Arnulf Øverland
Fascismen under opmarsj
Massemøte for Antifascistisk samling
Auditorium i Stockholm og Cirkus i Göteborg, mars 1939
Kilde: Øverland, Arnulf: Det har ringt for annen gang. Oslo 1946.

Det koster ikke meget møie å samle inn materiale mot nazismen. Det har hopet sig op i slike masser bare i tiden fra Hitlers maktovertagelse og til idag, bare i løpet av disse seks år - der har tårnet sig op et slikt bjerg av anklager mot Hitler og hans nærmeste medansvarlige, at intet politiarkiv kunde opvise maken, selv om det omfattet et helt rikes samlede kriminalitet. Han har belastet sig med en slik blodskyld, at man leter i historien for å finne et navn som kan vekke større gru - og vi venter bare på, at han skal slippe løs en ny verdenskrig. En ting vet vi om ham: Han stanser ikke, før han blir slått ned. Og man skremmer ham ikke med en paraply!

Jeg behøvde ikke å lete efter materiale. Jeg tok dagens avis, Dagbladet, 17. mars 1939, telegram fra bladets London-korrespondent.

«Avisene bringer rystende skildringer av den såkalte oprenskningskampanje i Tsjeckoslovakia. Over ti tusen personer, i første rekke intellektuelle, er arrestert. Nesten alle demokratiske journalister er under lås og lukke og en rekke kunstnere, deriblandt mange tyskere, som i de siste år har søkt et fristed i Praha, har lidt samme skjebne. Tusener av fanger sendes til konsentrasjonsleirene i Tyskland, men en kjempeleir er også oprettet like utenfor Praha, og en av byens parker er foreløbig innrettet som enslags clearingsstasjon for flyktninger.

En selvmordsepidemi er brutt ut, og hundrevis tar sig selv av dage. Tsjekkerne vet at den behandling som venter dem i konsentrasjonsleirene, vil bli mange ganger verre enn den som tyske fanger har fått. De velger derfor døden. Flere tusen flyktninger har søkt mot den polske grense, men den er stengt. Butikker og fabrikker på jødiske hender er overtatt av nazikommissærer. Stormtropper rykket inn i nasjonalbanken igår og lastet dens gullbeholdning på 16 lastevogner. Financial News oplyser, at det beløp som faller i tyskernes hender i gull og utenlandsk valuta utgjør seksti millioner pund sterling.»

16. mars meldes fra København: «Med hensyn til den internasjonale gjeld spørges det om tyskerne skal betale den. Nei. Her vil man ganske enkelt si, at de lån som blev bevilget Tsjeckoslovakia til oprustning, var rettet mot Tyskland og vil aldri bli betalt.»

Ennvidere har tyskerne satt sig i besiddelse av Skodaverkene, som er en av verdens største våpenfabrikker, og selvfølgelig alle den tsjekkiske hærs arsenaler. Det skjer i fredens interesse. «Føreren» erklærer, at han vil ta det tsjekkiske folk under sin beskyttelse, han vil sikre folket selvstyre!

Han inviterte den tsjekkiske president og utenriksminister til Berlin for å «forhandle». Da de kom frem, viste det sig, at der var ikke noget å forhandle om. De skulde bare undertegne en erklæring om, at de «tillitsfullt» hadde lagt det tsjekkiske folks skjebne i Hitlers hånd!

President Hacha var så «tillitsfull», at der måtte tilkalles en læge, som måtte gi ham flere innsprøitninger, fordi han holdt på å besvime. Ellers kunde han rolig skrive under; for mens han var underveis til Berlin for å forhandle, var tyske tropper underveis til Praha og var allerede kommet 18 kilometer inn i landet.

Tsjeckoslovakias nye grenser var garantert av England, Frankrike, Italia og - Tyskland!

Hvad tyske garantier er verd, det visste vi fra før. Nu vet vi også, hva engelske garantier er verd: Som svar på en interpellasjon i Underhuset erklærer Neville Chamberlain, at Englands garanti gjelder bare i det tilfelle, at en fremmed makt går til et uprovosert angrep på Tsjeckoslovakia, og et sådant angrep har ikke funnet sted!

