoner gjør vel i å huske at ved en avspenningsperiode forstår man bare fordøielsesprosessen efter at en stormakt har slukt en liten stat.

Først forsvant Etiopia, så Østerrike. Og nu bivåner vi opløsningen av Tsjekkoslovakia.

Under trykket av disse års begivenheter, under fornemmelsen av at den sikkerhet og de garantier Folkeforbundet skulde gi de små stater, idag er illusorisk, har vårt land som andre mindre land måttet ta op til revisjon spørsmålet om de internasjonale forpliktelser som ikke lenger dekkes av tilsvarende garantier, og som opfylt efter sin bokstav kunde tenkes å trekke oss inn i en storkonflikt. Uttrykket for den reviderte opfatning er Stortingets enstemmige vedtak av 31te mai iår, som uttaler:

«I tilslutning til trontalens uttalelse at det «alltid må være en opgave for norsk politikk å holde landet utenfor krigerske forviklinger», fastholder Stortinget landets rett til å iaktta en hel og ubetinget nøitralitet i enhver krig som det selv ikke godkjenner som nogen folkeforbundsaksjon.»

I tilslutning til denne stortingsuttalelse foreligger det offisielle kommuniké fra ministermøtet i Kjøbenhavn i juli iår. Her uttaler utenriksministrene for Belgia, Danmark, Finnland, Nederland, Luxemburg, Norge og Sverige i fellesskap:

«Overbevist om at deres stater bør fortsette sin deltagelse i Folkeforbundets arbeide, har de konstatert at deres regjeringer er bestemt på å oprettholde den linje for sin optreden som de har angitt ved å erklære at de betrakter sanksjonssystemet under de nuværende forhold og efter den praksis som har vært anvendt i de forløpne år som værende av ikke-obligatorisk karakter. De mener forøvrig at denne sanksjonenes ikke-obligatoriske karakter ikke bare består for en særlig gruppe av stater, men at den består for alle medlemmer av Folkeforbundet. De er overbevist om at det er i Folkeforbundets interesse at man uttrykkelig konstaterer denne rett til fri vurdering.»

I Folkeforbundets Forsamling i september iår blev så denne rett konstatert. Men den debatt som under andre forhold i høi grad vilde ha samlet den internasjonale interesse, blev i siste halvdel av september helt overskygget av den serie av begivenheter som førte til Tsjekkoslovakias opløsning, og hvis formelle hovedpunkt er overenskomsten i München mellem de fire stormakter. Det som hendte her, er av alt opslukende og uhyggesvanger interesse for enhver liten stat i Europa. Og utsikten til fortsatte konferanser mellem de fire optredende statschefer for stormaktene varsler ille for de små stater; og de ser drøftelsene i møte med følelser omtrent som dem en kanin må ha som har nydt det privilegium å være tilskuer mens kvelerslangene i den zoologiske have blev foret med dens stammefrender.

Tsjekkoslovakia var et produkt av Versaillesfreden; staten var skapt av England, Frankrike, Italia og De Forente Stater; dens territoriale integritet var garantert av bl. a. England og Frankrike; landet var Frankrikes forbundsfelle; gjennem år hadde de ledende statsmenn i Tsjekkoslovakia - Masaryk og Benes - vært dyrket i England og Frankrike. Ingen har tjent den britisk-franske ententes interesser med større dristighet og dyktighet, med sterkere tro og tillit enn Benes. Og Tsjekkoslovakia blev delt med Englands aktive bistand og med Frankrikes approbasjon - uten å få anledning til å tale sin sak; uten å bli rådspurt, uten å bli hørt.

Dette er ikke stedet til å drøfte hvorvidt Tsjekkoslovakias grenser var berettiget eller hvorvidt statsstyret i Tsjekkoslovakia til alle tider har vært fremsynt og moderat, tolerant og klokt. Bare de stater som står helt fremmede for og ikke opfordrer til nogen undertrykkelse av rasemessige eller religiøse minoriteter, har nogen som helst rett til å fremkomme med offentlige beskyldninger mot en regjering som aldri har voldt Folkeforbundets minoritetsavdeling nogen alvorlig vanskelighet. Og den kjensgjerning står fast at Tsjekkoslovakias grenser blev bestemt av stormaktene, og de tvil som man i Tsjekkoslovakia måtte ha næret om hvorvidt grensene var de mest tjenlige, blev strengt bragt til taushet av England og Frankrike.

Nu er det enkelte små stater som ikke er garantert av stormaktene; de er ikke deres allierte; de har ikke hatt nogen del i deres politikk. De hadde bevart eller de hadde inntil nylig bevart en viss tro, ikke en ubetinget, men en halvt skeptisk tro på at det fantes bindende internasjonale forpliktelser, visse grunnprinsipper for internasjonal rettferdighet og anstendighet - en tro på hver stats rett til å bli hørt når deres skjebne og fremtid stod på spill. Hvad har disse stater nu å vente?

Enhver som levde med i Folkeforbundets forsamling i september iår, vil ha følt det skjebnesvangre trykk som hvilte over alle de delegerte, uansett politiske opfatninger og sympatier, følelsen av at man stod foran en moralsk og rettslig katastrofe.

Naturligvis: Intet fornuftig menneske ønsket krig. Men hvor langt skal man tillate en stat å utbytte denne redsel for krig? Naturligvis er alle for fred. Men fred betyr ikke alene, kanskje ikke engang først og fremst - at det ikke er krig. Og ingen varig fred er nogensinne blitt grunnlagt på vold, trusler og løftebrudd.

Det blev vanligvis sagt i Genève: «Det blir ikke krig så lenge det er en liten stat igjen å ofre.» Men bakefter? Hvordan kommer verden da til å se ut?

En fremskutt representant for et lite land ytret i Genève: «Nu vet vi hvorledes det skjer. Min stat er så liten at de kommer ikke engang til å betale en flyvebillett til Berlin når vi blir slukt.»

