Ranik Halle
Fedrelandslaget
(Mønsterforedrag)
1928
Kilde: Ranik Halle: Mot 1930! Veileder for agitasjon og studiearbeide. Fedrelandslagets propagandautvalg. Oslo 1928.

En teoretisk begrunnelse av Fedrelandslagets politiske syn, vil naturligvis i en stor grad være avhengig av hvilken av lagets retningslinjer eller opgaver en er tilbøielig til å legge størst vekt på. Nedenstående disposisjon for et teoretisk foredrag om Fedrelandslaget er derfor hverken fast eller uttømmende; den er bare ment som bidrag til en prinsipiell klarleggelse av de gjeldende synsmåter.

I. Vår forfatning som den er ment (teoretisk)

forutsetter:

1) at folkets vilje lar sig påvise - flertalsstyre

2) at folkets vilje blir respektert - flertallsstyre

3) at statsorganene er ansvarlige- flertallsstyre

Vår forfatning som den er (praktisk)

medfører:

1) at (ovenfor) ikke holder stikk - mindretallsstyre

2) -»- - mindretallsstyre

3) -»- - mindretallsstyre

II. Stillingen idag

kjennetegnes ved:

1) den økonomiske misère

2) den kommunistiske fare

- vekselvirkningen mellem 1) og 2).

III. Årsaken

er partikampen.

1) Partikampen som årsak til den økonomiske misère

a) Programmene

b) Stortinget

c) Mindretallsregjeringene

2) Partikampen som årsak til den kommunistiske fare

a) Den kollektivistiske ånd

b) Svekkelsen av statens autoritet

c) Samarbeidet med kommunistene

IV. Veien ut av uføret

er nasjonal samling.

1) Formålet

2) Varigheten

3) Grunnlaget

V. Omkring samlingen

1) Motsetningene innen partiene

2) Partimotsetningene er ikke prinsipielt bestemt

3) Maktgrunnlaget

I foredragsform kan disse momenter utdypes omtrent således: (Tallene og overskriftene i den følgende fremstilling svarer til disposisjonens.)

Ad. I. Vår forfatning som den er ment

Vår nuværende, demokratiske og parlamentariske forfatning (grunnloven 1814, senere tillegg og endringer, riksretten 1884 o.s.v.), bygger på prinsippet om den fulle folkesuverenitet. Ifølge vår forfatning må alt styre og politiske statshandlinger til enhver tid og i ethvert spørsmål bringes i overensstemmelse med folkeviljen, med den innen folket herskende og dominerende opfatning. Ifølge en slik definisjon skulde parlamentarismen forutsette 3 ting:

Ad. 1) At folket (som masse betraktet) til enhver tid og i alle avgjørende spørsmål har en vilje, som lar sig utlede eller påvise konkret.

Ad. 2) At statsmaktene handler i overensstemmelse med folkets således påviste vilje.

Ad. 3) At statsmaktene er utstyrt såvel med den makt som er nødvendig for en konsekvent gjennemførelse av de forskjellige beslutninger som det ansvar som kan hindre misbruk og egenrådighet.

Ovenstående tre punkter kan sammenfattes under det man forstår med en parlamentarisk flertallsretning, som er innvalgt av folket og som styrer under fullt ansvar og sålenge det har folkets tillit.

Vår forfatning som den er

Den senere tids utvikling har imidlertid på flere avgjørende punkter ført oss bort fra det ovenfor omtalte parlamentariske prinsipp. Dels har det

Ad 1) med de mange konkurrerende partiprogrammer ofte ikke vært mulig å fastslå nogen ledende folkemening. Eks. I: Var folket for eller mot brennevinsforbudet før den siste folkeavstemning? (Partisammensetningen på Stortinget skulde tyde på at det var flertall for, mens folkeavstemningen gav det motsatte resultat.) Eks. 2: Var folket for eller mot korntrygden da den blev innført i 1927? (Stortingsflertallet var for - bondelaget og høire med sine 76 representanter mot arbeiderpartienes og venstres 74 - men de partier som stemte mot hadde flertall blandt folket.) Og dels

Ad. 2) har de skiftende grupperinger og partiallianser hindret en konsekvent gjennemførelse av folkemeningen selv i de tilfeller hvor den lot sig påvise. Eks. 1: Voldgift, hvor høire stemte for, tiltross for at det prinsipielt var mot, og sammen med arbeiderpartiet således kunde ha hindret en lov, som parlamentarisk sett ikke hadde folkets tilslutning. Eks. 2: Venstre og de såkalte tukshuslover, hvor stillingen var omtrent tilsvarende. Og endelig