Hvad Chamberlain mener med dette, er inntil videre en gåte.

En annen interpellant får til sin forbløffelse høre; at Chamberlain «kunde ikke tro, at nogen av dem som hadde undertegnet München-avtalen, hadde vært med på å forberede det, som nu er skjedd i Tsjeckoslovakia».

Nu har Chamberlain med egne øyne sett Hitler undertegne München-avtalen, så det kan han ikke godt være i tvil om. Men hvad er det da? Kan mr. Chamberlain ikke tro, at Hitler er med på å forberede sin egen utenrikspolitikk? Eller tror han, at utenrikspolitikk overhodet ikke blir forberedt, men at den er en serie av ulykker, som man får i flosshatten, og at det derfor er best å reise på fisketur?

Det er like godt å opgi ethvert forsøk på å forestille sig hvad mr. Chamberlain kan ha ment med sine egne ord.

Frankrikes stilling må sies å være ganske ubekvem - med halvparten av Tysklands folketall og fienden kloss innpå livet. Franskmennene vet nok, at England vil gjøre et forsøk på å komme dem til hjelp. Men de har all grunn til å spørre seg selv om, hvor hurtig og effektiv hjelp England vil yde under sin nuværende regjering. Før England får mobilisert en hær, kan tyskerne stå i Paris. Og om da et medlem av Underhuset spør Chamberlain, hvad han nu akter å gjøre, risikerer han å få det svar, at Hitler har lovet ham å respektere Frankrikes grenser, og han kan umulig tro at Hitler vil bryte dette løfte.

Hakekorsflagget blir nu det tsjekkiske flag, Horst Wesselsangen tsjekkernes nasjonalsang, og om et år vil de få anledning til å feire dagen for Hitlers innmarsj som sin frihetsdag!

Tsjekkerne vil ikke få tyske borgerrettigheter (i parentes bemerket er der kanskje ingen særlig grunn til å misunne tyske borgere deres rettigheter). Derimot blir tsjekkerne tyske undersåtter. De vil få slippe å gjøre militærtjeneste, men de vil få full adgang til å utføre «frivillig» arbeidstjeneste under tysk kommando, det vil si under tyske gummikøller og tyske bajonetter. Og de vil utvilsomt få begrenset adgang til å betale for den «beskyttelse», Hitler yder dem. De vil få lov til å underholde den tyske hær og det tyske statspoliti, som skal holde deres land besatt og oprettholde «ro og orden». Den tyske sociallovgivning vil bli innført, med ubegrenset arbeidstid og med en lønn fastsatt av arbeidsgiverne, det vil si de tyske myndigheter. På skolene vil barnene få lære nasjonalsocialisme, de vil få lese Mein Kampf og synge Deutschland über alles. Og de tsjekkiske aviser vil alle uten undtagelse fortelle sine lesere, at fra den dag, da «Føreren» befridde dem fra bolsjevismens redsler, og forræderen Benes feigt grep flukten, blev tsjekkerne et lykkelig folk.

Dette blir tsjekkernes skjebne. Og den skjebne ønsker vi skandinaver ikke å dele!

Jeg citerer Dagbladet for 16. mars: «News Chronicle offentliggjør en kartskisse som blev funnet i Henleinpartiets hovedkontor i Praha under en husundersøkelse ifjor sommer. Bladet skriver at det like før München hadde stillet en kopi til statsministerens rådighet, men man avstod fra å offentliggjøre den dengang. Det er enslags tiårsplan for de tyske erobringer. Den første skisse viser Østerrike avmerket med sort og forsynt med datoen: våren 1938. Derefter følger Tsjeckoslovakia høsten 1938, Ungarn våren 1939, Polen høsten 1939, Jugoslavia våren 1940, Romania og Bulgaria høsten 1940, Frankrike, Schweitz, Luxembourg, Nederland, Belgia og Danmark våren 1941, Ukraine høsten 1941. I 1948 skulde efter denne tabell hele Europa og Lilleasia være under totalitært herredømme. Kartskissen har til motto: Ett folk, ett rike, én fører.»