Det blev hvisket i korridorene at en av de franske delegerte hadde fått et brev fra en berømt engelsk politiker som skrev: «Vi hadde valget mellem vanære og krig. Vi valgte vanære - og til tross for det får vi krig.»

Pointet er ikke hvorvidt dette brevet er autentisk eller ikke. Pointet er at den følelse det gav uttrykk for, var den følelse som rådet blandt alle Englands og Frankrikes venner.

Det tilkommer ikke de små nasjoner å avgjøre hvorvidt de beslutninger som blev truffet av England og Frankrike, var de mest fremsynte eller i hvilken grad de kan tjene disse lands snevre egeninteresser. Men det er givetvis en plikt for enhver ansvarlig statsmann i ethvert lite land å se hvorledes disse avgjørelser har betydning for hans eget folk. Det er en plikt for ham å huske hvad Hitler sa angående Østerrike, at det er en ren fiksjon å snakke om en så liten stats suverenitet, fordi de små stater alltid vil være avhengig av stormaktene på en slik måte at deres selvbestemmelsesrett og suverenitet er uten praktisk betydning.

Dette er grunnlaget for overenskomsten i München. England og Frankrike har godtatt Hitlers opfatning.

I en meget klok og meget rolig redaksjonsartikkel i verdens største avis, «New York Times», for 30te september er forholdet uttrykt således:

«Intet menneske har visdom nok til å vite om det er blitt betalt en altfor høi pris for freden. Men ingen som er ærlig vil forsøke å innbille sig selv at det ikke er blitt betalt en høi pris. Det er en pris som innbefatter tillatelse for Hitler til å marsjere inn i Tsjekkoslovakia nøiaktig på den dag han sa at han vilde marsjere. Det er en pris som avstår land og rikdomskilder alene under den likefremme trusel at det vilde bli anvendt makt hvis avståelsen ikke blev foretatt. Det er en pris som derfor kan komme til å opstille en premie for anvendelsen av lignende trusler om vold i fremtiden. Det er en pris som ofrer en liten, sveket nasjon for de større naboers interesser. Det er en pris som enormt øker den farligste og mest aggressive europeiske makts ressurser. Det er en pris som setter en diktator som gladelig vilde ødelegge det siste spor av demokrati i Europa, i stand til å hevde med rette at han har fravristet Europas demokratier den største diplomatiske triumf i nyere tid; at han har opnådd ved et blott ultimatum hvad Bismarck ikke maktet å vinne med sine store arméer. Det er en pris som avslører at hele det hittil rådende kollektive sikkerhetssystem er brutt sammen. Det er en pris som i øieblikket sterkt nedsetter sannsynligheten for at det amerikanske folk vil medvirke til noget slikt system.»

Enkelte små stater har hengitt sig til den forestilling at nasjonal selvbestemmelsesrett og suverenitet var en realitet. Og tilskyndet av England og Frankrike har de forsøkt å bringe sitt nasjonale forsvar i den beste stand for å kunne motstå ethvert forsøk på å krenke deres rett og deres internasjonale forpliktelser.

Tsjekkoslovakia hadde påtatt sig til det ytterste av sin bæreevne de militære byrder landet følte sig nasjonalt og internasjonalt forpliktet til å påta sig. Og Tsjekkoslovakia måtte utlevere sitt betydelige nasjonale offer til en stormakt - uten å få erstatning i nogen form; uten at engang den stat som overtok befestningene, skulde svare for nogen del av Tsjekkoslovakias statsgjeld.

Vil der bli tilbakevirkninger i andre små land?

Vi har allerede sett en liten stat sette ned sine forsvarsutgifter fordi det ikke kan nytte; vi har sett en annen øke dem ekstraordinært fordi man nu bare har sig selv å stole på.

I de fleste mindre stater er man klar over det forhold at vi i Europa nu er drevet over i en periode av rettløshet, krever en ny innstilling. «Nya Dagligt Allehanda» skriver i en artikkel den 11te oktober:

«Det sikkerhetssystem som blev bygget op efter Versaillesfreden, er nu definitivt slått i stykker. Europa er gått tilbake til den rendyrkede stormaktspolitikk, og småstatene som allikevel hadde visse muligheter for å gjøre sig gjeldende i Genève, er igjen sunket ned i den rene ubetydelighet og bare blitt brikker i det maktpolitiske spill.»

Bladet påviser videre at den enkelte lille stats strengeste nøitralitet ingen ting betyr under en stormaktskrig; og det gir sin tilslutning til en tanke som har vært reist fra finsk side - om et nordisk virkelig nøitralitetsforbund.

I alle de små stater hever det sig engstelige røster. Alle vet sig truet. I stormaktenes presse er det blitt reist krav om at ved det neste møte av det europeiske direktorat skulde iallfall Belgias og Portugals kolonier anvendes til å stabilisere freden. Hvorfor ikke. Det var kan hende en av de delinger det var lettest å bli enig om.

I det 18de århundre blev Polen delt av sine fiender. I det 20de blir Tsjekkoslovakia delt av sine venner og allierte. Da Polen blev delt i 1772, hadde landet vært besatt av russiske tropper i over femti år. Tsjekkoslovakia blev spart denne langvarige utvikling. Men efter Polens første deling fulgte den annen og tredje, i 1793 og 1795. Historiens tempo er blitt adskillig raskere.

Enkelte som grubler over skjebnens omskiftelighet i de små nasjoners og deres føreres liv, vil naturlig minnes hvad der hendte i Folkeforbundet for tre år siden.

På forlangende av England og Frankrike blev Benes valgt til president for Forsamlingen. Det blev følt av stormaktene at de trengte en president av ganske særlig og trenet dyktighet til den minneverdige Forsamling i 1935 - som skulde planlegge sanksjonspolitikken. Benes ønsket ikke å bli stillet hvis det var nogen annen kandidat. Og den annen kandidat som hadde vært på tale, bøide sig for de to førende forbundsmakters ønske og trakk sig tilbake. Og Benes blev valgt.