Ad. 3) har partikampen og de parlamentariske mindretallsregjeringer i en vesentlig grad avsvekket ansvarsmomentet. Paradoksalt er dette blitt uttrykt således, at stortinget har all makt og intet ansvar, mens regjeringen har alt ansvar og ingen makt. En norsk regjerings gjennemsnittligc levetid er ca. 1 år, ingen enkelt regjering kan derfor tillegges skylden for landets nuværende stilling, det er alle den senere tids regjeringer: d.v.s. selve systemet, som har ansvaret.

Istedenfor parlamentarismens handledyktige og ansvarlige flertallsstyre har vi fått partikampens svake og tilfeldige mindretallsregjeringer, og istedenfor parlamentarismens to-partisystem, hvor to ledende og prinsipielt adskilte samfundsretninger konkurrerer om folkets tillit, har vi fått 7 innbyrdes kjempende partier uten klare skillelinjer og dypere ideinnhold. Det parlamentariske prinsipp er ikke lenger nogen realitet, og folkestyret er blitt et reklameskilt for snevre partiinteresser. Når man forsøker å antyde en kursendring, som kan føre oss bort fra denne bitre partikamp, så er det derfor ikke ut fra nogen antiparlamentariske, men tvertom fullt ut forfatningsmessige motiver.

Ad. II. Stillingen idag

Det er denne tilstand med de mange partier og de tilspissede parlamentariske stridigheter som efterhvert har ført oss dit vi står idag. Det er Fedrelandslagets opfatning at landets nuværende stilling først og fremst kjennetegnes ved to ting:

1. Den økonomiske misère. (Til belysning av denne, se nærmere avsnittet «Våre finanser».)

2. Den kommunistiske fare. (Se nærmere avsnittet «Den revolusjonære front». I et agitasjonsforedrag skal en særlig understreke at også arbeiderpartiet er revolusjonært og kommunistisk.)

Det kan også nevnes at 1. og 2. i virkeligheten er sterkt beslektede og parallelt virkende foreteelser. Det er en vekselvirkning mellem økonomisk stagnasjon og den kommunistiske opløsning, idet dårlig økonomi, skattetrykk, arbeidsløshet og lønnsnedslag, skaper jordbunn for kommunismen på samme måte som kommunistenes arbeide og agitasjon alltid fører til økonomiske vanskeligheter.

Ad. III. Årsaken

For en stor del er disse vanskeligheter selvsagt et internasjonalt fenomen, og beror på omstendigheter (verdenskrig, revolusjon i Russland o.s.v.), som et enkelt land ikke er herre over. Men nasjonalt og politisk sett kan vanskelighetene i Norge stort sett føres tilbake til partikampen, denne uforsonlige strid mellem de mange politiske retninger. Når de såkalte efterkrigsvirkninger har rammet Norge hårdere enn noget annet land, så er det fordi partikampen i Norge har vært særlig bitter og ødeleggende.

Ad. 1. Partikampen som årsak til den økonomiske misère

Ad. a. Programmene

Det spente konkurranseforhold mellem partiene har tvunget dem til å legge hovedvekten ikke på maktens anvendelse, men på maktens erobring, ikke på politikk, men på taktikk. Det ledende motiv ved programmenes utformning var ikke så meget hensynet til partiets ide og prinsipper som til den størst mulige tilslutning blandt velgerne. For å få et stort antall stemmer måtte partiene yde programmessig vederlag i form av løfter på sociale goder og andre begunstigelser. Den opfatning var trengt gjennem hos partiledelsene, at den som bød mest fikk størst tilslutning. Partienes tillitsmenn kan forsåvidt ikke dadles for denne moderne form for stemmekjøp. Det er systemet, tidsånden og partivesenet selv, som har ført oss dit.

Det tragiske ved denne utvikling ligger deri, at det ikke var partiene selv, men staten som måtte betale. Krigstidens og den senere tids altopslukende statsbudgetter er for en stor del partienes vederlag for stemmene. Og jo flere partier, dess skarpere konkurranse og dess større utgifter for staten.

Ad. b. Stortinget.

