Jens Stoltenberg
Nytt flertall, ny solidaritet
Åpningstale på Arbeiderpartiets landsmøte, 7. april 2005

Kjære landsmøte!

Av og til hender det at vi spør oss selv: Hvorfor driver vi egentlig med politikk? Selv jeg kan av og til undre: Hva er dypest sett meningen med alle reisene, møtene, talene, vedtakene? Hva er drivkraften? Gjør vi noen forskjell? Hvem er vi til for?

Svaret, kjære venner, ligger i det vi nettopp har sett noen glimt av:

Menneskene som bor i dette mangfoldige landet. Mennesker som tror på oss. Mennesker som håper på oss. Mennesker som har krav og forventninger til oss. Fiskeren i Mehamn. Verksarbeideren i Årdal. Og mange, mange andre.

Dette er de menneskene vi er er til for.

Dette er de menneskene som gir meg kraft og inspirasjon.

Dette er de menneskene landsmøtet skal handle om.

Arbeiderpartiet har alltid været et parti for å gjøre hverdagen bedre for menneskene i dette landet. Det skal vi fortsatt være. Nå skal vi lage et nytt program. Det er noe av det viktigste vi gjør. Det skal vi gjøre i trygg forvissing om at de verdiene vi bygger vår politikk på, er overlegne høyresidens ideer om at den enkelte skal være sin egen lykkes smed.

Og våre sosialdemokratiske verdier har også vist seg overlegne den totalitære venstresidens manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Drømmen om frihet har en kraft som velter selv de mest steinharde diktaturer.

Jeg tror vi nesten underslår for oss selv hvilken fantastisk tid vi lever i. Bare i løpet av de siste månedene har hundretusener av mennesker marsjert i Georgia. I Ukrania. I Kirgisistan. For få dager siden var jeg i Beirut, der kristne, muslimer, shiaer og sunnimuslimer, drusere og marionitter har demonstrert side om side i et felles krav om demokrati.

Det er ulike land. Ulike politiske bevegelser. Ulike utfordringer. Men alle som har marsjert har et ett felles brennende ønske: Frihet. Frihet fra korrupte regimer, manipulerte valg, sensur og undertrykkelse. I den kampen fortjener de vår ubetingede støtte.

Frihet og demokrati er rettigheter som tilkommer alle mennesker. Det er absolutte og uavkortede rettigheter. Sosialdemokratiet kan aldri kompromisse i kampen for demokrati. Og vi kan aldri kompromisse i kampen for sosial rettferdighet. For uten sosial rettferdighet, eksisterer ikke frihet.

Vi tror på likhetstanken fordi vi mener at alle mennesker har samme verdi, at alle skal ha de samme mulighetene.

Vi tror på likhetstanken fordi vi ikke ønsker et samfunn der bare de sterkeste, de som i utgangspunktet har mest, kan ta i bruk de muligheter ethvert menneske bærer i seg.

Vi tror på likhetstanken fordi et samfunn der alle får muligheter til å utvikle sine evner og anlegg, er et samfunn som er mer mangfoldig og mer skapende.

Vi er stolte av vår historie. Den gir oss troverdighet. Men Arbeiderpartiets posisjon i framtida hviler ikke på vår innsats i fortida. Folk stemmer ikke på oss i dag over takknemlighet for det vi gjorde i går. Fornyet tilslutning vinner vi bare på våre budskap om hvordan vi vil forme framtidas Norge.

Og mer enn det: Skal vi utforme en god sosialdemokratisk politikk for framtida, må vi vise evne til å utøve samfunnskritikk. Permanent samfunnskritikk. Også av det samfunnet vi selv har vært med på å bygge.

Og når vi skal utøve denne samfunnskritikken er det to grunnleggende erkjennelser vi må gjøre i fellesskap. Det ene er at den sosiale ulikheten biter seg fast. Det andre er at selv om vi materielt sett er blitt rikere, så lever vi ikke nødvendigvis rikere liv.