Dette er naturligvis fantasier, og de vil sikkert bli dementert fra Berlin. Berlin dementerer jo ethvert forlydende om at Tyskland nogensinne skulde ha tenkt på å undertvinge noget annet land.

Men at Tyskland stanser med erobringen av Tsjeckoslovakia det er det bare ett levende menneske som tror, og dette menneske er Neville Chamberlain. Han er virkelig for god for denne verden.

Det er slett ikke sikkert, at Hitler vil benytte presis samme fremgangsmåte over alt og til enhver tid; men det er aldeles sikkert, at han vil ikke finne sig i at Østpreussen i all fremtid skal være adskilt fra det øvrige Tyskland - med mindre han da er nødt til å finne sig i det. Man må heller ikke tro, at han står helt fremmed overfor tanken på en gjenerobring av Elsass-Lothringen.

Det er innlysende at besettelsen av Tsjeckoslovakia ikke var planlagt på et par dager. Det er like innlysende at der i generalstabens arkiv foreligger fullt ferdige planer, ikke bare for en opmarsj mot Polen, Ungarn og Romania - tyskerne må også tenke på sin fettnød, de må tenke kjærlig på Danmark. Og de må være klar over hvilke flyveplasser i Nederland, som egner sig best til basis for luftangrep på London og andre engelske havnebyer og industricentrer.

Det er kanskje ikke nødvendig å ta Danmark med våpenmakt. Danmark er allerede på det nærmeste erobret. København ligger ikke mere enn 130 kilometer fra Rügen. Det er et kvarters tid med fly. København er feiet bort fra jordens overflate på en halv time. På 48 timer er Jylland besatt.

Det er kanskje ikke engang nødvendig å gjøre det. Danmark har bare å levere sitt korn og flesk over grensen. Betalingen haster det ikke med. Den kan vi snakke om en annen gang.

Det tsjekkiske folk vilde altså Hitler ta under sin beskyttelse. Samme edle hensikter hadde Mussolini med erobringen av Albania. Han vilde befri landet for regjeringens vanstyre.

Da Mussolinis ultimatum kom, blev det behandlet av den albanske nasjonalforsamling, som avslo det enstemmig. Og den albanske hær forsøkte så godt den kunde å forsvare landet mot de italienske invasjonstrapper.

Om dette forteller et offisielt italiensk kommunike, at «væpnede banditter» prøvet å hindre landgangen i Durazzo.

Mussolini forsikret England, at status quo i Middelhavet ikke vilde bli forandret. Mr. Chamberlain var da beroliget.

Han erklærte dessuten, at Italia ikke hadde til hensikt å annektere Albania. Han hadde ingen territoriale interesser der. To dager senere lar han lille Vittorio Emanuele utrope til konge av Albania.

Når en stormakt vil skaffe seg innflytelse over en nabostats presse, har den to midler til sin rådighet: trusler og bestikkelser. Er nabostaten mektig, brukes bestikkelser, og den franske presse har til alle tider vært talerør for fremmede interesser og har mektig bidradd til å forvirre den offentlige mening i Frankrike.

Mot små naboland er trusler tilstrekkelig, og man kan fastslå, at Danmarks presse er meget forsiktig i sine kommentarer til Tysklands politikk. Det samme gjelder i stor utstrekning også svensk presse. Og norsk.

Hvad Norge angår, kan man egentlig ikke tale om nogen fascistpresse. Men de konservative bladene ser riktignok med hjertelig sympati både på den økonomiske undertrykkelse av det arbeidende folk og på fasciststatenes voldelige undertrykkelse av den frie tanke og det frie ord.

Overfor Francos massakrer av den spanske civilbefolkning hadde vår konservative presse bare lovord. Men så ille som i pressen er det ikke med den almindelige folkeopinion. Det store flertall av folket ser med avsky og forferdelse både på Hitler, Mussolini og Franco. Og efter anneksjonen av Tsjeckoslovakia har også høirepressen gjort kuvending.

