Harald 5
Nyttårstale
NRK, 31. desember 2002
Kilde: www.kongehuset.no
"Kjære Kongen vår i Norge, 
Jeg er ei jente på 9 år, og jeg vil skrive til deg for at det er så mange som plager hverandre i friminuttene, og det er blant annet mobbing og slåssing. Jeg vil gjerne ha et svar at du har skjønt hva jeg mener."

Ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg forstår hva du og mange andre forteller om i brevene som Dronningen og jeg har mottatt.

Barn uttrykker ofte på en enkel og forståelig måte det mange av oss tenker. Uten bruk av fremmede ord og vendinger klarer de å beskrive sin hverdag, og den kan være vanskelig. I den senere tid har debatten rundt mobbing på skolen, på gaten og i det offentlige rom vært stor. Mobbing har eksistert til alle tider. Det er ikke et nytt fenomen, men noe har skjedd i samfunnet vårt som skiller seg fra tidligere. Oftere og oftere kan vi lese om mobbing og voldsepisoder preget av hensynsløshet og brutalitet. Flere opplever frykt hver dag. Det skjer allerede i barnehagen og i skolegården.

Mobberne og deres ofre er mange. Det kan vi ikke leve med. Flere har programfestet nulltoleranse overfor slik oppførsel, og Regjeringen har planer og opplegg for å komme dette til livs. Mobbing er blitt et tema i undervisningen, ikke minst for at mobberne selv skal få en forståelse av hva de gjør og hva de forårsaker. Barn tar selv tak i problemene og deltar i konfliktgrupper for å komme til bunns i årsakene. Med medelever og lærere diskuterer de hva som er riktig og hva som er galt. Slik bidrar de involverte selv til å finne konstruktive løsninger.

Som foreldre og besteforeldre må vi ta vår del av ansvaret for at mobbing er et økende problem. Ingen av oss liker at barna våre mobber hverandre. Skoledagen skal tilbringes med læring og lek mellom venner som trives. Det er nødvendig å vise åpenhet på dette området, og det beste vi kan gjøre, er å bry oss. Slik kan vi forhåpentligvis unngå at flere lider samme skjebne som åtteåringen Jonas i Jens Bjørneboes bok. Han flyktet fra alle plageåndene med et uttrykk som ikke hører hjemme i et barneansikt:

"noe som satt omkring øynene og nesen på ham 
og som man ikke så sjelden ser hos barn. 
Det ser ut som om man har tatt noe fra dem, 
og som om forurettelsen er blitt sittende fast i ansiktene deres."

Respekt er et nøkkelord. Respekt er nødvendig hvis vi mennesker skal lære oss å leve sammen på en god måte. Vi må imidlertid kunne respektere oss selv for å føle respekt for andre. Enhver som står for noe og har en identitet, utvikler et godt selvbilde. Vellykkethet og ytre faktorer ser ut til å være av stor betydning for mange. Kanskje har vår generasjon vært med på å skape denne situasjonen. Spesielt tenåringer legger vekt på sitt utseende og jager etter et image som skal få dem til å føle seg mer populære. For mange gjelder det å være superslanke og holde fasaden. Jeg tror ikke selvrespekten øker ved det. Kanskje er det å være "in" og "kul" med på å skape en viss sikkerhet i kameratflokken, men det gir neppe grunnlag for indre trygghet.

Norge har alltid vært et godt land å bo i. Vi lever i et privilegert og fredelig hjørne av verden. Sammenliknet med utsatte områder, har vi få problemer å handskes med, men også hos oss er det noen mørke skyer. Vold og kriminalitet preger ofte mediebildet. Og det mest bekymringsfulle er at dette negative innslag er å finne også blant barn og unge. Politiet melder om en markant økning i barneran og ungdomsvold, og mørketallene er trolig store. Motivene virker ofte uforståelige for andre. Unge gjerningsmenn ser ut til å gjøre seg til kjeltringer for å få tak i mobiltelefoner, klær og penger. En må kunne spørre seg hva det er som får barn til å oppføre seg slik.

Informasjons- og mediesamfunnet utvikler barn og unge til å bli flinke brukere av nye medier. Det er ingen tvil om at dagens ungdom har stor allmennkunnskap og en langt bredere horisont enn det vi hadde. Men ikke alt er like positivt. Markedet flommer over av dataspill og andre tilbud som spiller på rå vold. Røster hevder at alt dette er "tidsriktig", men det må være noe galt når dette får underholdningsverdi. Det er naturlig at våre verdibegreper er i stadig forandring. "Alt til sin tid", heter det. Tidene forandrer seg og vi med dem, men visse grunnelementer bør stå fast.