Å bekjempe fattigdom og sosial ulikhet er Arbeiderpartiets viktigste oppgave. Det er derfor vi er til. Og derfor har vi også gjort mye for å utjevne forskjeller. Til tross for at vi gjennom tiår etter tiår intenst jobbet for å sikre alle like muligheter, ser vi at de de sosiale ulikhetene biter seg fast og at de dukker opp i nye sammenhenger.

La meg gi dere noen eksempler:

En nyfødt gutt på Vinderen på Oslo vest vil i gjennomsnitt leve 12 år lenger enn en nyfødt gutt fra Oslo øst.

Arbeidsledigheten blant innvandrere er nesten på 10 prosent, og ledigheten blant innvandrere fra Afrika er nesten 20 prosent.

Den rikeste tidelen av befolkningen eier totredjedel av all formue i Norge.

Eller hør på dette: Blant de elevene som fullfører allmennfag, kommer 8 av 10 fra hjem hvor foreldrene har mer enn grunnskole. Mens blant elevene med foreldre som ikke har mer enn grunnskole, er det bare 2 av 10 som fullfører allmennfag.

Hvorfor er det slik?

Noe av dette skyldes en villet politikk fra høyresiden. Dette er det enkelt å gjøre noe med. Det er bare å bytte regjering. Men det har også å gjøre med noe langt mer alvorlig og grunnleggende. Det handler om sterke drivkrefter i samfunnsutviklingen som hele tiden trekker i retning av ulikhet. Ulikheten reproduseres fra generasjon til generasjon. Ulikhetene biter seg fast. Men vi må aldri gi opp kampen for sosial rettferdighet. I denne kampen vil Arbeiderpartiet aldri svikte.

Og så til den andre erkjennelsen.

Den anerkjente britiske økonomen og rådgiveren for Labour, Richard Layard, har nylig utgitt en bok om det gode liv. Boka dokumenterer at materiell velstand er av stor betyning for å leve det gode liv. Fattigdom og nød skaper ulykke og sorg.

Men den dokumenterer også noe mer. Nemlig at når den materielle velstand har nådd et rimelig nivå, fører ikke mer materiell velstand nødvendigvis til at vi lever enda bedre liv. Tvert i mot ser vi at utviklingen på en del områder [går] i feil retning. Flere mennesker har psykiske lidelser, flere begår selvmord, rusmisbruket øker, og det er mer kriminalitet. Boka viser altså at materiell velstand er viktig men ikke tilstrekkelig for å sikre at alle mennesker kan leve gode liv. Det er nødvendig med noe mer.

Dette "mer" handler om trygghet, identitet, nærhet. Om kultur, holdninger og opplevelser. Det handler om å oppleve å være en del av et fellesskap. Det vi mennesker trenger mer enn noe annet, ved siden av å få dekket de grunnleggende fysiske og materielle behov, er å vite at vi betyr noe for andre enn oss selv. Å vite at vi er savnet når vi ikke er der. Å vite at vi er en del av noe som er større enn oss selv. Det handler om samfunnet bortenfor velferdssamfunnet.

Så tenker sikkert mange av dere: Skal politikken og politikerne blande seg inn i hvordan hver og en av oss lever livene våre her i Norge, også nå?

Nei, politikkens oppgave er ikke å gjøre det. Men politikkens oppgave er å legge til rette for at hver enkelt i størst mulig grad skal få leve ut sitt eget liv. Å sørge for at hver enkelt i størst mulig grad kan ta i bruk sine egne evner og anlegg, utløse det ubrukte potensialet vi alle bærer i oss. Politikken skal snekre rammen og spenne opp lerretet. Så er det opp til hver enkelt å ta ulike farger i bruk, velge sine egne nyanser, og male sitt eget bilde.

Vi mennesker har ulike drømmer. Sosialdemokratiets oppgave er å sørge for at ingen skal stoppes i forsøket på å realisere sin livsdrøm på bakgrunn av hvor de kommer fra, hvilken etnisk bakgrunn de har, hvilken seksuell legning de har - eller hvilken sosial klasse de er født inn i.