Også på Stortinget gjorde det samme konkurranseforhold sig gjeldende. Ved alle bevilgningsspørsmål, hvor behandlingen skulde danne grunnlaget for partienes agitasjon, forelå det alltid flere ytterliggående forslag, som nødvendigvis måtte virke «stimulerende» også på det mere moderate stortingselement. Det var partiledelsene som fastsatte budgettene og den enkelte representants ansvarsfølelse måtte følgelig komme i annen rekke.

Ad. c. Mindretallsregjeringene.

En norsk regjerings gjennemsnittlige levealder har i det siste været ca. 1 år. Det sier sig selv at man på så kort tid er helt avskåret fra å kunne tilrettelegge nogen planmessig eller allerminst langsiktig finanspolitikk. At en regjering ikke har et fast flertall å støtte sig til, at den ved alle saker er henvist til å søke tilfeldige allianser, at den savner makt, er også et moment av betydning. Om regjeringen er aldri så dyktig kan den intet utrette sålenge dens stilling på Stortinget stadig er truet av alskens tilfeldige kombinasjoner og partiinnfall. Og endelig må også ansvaret være vesentlig avsvekket hos menn, som lever på nåde og for dagen.

Ad. 2. Partikampen som årsak til den kommunistiske fare

Som ovenfor nevnt er kommunistenes sterke stilling i flere retninger en følge av den planløse finanspolitikk. Det er denne som har gitt kommunistagitasjonen næring og skapt de objektive betingelser for en revolusjonær bevegelse i Norge.

Ad. a. Den kollektivistiske ånd.

Partipolitikken og dens system med programløfter har etterhvert fremtvunget den vrangforestilling at staten er til for å kreve av, og ikke yde til. Den har svekket individets selvhevdelse og selvtillit, ødelagt arbeidsgleden og den personlige ansvarsfølelse overfor hjemmet og slekten. Det enkelte individs arbeide og initiativ er blitt avløst av kollektivismens omfattende og øieblikksbestemte krav til staten. At kommunismen måtte finne grobunn i en slik mentalitet, sier sig selv.

Ad. b. Svekkelsen av statens autoritet.

At partikampen medvirket til kommunismens utbredelse ved å svekke statens autoritet, er også innlysende. Statsmaktens suverene stilling lar sig vanskelig forene med den opløsende partikamp, og i lengden kan ingen nære respekt for en stat, som bare er uttrykk for partienes tilfeldige intrigespill. De mange lovbrudd, ulovlige streiker o.s.v. vilde vært utenkelig overfor en sterk og samlende statsmakt.

Ad. c. Samarbeidet med kommunistene.

I samme retning virker det at arbeiderpartiene med sin sterke representasjon måtte tas med i betraktning ved de forskjellige sakers gjennemførelse. Det har bragt de borgerlige partier i et skadelig avhengighetsforhold til kommunistene, og ført til leflen og undfallenhet overfor deres samfundsskadelige virksomhet. Kommunistagitasjonen måtte tåles av en stat, som var uten slagkraft og myndighet, og i mange spørsmål indirekte avhengig av dens bistand.

Ad. IV. Veien ut av uføret

Når partikampen er årsak til de nuværende vanskeligheter, så må redningen søkes gjennem partikampens avskaffelse. Å nøitralisere partikampen er derfor den opgave, som alle nasjonalsinnede må konsentrere sig om. Derav flyter Fedrelandslagets første og viktigste krav: Borgerpartienes samling på nasjonal grunn til løsning av de to store altoverskyggende opgaver, finansenes gjenreisning og kommunismens uskadeliggjørelse. Det er dette som ligger uttrykt i parolen om økonomisk og moralsk gjenreisning gjennem en sterk regjeringsmakt.

Ad. 1. og 2. Formålet og varigheten.

Det vil av ovenstående fremgå at den borgerlige samling er et middel, og ikke et mål. Formålet for en slik samling er gitt i og med de ovenfor nevnte opgaver som partipolitikken ikke makter å løse, og samlingens varighet er teoretisk sett begrenset til den tid dette gjenreisningsarbeide vil ta.

Ad. 3. Grunnlaget.