Den fungerende rådspresident, M. Ruiz Guinazu (fra Argentina) uttalte følgende da han meldte valgresultatet:

«Det er min overordentlig behagelige plikt som president i Rådet og som ordfører for samtlige delegasjoner å fremføre min opriktige lykkønskning til den fremtredende statsmann som Forsamlingen nettop har kåret til å presidere over sin sekstende sesjon.

Navnet Benes er et av dem som er uløselig knyttet til det fredsarbeide som har vært utført under Folkeforbundets auspisier siden dets oprettelse. Hr. Benes har vært en utrettelig arbeider for den sak og er en av dem som alltid og under alle forhold og til tross for hvilke som helst vanskeligheter og usikkerhetsmomenter i øieblikket har vist sig å være vidtskuende og besjelet av høie idealer. Hvem kunde være bedre skikket enn han til å lede forhandlingene i en Forsamling til hvis arbeide han år efter år har ydet så strålende bidrag? Alle hans lands venner og alle hans personlige venner - og han har så mange iblandt oss - gleder sig over den ære som er vist ham og setter pris på denne hyldest til den tsjekkoslovakiske nasjon og til den mann som siden dens gjenfødelse med aldri sviktende evne har ledet sitt lands utenrikspolitikk.»

Ingen som var til stede, vil glemme det demonstrative bifall hvormed presidentens tale blev hilst. Det blev anført av den britiske delegasjon, hvis første delegerte var Sir Samuel Hoare, dengang britisk utenriksminister. Neville Chamberlain var den mektige finansminister i den britiske regjering, på hvis vegne Sir Samuel Hoare klappet.

For vel to år siden, den 30te juni 1936, trådte Folkeforbundets Forsamling sammen på ny. Dengang var Benes blitt valgt til president for den tsjekkoslovakiske republikk; og Forsamlingens plenarmøte blev åpnet av Anthony Eden, president i Rådet, vicepresident i Forsamlingen og dengang britisk utenriksminister og førstedelegeret i Folkeforbundet. Mr. Eden meddelte at Benes bad sig entlediget og uttalte:

«Når jeg offisielt meddeler Forsamlingen denne tilbaketreden, føler jeg at jeg også bør gi de delegerte anledning til å uttrykke hvor meget de savner hr. Benes og sin dype takknemlighet til ham. For første gang siden Folkeforbundets Forsamling har trådt sammen, er hr. Benes ikke iblandt oss. Jeg skal undlate å minne om alt det arbeide han har utført for Forbundet. Det står levende for oss alle. Han har vært en av Forbundets ypperste bygningsmenn så vel som en av de mest fremskutte borgere i sitt eget land.

Det mot og den evne til å beslutte for fremtiden som hr. Benes har lagt for dagen, vil sikkert inspirere oss alle til å føre videre det arbeide hans navn vil være uløselig knyttet til.

Jeg er sikker på at jeg tolker hele Forsamlingens ønske når jeg foreslår å sende et telegram til hr. Benes med uttrykk for vår dyptfølte takk for hans innsats for Folkeforbundet. Med Deres tilslutning vil jeg sende følgende telegram:

«Idet Forsamlingen gjenoptar sitt arbeide fra den 16de sesjon bemerker den med stor beklagelse at dens president, Hs. Exc. M. Benes, president for den tsjekkoslovakiske republikk, er trådt tilbake. Forsamlingen ønsker å overbringe ham sitt enstemmige uttrykk for høiaktelse og anerkjennelse. Idet jeg tolker Forsamlingens følelser og ønsker overfor Dem selv og Deres land, ber jeg Deres Excellense motta forsikringen om min største høiaktelse.»

Da Østerrike blev tatt, gav feltmarskalk Göring 12te mars den tsjekkoslovakiske regjering sitt æresord på at den tyske regjering vilde gjøre alt hvad der stod i dens makt for å forbedre forholdene mellem de to regjeringer, at den tsjekkoslovakiske regjering ikke hadde noget å frykte da Tyskland ikke hadde fiendtlige hensikter mot den. Disse to løfter blev gjentatt og rapportert av den britiske ambassadør i Berlin. Dagen efter, 13de mars, sa baron von Neurath til den tsjekkoslovakiske sendemann i Berlin at Tsjekkoslovakia i tilfelle av konflikt kunde falle tilbake på voldgiftstraktaten mellem Tsjekkoslovakia og Tyskland av 1926, som Hitler igjen hadde bekreftet høitidelig, da han brøt Locarno-traktaten 7de mars 1936. Det var også ved samme anledning Hitler uttalte at Tyskland kommer aldri til å bryte Europas fred: «Efter tre år kan jeg betrakte kampen for Tysklands likeberettigelse som avsluttet idag. Vi har ingen territoriale krav å fremføre i Europa

Den 14de mars 1938 gjentok Chamberlain i parlamentet de tre tyske løfter: Tsjekkerne hadde intet å frykte, sa han, dessuten var de beskyttet av voldgiftstraktaten. Den engelske utenriksminister Lord Halifax fant det imidlertid nødvendig å få det tredje tyske løfte om at voldgiftsretten vilde bli anvendt, bekreftet av Göring, og den tyske regjering gjorde det. Lord Halifax uttalte ved den anledning i Overhuset følgende: «Disse forsikringer som er høitidelig avgitt og gjentatt mere enn en gang, venter vi naturligvis at den tyske regjering skal vedstå sig; og hvis den virkelig ønsker å se freden oprettholdt i Europa, hvilket jeg alvorlig håper at den gjør, er det ingen del av Europa hvor det er av mere vital betydning at forpliktelser må bli samvittighetsfullt overholdt.»

Det spørsmål opstår naturlig i alle deres sinn som er satt til å stelle med politikk i de små stater: Hvad har hendt i disse to år? Eller siden mars iår? Har Tsjekkoslovakia eller hr. Benes gjort noget som ikke motsvarte de forventninger Folkeforbundets talsmenn gav uttrykk for? Har han eller hans land brutt nogen forpliktelse eller slått inn på nogen ny politisk linje? Har han eller hans land forsømt å følge noget godt råd som er blitt gitt fra den engelske regjerings side? Ingenlunde. Og så følger det neste spørsmål: Hvilken liten stat blir den neste? Og hvad kan de små stater gjøre?