Høyresidens svar på disse utfordringene er at det får være opp til den enkelte å klare seg som best man kan, og at kollektive løsninger står i veien for den enkeltes mulighet til å realisere seg selv. De sier at et parti som er til for å løse oppgaver i fellesskap, ikke samtidig kan være for individuell frihet.

Kjære venner, mer galt kan det ikke bli.

Arbeiderbevegelsen er i bunn og grunn en frigjøringsbevegelse. Arbeiderpartiet har alltid kjempet for personlig frigjøring. Vår politiske historie handler ikke om annet enn hele generasjoner som er løftet ut av ufrihet og tvang. Den handler ikke om annet enn hele samfunnsklasser som har fått valgmuligheter de før ikke hadde drømt om.

Personlig frihet er det grunnleggende målet for Arbeiderpartiets politikk. Kollektive velferdsordninger og gode fellesskapsløsninger er springbrett for det gode, individuelle liv. Men, for oss har personlig frihet bare verdi når ikke noen må holdes nede for at andre skal bli løftet.

Jeg tror det er mulig å gjøre flere lykkelige. Men da må vi utvikle velferdssamfunnet slik at flere får utviklingsrom; sitt eget frihetsrom, som ikke går på bekostning av andre. Og vi må gå veien om fellesskap. Problemene må løses i fellesskap. De store fellesskapene, og de små.

Vårt forslag til arbeidsprogram handler om nettopp dette: kamp mot sosial urettferdighet, og å legge til rette for de små og store fellesskap og det gode liv for alle.

Arbeid til alle er selve kjernen i vårt budskap om å skape og dele. Ingen annen enkeltfaktor er viktigere for å sikre rettferdig fordeling. Ikke noe bidrar mer til økonomiens vekstkraft, til effektivitet i samfunnsøkonomien, enn høy sysselsetting.

Arbeid for alle handler om næringspolitikk. Om samferdsel og forskning, om å ha en regjering som tror på en aktiv og offensiv næringspolitikk. Som forstår at det er viktigere for norske bedrifter at vi investerer i veger, jernbane, forskning og utdanning, enn at vi gir skattelette. Som forstår at ledigheten må bekjempes både i Oslo og Finnmark, i distrikt og by.

Arbeid for alle handler om å gi de nær 100.000 arbeidsledige jobb. Det handler om en aktiv arbeidsmarkedspolitikk der opplæring og kvalifisering brukes som en bro til arbeidslivet for de som er i ferd med å falle utenfor.

Arbeid til alle handler ikke minst om å skape et arbeidsliv der det er plass til alle. Om å si ja til det inkluderende arbeidslivet. Et arbeidsliv som ikke krever at alle er friske raske unge menn, uten ansvar for syke barn eller skrale besteforeldre. Offentlige og private bedrifter som forstår at et godt og trygt arbeidsmiljø ikke er en utgift, men en investering i den absolutt viktigste forutsetning for verdiskapning: mennesker.

Partifeller, det finnes ingen bedre grunn til å kjempe for et nytt flertall, en ny regjering, enn kampen for arbeid til alle.

Arbeiderpartiet er et parti for en god offentlig fellesskole for alle barn. Nettopp derfor er vi opptatt av innhold og kvalitet i skolen. Alle vi som er redde for privatisering og forskjellsskolen, må være de første til å være opptatt av kvaliteten og innholdet i skolen. Hvis foreldre opplever at barna deres ikke lærer det de skal i den kommunale skolen, vil fellesskapet svikte en av sine viktigste oppgaver. Privatisering av skolen vil presse seg fram.

Den gode offentlige skolen trues nå fra to kanter. Den trues av dårlig kommuneøkonomi, og den trues av privatiseringen av skolen som den sittende regjeringen legger opp til.

Private skolekonsern ser hvilke muligheter den nye loven gir. De planlegger nå å opprette private skoler. De velger seg de mest populære linjene med den beste finansieringen, ikke de smale og dyre yrkesfagene. De satser på de mest ressurssterke elevene med de mest ressurssterke foreldrene.

