Peder Furubotn
Stabilisering for og med folket - mot monopolkapitalen og reaksjonen
1946
Kilde: Pettersen, Arne (red.) (1983): Norske rothoggere - Bruddstykker fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen, s.241-247, Oslo: Falken

Så vel produksjonens omfang som produktiviteten i industrien har øket betydelig mer enn forutsatt i 1945, da grunnlaget for lønnsnivået og landbruksprisene ble fastlagt. Dette har bragt monopolkapitalen i vårt land en betydelig øket profitt. Industrinæringene som beherskes av monopolkapitalen, værer nå høykonjunktur og presser prisene i været, undergraver folkets levestandard og framkaller faren for inflasjon og kaos i næringslivet.

Regjeringen hevder at den arbeider for og vil komme til å arbeide for stabilisering av landets økonomiske liv. Men Regjeringens økonomiske politikk - slik den kommer til uttrykk i finansministerens framstilling og i den praktiske gjennomføringen hittil - må nødvendigvis også før eller senere føre tilbake til krise og kaos. I sin problemstilling har nemlig regjeringen i høy grad tapt monopolkapitalen av syne og stiller de to bærende befolkningslag - arbeiderne og bøndene - i motsetningsforhold til hverandre. På fagkongressen stilte finansminister Brofoss problemet slik:

«Kravet om lønnsforhøyelse må sees i forbindelse med kravene om høyere priser på jordbruksprodukter - - -. Det rent politiske og økonomiske spørsmål er således: Vil de grupper av befolkningen det her gjelder, altså først og fremst lønnsarbeiderne, påta seg å bære denne nedsetting av sin levestandard for å imøtekomme dette krav? Det er dette grunnleggende spørsmål en ikke kan komme forbi i denne sak. Jeg tror vi står oss på å formulere spørsmålet slik som det virkelig er. Det gjelder her en overføring av intektene fra en gruppe til en annen, fra forbrukerne, dvs. lønnsarbeiderne til jordbruksnæringene. Er vi villig til dette? Jeg overlater til denne forsamling å gi svaret på dette spørsmål.»

Denne problemstilling er grunnfalsk. Det virkelige forhold er at så vel arbeiderne som bøndene - og også middelstanden i sin helhet - på de forskjelligste måter blir utplyndret av storindustriens monopolkapitalister. Alle er offer for den samme monopolkapital. Den enes realinntekt, bøndenes f.eks., kan derfor ikke bedres ved angrep på den annen, arbeidernes, som Brofoss og Regjeringen framstiller det. En reell bedring, såvel for den ene som for den andre av disse avgjørende befolkningsgrupper, kan bare oppnås i felles kamp mot den felles fiende, dvs. i kampen mot monopolkapitalens herredømme. Monopol- og storkapitalen er selve fascismens og reaksjonens kilde, så vel i vårt land som i kapitalistiske land ellers.

I det framlegg i samlingsspørsmålet som Olaf Bjerke gjorde på Landsorganisasjonens kongress, ser en at marxistenes kamppolitikk, som er rettet mot monopolkapitalen, også utgjør det politiske innhold i enhetsspørsmålet:

«Kongressen fastslår at det store grunnleggende spørsmål, som i dag overskygger alle andre spørsmål i politikken, er å foreta et virkelig oppgjør med nasjonens fiender: de krigsskyldige, krigsforbryterne og krigsprofitørene, trustenes og storkapitalens talsmenn i vårt land.

Denne livsviktige, nasjonale oppgave kan ikke løses uten å nå fram til en samlet kraftutfoldelse av alle medlemmer av den organiserte arbeiderbevegelse, sammen med alle sanne demokrater i folket, med det umiddelbare mål å slå nasjonens fiende: Reaksjonen. Alle andre spørsmål må underordnes løsningen av dette grunnspørsmål i norsk politikk.»

Det karakteristiske ved svakheten i den politikk som Sentralstyret for Det norske Arbeiderparti og Regjeringen hittil har ført, er at man i høy grad nettopp har oversett nødvendigheten av en slik kamppolitikk mot monopolkapitalen. Finansministerens problemstilling som fører til kamp mellom arbeiderne og bøndene, kan imidlertid føres tilbake til hans teori om forskjellen mellom individets pengeøkonomi og samfunnets totaløkonomi.

