Sigrid Undset
Kristen kultur
Ved mottakelsen av Christian Culture Award
Assumption College, Worcester, Massachusets, USA, 1941
Kilde: Sigrid Undset - Artikler og taler fra krigstiden. Oslo, 1952.

Hvis vi forsøker å danne oss et samlet begrep, om enn aldri så svakt og ufullstendig om de redsler som følger med den krig som nå pågår og som i sine virkninger omspenner hele vår verden, så tror jeg mange i hvert fall i denne forsamling vil være enig med mig i at det mest forferdende av all krigens forferdelighet er det at menn som føler sig kallet til å være sitt folks leder har valgt løgnen til sitt hovedvåben. I virkeligheten er alle de materielle våben, de som brukes i slagene i luften og på landjorden og på havet, og menneskemateriellet som driver den mekaniserte krig - alle disse våben er bare lydige instrumenter for de åndelige våben, for mentaliteten og viljen hos dem som setter målene for de kjempende armeer, for konstruktorenes kappestrid om å skape nye og mere dødbringende våben, og som opfanatiserer en stor nok del av folket til villig å underkaste sig slik at de ofrene som kreves for å forberede og utkjempe krigen kan pålegges hele nasjonen.

Denne krigs redsler - ingen av oss kan danne oss et tilnærmelsesvis riktig billede av dem. Kunde vi det, så måtte vi dø av det. Vi kan ikke forestille oss de såredes lidelser, soldater og civile, menn, kvinner og småbarn - hundrede tusener av dem. Vi kan ikke tenke oss inn i koncentrasjonsleirenes lidelser, eller de ting som har hendt hver eneste dag i over ett år i Polen, på begge sider av den skillelinjen som tototalitaere stater trakk tvers gjennem en nasjons fedreland. Vi kan ikke gjøre oss noe begrep om det helvete som heter det bombede Rotterdam, om England beleiret fra luften og fra sjøen. Vi kan ikke tenke oss inn i tilværelsen til de millioner hvis liv er blitt rykket op med rot, knust, berøvet all lykke, de millioner som har mistet alt som heter trygghet og muligheten for å tenke fremover og arbeide på en fremtid for sig selv og sine barn. Vi kan ikke måle den materielle ødeleggelsen - følgene om det så er bare av en eneste liten post i dette tilintetgjørelsesprogrammet, slik som den drastiske nedslaktning av husdyrbestanden i alle Europas land som er kommet under nazistisk eller kommunistisk styre. Det betyr at det vil ta omtrent femten år, under de gunstigste vilkår, før produksjonen av melk og animalsk fett kan bringes op på det førkrigsnivå som er nødvendig i land med naturforhold som Norge og Finland, for å bevare folkets helse gjennem de lange og mørke vintrene. Og det er bare en bitte liten post på listen over de ødeleggelser denne krigen alt har satt i verk.

Vi kan ikke gjøre oss noen forestilling om hvor meget som er ødelagt av kunstskatter og kunsthåndverk, vår arv fra århundreders kultur. Ikke om den sum av skjønnhet og ynde i engelske byer og landsbyer som er blitt knust under bombingen, de uerstattelige biblioteker og museer, de store og små husene som er blitt plyndret og brent i hvert eneste land som er blitt trukket inn i krigen. Jeg kan ikke forestille mig mitt eget land, eller min mors land, Danmark, efter denne krigen - selv om vi håper og tror at vi en dag skal være befridd for invasjonens horder. Vi skandinaver hadde utviklet vår egen måte å leve livet på: samtidig som vi arbeidet intenst for å følge med i den materielle og videnskapelige fremmarsjen, og på enkelte av det moderne livs områder var blandt pionerene, slik som når det gjaldt sosiale fremskritt, så forsøkte vi bevisst å bevare det i vår gamle livsstil som hadde vist sig å passe for våre naturlige betingelser og vår nasjonalkarakter. Vi hadde virkelig hatt ganske stor suksess i våre bestrebelser for på engang å være meget konservative og meget radikale nasjoner. Det eneste vi kan forutsi om våre land efter denne krig er at vi vil ha tapt meget av de gode gamle ting vi hadde bevart og sannsynligvis det meste av de gode nye som var resultatet av de eldste to-tre generasjoners strev.