Kravet om borgerlig samling er basert på den erkjennelse, at de nasjonale partier stort sett har felles grunnsyn og felles opgaver. At den naturlige skillelinje i norsk politikk ligger mellem de kommunistiske og de nasjonale partier, og ikke mellem de nasjonale partier innbyrdes. Det nasjonale grunnsyn er felles for Høire, Det Frisinnede Venstre, Venstre og Bondepartiet. I alle fundamentale spørsmål har disse partier den samme innstilling: prinsippet om statens autoritet, respekten for den bestående forfatning, religionen som åndsmakt, den private eiendomsrett som grunnlag for økonomi og produksjon, slektstankens og arverettens prinsipp, rettsordenens ukrenkelighet, nødvendigheten av et nasjonalt vern o.s.v., o s.v., og en rekke praktiske saker som følger av at den prinsipielle innstilling er felles for alle borgerlige partier, samtidig med at arbeiderpartiene på alle disse punkter har den stikk motsatte opfatning. Derfor hevder Fedrelandslaget at de som har felles syn, også må kunne enes om felles politikk.

Den innvending ovenstående betraktning vanligvis blir møtt med, er alle de såkalte partisaker, som virker splittende. Det sies at ethvert parti har sine spesielle programposter som betinger dets egenart og stiller det i opposisjon til alle de andre partier.

Som en almindelig betraktning svarer Fedrelandslaget, at alt det som skiller er såre litet vesentlig i forhold til det som binder sammen, og at man i en situasjon så farlig og truende som den nuværende er moralsk forpliktet til å la de underordnede saker hvile inntil nasjonens livsopgaver er løst.

Det belgiske og det franske eksempel, hvor partimotsetningene var ganske anderledes dyptgående og doktrinære enn hos oss, taler også sitt tydelige sprog om hvad der kan utrettes når viljen er der. Den norske samlingsregjering av 1905 skulde også være et både nærliggende og illustrerende eksempel.

Ad. V. Omkring samlingen

Ad. 1. Motsetningene innen partiene.

Det må heller ikke glemmes at om de forskjellige partier har enkelte særopfatninger, så er det også dype motsetninger innenfor hvert enkelt parti. Hverken høire, venstre eller bondepartiet er nogen homogen masse. I venstre står Mowinckel og Five skarpt mot hinannen, og sammenholder en eksempelvis «Dagbladet» og «Stavanger Aftenblad» er det vanskelig å skjønne at de representerer det samme parti; innen høire er det en sterk opposisjon mot partiets nuværende ledelse og en rekke av dets beste krefter hevder synsmåter som helt strider mot de offisielle; og innen bondepartiet står Østland og Vestland i et motsetningsforhold, hvis følger kan merkes også utenfor partiet. Og der er ikke tvil om at saklig sett er motsetningene innen partiene ofte større enn mellem dem. Alt dette bunner i at det ikke lenger er noget dypere prinsipielt skille mellem de borgerlige partier, at motsetningene på mange måter er tilfeldige og kunstig opkonstruert. Når de enkelte partimedlemmer allikevel holder sammen og utad optrer lojalt, så er det partisolidariteten, offerviljen overfor den felles organisasjon, som binder dem ihop. Men nettop deri ligger berettigelsen av samlingskravet. Ti kan partisolidariteten holde uoverensstemmelsene innen et enkelt parti nede, må vel landssolidariteten, offerviljen overfor det felles fedreland, på samme måte kunne dempe motsetningene mellem de enkelte partier. Samlingen strander ikke på saklig umulighet, men på hårdnakket stivsinn og mangel på resignasjon.

Ad. 2. Partimotsetningene er ikke prinsipielt bestemt.

Som ofte fremhevet er de nuværende motsetninger mellem de borgerlige partier mer opportunistisk enn prinsipielt bestemt. De forskjellige partipolitiske særinteresser bestemmer partienes holdning i en langt større utstrekning enn de prinsipielle synsmåter gjør. (Eks. 1: Det var intet liberalt prinsipp som tilsa venstreregjeringen å forbigå den frisinnede dr. Schjelderup ved vedkommende embedsutnevnelse, likesålidt som det var noget konservativt prinsipp som ledet til at høireregjeringen i sin tid utnevnte en liberal teolog til biskop i Trondhjem. Eks. 2: Spørsmålet om statsmonopol er naturligvis av prinsipiell karakter. Men det er ikke nogen prinsippholdning, når et og samme parti er likeså ivrig til å motarbeide monopolet på korn som det er til å støtte monopolet på vin). Slik er det omkring alle de saker som de nasjonale partier ikke kan enes om. Istedetfor å utlede programmet av et fast prinsipp, laver man prinsipper på grunnlag av et tilfeldig program.

Ad. 3. Maktgrunnlaget.