I sin tale på Fagkongressen uttalte Brofoss:

«For forståelsen av den alminnelige økonomiske politikk som har vært ført, er det nødvendig å ha klart for seg forskjellen mellom individets pengeøkonomi og samfunnets totaløkonomi. For den enkelte framstiller det seg slik at han lever av sine pengeinntekter. Har han penger kan han kjøpe varer for dem. Dette syn burde for øvrig ha fått et grunnskudd under krigen, hvor det ikke hjalp bare å ha penger når det ikke var varer i butikkene. Men likevel vil den enkelte lett kunne resonnere som så, at hvis jeg kan øke mine pengeinntekter så kan jeg leve bedre. Men sett fra samfunnets synspunkt kan vi bare leve av det vi kan produsere av varer og tjenester. En økning av pengeinntektene i samfunnet betyr ikke at alle kan leve bedre. Det kan en bare oppnå ved å produsere mer».

Denne kjente uvitenskapelige teori om forskjellen mellom individets pengeøkonomi og samfunnets totaløkonomi kan bare framkalle forvirring innen den faglige og politiske arbeiderbevegelse og føre til at man i det politiske liv trekker uriktige slutninger. Tilegnelsen av ubetalt arbeid i form av merverdi er det alminnelige kjennetegn på det kapitalistiske samfunnssystem. Og det særlige kjennetegn på det kapitalistiske system på det nåværende trinn er at det er monopolkapitalens representanter som til syvende og sist reiser av med det vesentlige av merverdien. Dette grunnleggende faktum må være det bestemmende moment for alle økonomiske og politiske slutninger i politikken i dag. Den progressive grunntanke i den demokratiske folkepolitikk i vårt land er derfor å la det norske folk tilkjempe seg herredømmet over sitt eget arbeidsprodukt. Dette betyr at vi begynner å gå over fra profittproduksjon til behovsproduksjon.

Ved hjelp av teorien om forskjellen mellom individets pengeøkonomi og samfunnets totaløkonomi, kommer Brofoss til denne slutning:

«Lønningene er en del av prisene, og forhøyede lønninger må bety høyere varepriser, hvis de andre utgiftsposter forblir uforandret.»

Dette er ikke riktig. En alminnelig høyning av lønningene behøver i det store og hele ikke å berøre vareprisene. Forhøyede lønninger kan skje på bekostning av den merverdi som den herskende klasse tilegner seg, dvs. ved en nedgang i den alminnelige profitt. I samsvar med det kan de nåværende varepriser for det første delvis omreguleres, f.eks. til fordel for bøndene, fiskerne, industri- og håndtverksdrivende, som stort sett betjener egne produksjonsmidler, og for det andre delvis omlegge statens subsidiepolitikk, skattepolitikk, sosialpolitikk o.s.v. til fordel for de samme befolkningslag og for arbeiderklassen i sin helhet. Den progressive, virkelig demokratiske og revolusjonære tendens i arbeiderklassens politikk kommer til uttrykk i en praksis som fremmer den sosiale omdannelsesprosess fra kapitalisme til sosialisme, dvs. den herskende klasse elimineres som klasse som kan tilegne seg merverdien.

Det var denne progressive, virkelig demokratiske og revolusjonære tendens i arbeiderklassens politikk som det kommunistiske partis representant hadde for øye når han på møtet hos Einar Gerhardsen den 19. mai 1945 avga sin erklæring til fellesprogrammet. Om denne erklæring skriver Friheten den 23. juni samme år:

«Den 19. mai kalte Einar Gerhardsen sammen lederne for de politiske partiene til konferanse på Stortinget - Nordli fra Høyre, Trædal fra Bondepartiet, Markhus fra Venstre, Eugen Johannesen fra Det norske Arbeiderparti og P. Furubotn fra Norges Kommunistiske Parti.

N.K.P. hadde ikke vært med på å utarbeide den felles plattformen. På vegne av partiet avga derfor Furubotn en muntlig erklæring hvor han slo fast at hovedsvakheten ved avtalen var at den manglet en klar formulering av hovedlinjen for landets økonomiske politikk.

Vi er av den oppfatning at hovedlinjen i landets økonomiske politikk må være å utvikle landets produktivkrefter i samsvar med den produksjonsteknikk som moderne vitenskap har gjort mulig, så vel når det gjelder industrien som landbruket, skogsdriften, fiskeriene og transporten. Vårt folk står med andre ord overfor den store, nasjonale oppgave: å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.

For utenrikspolitikken har plattformen den samme svakheten. Etter vår mening må utenrikshandelen eller vareutvekslingen med utlandet tjene den nevnte hovedlinje i landets økonomiske politikk.

Den foreliggende avtalen inneholder ellers mange punkter av positiv karakter, så Furubotn på vegne av N.K.P. kunne erklære at partiet stiller seg på denne avtalens grunn under hensyntaking til den avgitte erklæring.»