Flere private skoler betyr mindre økonomiske og menneskelige ressurser i den offentlige skole. Skoler og klasser må legges ned. Det blir mindre mangfold og dårligere kvalitet i den offentlige fellesskolen. Det blir økte forskjeller. Arbeiderpartiet vil ha kvalitet for alle, ikke bare for noen.

Derfor sier vi et rungende nei til privatisering av skolen. Det gjør vi fordi vi vil at skolen skal være en felles møteplass for alle barn fra alle samfunnslag og miljøer. Der datteren til den enslige uføretrygdede kan møte direktørsønnen. Der muslimske barn kan møte kristne barn eller barn uten tilhørighet i noe kirkesamfunn. Disse idealene er allerede hardt presset i dagens skole, men de blir nesten umulig å forsvare dersom Regjeringen får gjennomført det frisleppet av privatskoler den legger opp til.

Se på Sverige. Der gjennomførte de en liberalisering av privatskoleloven for noen år siden som likner på den som er gjennomført i Norge. Det tar noen år før resultatene lar seg måle, men nylig offentliggjorde Universitetet i Uppsala en rapport om erfaringen med det svenske frisleppet av privatskoler. Ifølge de svenske forskerne er resultatene klare: De sosiale ulikhetene har økt. Barn av rike og fattige foreldre går i mindre grad på samme skoler.De etniske ulikhetene har økt. Barn med ulik religion og etnisk bakgrunn går i økende grad på forskjellige skoler.Barn av foreldre med høy utdanning er de som i størst grad velger de private skolene.

Konklusjonen er entydig: Flere private skoler i Sverige gjør at skolen i enda større grad reproduserer ulikhet.

I Sør-Trøndelag leste jeg at de mange planene om private videregående skoler nå truer den videre driften av Trondheim Katedralskole. Trondheim Katedralskole med lange tradisjoner, som er like gammel som selve Nidarosdomen! Skolen har overlevd svartedauden, dansketiden, Karl den 12.'s okkupasjon av Trondheim, unionstiden med Sverige, første og annen verdenskrig. Men det er høyst usikkert om den overlever Kristin Clemet og Kjell Magne Bondevik.

I skolepolitikken haster det med regjeringsskifte. Vi trenger en regjering som er opptatt av en god offentlig fellesskole. Ikke en regjering som vil at også en av fellesskapets kjerneoppgaver skal privatiseres og bli butikk for kapitalsterke investorer. Vi vil ha kvalitet for alle, ikke for noen.

Vi trenger mer fellesskap for å sikre alle eldre en trygg alderdom. Det handler om de fellesskapene som skapes på eldresentrene. Det handler om fellesskapet som ligger i å føre en god seniorpolitikk, der også eldre som ønsker det får bruke sine evner og anlegg.

Trygg alderdom krever gode kommunale helsetjenester, gode og sterke sykehus over hele landet. Det krever tusenvis av nye hender i eldreomsorgen. Omsorgsfulle, varme mennesker med tid til den enkelte. Hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, vaktmestere, leger og sykepleiere. Og for å få til det trenger vi sterk kommuneøkonomi. 

Og derfor sier jeg høyt og tydelig til dere: En flertallsregjering vil sikre kommunene økte inntekter. Dere får ikke et konkret tall, men det kommer til å dreie seg om mange milliarder.

Men så sier jeg minst like høyt og tydelig: Mer penger er viktig, men det er ikke nok. Selv med et nytt flertall tror jeg ikke vi kommer dit at alle landets 434 ordførere sier: "Det holder. Vi har fått nok penger." Det betyr at vi fortsatt må være opptatt av å drive offentlig virksomhet på best mulig måte. Nettopp vi som er for en sterk offentlig sektor, må være opptatt av fornyelse av de offentlige velferdsordningene. Det får vi best til i dialog med de ansatte og deres organisasjoner. Det er tilfellet enten vi snakker om kommunestruktur, inkluderende arbeidsliv eller reform av pensjonssystemet.