De fleste av oss er enige om, at vi vil verge oss mot fascismen. Vi må gjøre noget. Vi har et gammelt norsk ordsprog, som gir uttrykk for den almindelige stemning: Her må noget gjøres, sa mannen, det brente i skjegget på ham.

Den samme groteske rådløshet har grepet om sig over hele det demokratiske Europa - blandt de ledende politikere, blandt radikale åndsarbeidere, blandt arbeidernes og det demokratiske borgerskaps brede masser. Det brenner i skjegget - altså, her må noget gjøres!

I Arbeiderbladet skriver dr. Scharffenberg en lang artikkelrekke med mange romertall, hvor han «beviser» at Hitler er psykopat. Det er nu en måte å overvinne nazismen på.

Men Hitler forstår ikke det. Istedenfor å lese Arbeiderbladet, om at han er psykopat, og reise til Norge og bli helbredet, gjør Hitler i løpet av seks år følgende: Han innfører almindelig verneplikt og begynner en storstilet oprustning. (Vestmaktene protesterer indignert - og lar ham drive på.) Han besetter Rhinland og Saar, (Vestmaktene protesterer.) Derefter besetter han Østerrike og Tsjeckoslovakia og legger grunnvollen for et tysk hegemoni over Europa. Han må jo være psykopat.

Nu vil kanskje nogen spørre, hvorfor gjør ikke Folkeforbundet noget? Andre vil spørre: Folkeforbundet, hvad er det?

Det er nogen herrer som trer sammen i Genève, i naturskjønne omgivelser og behagelig klima. Disse herrer danner komiteer og underkomiteer. Og der møtes både statsministre og utenriksministre og militære sakkyndige. Og nogen av disse sakkyndige er generaler og direktører i de store rustningsfirmaer. Og samtidig bor der i Geneve tilfeldigvis agenter for Schneider-Creuzot og Vickers-Armstrong og Krupp og Bethlehem Steel Corporation. Og på den måten er Folkeforbundet blitt som en slags børs både for den internasjonale rustningsindustri og for fredens høie idealer - som omsettes til dagens kurs, den er ikke høi.

Da Italia begynte den etiopiske krig, trådte Folkeforbundet sammen og vedtok sine «sanksjoner». For å hindre Italias krigsførsel blev man enige om å stanse alle tilførsler til landet. Undtatt blev bare tilførselen av kull, olje og stål! Undtatt blev bare de tre ting, som Italia måtte ha for å kunne føre krigen!

Dermed var igrunnen alle parter tilfreds. England fikk eksportere sitt kull, Amerika fikk eksportere sin olje, og Folkeforbundet fikk eksportere sine idealer. Og Italia fikk føre sin krig. - Og etiopierne? Nei, det er sant, etiopierne var ikke helt tilfreds.

Kan vi dra nogen lærdom av dette? - Ja. Hvis vi har lyst til å lære noget: Foruten i selve jorden - i produksjonen av korn og kjøtt - er et lands kapital oftest bundet til tre store industrier, til produksjonen av kull, olje og stål. Men et land som produserer disse krigsfornødenheter og hvor denne produksjon er på private hender, et slikt land kan vanskelig føre nogen effektiv fredspolitikk.

Efter to og et halvt års kamper det spanske folk bukket under for den skjendigste allianse, verden har sett: Engelsk eksportkapital, fransk ministerkorrupsjon, italiensk fascisme, pavelig pengebegjær og spansk - nasjonalisme, heter det, når en bande av offiserer og prester selger sitt eget land for å få våpen til å slakte ned sitt eget folk!

Jeg sa pavelig pengebegjær. Det var stygt sagt. Vi må jo huske, at paven ikke lenger har sine sikre og enorme inntekter fra Rhinland, Syd-Tyskland og Østerrike, og om han eier «Den hellige ånds» bank i Lissabon og sparebanken i Monte Carlo, så vil ikke det forslå. Han må ha Spania tilbake.

