Arne Ording
1943 - året som brakte omslaget
Londons radio, 28. desember 1943
Kilde: Arne Ording: 100 kronikker. Oslo 1946, s. 283-288.

Året 1943 har vært vendepunktet i den annen verdenskrig. De forente nasjoner har tatt offensiven på alle fronter, og de har lagt til rette grunnlaget for den avgjørende seier. På østfronten var det tyske nederlaget ved Stalingrad den avgjørende begivenhet. De første meldinger om den russiske offensiven i Stalingrad kom 22. november 1942, og de siste tyske troppene i avsnittet overga seg 2. februar i år. Siden den tid har den røde arme hatt initiativet på østfronten med meget få avbrytelser. I løpet av vinteren ble fienden drevet ut av storparten av Nord-Kaukasus og av Don-området og av storparten av Donetzbassenget. De russiske troppene trengte også inn i det østlige Ukraina og erobret tilbake Karkov, som de riktignok måtte oppgi en måned senere - i midten av mars. På midtfronten erobret russerne Kursk, Rsjev, Vjasma og Veliki Luki og oppnådde dermed å sikre Moskva. På nordfronten ble ringen om Leningrad sprengt, og byen fikk en jernbaneforbindelse mot øst. Denne offensiven hadde mange likhetspunkter med den russiske offensiven den første vinteren, 1941-1942, selv om den hadde ført til betydelig større resultater. Tyskerne hadde på forhånd hevdet at de denne gang var langt bedre forberedt på et vinterfelttog enn den første vinteren. Dette var sannsynligvis riktig, men resultatet viste at russerne hadde styrket sine arméer i langt høyere grad.

Sommeren brakte det avgjørende bevis på forskyvningen av styrkeforholdet på østfronten. Den tyske propagandaen hadde forberedt det tyske folk på en ny og seierrik sommer offensiv. Den tyske offensiven i Kursk-området i juli ble imidlertid slått tilbake med store tap, og det viste seg nå for første gang at russerne var overlegne også om sommeren, under vær- og terrengforhold som skulle by på særlig gunstige betingelser for tyskerne. Den russiske offensiven på sørfronten førte til en tilbakeerobring av hele området mellom Don, Donetz og Dnjepr, med Karkov og hele det østlige Ukraina. Offensiven førte russerne videre over Dnjepr, og de erobret tilbake Kiev og de andre store byene ved Dnjepr og en stor del av Dnjepr-buen. Målet for denne offensiven er å trenge tyskerne tilbake til Galizia og Romania. Russerne erobret videre Orel og Smolensk på midtfronten, og her har de nå åpnet en ny offensiv hvis mål er å trenge fram til Latvia eller Øst-Preussen og å skjære av forbindelsen mellom de tyske arméene på midt- og nordfronten.

Den russiske sommeroffensiven er gått like over i en vinteroffensiv, og de russiske arméene har vist at de er sterkere enn de tyske både i tropper og materiell. De tyske arméer er svekket, men ikke ødelagt, den tyske hærledelsen har forstått å oppholde den russiske offensiven på særlig farlige punkter, og tilbaketoget har hittil foregått i god orden og uten store tap av fanger. Samtidig foretar de en systematisk ødeleggelse av de områder som de er tvunget til å oppgi, og de håper derved å gjøre de russiske arméers stilling stadig vanskeligere ettersom de rykker vestover. De russiske troppene på sin side søker å utnytte sin overlegenhet i tall og materiell til å åpne nye offensiver på nye frontavsnitt for å tvinge tyskerne til å spre sine reserver. De håper at det tidspunkt snart vil komme, da tyskerne på ett eller flere frontavsnitt vil mangle reserver til å forhindre et avgjørende gjennombrudd. Dette er imidlertid avhengig av utviklingen på andre fronter, og derfor er russerne interessert i at det åpnes en offensiv i vest som kan tvinge tyskerne til å trekke tropper vekk fra østfronten. De russiske arméer er fylt av seiersvilje og offensiv ånd, men samtidig er det russiske samfunn utsatt for en hard påkjenning, liksom de tyske ødeleggelser og massemord i de okkuperte områder som de må rømme, naturligvis gjør et sterkt inntrykk. Russerne ønsker derfor at de forente nasjoner skal sette alt inn på å få krigen avgjort så snart som mulig, selv om dette kan med føre store tap.