Og allikevel - langt verre enn alt dette er det faktum at selve kjernen i de nye totalitaere staters planlegging er det prinsippet: de foretrekker å arbeide med løgn. Det er et fantastisk faktum. I vår tid er man jo fullt klar over at når det gjelder de såkalte eksakte videnskaper, f. eks. i fysikken og medisinen, så er det absolutte bud sannferdighet, i ordets videste mening. Klar tenkning, ubestikkelig vilje til presise observasjoner, samvittighetsfull granskning av hver minste del av det materiale man arbeider med, er kravet dersom ens arbeide ikke skal være uten verdi. Men når det gjelder de sosiale videnskaper så stoler de ledende menn i vår tid på løgnen fremfor alt. Når det gjelder å påvirke menneskenes sinn, å samle alle et folks krefter på et mål som det skal arbeide for, og kjempe og lide for - da tror de nye ledere for disse folkene fullt og fast at løgn er det stoff man best kan fø menns og kvinners og barns sjeler på.

Dette er vel skjebnens mest skjærende ironi. I århundreder har den hvite mann smigret sig selv med oplysningens fremskritt. Han har med forakt sett tilbake på de "mørke århundreders" overtro, den uoplyste middelalder - overtro som ofte var begrunnet i feilaktig tolkning av fullkommen riktige iakttagelser som man manglet tekniske instrumenter til å prøve, og disse feiltolkningene av iakttatte fakta var oftest fremsatt i absolutt god tro.

Men nå har vi fått opleve at selvbestaltede folkeførere med hensikt utbrer overtro som de umulig selv kan tro på. De bruker alle moderne propagandamidler og all moderne opdragelsesteknikk for å hindre sine landsmenn i å tenke selv og dermed bli mindre lette å lede på de veier deres førere driver dem inn på. Med løgn og med terror prøver nasjonalsosialismen og nasjonalkommunismen å kultivere i det menneskelige intellekt alle de egenskaper som gjør det impotent når det gjelder å tenke klart, som svekker dets sans for realiteter.

På slike ideologier kan man ikke bygge op et samfund - man kan overhodet ikke bygge noe på dem. Aldri et øieblikk har jeg trodd at noen av de stater som har akseptert den ene eller andre av de totalitaere ideologier vil være istand til noensinne å bygge et blivende samfund som mennesker kan leve og bygge sine hjem i. Kampen mellem de totalitære og de demokratiske stater som bekjenner sig til kristendommen står ikke om hvem av dem som skal bygge op en verden efter sine egne ideer og idealer. Vår kamp er en kamp for å demme op for destruksjonens flodbølge, deres for å føre den videre. De prøve å underkue det ene folk efter det andre, de suge hjerteblodet ut av dem for å forlenge sin egen eksistens en stund, de må hele tiden søke nytt bytte - fra kontinent til kontinent. For oss er opgaven å nedkjempe deres dødbringende ideologier alt imens vi prøver å drive dem tilbake med våben i hånd. Husk at verdenskulturer er sunket i grus før, store kulturskapende folk er blitt redusert til små vegeterende stammer av fellaher eller omstreifende nomader. Lilleasia hvor Paulus reiste fra den ene blomstrende by til den annen, Nord-Afrika hvor Augustin arbeidet og studerte i et høit kultivert og nokså dekadent miljø, blev en ørken strødd med ruiner. Men i Paulus' og Augustins dage var verden en vid verden, de primitive kommunikasjonene hindret fordervelsen innen selv større områder fra å spre sig over det hele - det fantes folkeslag og land hvorfra det kunde hentes reserver, civilisasjonen kunde skyte friske skudd. Nå er vår jord blitt så meget mindre, vi har overvunnet avstandene - det er intet som kan hindre at en bestemt type av civilisasjon, eller en bølge av destruksjon, kan oversvømme hele vår verden.

Intet - uten menneskenes vilje til å utvikle og spre en annen type av civilisasjon, til å stanse destruksjonens oversvømmelse. Menneskehetens fremtid er idag, som neppe noen annen gang i historien, beroende av viljesanspennelse, av vårt eget bevisste valg av fremtidsmål for efterslekten, av vår vilje til å legge planer og kjempe for dem, og sette inn alle vår sjels og vår forstands og vår krops evner for at den kan reise sig av det kaos som vår tid er.