Jeg sa fransk ministerkorrupsjon. Men det kan jeg jo ikke bevise. Det kan jo godt hende, at utenriksminister Bonnet er en varm og uegennyttig venn av Mussolini, og at han slett ikke har fått penger av ham. Av og til skal han dessuten ha inntatt en så steil og ubestikkelig (!) holdning overfor Italia, at man hvisker om at han er bestukket av regjeringen - sin egen regjering!

Det kan jo være en insinuasjon. Frankrikes selvmorderiske politikk er ganske visst vanskelig å forstå, hvis man ikke går ut fra at landet regjeres av landsforrædere. Men det kan naturligvis også tenkes, at det bare er svakt begavede mennesker, som ikke vet hvad de skal gjøre. Axel Oxenstierna skal ha sagt, at det er forbausende å se, hvor lite forstand verden regjeres med. Og han har vel hatt nogen erfaringer.

Men den evneløshet og den råttenskap som preger vår tids demokratiske politikk, har hos millioner av mennesker vakt en harme, som er en av fascismens viktigste forutsetninger.

Det nærmeste problem for Nordens antifascister er spørsmålet om Danmarks politiske uavhengighet og spørsmålet om, hvorledes det nordiske demokrati skal kunne stå imot trykket og truslene fra det fullstendig brutaliserte og pansrede diktatur.

Vi kan ikke drive nogen illusjonspolitikk. En militær skandinavisme vil lide et enda forsmedeligere nederlag nu enn i 1864.

Et forsvar av den skandinaviske halvø lar sig derimot tenke under tre forutsetninger: en forstandig alliansepolitikk, en veldig økning av militærbudgettene og en tilsvarende nyrekruttering av offiserskorpset på demokratisk basis. Her i Skandinavien ønsker vi ingen gjentagelse av Spanias tragedie.

Men vi har også en indre, ideologisk front å befeste. Den som vil verge det nordiske demokrati, vår samvittighets- og meningsfrihet, han må vite hvad den er verd, og han må være forberedt på å ofre noget for den. Så sant socialdemokrater og kommunister og borgerlige demokrater har en felles interesse i friheten og en felles fiende i fascismen, da må vi også tåle hverandre som kampfeller og vise hverandre lojalitet.

Og en ting må vi være klar over: Det er ikke nok å danne en antifascistisk front, som slår i tom luft, mens vi har fienden i ryggen eller kanskje endog i vårt eget bryst.

Vi må forstå hvad fascismen er. Vi må undersøke de psykologiske og samfundsmessige årsaker til at fascisme kan opstå - i vårt eget land og i vårt eget sinn. Og så må vi prøve å fjerne disse årsaker. Vi må forstå, at fascisme ikke bare er maskert kapitalisme, heller ikke bare tøilesløs råskap og grusomhet.

Den opstod i en efterkrigstid. Den sprang ut av desorganisasjon, valutasammenbrudd, arbeidsløshet og hungersnød - og i land hvor arbeiderpartiene enten ikke formådde å reorganisere samfundet, eller hvor de forrådte sine egne idéer. Nasjonalsocialismen var revolusjonær, for så vidt som den sprang ut av sultende massers forbitrelse over spekulanters krigsprofitt, over Hugo Stinnes og alle dem, som beriket sig da hele folket led nød.

Den inneholdt elementer av en almindelig trang til orden og disiplin, av enslags pliktfølelse, til og med av en social rettferdighetstrang. I sitt oprinnelige program lover den befrielse fra renteslaveriet og meget annet. Og desperate masser hører gjerne på gylne løfter.

Tyskland var knust av nederlaget, vestre Rhinbredd var besatt av franske tropper, og erstatningskommisjonen satt i Berlin. Under slike omstendigheter var det en dødbringende dumhet av de socialistiske partier, at de fornektet de nasjonale stemninger, og at de innbyrdes bekjempet hverandre. Dermed skjenket de seieren til Hitler.

Den alvorligste årsak til fascismen er arbeidsløsheten. Den må overvinnes for enhver pris. Det er samfundets første og viktigste opgave å skaffe alle voksne mennesker arbeide og rimelig arbeidslønn. Det samfund som ikke anerkjenner denne menneskerett og ikke opfyller dette fundamentale krav, det samfund kan ikke vente nogen lojalitet av sine borgere. Det må avle misnøie og oprør.