La meg da få komme med en innrømmelse med en gang. Jeg har diskutert utformingen av framtidas pensjonssystem med landets største arbeistakerorganisasjon, med LO. Jeg har snakket mange ganger med Gerd Liv om pensjon.

Og det er verre enn det. Jeg har drøftet pensjon med flere andre forbundsledere og hele LO's ledelse i samarbeidskomiteen. Vi sitter sammen oppe i 8. etasje i Folkets Hus. I LO og Arbeiderpartiet kaller vi dette faglig-politisk samarbeid. Vi har drevet med det i over 100 år. Og vi er selv ganske fornøyd med resultatet.

Kjell Magne Bondevik derimot, kaller dette "å tukle med demokratiet". Men vi tukler ikke med demokratiet. Vi utvikler demokratiet gjennom at vi sammen utvikler en politikk som ivaretar vanlige menneskers behov for en god og trygg pensjon. Og det har vi tenkt å fortsette med.

Vi gir oss ikke før vi har fått gjennomslag for en rettferdig pensjonsreform med god kvinneprofil.

Arbeiderpartiet skal være garantisten for at vi har en folketrygd som folk kan være trygge på.

Det er mange gode argumenter mot skattelettepolitikken til regjeringen. De økte behovene innen helse, omsorg og pensjon som vil komme de neste årene er kanskje det viktigste argumentet. Det er uansvarlig å love nye milliarder lavere skatt til de som tjener mest, i en tid hvor vi trenger pengene i det spleiselaget som heter velferdssamfunnet.

Så hører jeg Bondevik, Per Kristian Foss og de andre i Regjeringen si at det er feil at skattelettelsene har gått til de som har mest fra før. Vel, for å få slutt på denne tallkrangelen har vi i et skriftlig spørsmål bedt Finansdepartementet sette opp en oversikt over hvem som har fått glede av skattelettelsene.

En med 100.000 kroner i inntekt har i løpet av de fire årene med Bondevik som statsminister, fått 1610 kroner i skatteøkning.

En med 300.000 i inntekt har fått 2740 kroner i lavere skatt.

Det er selvfølgelig noe, men så skal vi trekke fra økt moms, økte egenandeler på medisiner og kanskje noen tusen ekstra i året til skolefritidsordning, eller tap som følge av lavere ledighetstrygd. Sannheten er at folk med vanlige eller lavere inntekter sitter igjen med lite eller ingenting av Høyres skattelettelser.

Hvis du tjener mye derimot, er bildet et helt annet. Hvis du tjener en million, så har du fått 19.000 kroner i skattelette. Og dette er bare lettelsene i inntektsskatten. I tillegg kommer fjerningen av utbytteskatten, boligskatten, og lavere formueskatt.

Regjeringen reagerer på at vi kaller denne politikken for usosial, men usosial er en nøktern, presis og svært treffende beskrivelse av Regjeringens skattepolitikk. Valget i september vil handle om fellesskapsløsninger eller å fortsette den usosiale skattelettepolitikken.

En flertallsregjering vil bety at de store pengene skal brukes på å løse fellesoppgavene. At vi i fellesskap anstrenger oss for å sikre arbeid til alle og verdiskapning. At vi i fellesskap satser på en god skole for alle At vi i fellesskap sikrer alle en trygg alderdom. Det er saker det er verdt å sloss for, partifeller.

Nå som før, driver høyrepartiene med skremselspropaganda. De rakker ned på politiske motstandere. De sprer feilinformasjon. Og de snakker om "Den røde fare". De prøver å skremme med ordet "sosialist".

Men folk lar seg ikke skremme. De vet Arbeiderpartiet står for trygghet. Dessuten forstår de ikke helt selv hva de prøver å skremme med:

Dagsavisen ringte Høyres kampanjeleder for å få en definisjon på begrepet "sosialist". Jeg siterer svaret fra Høyre: "Øh, de tingene der er nok ikke jeg den rette til å svare på. Kan du ikke ringe Henrik Syse? Han har greie på ideologi og de greiene der."

