Gudmund Hernes
Enhetsskolen og det flerkulturelle samfunn
Stortinget, 31. oktober 1995

1989 var skolejubileenes år:

- 250-årsjubileet for folkeskolen.

- 100-årsjubileet for 7-årig løp.

- 50-årsjubileet for normalplanen for landsfolkeskolen.

- 30-årsjubileet for 9-årig grunnskole.

Slike jubileer markerer korsveier i vår skolehistorie. En slik korsvei står vi også ved i dag.

Ved korsveier er det viktigere å se fremover enn bakover. Hvilke er da de viktigste utfordringer i tiårene fremover, nå når vi behandler prinsippene for grunnskolens innhold og organisering?

Hovedlinjen i norsk skolepolitikk har vært denne: å virkeliggjøre målet om lik rett til utdanning, uavhengig av evner og anlegg, sosial status eller bosted. Enhetsskolen er utviklet ut fra prinsippet om alles rett til tilpasset opplæring i et samordnet, felles skolesystem, bygd på den samme læreplan. Likhet i resultat skapes gjennom ulikhet i den innsats som rettes mot den enkelte elev. Bredde i ferdigheter skapes ved stimulering av elevenes forskjellige interesser og anlegg. Individenes særpreg gir sosialt mangfold - likhet i evner til å delta gir samfunnet rikhet.

Jeg ser tre store trusler mot de mål som skolen skal fremme i vårt land: trusselen mot det sosiale samhold fra et samfunn som blir mer uensartet, trusselen mot folks kompetanse som kunnskapsutviklingen selv reiser, og trusselen mot et aktivt skapende liv fra ensrettende medier og teknologier som lokker til et mer passivt stueliv.

Skolen har vært landets viktigste redskap i nasjonsbyggingen: til å støpe den sarnme virkelighetsforståelse, til å forme felles språk, til å meisle sams verdier, til å smi like ferdigheter - kort sagt: til å gjøre landets innbyggere til ett folk i tanker, ord og gjerninger. Det begynte med Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme, landets første læreplan - faktisk to år eldre enn folkeskolen. Skolen siktet etter hvert mot å bygge folkets ferdigheter opp og å bygge skillene mellom gruppene ned - geografiske skiller, klasseskiller, kjønnsskiller, funksjonsskiller. Det som startet i Hafrsfjord, er blitt gjennomført i de tusen skolestuer.

Men nå endres Norge på nytt - synlig, varig, ugjenkallelig. Overalt skjer en internasjonalisering av nasjonene. Å være norsk vil ikke lenger entydig si å være hvit, blond, blåøyd og protestant. Dagens nordmenn kommer fra mange land, har flere farger og ulik tro. Det norske fargekartet endres. Alle vil hver dag møte landsmenn som også er minoriteter, folk med avvikende livsstil, med opphav i andre verdensdeler. Endringen er uvendbar. Det er - om jeg kan tillate meg en metafor, hr. president - som å blande fløte i kaffen: Når den først er i, kan du ikke ta den ut!

Spørsmålet blir da dette: Hva slags Norge får vi når paletten får flere farger? Hva skjer med oss når landet blir en mosaikk ikke bare av tradisjonelle, regionale kulturer med hver sine dialekter og bunader, men med nye etniske kulturer, med egne levesett og særpregete drakter?

La meg stille spørsmålet direkte: Blir blandingen mer farlig fordi kulturforskjellene mellom etniske grupper slår over i sprang i språkferdighet, i utdanning, i inntekt, i livssjanser? Vil raseforskjeller knyttes til klasseforskjeller? Spørsmålet er ingenlunde teoretisk. USA har etter krigen fått sine «inner city ghettos», Frankrike har de siste par tiårene fått sine «banlieue» og «cités interdites», sine «forbudte byer». I mange europeiske land er det alt oppstått eksplosive blandinger fordi fremmedspråklige er forblitt outsidere i annenmanns land. Da gror rasismen, ikke av rasehovmod, men av frykt.

I Norge vet vi dette: Fra nå av må vi mange ulike leve sammen i vårt land. Skal vi makte å gjøre det i åpenhet og med godhet, har vi ingen tid å miste. For også hos oss ser vi alt ulikheter slå ut i skolen og senere i arbeidslivet. Vi kan få to nasjoner innen landets grenser - atskilte i levekår, ulike i utsikter - der begge hovedgrupper ser på hverandre med fordommer fremdrevet av frykt, med mistenksomhet forsterket av forskjeller i religion, livssyn og levesett.

Denne trusselen har vi en akutt felles interesse av å unngå, og den kan bare unngås hvis enhetsskolen skaper fellesskap mellom gruppene og likhet i utsikter til et verdig og rikt liv. Taper vi dette slaget i og om enhetsskolen, taper vi nasjonens enhet i vårt nye flerkulturelle samfunn.