For oss katolikker må det som mest av alt fyller oss med gru være at dette kaos beviser løgnens forferdelige makt, - og vi vet hvem som er all løgns ophav. Vi kjenner navnet på løgnens far. Naturligvis er det så at vi kristne av alle eller i hvert fall de fleste trosbekjennelser, ikke akkurat benektet djevelens eksistens. For oss katolske kristne var hans eksistens en trosartikkel. Men en ting er å tro, en annen å opleve som realitet. Vi vet alle sammen at vi skal dø en dag - men jeg tror ikke at noen andre enn helgnene i alminnelighet oplevde realiteten i det så lenge de var friske og noenlunde tilfreds med sine kår i livet. Jo, vi trodde da på djevelen sådan i alminnelighet, vi bekjempet ham somme tider i vårt eget private liv når han fristet oss, for vi hadde jo lært i katekismen hvordan det skulde gjøres, vi øinet sporene efter hans klo eller hestehoven hvis de var synlige på en måte som vi kjente fra før. Men hvor mange av oss erkjente realiteten i det ondes veldige makt som arbeidet under overflaten, åndet i den samme luft som vi - den gigantiske åndelige kraft, en legemsløs personlig makt som forsøker å sprenge og bryte ned det Gud har skapt fordi han selv er nektet skaperevnen. Hvor mange av oss hadde en anelse om den makt og den list og det hat og den misunnelse langt over menneskelig fatteevne rettet mot en Gud som er Skaperen og Faderen - som en fallen engel som ikke kan skape og ikke vil tjene? Nei, jeg mener ikke at vi skulde kunne forstå Satans vesen - det er utenfor våre evner som sjel bundet til legeme. Men vi burde kunne fatte hvor uendelig den ondes ondskap overstiger våre forestillinger og vår fantasi - og så kjempe. Dette er nettop et av de tilfelle hvor vi bare kan si med apostelen: "Av mig selv kan jeg intet gjøre, men jeg formår alt i Ham som gjør mig sterk."

Vi vet at de stater som er bygget på demokratiets grunn er langt fra plettfrie - de har bare altfor mange synder og villfarelser å stå til ansvar for. Løfter og traktater var blitt brutt lenge før verden så de totalitære stater reise sig. Politikerne betjente sig av uærlighet, bedrag og løgn før den tid også. Allikevel fantes det alltid i folkene en slags common sense, en advarende stemme som sa at sannheten er den sikreste grunn å bygge på, og løgn er noe en skal undgå så sant det er mulig. Dette skulde ikke behøve å forbause oss katolikker, for demokratiene består jo også av ufullkomne og syndige menn og kvinner. I forrige århundrede da alle skoler og retninger av tenkere som sit optimistisk på menneskehetens fremskritt gikk til angrep på Kirken, så var den egentlige årsak at den kristne trosbekjennelse fastholder at menneskene i virkeligheten slett ikke gjør noen fremskritt. Menn og kvinner vil alle dage måtte ta op kampen mot ondskapen og elendigheten, mot fristelser i sin egen natur til å synde av forfengelighet og begjær og feighet, og mot undertrykkelsen av de svake og de uskyldige fra alle dem som gir efter for det ondes fristelser. I denne krigen vil mennesker vinne seier og gjøre erobringer, og tape og lide nederlag, men krigen vil gå videre til dommens dag. - Dette kristne livssyn vil kalle menn og kvinner til kamp i et slag uten ende, vil by dem alltid å være på vakt og under våben, aldri narre sig selv med falske håp om at ethvert gode som er vunnet ikke alltid vil være truet, ikke vil måtte forsvares og gjenerobres, i all evighet. Selv den gang jeg selv var meget langt fra å være en kristen kunde jeg ikke forstå hvorfor dette kristne skeptiske syn på mennesket blev kalt reaksjonært eller unaturlig eller feigt av de som angrep det. Svært ofte kjempet de jo for de samme mål, for større rettferd, større barmhjertighet, større forståelse for idéen om brorskapet mellem mennesker, men de ønsket å stive op moralen blandt sine tropper ved å bekjenne sig til troen på at enhver seier i kampen for å vinne frem til et mere oplyst, mere rettferdig og mere tolerant samfund var en endelig seier, en seier for alltid. Denne absolutte uviljen til å erkjenne muligheten av åndelige og sosiale tilbakeslag, den optimistiske tillit til at alt hvad menneskeheten har vunnet av godt og edelt kan aldri gå tapt, kan aldri forsvinne uten det utvikler sig til noe enda bedre, den syntes jeg alltid var den fundamentale svakheten hos de som kalte sig for "fritenkere" - selv dengang da jeg selv kalte mig en fritenker - med mange mentale reservasjoner.