I løpet av året har vestmaktene også fått fotfeste på det européiske fastland. Det avgjørende omslag i kampen om Middelhavet kom i slutten av 1942, ved slaget ved El Alamein og de alliertes landgang i fransk Nord-Afrika. I mai 1943 ble de siste tyske styrker i Nord-Afrika ødelagt i Tunis, og de allierte tok over 240 000 fanger. Disse operasjoner hadde dessuten stor betydning fordi de allierte for første gang hadde en felles overkommando under general Eisenhower. Den 10. juli begynte invasjonen av Sicilia og erobringen av øya ble fullført 17. august. Den 25. juli ble Mussolini styrtet. Det hadde stor politisk betydning og gjorde et sterkt inntrykk, særlig i Sør- og Sør-Øst-Europa, men det kom til å spille mindre militær rolle enn man hadde håpet. Mussolinis fall kom uventet for de allierte, og først i løpet av september kunne de åpne invasjonen av det italienske fastland. Den italienske regjering under Badoglio kapitulerte, og de allierte fikk kontrollen over storparten av den italienske flåten. Tyskerne hadde imidlertid nyttet ventetiden til å sende forsterkninger til Nord- og Mellom-Italia, og de allierte var ute av stand til å landsette tropper lenger nord enn Salerno som var grensen for jagerbeskyttelse. Selv her lyktes det først etter harde kamper å sikre seg det nødvendige bruhode. De allierte presser seg nå langsomt nordover mot Roma. Felttoget har imidlertid brakt dem herredømme over gode flyplasser langs Det adriatiske hav som så snart værforholdene tillater det, skulle være utmerkede baser for en strategisk bombing av Sør-Øst-Tyskland. Fremrykkingen langs Adriaterhavet åpner også muligheter på Balkan, og de allierte vil i hvert tilfelle være i stand til å yte en stadig voksende støtte til den nasjonale frihetsarmé under Tito. Den er i den senere tid blitt en faktor av stor militær betydning. Det er også mange andre muligheter både i det østre og det vestre Middelhav, men enhver invasjon i Middelhavsområdet vil finne sted forholdsvis langt borte fra selve Tyskland, liksom den på grunn av dårlige kommunikasjoner bare vil omfatte forholdsvis beskjedne styrker. Det er derfor lite rimelig at Middelhavsfronten kan bli noen hovedfront.

Vi vet at Churchill, Roosevelt og Stalin i Teheran ble enig om en felles strategisk plan og om hvor og når den annen front i vest skal åpnes. Dette understrekes ytterligere ved meldingen om at general Eisenhower skal være sjef for de allierte tropper som samles i Storbritannia for å delta i frigjøringen av Europa. General Montgomery skal være sjef for de britiske styrker under Eisenhower. Montgomery nyter stor anseelse som hærfører, og han er overordentlig populær både blant troppene og sivilbefolkningen i England. Det er alminnelig kjent at Eisenhower har hatt en meget heldig hånd når det gjaldt å organisere samarbeidet mellom britiske og amerikanske offiserer. Utnevnelsen viser både at vestfronten i nær fremtid vil bli vestmaktenes viktigste krigsteater, og at amerikanske styrker vil komme til å spille en viktig rolle under operasjonene. Fordelene ved å angripe i vest er åpenbare. Den forholdsvis korte avstand forenkler transportproblemet, og endelig vil en vellykket invasjon i vest åpne veien til selve hjertet av Tyskland. På den annen side dreier det seg om en meget vanskelig operasjon som man aldri har sett noe sidestykke til. Man kan ikke sammenligne hverken med landgangen i Nord-Afrika hvor det praktisk talt ikke ble ytet motstand eller med landgangen på Sicilia og i Calabria hvor de italienske troppene ikke gjorde motstand. Ved Salerno måtte de allierte kjempe en hard kamp mot tyske tropper, men for det første dreide det seg om en landgang i forholdsvis beskjeden målestokk, og for det annet hadde tyskerne bare hatt kort tid til å utbygge befestede stillinger. De hadde ikke tungt kystartilleri. I vest har tyskerne forberedt seg på invasjon i henved tre år, og man må regne med at hele kystområdet er meget sterkt befestet. Dertil kommer at de har gode veier og et veiutbygget jernbanenett, og at de derfor vil ha lett for å kaste sine mekaniserte avdelinger inn mot motstanderens bruhoder. Enhver landgang i vest er derfor både en vanskelig og en kostbar operasjon.