Men for å opheve arbeidsløsheten kreves der kapitalinvesteringer, som slett ikke alltid bringer maksimum av profitt. Der kreves en samfundsmessig regulering av produksjonen og varefordelingen. Og den kan ikke gjennemføres uten friksjon med kapitalinteressene.

En antifascistisk samling er altså ikke gjennemført ved at vi roper hurra. Her blir også kamp.

Men det er mulig at vi kan opnå nogen eftertenksomhet hos våre motstandere ved å peke på det faktum, at også diktaturstatene begrenser den private profitt, og det til og med ganske energisk. Oprustningen koster nemlig penger, og dem må man ta der hvor de finnes. Det kan hende, den private kapital vil innse, at den har større profittmuligheter innenfor et demokrati enn innenfor et diktatur. Men den tid, da pengefolkene kunde få både i pose og sekk, den er snart forbi.

Jeg har nogen ord å si til mine partifeller: Socialistene bør støtte den bevegelse, som er startet her under navnet Antifascistisk samling. For det går ikke an, at socialdemokratiet avviser eller stiller sig uvillig til en bevegelse, som springer ut av nesten hele folkets avsky for det fascistiske diktatur og dets frykt for den fascistiske imperialisme. En bevegelse som vil aktivere den liberale del av borgerskapet til lojalt samarbeide med socialistene om den viktigste opgave, vi overhodet har: vern om vår frihet! - en slik bevegelse går det ikke an å stille sig avvisende til!

Jeg har også nogen ord til de borgerlige antifascister: Jeg tror ikke på nogen endelig seier over fascismen uten gjennem socialismens seier. Vi socialister tror ikke, at det borgerlige demokrati er istand til å løse samfundsproblemene og overvinne fascismen.

Fascismen har i de siste femten år bredt sig over Europa som ild i tørt gress. Men forat ilden skal bre sig med slik fart, må gresset være tørt. I friskt gress brer den sig ikke.

Der må være noget sykt ved et samfund, hvor fascismen kan bre sig slik som den gjør idag. Hvis de borgerlige liberale vil bekjempe den, da må de også gå med på en sanering av samfundet. Hvis man tilstreber både fredelige samfundstilstander og individuell frihet, da må man imøtekomme menneskenes fundamentale rettferdighetskrav. Gjør man ikke det, da kommer diktaturet.

Der er også en annen kamp vi blir nødt til å ta op. Vi kan ikke opdra våre barn til blind, kritikkløs lydighet, og så forlange av dem, at de skal kunne kritisere en falsk autoritet og protestere mot undertrykkelse. Vi kan ikke lære op et bam i Luthers katekismus og siden forlange av ham, at han skal bruke sin forstand og tenke fornuftig. Da må vi først gi ham tillit til sin egen dømmekraft. Da må vi ikke lyve ham full av falske idealer. Da må vi tidlig la ham forstå, at rettferdighet ikke bare er en frase, men noget han selv har krav på! Først da vil han komme til å forstå, at også andre har krav på rettferdighet!

Og skjønner han selv fullt ut, hvad frihet vil si, hvad rettferdighet vil si, da vil han aldri undertrykke andre eller gjøre andre urettl Blir han opdradd slik, at han blir et fryktløst menneske, så vil han også komme til å gripe aktivt inn mot uretten - både mot social urett og mot vold og undertrykkelse i alle dens former.

Her ligger ennu et langt og møisommelig reformarbeide foran oss.

Men en innrømmelse vil jeg gjøre det borgerlige demokrati, selv om jeg ikke finner det ideelt: I sammenligning med fascismen er det paradisisk. En viss frihet har vi allerede vunnet. Vi kan få lov til å tenke og mene hvad vi vil, vi kan si og skrive nesten hvad vi vil.

Det som gir livet verd, det er den frihet, vi tross alt har vunnet. Den vil vi ikke gi fra oss igjen. Vi vil holde på den. Vi vil kjempe for den. Kanhende vi vil dø for den.