Demokratiets idé vil til alle tider inneholde de elementer som er nødvendige for en mulig regenerasjon av samfundet, for ny tilpasning og bedring av folkenes kår under ledelse av de mest skikkede individer, det vil si de menn og kvinner som har mot og vilje til å respektere sannheten, enten de nå søker efter de sanne lover i den natur som omgir oss eller sannheten om menneskets natur. Det er en uomtvistelig sannhet, til og med en nokså fortersket, at oprinnelsen til dette demokratiske syn på menneskelivet er eldre enn kristendommen, at det i vesentlige trekk er en arv fra de gamle grekerne, og at dette hedenske folk var pasjonerte forskere av tingenes natur og søkere av sannhet. Deres frihetstrang, deres skjønne respekt for den menneskelige personlighet var bare innskrenket av deres sondring mellem mer- eller mindre-verdige individer og nasjoner og raser. Kanskje var den innskrenket fordi de ikke eide åpenbaringen av selve fundamentet for menneskenes likeverdighet - Gud som alles far, og vår felles iboende arvesynd.

Det er også sant, og en bitter sannhet, at de kristne i snart to tusen år så motvillig har erkjent og så fort glemt hvad som ligger i den tro de bekjenner - Gud som alles far, og menneskets syndefall. Den ting at uansett de forskjelligheter som gir raser og nasjoner og individer deres personlige eiendommeligheter, som får oss til å like eller mislike våre medmennesker, så har vi alle sammen del i den ære å være skapt i Guds billede og er like vanæret ved arvesynden.

Og dog er det, tror jeg, nettop kjernen i den kristne kultur at vi godtar dette faktum, at vi er absolutt likeverdige, i ære og i skam, det er det som betyr brorskap mellem alle mennesker. Uansett hvor ufullkomment den enkelte kristne har efterlevet det, i alle livets forhold, hvor hensynsløst de kristne enn har syndet mot det - en kan ikke forkaste det menneskelige brorskap uten å forkaste Kristus. Nazister og fascister har forsøkt å fornekte det, og allikevel kalle sig kristne - men de har måttet forvrenge både læren om Kristi liv og hans ord og hans død, de har måttet lede sine barn bort fra hans innflytelse. Man kan ikke forkaste denne grunnvollen for menneskelig likhet og brorskap og forsøke å bygge op et demokratisk samfund på noe annet postulat om at alle mennesker er like gode. - Ulikheten i evner og karakter som gjør oss til individer, som alle dager har gjort at noen få blev ledere for de mange, alltid gav noen få makt over de andre, vil gi sig tusen ganger mere brutale utslag når de som er kommet øverst tror at de ikke selv er i hendene på en makt som de må stå til ansvar for, hvad så denne makt kan være - en åndeverden bak den synlige, eller forfedrenes ånder, eller dynastier av guder på jorden og i himmelen, eller én Gud. Ethvert forsøk på å gjennemføre kommunisme, uten på grunnlag av en troens kommunion, slik som f. eks. kommunismen innen klosterordnene, vil måtte føre til evigvarende strid mellem de forskjellige personlighetstyper og stadig tilbakevendende forsøk på å likvidere eller undertrykke uønskede avvikelser blandt individene.

Jeg undervurderer ikke betydningen av diktning og litteratur - der jeg selv hører hjemme - når det gjelder å bevare og gjenskape vår kristne kulturs verdier. Men jeg kan ikke la være å tro at selv om vi litteraturens folk har var særlige opgave i tider som de vi oplever, så er det ikke noe arbeide idag som er viktigere enn deres som når frem til det næreste fellesskap med Ham som sa om sig selv at Han er Veien, Sannheten og Livet - den eneste Vei til å undslippe almindelig ødeleggelse, den eneste sannhet som kan forsvare oss mot løgnens makt, den eneste kilde til liv i en verden, besatt av ønsket om å dø.

Og hvem det er som har nådd denne kommunion, hvem det er som i rikest mål øser av det levende vanns kilde - det er det ikke gitt noen av oss å vite. Vi ser nok av og til sporene av deres virke, gnister av deres livskraft, de lyser op i skoddeheimen, i Guds Kirke, i skolene, i hjemmene, i kunstens og videnskapens verden, på alle livets slagmarker. Denne skapende kraft er hinsides vår evne til å fatte og forstå. Men vi vet at overlevelsen av kristen kultur beror helt og holdent på hellige sjeles skjulte kommunion med Gud.