En må heller ikke overse at faktisk er partiene allikevel henvist til å samarbeide. Alle Stortingets avgjørelser er jo basert på en flertallsbeslutning og når intet parti har absolutt flertall, må de samarbeide i hver eneste sak, skal Stortinget overhodet funksjonere.

Slik som stillingen er nu, er dette partisamarbeide ganske planløst og tilfeldig. Stortingets beslutninger foregår dels ved samarbeide mellem to eller flere borgerlige partier, dels mellem et borgerlig parti og arbeiderpartiet. (Eks. på det siste er det mange av; vi nevner venstre og arbeiderpartiet i kornsaken; høire og arbeiderpartiet i voldgiftsspørsmålet, samt tilløp til samarbeide mellem bondepartiet og arbeiderpartiet i valutapolitikken.) Intet parti har det fornødne maktgrunnlag til å få sine spesielle saker gjennemført og de rene programkrav er derfor mere ønsker enn realiteter. Uten en fast flertallsdannelse blir makttyngden på Stortinget løs og flytende. Derav leflen med kommunistene og en ustabil og holdningsløs politikk.

Ved et planmessig samarbeide mellem de borgerlige partier vil der skapes et stabilt, nasjonalt maktgrunnlag. Når samarbeide allikevel finner sted, skulde det være en iøinefallende fordel å etablere dette samarbeide som et fast forfatningsledd, å basere det på idémessig fellesskap og ikke på tilfeldige partikombinasjoner. Dermed får en også system og linje i vårt lands politikk.

Til bruk i den almindelige agitasjon, hvor ovenstående foredrag vil virke altfor tørt og skjematisk, kan en opstille følgende momentlist:

Fedrelandslagets mål og linjer

Innledning: Vilt og øde lå landet her da våre fedre kom og tok det. Ikke med sverdet blev landet erobret, men med øksehugg i de store skoger og plogjernskjær i nybrutt land. Kjærlighet til den jord de ryddet.

Moment 1. Hvad strid og splid har kostet vårt land før. Hansatid og dansketid. Politisk ufrihet.

Moment 2. Hvad den samme splid og splittelse koster oss nu. Økonomisk ufrihet. - Hvad vi som et samlet folk før har maktet 1814 og 1905.

Moment 3. Den økonomiske situasjon idag belyst ved sammenligning av stats- og kommunegjeld 1914 1917.

Moment 4. Årsaken til gjeldsøkningen,

a) Den internasjonale situasjon

b) De indre forhold. Spliden og striden mellem de borgerlige partier og derav følgende svekkelse. Ingen motstandskraft overfor de økede krav i stat og kommune. Arbeidskonfliktene.

Moment 5. Bevertningsskatten og 10 pct. reduksjonen av funksjonærlønningene et uttrykk for situasjonens alvor.

Moment 6. Folkets sviktende tillit til de borgerliges evne til å løse problemene.

Moment 7. Resultatet av siste stortingsvalg.

Moment 8. Arbeiderpartiets samling. Funksjonærenes tilslutning.

Moment 9. Arbeiderpartiet. Påvisning av dets revolusjonære program.

Moment 10. Den økonomiske usikkerhet efter forrige valg.

Moment 11. Hornsruds regjering. Øket økonomisk usikkerhet.

Moment 12. Fedrelandslaget. Michelsen og stiftelsen.

Moment 13. Mistanken og beskyldninger rettet mot laget.

Moment 14. Målet - en nasjonal samling over og utenfor alle partier.

Moment 15. Oplysningsarbeide til påvisning av den økonomiske situasjon og en appell til den sunde fornuft.

Moment 16. Midlene.

Moment 17. Vår henvendelse til de borgerlige partiers ledelse med anmodning om økonomisk samarbeide. Avslag.

Moment 18. Vår henvendelse om teknisk valgsamarbeide. Avslag.

Moment 19. Vår henvendelse til velgerne - sammenslutning i en organisasjon sterk nok til å øve moralsk press på ledelsen.

Moment 20. Lagenes og medlemmenes opgaver innenfor partiene.

Moment 21. Rådet - sammensetning og arbeide.

Moment 22. Forslagene fra arbeidsutvalgene. Stats- og kommunefinansenes ordning. Konkursloven. O. s. v.

Moment 23. Troen på vår sak og den sunde fornuft.

Moment 24. Opfordring til lagsstiftelse. Slutning.