Der er et tsjekkisk eventyr; og det er nesten symbolsk at det nettop er tsjekkisk, om mesterkokken, berømt over det hele rike for sine ragout'er. Han innkalte engang et møte av kaniner og harer fra alle kanter og spurte dem i hvad slags saus de helst vilde bli servert.

Det er også det høieste som de små stater kan vente å bli spurt om hvis i det hele det nye quatrumvirat vil innkalle dem til noget som helst møte.

Man har hos oss våget å sammenligne Müncheneravtalen med Versaillesfreden; og i tillit til at den norske almenhet har en overmåte kort hukommelse, har man ikke undsett sig for å tale om Versaillesfreden som om den var et enkeltstående voldsfenomen, som om der ikke gikk forut for den den blodigste og grusomste krig verdenshistorien kjenner, som om ikke de makter som til slutt seiret, hadde sett veldige områder av sitt land lagt øde som land aldri har ligget øde før, som om de ikke hadde sett traktater brutt og krigen brutalisert på en måte som ingen utenfor det land som tapte, hadde kunnet forutse. Man taler som om Versaillesfreden var noget annet enn den siste, og som man dengang trodde, avgjørende krigshandling, foretatt mens alle sår var friske, mens alle lidenskaper var i bevegelse, mens ophisselsen overskygget all rolig vurderingsevne. For sent har man innrømmet den sannhet Winston Churchill uttrykker i sine erindringer om krigen omtrent i de ord: De menn som har vunnet en krig, har aldri vært i stand til å slutte en intelligent fred; og de menn som er i stand til å slutte en intelligent fred, har aldri kunnet vinne en krig.

I all nyere historie er det bare én fred som har vært varig. Den er lite kjent og har kanskje ikke nogen meget stor politisk betydning. Den ligger over hundre år tilbake. Det var i den periode da Bolivar med hjelp av general Sucré frigjorde hele det spanske Amerika, fra Venezuela til Patagonia - en diktator hvis verk består til denne dag, og som gav sitt diktatur tilbake til folket da dets hensikt var nådd, med en tale som er like lærerik idag som den var i 1819. Det skulde bestemmes grenser mellem de nye stater, og general Sucré blev anmodet om a trekke op demarkasjonslinjen mellem Ecuador og Peru. Begge stater aksepterte hans grense. Men da han var dratt til Bolivia, hvis første president han blev, brøt Peru freden, falt inn i Ecuador og erobret landstrekninger som før hadde hørt til vicekongeriket Peru. Ecuador tilkalte Sucré. Han kom med en hær; han tvang de peruvianske tropper til overgivelse på nåde og unåde. Den nye stats regjering spurte ham da ydmykt hvor grensen nu skulde gå mellem de to land, og han svarte: «Et slag tapt eller vunnet kan ikke endre rettferdighetens prinsipper. Grensen skal ga nøiaktig som jeg stakk den op før dere gikk til en forbryderisk krig.»

Det er så omtrent den eneste landegrense i Sydamerika som aldri senere har vært omtvistet. Men den visdom Sucré gav uttrykk, eiet ikke Europas statsmenn da Versaillesfreden blev sluttet og med den de følgende traktater som har vært en ulykke for Europa.

Og inntil statene lærer å anvende begge de sett av menn som Winston Churchill taler om, vil de overenskomster som avslutter kriger, bli av samme art som Versaillestraktaten var.

Men selv da den blev sluttet efter verdenskrigen, blev det forhandlet med de beseirede makter som den avsluttende akt.

I dette tilfelle var det et ubeseiret folk som uten å være representert ved forhandlingene blev påtvunget en fred som ikke var resultat av en krig. Det er dette som er en voldshandling uten sidestykke i civilisert historie.

Og uten at det i denne forbindelse har nogen avgjørende betydning for vurderingen av selve rettsbruddet, er det naturlig like overfor all den propaganda som spres også i vårt land, å minne ganske nøkternt om de faktiske forhold i Tsjekkoslovakia.

De er rolig og objektivt opsummert i en resolusjon som blev enstemmig vedtatt den 18de september iår på møtet av representantskapet i den internasjonale organisasjon av League of Nations Unions. Resolusjonen lyder:

«I betraktning av at de krav som er fremkommet fra det tysktalende mindretall i Tsjekkoslovakia inntil 1933 var så betydningsløse at den tyske regjering knapt nok la merke til dem, skjønt denne regjering i Folkeforbundet gjorde sig til minoritetenes og særlig de tyske minoriteters talsmenn;

at fra 1926 til februar 1938 deltok de tyske partier, også de borgerlige partier, i de skiftende tsjekkoslovakiske regjeringsdannelser;

at den tsjekkoslovakiske regjerings foreliggende forslag synes å imøtekomme helt ut de mål Henleins parti stilte sig ved de siste valg;

og at det ikke kan være nogen tale om å ta volds-demonstrasjoner som et fritt uttrykk for folkeviljen på et tidspunkt da lidenskapene piskes op av en gruppe agitatorer som vitterlig handler efter tysk ordre;

og videre i betraktning av at den ting at det innen Tsjekkoslovakia finnes en stor tysktalende minoritet forklares ikke bare av strategiske, men også av økonomiske og geografiske forhold og strekker sig langt tilbake gjennem historien;

og idet det minner om de voldgiftstraktater som er sluttet mellem Tyskland og Tsjekkoslovakia, uttaler representantskapet sin overbevisning om at det er nødvendig å gjennemføre den reform som er foreslått av den tsjekkoslovakiske regjering på en slik måte at den fyldestgjørende tilgodeser alle de interesser som står på spill og fremholder at det vilde være ødeleggende for den mellemfolkelige rettsordning og skjebnesvangert for alle nasjoners sikkerhet å tåle at nogen forandring av de nuværende grenser blev påtvunget Tsjekkoslovakia med vold.»