Vi må gjeninnføre ordet "medfølelse", og i samarbeid med de unge selv må vi ta verdidebatten over generasjonskløften. Den debatten er ikke enkel. Det er vanskelig å skulle forklare barn at de ikke kan opptre på visse måter, når de stadig ser det på TV. Mediene har stor slagkraft, og det sensasjonelle har alltid vært mer tiltrekkende enn det balanserte. Latterliggjøring og direkte personangrep er blitt en del av vår hverdag. Ofte er det om å gjøre å strekke grensene så langt som overhodet mulig. Høstens debatt viser at folk engasjerer seg, og at det finnes høyst ulike oppfatninger om hvor langt man kan gå.

Enhver sameksistens er avhengig av tillit, hensyn og dialog. Den respekt som forventes i samvær mellom barn og unge, trenger vi i alt samliv. I ritualet for ekteskapsinngåelse står det blant annet at det dreier seg om å leve sammen i tillit og kjærlighet og ha omsorg for hverandre og for hjemmet. I denne omsorgen ligger også ansvaret for å gi plass til hverandre i gjensidig respekt.

En stor del av hverdagen vår tilbringes på arbeidsplassen. Mobbing eksisterer også der, men det fanges ikke alltid opp. Mange har nok med sitt. For noen tiår tilbake strebet vi etter individualisme som noe positivt. Spørsmålet er om ikke utviklingen har gått for langt. Vi må alle bruke øynene og se hva som skjer rundt oss. Alle brikker er viktige i et puslespill. Ikke minst tenker jeg på dem som av forskjellige årsaker har redusert arbeidskraft, men som likevel er med på laget. Meningsfylte dager og følelsen av å være til nytte gir verdighet.

Et godt og solid fellesskap forutsetter at alle tar hensyn til hverandre og at alle er med. Vi må gjøre vårt ytterste for å få flest mulig til å føle de er inkludert og med på samfunnets familiebilde. Fellesskapet krever inkludering, også av dem som av forskjellige årsaker ikke har klart seg. Mangel på respekt sårer dypt, og vi må sørge for at de som har falt utenfor, får tilbake litt av troen på seg selv.

Mange eldre opplever ensomheten i å være alene. De eldre sitter inne med stor kunnskap og visdom. Verdien av deres erfaringer er stor. Alle trenger vi vissheten om at vi er noe for noen. Tidligere levde kanskje storfamilien mer samlet. Våre besteforeldre og oldeforeldre var i større grad inkludert i familielivet og fungerte som støtter og veivisere. Gjennom andre kulturers omsorg for de eldre blir vi minnet om egne tradisjoner som er i ferd med å gå tapt.

Vi er blitt et flerkulturelt samfunn som må bygge på gjensidig respekt. Vi er i ferd med å lære oss å respektere annerledeshet og ikke snu ryggen til det ukjente. Det kreves en innsats av oss for å lykkes, og jeg er ikke i tvil om at vi klarer det. Nye holdninger skapes. I byer og bygder møtes mennesker med forskjellig bakgrunn til utallige aktiviteter. Der er et stort flerkulturelt samspill i kor og orkestre, idretten byr på "fargerik fotball" og barna lærer hva "fair play" betyr i praksis. Slik skapes gjensidig forståelse for hverandres forskjellighet.

Vi er over 4 millioner mennesker i Norge som skal leve og virke sammen. Uten respekt for hverandre og hverandres meninger vil det ikke fungere. Også internasjonalt er vi avhengige av å etablere tillit og respekt. Det er nettopp mangel på disse to begreper som ofte kan ligge til grunn for store verdenskonflikter.

Respekt er nødvendig for mennesket. Å få en forståelse av dette i tidlig alder, vil utvilsomt skape en bedre verden for flere. Barn er ikke født med fordommer. Det er noe de lærer. I en antologi er det skrevet om en liten gutt på fire år som var ute og lekte. Da han kom inn, spurte faren hvilken hudfarge lekekameraten hadde. "Vent litt'a, pappa! Så skal jeg se etter!", svarte gutten. Hvis vi fra vi er små har lært å respektere medmennesker og kan vise medfølelse, vil vi i voksen alder kunne leve i et fellesskap hvor det å ta hensyn og vise toleranse er viktig. Det er verdifullt å lære barna ærefrykt for alt som lever. Føler vi denne ærefrykten fra barnsben av, blir det lettere å skape holdninger senere.

I diktet "Håndtrykket" gir Arnold Eidslott oss et godt bilde på hvordan vi kan vise omsorg for medmennesket:

Gi ham din hånd 
Han som står rådløs 
Ved veikryssene - din bror 
Håndtrykk lønnes ikke 
Med kongens mynt min venn 
For håndtrykket lønner seg selv.

Kjære alle sammen, la oss ta vare på hverandre i gjensidig respekt i året som kommer!

Godt Nytt År!