Vi skal leve sammen og har derfor en delt interesse av at vårt land ikke blir et truende sted, men et spennende sted. Kulturhistorien forteller at kontakt med forskjellige livsformer ikke bare kan gi kollisjoner, men også overraskende kombinasjoner og storslåtte synteser av livsformer. Skolen må derfor formidle kunnskap både om vår egen kultur og andre kulturer, og utnytte de muligheter til berikelse som minoritetsgrupper gir. Skolen må gi håp for alle ved å spenne en bro over til en trygg plass i samfunnet, med rom for alles særpreg - et samfunn der de ulike bidrag gir en like mektig helhet som de ulike instrumenter i et symfoniorkester, der kontrastene skaper samklang hevet langt over enkeltytelsene, et samfunn der alle kan stå fram med sin tilhørighet, være trygge i sin identitet, og der alle kan hente litt av det beste fra hverandre.

Det som skjer framover, avhenger av hva vi gjør nå. Og vi må handle raskt for å skape en felles framtid der grupper med ulik bakgrunn, som tror og mener ulike ting, gjennom skolen kommer i vane med å omgås med kunnskap, samhandle med interesse og møtes med godvilje.

Sprengkreftene i vårt land skjerpes hvis de ikke omformes på det ene sted der hele den kommende slekt møtes: i skolen. Derfor er jeg glad for det syn og de argumenter komiteen har gitt om et felles fag for kristendom, religion og livssyn, et fag der alle kan møtes, et fag som kan forlike de religiøse anskuelser med utspring i Østen og Midtøsten med den mest potente tanke i vestlig arv: opplysning armert med humanitet.

Skolens andre store utfordring kommer fra kunnskapsutviklingen selv. Kunnskapsveksten er blitt den sterkeste samfunnsomveltende kraft. Vår velferd avhenger av vår evne til å vinne og anvende kunnskap, og til å mestre kunnskapsvekstens sosiale virkninger.

Trusselen her er at de teknologiske innovasjoner skal ekskludere en voksende del av den voksne befolkning fra arbeidsmarkedet og et meningsfylt liv. For arbeidsmarkedet er ikke noe som er, det er noe som hele tiden blir noe annet. I et samfunn der kunnskapsveksten gjør kunnskap avleggs, må skolen gi ferdigheter som varer livet ut: begreper som er bestandige, koder for tolkning og evner for handling. Uten dette gir kunnskapseksplosjonen det motsatte av mestring: forvirring, angst og rådløshet. Allmenndannelse har bl.a. sin begrunnelse i at en for sterk spesialisering betyr feilutdanning, fordi den raskt foreldes.

Ny kunnskap har også en moralsk dimensjon: Den tenkning som sprenger grenser for hva som er mulig, må gå sammen med en etisk refleksjon og en humanistisk tradisjon som setter grenser for hva som er tillatt.

Dette er grunnlaget for de læreplaner som nå utarbeides, at de gir rom for både fellesskap og tilpasning, og at de formes slik at de unge innbys til kunnskapens verden gjennom både lek og praksis, slik at de går til skolen med lyst, får pådrag nok til å døye det strev som læring også krever, og at de selv kan bidra ved et mangfold av ytelser. Et allsidig samfunn fordrer mangesidig talent. Skolen må utdanne alle, slik at samfunnet kan ta dem i bruk, og alle kan ta seg selv i bruk.

Den tredje store utfordringen for skolen kommer fra en internasjonal masse- og mediekultur som både ensretter og passiviserer. Her må skolen være en motkultur som inngir lyst til å ta alle skapende krefter i bruk, en motkultur som odler det særpregete for vårt land med dets mange lokale kvaliteter fordi det er vårt bidrag til hele den kulturelle variasjon i verden, det som gjør den rik og variert, og som vil forsvinne om ikke alle land gjør seg umake med å bevare ulikhetene i menneskelige ytringsformer og uttrykkssett.

Jeg har betont disse tre utfordringer til skolen som nå skal reformeres. Komiteen adresserer i innstillingen på ulike vis de samme utfordringer og gjør det med stor samstemthet. I all hovedsak stiller den seg bak de prinsipper og retningslinjer som meldingen trekker opp. Det er en styrke for skolens framtid at så mange slutter opp om et felles grunnlag og står sammen om dens oppbygning, organisering og innhold.

For meg har det vært maktpåliggende å understreke:

- at i en nasjon som blir mer uensartet, må enhetsskolen sikre at nye ulikheter ikke koples til gamle sosiale forskjeller, gjør dem mer uutryddelige og skaper nye politiske blåknuter,

- at vår befolkning blir kvalifisert nok til å mestre kunnskapsveksten slik at vi kan bevare våre levekår og være et solidarisk medlem av verdenssamfunnet for bærekraftig vekst,

- at skolen hjelper alle til å fylle sitt liv med innhold, holder vår kultur i hevd og gir et skapende bidrag til de slektledd som kommer etter oss.