Det er ikke mange måneder siden «The Times» skrev at ingen stat har behandlet sine minoriteter så godt som Tsjekkoslovakia. Og hvad den oplyste almenhet tenker i England, blev temmelig klart formulert av Lord Cranborne under debatten i Underhuset. Han har selv vært parlamentssekretær for Utenriksdepartementet under to konservative regjeringer; hans far har sittet i en rekke konservative regjeringer. Hans farfar, gamle Lord Salisbury, var det konservative partis store chef og store utenriksminister. Han representerer den eldste tradisjon i britisk politikk. Lord Cranborne uttalte: «Freden i Europa blev bare reddet ved at man kastet til ulvene et lite land, hvis mot og verdighet overfor en utålelig provokasjon for oss alle har vært en åpenbaring og en inspirasjon.»

Det er ikke vanskelig å skape en halvt sentimental sympati for det man kaller undertrykte nasjonaliteter; og man har lett for å glemme alle de historiske forutsetninger som har betinget statsdannelser, og å resonnere ut fra sitt eget lands lykkelige og homogene nasjonale konsistens i en del av Europa hvor alle befolkningsforhold er så broket at statsdannelser efter nasjonalitetsprinsippet ikke er mulige.

Slik som Tsjekkoslovakias grenser blev trukket op, var de i sine hovedtrekk ikke tilfeldige. Det var det gamle kongerike Bøhmens grenser. Og når man taler om at sudetertyskerne «kommer tilbake» til Tyskland, er det en fullkommen fiksjon. De har i mere enn tusen år vært borgere av Bøhmen og har aldri hørt til Tyskland.

Bøhmen var i en del hundre år en del av det østerrikske keiserdømme - «det hellige romerske rike» - hvis forhold til det Tyskland som efter hvert blev mere og mere identisk med Prøissen, aldri var hjertelig og ikke sjelden var direkte fiendtlig. Den lange rekke av kriger mellem «det hellige romerske rike» hvortil sudetertyskerne hørte, og Prøissen kan man si endte med den tysk-østerrikske krig i 1866.

Under de skiftende politiske konjunkturer i det østerrikske dobbeltmonarki fristet nasjonalitetene og sprogene vekslende skjebner. Tysk var aldri rikssprog; for visse formål spilte latinen denne rolle. Men først i det 19de og 20de århundre, tross all «internasjonalisme» den minst internasjonale epoke historien kjenner, har man for alvor søkt å gjennemføre en systematisk undertrykkelse av nasjonale minoriteter. Og denne undertrykkelse rammet i årene efter 1900 i særlig grad de slavisktalende folk i Tyskland og Ungarn.

Nettop i vårt land er det kanskje naturlig om folk husket iallfall langt tilbake når det gjelder det tsjekkoslovakiske spørsmål. En del av de herrer som i denne tid har følt begeistring for seierherrene fra München, kan neppe gjøre det.

Den første tsjekkoslovakiske minister som tok ophold i Oslo, begynte sitt virke med å legge en krans på Bjørnsons grav med en takk til Bjørnson fra det tsjekkoslovakiske folk. Han gjorde en pilegrimsferd til Aulestad for å hilse på fru Karoline. Selv hadde han gjort sin inntreden i det politiske liv den gang hans far, som var redaktør, blev fengslet uten lov og dom for å ha publisert Bjørnsons artikkel om undertrykkelsen av tsjekkoslovakerne.

Og det er kanskje ikke av veien å minne om i denne tid at det engang var en mann som het Bjørnson, og som torde tale fra det lille land. Han skrev i sin artikkel fra 1907 om undertrykkelsen av minoritetene blandt annet:

«I prøissisk Polen forbys det polske barn å bekjenne Gud i sitt eget sprog. Små barn straffes for det, og foreldrene for barnas skyld. Ja, en eldre bror ved gymnasiet vises bort fra dette, fordi hans yngre søster i folkeskolen ikke kunde be på tysk. Prøisserne spytter efter barn på gaten, fordi disse taler polsk. De fordriver polakkene fra deres jord; de prøver på alle måter å drepe deres levende sjel...

Magyarene undertrykker hjemme hos sig selv tre millioner slovaker. De forbyr dem å bruke sine fedres, sin sjels tale, de håner deres kjærlighet til historiske minner. De stenger muséene, de konfiskerer midler som skulde forene dem med deres fedres liv. De skjeller dem ut i Riksdagen for «svin», de kaster dem ned ad trappene, og de spytter efter dem i bladene.»

Og Bjørnson sa i sin store artikkel den gang noget mere, som har en nesten profetisk klang når vi leser ordene idag.

Han sa: «Og dog er de store Folkeforbund det eneste som kan redde de små stater; utvilsomt også det eneste som fører til verdensfreden. Initiativet tilhører de små folk, ti deres liv er i fare.»

Og han sa videre: «Alt fredsarbeide må begynne med å bekjempe ikke så meget krigen, som krigsmoralen, dens årsak.»

Det er ikke dem som sier «Enn freden da»; det er ikke dem som i virkeligheten appellerer til voldsinstinktene ved å kalle enhver som ser sakens alvor, for krigshisser - som bidrar til å fremme fredens sak. Det er dem som peker på faren fra krigsmoralen; det er dem som ser klart årsakene til fredsbrudd, og som forstår at fred betyr noget annet og mere enn det at krig ikke er erklært.

Det som er den største tragedie ved Benes's skjebne, er ikke at han ser sig og sitt land forrådt og prisgitt av de allierte, hvis rådgiver og mest lojale venn i Europa han hadde vært. Det er ikke engang det skuespill han har måttet være vidne til, at et folk, at en hel generasjon var villig til å dø med ære, som brente efter å gjøre det ytterste offer for fedrelandet, blev nektet også dette og pålagt å prisgi sin stat, utlevere hundretusener av landsmenn for ikke å bringe sine allierte stormakter i krigsfare.