Det er i år hundre år siden Norge ble en selvstendig nasjon. Det ga oss uavhengighet. En uavhengighet og frihet vi verdsetter høyt. Men uavhengighet og selvstendighet må aldri forveksles med alenegang. Som sosialdemokrater tror vi at det enkelte menneske best ivaretar sine egne interesser og behov gjennom sterke fellesskap med andre. Netttopp derfor er det lett for oss å forstå at den enkelte nasjon best ivaretar sine interesser gjennom sterke fellesskap med andre nasjoner.

Derfor har Arbeiderpartiet i årtier arbeidet for et forpliktende internasjonalt samarbeid. Forpliktende samarbeid forplikter. Det begrenser landenes mulighet til å gjøre som de vil. Det begrenser deres selvråderett.

Men alternativet til internasjonale fellesskap og internasjonale kjøreregler, er ikke nasjonenes frihet. Alternativet er den sterkestes rett. Det er aldri en god løsning. Verken nasjonalt eller internasjonalt.

Derfor har vi helt frivillig inngått i et internasjonalt samarbeid som tilsynelatende kan se ut til å begrense vår handlefrihet, men som i virkeligheten gir oss større selvstendighet fordi vi samtidig reduserer andre staters muligheter til å begrense vår frihet. Det er derfor vi arbeider for å styrke folkeretten og FN's myndighet. Ingen nasjon, intet land har rett til å bruke sin uavhengighet til å gå til krig mot et annet land. Det er bare FN's sikkerhetsråd som kan hjemle bruk av militær makt. De beslutningene må alle land respektere enten de liker dem eller ikke. Ikke minst derfor var det galt å innvadere Irak.

Vi arbeider for rettferdige regler for internasjonal handel, enten det er gjennom EØS-avtalen eller gjennom WTO.

Og ikke minst arbeider vi for stadig mer forpliktende og omfattende internasjonale miljøavtaler fordi vi mener at ingen nasjon skal ha selvråderett til å forurense som den vil. Å la være å undertegne eller å bryte Kyoto-avtalen er å undergrave det internasjonale fellesskapet vi trenger for å ta vare på menneskehetens mest grunnleggende fellesgode: en jordklode i økologisk balanse.

Arbeiderpartiet har ved to korsveier ment at også vi skal delta i det fellesskapet som er bygget opp i Europa. Vi vet hva flertallet i Arbeiderpartiet mener også i dag: at Norge bør bli medlem i EU. Når det eventuelt blir aktuelt med en ny EU-søknad, kan ingen si med noen sikkerhet i dag. Befolkningen er fortsatt delt. Landene i EU skal avklare forholdet til sin egen grunnlov. Vi har handlefrihet i EU-saken. Om det blir aktuelt med en søknad, skal et eget landsmøte ta stilling til. Det blir ikke dette landsmøtet.

Vårt landsmøte er samlet over tre dager. Tre dager gir rom for handling.

På tre dager midt i desember ble det vaksinert 900.000 barn i det vest-afrikanske landet Togo. Et helt samfunn mobiliserte for å gi de aller minste beskyttelse for livet. Et barn i Togo er beskyttet mot barnesykdommer som dreper. Døra kan da stå åpen til skolegang. Foreldrene må ikke slutte i arbeid for å passe på et sykt barn, eller ødelegge egen økonomi fordi de må betale for alle helseutgiftene. En brikke i puslespillet som heter utvikling er lagt.

Vi var med på den jobben. Vi var med på å trekke i gang den globale vaksinealliansen da vi sist satt i regjering. Nå gir dette resultater. På fem år er rundt to millioner barneliv reddet. Vi skal lede an i å gjøre globaliseringen retteferdig - vi skal drives av den samme motivasjonen som ligger til grunn for all sosialdemokratisk politikk:

Å gi de mange muligheter - å fordele rettferdig.