Denne hovedlinjen for landets økonomiske politikk har også fått en klar formulering i enhetsprogrammet for Det Norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti, hvor det heter:

a) «Å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov», og

b) «Parallelt med utviklingen av produktivkreftene høynes folkets levestandard, velstand og kultur

I denne politikk kommer det til uttrykk et nytt, historisk element i politikken, som i produksjonsprosessen underordner kapitalens profittmotiv under folkets behovsmotiv. Det egenartede i den nåværende situasjon er at begge disse motiver kommer til uttrykk i politikken. Å representere den nasjonale linje i norsk politikk i dag er imidlertid betinget av at behovsmotivet i politikken får utviklingsmuligheter på bekostning av profittmotivet. Det synes som om finansminister Brofoss ikke har viet dette grunnleggende problem noe særlig oppmerksomhet når han videre kan si i sin tale på Fagkongressen:

«Bedriftene har store behov for opplegg til å finansiere de utvidelser og moderniseringer som er nødvendige for at de skal kunne hevde seg i konkurransen når omsetningsvanskene på ny melder seg.»

Et varig grunnlag for høyningen av arbeiderklassens og folkets levestandard er ikke mulig uten akkumulasjon, som tjener utviklingen av produktivkreftene. I det er sikkert alle enige. Det avgjørende spørsmål er imidlertid om arbeiderklassen, det norske folk, skal forvalte og dirigere den akkumulerte kapital og den investeringskapital som står til disposisjon, eller om monopolkapitalens representanter skal bli den bestemmende faktor i dette spørsmål. Finansministerens problemstilling er påvirket av monopolkapitalens problemstilling. Dette understrekes ytterligere når Brofoss sier i sin tale:

«Overfor de uttalelser som av og til framkommer om mulighetene for en enda sterkere direkte beskatning av større inntekter i bedriftene, vil jeg gjerne ha sagt at en må være klar over at så lenge en har et samfunn bygget vesentlig på privat eiendomsrett, må en også bevare motivene til den økonomiske virksomhet.»

Og videre:

«En kan ikke beskatte bedriftene så sterkt at interessen for en øking i aktiviteten bortfaller.»

I disse uttalelser kommer det til uttrykk en tendens i politikken som i praksis vil bety at man før eller senere må underkaste seg monopolkapitalens herredømme. Økonomisk vil den såkalte stabiliseringspolitikk derfor, istedenfor virkelig stabilisering, bety skritt mot nye kapitalistiske kriser i vårt land. Tendensen i regjeringens økonomiske politikk og praksis peker således ikke mot stabilisering. Tvert i mot må den føre til nye økonomiske kriser, som er uungåelige følger av monopolkapitalens utplyndring av folket. Slike kriser kan ikke unngåes - dvs. at en stabilisering ikke kan gjennomføres - ved at det ene arbeidende befolkningslag deler av sitt fattige utkomme med ett annet, så lenge monopolkapitalens profittproduksjon blir uantastet og er den bestemmende faktor. Dette er en kjennsgjerning som framgår av det økonomiske livs historie under kapitalismen. En endring kan bare inntre ved at folket selv bryter monopolkapitalens makt og i sin politikk tar sikte på en virkelig stabilisering ved å utvikle en produksjon som imøtekommer befolkningens behov og gjør disse behov til grunnlag for produksjonen.

Det kan i denne sammenheng være av interesse å henvise til en uttalelse av den kjente britiske politiker Pollitt:

«For å tilfredsstille folkets behov er det to viktige punkter som må tas i betraktning: 1) Forholdsregler for å øke lønningene betraktelig på bekostning av profitten. 2) Utvikling av et progressivt skattesystem og en hurtig gjennomføring av Arbeiderpartiets sosiale program.

Vi forkaster enhver teori om at lønningene og levestandarden for det arbeidende folk bare kan heves hvis og når en øking i produksjonen har funnet sted. Det er rik anledning til nå å øke lønningene og sosiale tiltak på bekostning av profitten. Som svar på arbeidsgivernes rop «Vi kan ikke greie det», må vi peke på at den delen av den nasjonale produksjon som utgjør rente og profitt, har øket for hvert år under krigen og at høyere lønninger vil bli en veldig stimulans til forbedring av teknikken og metodene i industrien og til å få vekk de overflødige mellommenn i praktisk talt alle grener i handelen, så vel som å skaffe et stadig og øket marked for den moderne masseproduksjons produkter.»