Den største bitterhet er den bevissthet han nu har vunnet: at hvis han ikke hadde trodd på England og Frankrike, vilde hans lands og Europas stilling ha vært en annen. Hvis han med den innflytelse han faktisk hadde, med den makt han utøvet på nedrustningskonferansen, hadde tatt standpunkt mot krigsmoralen og mot krigsårsakene og ikke sett det som målet for europeisk fredspolitikk å slå fast for alle tider maktforholdet efter Versailles, vilde nedrustningskonferansens resultat kunne ha blitt et annet.

Benes har et hovedansvar som han deler med de menn som nu har vært bestemmende i den engelske regjering, i første rekke Sir John Simon - et hovedansvar for at nedrustningen blev en illusjon og ikke et faktum.

Det er nødvendig å huske også det når man vil drøfte fred og fredspris idag.

Og det er nødvendig å stille sig selv det spørsmål: Hvor meget av ansvaret for demokratienes maktesløshet ligger i deres mangel på nasjonal ansvarsfølelse?

De som har ferdes en del i Frankrike i de siste år, kan vanskelig ha undgått å se de mange plakater fra franske forsvarsorganisasjoner som illustrerte produksjonen av militærfly i Italia, Tyskland og Frankrike og påviste hvad 40-timers arbeidsuke i de militære fabrikker betyr for forsvarsberedskapen. Man kan ikke på samme tid kreve alt innen sitt eget land, forlange mere og mere av samfundet, yde mindre og mindre - og mane til kamp mot samfund hvor ydelsen er større, hvor offerviljen er mere levende, og hvor andre krav enn de samfundet stiller, ikke blir tålt.

Man får pløie betydelig dypere ned i grunnen enn en del av de herrer gjør som har forkynt freden i denne tid. De bør legge sig på sinne Malmbergs ord:

Det sinnets lugn där ingen vrede brinner

kan hemligt dig försimpla och förhärda.

Du får ej bli så vidsynt at du finner

förmildringsgrunder för det avskyvärda.

När våldets heros, när «den starke mannen»

låter sin hänsynslösa piska vina

- se till, att ej du glömmer offrets pina

av idel iver att förstå tyrannen.

Kan sådan orätt du med saktmod skåda,

då är till nederlag din klarhet vorden,

då är den frid du vunnit dig til våda

- en stötesten, en styggelse på jorden.

Grunnfeilen ved så uhyre megen fredspropaganda har vært at man alene har fremstilt freden som noget negativt og passivt istedenfor å gi ordet det positive og aktive innhold som alene gjør fred til noget levende og bestående, en tilstand i landene og i menneskenes sinn.

Før man evner å gjøre freden like interessant, like spennende, like livsfarlig som krigen er, vil man aldri kunne vekke den sterkeste, mest levende ungdoms aktive interesse for noget som kaller sig fredsarbeide. Det er aldri en appell til passivitet eller refleksjon og ennu mindre en appell til velvære som river ungdommen med. Det er en appell til dåd, til innsats og eventyr, til offervilje. Man må gå til krig mot krigen.

Hvad er mest spennende: å bygge en bro eller å ødelegge den? Å skape et kunstverk eller å brenne det? Å dyrke land eller å legge det øde? Å redde menneskeliv eller å slå mennesker ihjel?

Få vil være i tvil om svaret.

Der er et tankeeksperiment som er gjort av nogen av Folkeforbundets beste venner - og som er diskutert - ikke minst i England:

Sett at man innførte en almindelig verneplikt, trenet de unge menn og kvinner til alt annet enn det å drepe. Sett at man hadde en internasjonal armé å kaste inn i Spania - ikke for å bringe borgerkrigen til å flamme ennu villere, men for å bygge landet op igjen; for å gjenreise kirker og muséer, for å slå bro over elvene på ny, for å rydde de rykende ruiner, for å gjøre olivengårdene fruktbare, for å utføre hele det konstruktive arbeide som kunde bringe landet på fote.

Sett at man hadde internasjonale armékorps å sende til China - ikke på Chinas bekostning, ikke for å røve deres skatter - men for å hele og læge og forebygge. For å demme op og regulere elvene, for å stanse epidemiene, for å bekjempe hungersnøden.

Er det utenkelig?

Det er hvad Folkeforbundet har gjort gjennem en rekke av år; i beskjeden målestokk kanskje og uten nogen art av reklame. Og allikevel er det få ting som taler sterkere til fantasien, og få ting som er mere skikket til å fremkalle forhåpninger om en noget lysere fremtid enn nettop den art av internasjonalt samarbeide som har foregått, og som foregår under Folkeforbundets ledelse.

Og er det noget land hvor vi særlig skulde huske det, og hvor det ingen jordbunn skulde være for tåpelig og helt ukyndig tale om Folkeforbundet, da er det Norge.

Det var Nansen som i Folkeforbundets opdrag reddet krigsfangene i Sibir og førte hjem til 31 forskjellige land de 423 000 fanger som uten Folkeforbundet vilde vært bukket under. Det var Folkeforbundet som tok imot de 800 000 kristne flyktninger fra Lille-Asia efter krigen - de 600 000 av dem bar epidemisk smitte - gav dem lægebehandling, skaffet dem jord, vant dem inn igjen for samfundet. Og hvor mange hundretusener flyktninger, rettløse, fortvilte, mishandlede, har ikke Folkeforbundets Nansenkontor reddet i disse år!

Det var Folkeforbundet som frelste Europa fra pesten og epidemiene som kom fra øst efter verdenskrigen og truet med en ny svartedød. Og denne kamp mot farsotten pågår hver dag. Det er Folkeforbundet som har standardisert all serum som brukes i landene idag; det er Folkeforbundet som gratis leverer typene ut til alle lands helseautoriteter; og de blir mottatt like redebont uansett om statene er medlemmer av Folkeforbundet eller ikke, i U.S.A. som i Tyskland eller Brasil.