Samtidig skal vi handle og gjøre en forskjell på alle de områdene som roper på innsats. Vi skal bidra til å vaksinere alle verdens barn. Intet mindre.

Arbeiderpartiet vil forandre samfunnet. Derfor har vi alltid søkt regjeringsansvar. Det gjør vi også ved årets valg. Det nye nå er at vi søker regjeringsansvar i samarbeid med andre partier.

Tanken er modnet over flere år, men det var landsmøtet for to år siden som for første gang formelt vedtok at Arbeiderpartiet skal arbeide for en flertallregjering. I de årene som har gått har partiledelsen fulgt opp landsmøtets vedtak. Vi har arbeidet for å få til flertallsalternativ. Sakte, men sikkert har vi bygget opp den tillit og det samarbeidsklima som trengs når ulike partier skal forenes i et forpliktende samarbeid.

Det er ikke noe nytt at Arbeiderpartiet samarbeider med andre partier. Alt vi har gjennomført av reformer siden vi mistet flertallet i 1961, er gjennomført i samarbeid med minst ett annet parti.

Det nye er at vi skal gjøre det i regjeringsposisjon. Det er et mer forpliktende samarbeid. Mer forpliktende for oss, men også for våre samarbeidspartnere. Spørsmålet er om vi skal forhandle om en felles regjeringsplattform som skal gjelde i fire år, eller om vi skal forhandle ved hver eneste korsvei i Stortinget.

Å forhandle med partier om en regjeringsplattform er å forhandle med partier som skal ta ansvar, som må ta hensyn til helheten.

Å forhandle med partier som er i opposisjon i Stortinget, er å forhandle med partier med mindre ansvar.

I lengden er det ikke bra for norsk politikk at mindretallet er i posisjon og flertallet er i opposisjon. Resultatet er ustabilitet, kortsiktighet, vingling, opportunisme og politisk spill. Dette må ta en slutt. Velgerne fortjener bedre enn dette. Innbyggere, bedrifter og kommuner har krav på mer forutsigbarhet og stabilitet.

Valget til høsten er historisk. Det står mellom to politiske tenkemåter som avtegner seg tydeligere og tydeligere; ett samfunn som gir menneskene muligheter gjennom sterke fellesskap - og ett annet samfunn der fellesskapet bygges ned.

Tidlig på 90-tallet hevdet enkelte at de nordiske landene - med de høye skattene og den store velferdsstaten - ikke ville greie å fornye seg og ta vare på verdiskapningen og velferden.

I dag er tonen en annen: Det er disse samfunnene som best klarer omstillingene i kunnskapsøkonomien. Økonomer og forskere konstaterer: En sterk velferdsstat og et godt utbygd fellesskapsansvar er forutsetninger for verdiskapning også i privat sektor.

Vi har visst det lenge. Dette er våre verdier om å skape og dele - omsatt i praktisk politikk. Det er slik et moderne samfunn ser ut. Det er moderne å satse på fellesskap. Høyrepolitikk er umoderne.

Partifeller:

Husker dere landsmøtet høsten for litt over to år siden, da målingene viste under 20 prosents oppslutning om Arbeiderpartiet?

Nå har vi rundt 30 prosent. En viktig årsak til framgangen er at vi er et samlet parti. Det har dere alle bidratt til. Og det takker jeg dere for. Vi er på vei, men vi skal videre. Ingen skal få stoppe oss nå.

Jeg møter et ønske om forandring overalt hvor jeg reiser i landet. Folk ønsker endring. Tiden er inne for skifte og nye ideer.

Det er sagt at "Ingenting er så kraftig som en idé hvis tid har kommet." Og tidens kraftigste idé, er fellesskap. Tiden er over for dyrking av egoisme. Tiden er over for gigantiske skattelettelser til folk som ikke trenger det.

Nå er det på tide med mer fellesskap.

Det er tid for nytt flertall, ny regjering og ny solidaritet.

Derfor skal vi vinne valget sammen.