Videre sier Pollitt:

«Vi må også gjøre oppmerksom på den nye viktige rolle fagforeningene kommer til å spille. Forutsatt at det er nøye kontakt mellom regjeringen og fagforeningskongressen og en ikke viker tilbake for de største anstrengelser for å oppnå fullt samarbeid med alle de tilknyttede fagforeningene, vil de organiserte fagforeningene kunne bli en meget viktig støtte for Arbeiderpartiet i kampen mot den fiendtlige klasses aktivitet. De kan bli garantien, spesielt i industrien som skal nasjonaliseres eller bringes under statskontroll og ledelse, slik at samarbeidet blant arbeiderne gjennom deres tillitsmenn og fagforeningene kan oppnås og finne fram til midler som kan slå ned sabotasjen. Det kommunistiske parti bifaller den voksende massebevegelse blant arbeiderne i industrien for å forbedre sine kår. Dette kan bli en voldsom maktreserve og styrke, når arbeiderregjeringen skal realisere sitt program.»

Det er i Norges interesse, det er i nasjonenes og folkets interesse at regjeringens nåværende stabiliseringspolitikk blir korrigert. I samsvar med en riktig politisk korrigering må alle sanne demokrater utvikle og forsterke det politiske arbeid på alle områder, slik at stabiliseringslinjen ikke blir undergravd av en politikk som bl.a. framkaller kamp mellom arbeidere og bønder. Såvel arbeiderne som bøndene og åndsarbeiderne må slutte lag og vende seg mot den felles fiende monopolkapitalen - dagens og morgendagens 5. kolonne i vårt land!

En sann, varig og holdbar stabilisering kan bare utvikles og befestes på det grunnlag at enhver produksjonsøking kommer folket til gode, på det grunnlag at det norske folk blir eier av sitt eget arbeidsprodukt, slik at vi i produksjonsprosessen fjerner selve kilden til krise, kaos, reaksjon og fascisme. En framsynt politikk fra vår regjering og vårt storting som forener arbeider og bonde, er den første elementære forutsetning for stabilisering av Norges økonomiske liv. Vårt folk, det norske folk, har i dag, etter okkupasjonsårenes lange mørke natt, historisk rett til å stille dette elementære krav til vår konstitusjonelle regjering og vårt konstitusjonelle storting.

La oss i fellesskap utvikle en politikk som forener arbeider, bonde og arbeider!

De nærmeste oppgaver på det økonomiske område blir derfor:

1. I samsvar med landsorganisasjonens lønnskrav og med utgangspunkt i de individuelle lønnstillegg som arbeidsgiverne allerede har gitt utover de tariff-festede lønninger, må en reise krav om at en del av disse individuelle lønnstillegg blir tariff-festet. Det samme må også de arbeidere gjøre som ikke har oppnådd individuelle lønnstillegg. Det er av særlig betydning at de fagorganiserte arbeidere og arbeiderklassen i sin helhet, understøtter bøndenes priskrav og jamnstellingskrav, bl.a. ved sammen med bøndene å vende seg til regjeringen og be om at den opptar forhandlinger med bøndene og deres organisasjoner, for på den måte å få løst bøndenes interessekrav uten konflikter og streik.

Denne politikk som tar sikte på å forene arbeiderne og bøndene i deres felles eksistenskamp, må føres inn i kommune- og herredsstyrene og i samsvar med det må en fremme krav til regjeringen og stortinget.

2. Arbeiderne, såvel som bøndene og åndsarbeiderne, må se det som et hovedspørsmål å få reist en folkebevegelse med sikte på å organisere en effektiv priskontroll sammen med statens prisdirektorat. Overalt i kommunene må en opprette kontrollnemnder, som består av representanter oppnevnt av kommunestyrene og representanter oppnevnt av det arbeidende folks masseorganisasjoner, f.eks. fagorganisasjonen, bøndenes organisasjoner, kvinnenes organisasjoner, åndsarbeidernes organisasjoner, kooperasjonen, osv., som nytter sine organisasjoner fullt ut, eventuelt ved å velge de nødvendige hjelpeorganer for å gjøre priskontrollen helt effektiv.

3. Forsterke arbeidet med å organisere produksjonsutvalg i alle bedrifter, og gjøre produksjonsutvalgene til virkelige produksjonsorganer, som blir bæreren av en rasjonell og aktiv produksjonspolitikk i den enkelte bedrift i den enkelte industri og i landets økonomiske liv som helhet. Parallelt hermed må produksjonsutvalgene tilkjempe seg stadig større og større innflytelse og myndighet, i samsvar med utviklingen av produksjonsutvalgenes skapende produksjonspolitikk.

Parolen blir:

Stabilisering - for og med folket - mot monopolkapitalen og reaksjonen.