Folkeforbundet har sitt store arbeide mot epidemiene i full gang i China. De ambulanser som det siste år har gjort sin gjerning derute, og som skal utvide sin virksomhet neste år og søke å etablere et virkelig sanitetsvesen i Midtens Rike, er de største medisinske enheter som har optrådt i nogen organisert kamp mot epidemiene.

Mange land har vært med og støttet dette arbeide med gaver. Det hollandske parlament bevilget på regjeringens forslag en større pengesum til formålet. I Danmark har staten og det røde kors skjenket 3 millioner doser anti-difteriserum og 30 000 doser anti-stivkrampe (tethanus)-serum. Det amerikanske røde kors har ydet sitt meget betydelige bidrag. Fra Tyskland har de store medisinske firmaer som Bayer gitt kostbare medisinske preparater. Norge har ingenting ydet.

En av Folkeforbundets ambulanser er blitt bombardert av japanerne; assistenter og tjenere er blitt drept. De er ikke de første av Folkeforbundets funksjonærer som er falt på ærens mark; og dermed mener man i Folkeforbundet ikke det felt hvor man kjemper for å drepe, men for å frelse menneskeliv.

Kan det tenkes noget mere spennende enn Folkeforbundets årelange kamp for å få kontroll med opium og morfin, heroin og kokain? Det har vært en kamp mot sterke økonomiske interesser, mot den organiserte forbrytelse; en kamp som har vært ført i alle verdensdeler og på alle hav, og som er ført seierrikt igjennem, til vi nu ser målet meget nær - den dag da det ikke produseres mere opium og koka enn det som er nødvendig til teknisk og videnskapelig bruk.

Og det er dem iblandt oss som har ment at når det har vært mulig efter års arbeide og kamp å kontrollere en produksjon som har gitt et enormt utbytte, og som innen sin begrensning er nyttig, ja nødvendig, men som i spekulasjonens hender blir en fare for all moral og en forbereder av forbrytelser, da skulde det heller ikke ligge utenfor mulighetens grenser å nå til internasjonal kontroll med en annen produksjon som også innen sin begrensning er nødvendig, men som når den får drives ukontrollert, er en fare for hele den kristne kultur.

Kampen mot slaveriet, kampen mot handelen med kvinner og barn som gjennem alle disse år har vært drevet og har gitt så store resultater - også det er kapitler om livsfare, om spenning, om død i Folkeforbundets tjeneste for folkenes felles sak.

De samme folk som med høi røst kritiserer Folkeforbundet uten egentlig å vite hverken hvad de kritiserer eller hvad Folkeforbundet er og hvad det gjør, forkynner på den annen side at Norges opgave, at de små staters opgave i det hele, det er alene å tie stille. Det er altfor farlig for de små å tale. Det er riktig at det kan være farlig å tale - når man ved tale forstår ytringer av sympati eller antipati, politiske eller agitatoriske stemningsutbrudd og ikke en påvisning av faktiske forhold, saklig drøftelse av prinsipper og retningslinjer.

Og det er dårlig for et folk når det tåler at de personer taler som uten å ha de kunnskapsmessige og politiske forutsetninger for å forstå, heller ikke synes å ha de menneskelige. Like overfor dem som har pekt på de uhyggelige rettslige og realpolitiske konsekvenser av det som er skjedd, anfører disse skribenter: «Man kan jo ikke vente annet; de sitter i Folkeforbundet; de unner ikke andre å treffe avgjørelsene mens de selv snakker.»

Tror nogen at det finnes noget fornuftig menneske som lenges efter å ta ansvaret for krig eller fred i Europa? Som synes at det er attråverdig?

Tror nogen på den annen side at dømmeevnen hos et folk utvikles når de som føler sig kallet til å veilede, forsøker å appellere til instinktene ved den art av resonnement like overfor menn som på sitt lands vegne er nødt til å gjøre sig op en mening og gi denne mening uttrykk?

De ansvarlige kan naturligvis undlate å ha en mening, og i visse kretser kan de vinne ry for visdom ved det. Der hvor man i påkommende tilfelle resonnerer som fuglehandleren i Kjøbenhavn. Det kom en dame inn til ham og skulde kjøpe en papegøie som kunde tale, og han viste henne en praktfull fugl. «Kan den tale?» spurte hun. «Nei,» sa han, «men den er en satan til å tenke.»

Vi kjenner statsmenn hvis ry er bygget op på denne måten. Det er ikke alltid de små stater er tjent med dem.

For det er ofte farligst å tie stille. Det har neppe nogensinne hendt at en liten stat har lidt overlast fordi dens offentlige menn våget å peke på rettsprinsipper og idéer og å tale imot overgrep og voldshandlinger mot andre små stater. Men det har ikke sjelden vært så at små stater har måttet betale dyrt for den moralske feighet som bandt deres tunge når de store makter krenket rett og billighet, traktater og gitt ord. I utenrikspolitikken gjelder det helt ut for ethvert lite folk at føler det ikke forpliktelsen til å være sin brors vokter, da kommer det til å stå ene og forlatt på sin egen nøds dag.

Og vi skulde da i vårt land ha visse tradisjoner. Det er ikke Bjørnson alene som «fra dets Høie» har talt myndige ord til mektige voldsmenn. Frem igjennem hele det 19de og de første år av det 20de århundre var det alltid menn i Norge som var på vakt for små og undertrykte nasjoners sak. Wergeland fremfor alle, Welhaven, Bjørnson, Ibsen, Lie, fremover til Nansen. Men det var ikke de store menn alene. Det var hele den våkne del av folket.

Tenker vi i denne tid tilbake 75 år og vet noget om hvorledes man i Oslo reagerte da Polens folk i 1863 reiste sig til oprør mot det mektige Russland, da har vi ingen grunn til å være stolte over den utvikling vår offentlige mening har gjennemgått.

Det var et regulært oprør mot keiser og forfatning i en mektig «vennligsinnet» stat som var vår direkte nabo. Men i de dagers Kristiania var ingen i tvil om sin sympati og om det riktige og viktige i å gi den sympati uttrykk.