I løpet av 1943 er grunnlaget blitt lagt. Den første betingelse er overlegenhet i tropper og materiell. Vi kan ikke vite hvor store troppemasser de allierte vil ha til disposisjon. Roosevelt opplyste imidlertid i sin tale julaften at De forente staters stridskrefter nå teller 10 millioner mann, at 3,8 millioner alt er utenfor Amerika og at dette tall i juli 1944 vil være brakt opp i 5 millioner. Her er arméens flyvåpen regnet med, og en stor del av disse tropper vil naturligvis gå til Det fjerne Østen og til Middelhavet. Likevel betyr disse tall at meget betydelige amerikanske styrker er sendt og vil bli sendt til Storbritannia. De alliertes krigsproduksjon er nå meget større enn den tyske. Den britiske produksjon har antagelig nådd høydepunktet, og i løpet av 1943 er den amerikanske rustningsindustri blitt helt utbygget- slik at masseproduksjonen av krigsmateriell kan ha fritt løp. Den neste oppgave var å bringe de voksende troppestyrker og de stigende mengder av krigsmateriell fra de oversjøiske land over havet til Storbritannia. Her har 1943 brakt det avgjørende omslag, for det første fordi den amerikanske masseproduksjon av skip er kommet i gang for alvor, og for det annet fordi de allierte har blitt herre over ubåt-faren. Det var mai 1943 som var den avgjørende måned, og etter den tid er det blitt senket flere ubåter enn handelsskip. Ved siden av de russiske seire på østfronten er dette de alliertes største seier i 1943. Den skyldes dels en masseproduksjon av mindre konvoiskip, som er utstyrt med nye tekniske midler, dels utbyggingen av flyvåpnet og et organisert samarbeid mellom disse våpen. Disse to faktorer, masseproduksjonen av skip og seiren over ubåtene, vil også gjøre det mulig å skaffe de nødvendige skip til transport fra Storbritannia til fastlandet.

De to første forutsetninger for en invasjon var overlegenhet i tropper og materiell og tilstrekkelig med transportmidler. Den tredje er herredømmet i luften. En britisk luftmarskalk har nettopp opplyst at de allierte nå er overlegne i luften over Tyskland i forholdet 3 til 1. Det er bygget opp en «taktisk» luftstyrke som skal samarbeide direkte med invasjonsarméene. Samtidig er de tunge bombefly blitt utviklet til et stadig mer drepende våpen hvis oppgave er å ramme fiendens krigsproduksjon og kommunikasjonssentra. Alt i slutten av mai 1942 hadde vi de første angrep med mer enn 1 000 fly, men først i 1943 er den strategiske bombing blitt fullt utviklet, og den har i 1943 arbeidet systematisk på å sette fiendens viktigste industrisentra ut av funksjon - særlig Ruhr, Hamburg og Berlin. Vi må regne med at denne offensiven vil fortsette med økende voldsomhet inn i det nye år. Samtidig har de amerikanske dagangrepene stadig vokset i styrke, og i det siste dagangrepet på havnebyer i Nord-Vest-Tyskland deltok mer enn 1000 fly. Det er vanskelig å måle virkningen av bombeoffensiven, men det er klart at den betyr en alvorlig påkjenning for Tyskland og at den vil bidra til å «myke opp» den tyske motstand og dermed forberede grunnen for en invasjon. Når det gjelder fremtiden, er det mange ukjente faktorer. Vi må i hvert fall være forberedt både på blodige kamper og på tilbakeslag. Vi kan imidlertid fastslå at de forente nasjoners samlede styrke blir stadig større i forhold til fiendens. I januar i fjor fremsatte Churchill og Roosevelt på møtet i Casablanca kravet om «overgivelse uten vilkår». General Eisenhower har nettopp uttalt at de allierte håper å fremtvinge Tysklands kapitulasjon i 1944.