En dag i april stod det i «Morgenbladet» et stort oprop som blev byens samtaleemne. Det het her blandt annet:

«Mellem Nationene finder der en solidarisk Deeltagelse og Medfølelse Sted for hinandens Lykke, Frihed og Uafhængighed. Ogsaa det norske Folk kan yde sit Bidrag til at udtrykke den almindelige Folkestemning.

I den Overbevisning, at Medborgere dele vor Mening om, at man bør søge at finde et almindeligt og offentligt Udtryk for det norske Folks Ønsker og Deeltagelse for den polske Nation og dens Fremtid, tillade vi os at indbyde til et almindeligt Møde.»

Opropet var undertegnet av alle byens ledende menn. Listen begynte med Joh. H. Andresen, «Konsul og Kommunerepræsentant», og endte med C. With, dengang kaptein, senere generalløitnant. Ordføreren stod der, kommandanten på Akershus, medlemmer av Høiesterett, stortingsmenn av alle partier.

Og til det store møte som blev holdt i festningens gymnastikksal var tilstrømningen enorm. Mellem tre og fire tusen mennesker var til stede, og møtet blev ledet av daværende lektor L. K. Daa. Det blev av hver av talerne forelagt en resolusjon som blev vedtatt med den mest intense tilslutning. Den første blev foreslått av rektor Hartvig Nissen. Den lød:

«Det polske Folk er, uden at have krænket eller udfordret sine Naboer, ved deres Overmagt berøvet Uafhængigheden paa en retløs Maade, som truer enhver mindre Stat med de største Farer.»

Den neste blev foreslått av bankchef Frølich som var annen taler, den tredje av handelsstandens store mann, grosserer P. W. W. Kildal, den fjerde av Studentersamfundets formann, advokat Joachim Ebbell og den femte og siste av stortingsmann, senere statsminister Steen.

Det var resolusjoner rettet mot en bestemt makt, til fordel for et blodig oprør. Men de vakte hverken redsel eller forargelse i datidens norske hovedstad. De vakte tilfredsstillelse.

Året efter, i 1864, døde Daniel Schiøtz som den første av de norske frivillige i Danmarks kamp mot Prøissen og Østerrike; og til hans minne skrev Bjørnson et dikt som forhåpentlig ennu leses i våre skoler. Det begynner:

«Han på ingen stormagt vænted

uden den som er hos Gud.

Dengang han sig døden hænted,

skikket han ej forud bud

ned til England og til Franken,

om han fik lov at dø

mellem brødrene på banken

ved den dybe danske sjø.»

Idag synes det som om det på mange hold vilde blitt panikk i landet over Ludvig Daa og P. W. W. Kildal som over Steen og Bjørnson.

Det er som om det vi vant i 1905 så langt fra å åpne våre hjerter ut mot verden og øke vår aktpågivende sympati for andre folkeslag som er mindre heldig politisk stillet - tvert imot har forkapslet oss i nasjonal avstengthet og gitt oss en følelse av at ingen ting angår oss lenger; vi har vårt på det tørre. Selve den ting at vi var utenfor verdenskrigen har bragt mange, tilsynelatende de fleste, til å glemme den fare vårt land allikevel svevet i; og den lettjente rikdom som strømmet inn i landet, Nordens begunstigede stilling i disse år har bidratt til å fremelske en lite fremsynt tilskuermentalitet i vårt folk, en slags uuttalt tro på at det alltid skal være vårt privilegium bare å se på, og at det for oss alene gjelder å stelle med de snevreste materielle interesser og lukke våre øine for alt annet.

Man forteller i Amerika om en avis som stod på så svake føtter at det var en ordre i redaksjonen at intet mord blev omtalt før man hadde undersøkt hos økonomidirektøren om morderen var annonsør.

Men denne store forsiktighet har aldri vært opfattet som fortrinlig skikket til å øke et blads omsetning eller styrke dets moralske og økonomiske prestisje.

I sin tale i Underhuset om Müncheneroverenskomsten nevnte Chamberlain med en slags beklagelse at man aldri i Folkeforbundet hadde anvendt artikkel 19 - det er den artikkel som åpner adgang til en revisjon av traktater som ikke lenger stemmer med de faktiske forhold.

Og det er riktig; man har aldri offentlig diskutert å anvende artikkel 19; og det er riktig at det er en feil at man har veket tilbake for en diskusjon om artikkel 19.

Men det er to stater som mindre enn nogen andre har rett til å beklage sig over denne taushetens politikk. Det er Frankrike; og det er England. For det har hendt at andre stater, små stater eller store stater som er svake (China), har søkt å bringe artikkel 19 frem til diskusjon; men de er hver gang blitt stanset av Frankrike, som med støtte av England har krevet at artikkel 19 skulde være tabu, som har latt forstå at det vilde bli betraktet som en likefrem uvennlig handling om nogen stat vilde antyde at komplekset av traktater efter verdenskrigen kunde trenge revisjon.

Og allikevel, hvor meget bedre hadde ikke Europa og de små nasjoner stått idag dersom de ikke hadde latt sig intimidere, dersom de ærlig og åpent hadde pekt på rettsprinsippene og paktens forpliktelser når stormaktene helst vilde glemme begge deler. Og i hvor høi grad vilde ikke en senere tids Chamberlain kunne beklage det hvis ingen røst hevet sig idag mot den form for revisjon av artikkel 19 som blev lagt til grunn i München!

Det er enkelte nasjoner hvis menn fremfor andre skulde ha forpliktelse til å tale, nasjoner som ingenting har vunnet ved krigen, som aldri har søkt å opnå noget av Folkeforbundet, som intet har å kreve og ingenting å avgi.

Løftes det ikke en advarende røst fra dem når selve grunnlaget for alt internasjonalt samarbeide blir angrepet, lyder det hyldestrop fra dem når maktpolitikken triumferer over rettens idé, da ser det ille ut i Europa.

Vi er ett av de folk. Vi plikter å gjøre til våre Bjørnsons ord: «Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare.»