Konrad Knudsen
Norge er et lite land
Debatt om Spania-saken (4)
Stortinget , 22. mars 1947
Kilde: Stortingstidende 1947, s. 279-281

Det er sikkert bare én mening i Norges Storting hva angår styresettet i Spania. Vi kjenner til hvordan Franco kom til makten i sin tid. Vi vet fra hvem han fikk hjelpen til å slå ned republikken. Vi har alle de smerteligste erindringer fra borgerkrigens dager i Spania. Og vi nærer, tror jeg, alle den mest umiddelbare sympati med det spanske folk og den frihetskamp det fører. Det råder derfor ingen motsetning mellom Stortinget og de meningsytringer som har strømmet inn til oss fra alle kanter av landet og fra alle lag av det norske folk. Vi forstår disse følelsene, vi nærer dem selv, og vi har gitt uttrykk for dem. Vi gjorde det den 6. mars i fjor. Men samtidig med at vi gav uttrykk for disse følelsene, trakk vi også opp en linje for vår politikk i saken, og den linje var: ikke å gi seg ut i en isolert aksjon hverken på det politiske eller diplomatiske eller handelspolitiske område. Jeg minner påny om at kommunistene i dette møte fremsatte et forslag om å bryte forbindelsene med Franco-Spania, og det forslaget fikk kommunistpartiets stemmer og ingen flere.

Ser man derfor disse to forslag i sammenheng, så er Norges linje i Spania-spørsmålet tindrende klar. Vi skal ta del i enhver aksjon som settes i verk på et interalliert eller internasjonalt plan, men ikke fortsette den isolerte handelskrig som vi har ført med Spania siden frigjøringen. Det var på dette grunnlag vår delegasjon også reiste Spania-spørsmålet på De Forente Nasjoners generalforsamling i New York i fjor. Vi er gjort kjent med generalforsamlingens reaksjon på vårt syn. Behandlingen der resulterte i en alminnelig fordømmelse av Franco-regimet, og ved siden av denne alminnelige fordømmelse gjorde generalforsamlingen et vedtak om å henstille til sine medlemsstater å trekke topp-diplomatene tilbake fra Madrid, det var ambassadørene og ministrene. En interalliert aksjon for å gjenopprette demokratiet i Spania ble derimot avvist. Det ble for så vidt et nederlag for vår, for den norske linje i saken.

Vi kan beklage at denne verdensorganisasjon, som vi alle har ventet og venter så meget av, avviste den aksjon som Norges delegasjon sammen med andre lands delegasjoner kjempet for å reise. Vi kan beklage det, men det tjener ingen interesse å benekte det faktum at aksjonen ble avvist. Jeg vet ikke om man vil si at denne blanke avvisningen er uttrykk for en kapitulasjon overfor Franco. Den kan skyldes mange andre omstendigheter, omstendigheter som jeg senere vil komme noe nærmere inn på. I den første henvendelse som ble overrakt Stortingets presidentskap fra 18 organisasjoner av åndsarbeidere i vårt land, pekes det på, og jeg siterer: "En ettergivenhet nå (fra Norges side) vil føre til at Francos stilling blir styrket, og dessuten vil tilliten til F.N. bli svekket dersom et ikke-medlem av F.N. ved trusler kan få en medlemsstat til å gi etter for dets krav."

Jeg vil anta at F.N., når det valte sitt standpunkt i saken, var klar over situasjonen og den konsekvens det ville få. Resolusjonen fra de samme organisasjoner sier videre, og jeg siterer:

"At enkelte andre land har vist en påfallende passivitet i denne saken, rettferdiggjør ikke et norsk tilbaketog på dette tidspunkt."

Uttalelsen synes å vise at disse organisasjoner er inne på tanken om et tilbaketog, men finner bare ikke tidspunktet inne nå. Fra vår side har ikke, så vidt jeg skjønner, spørsmålet om tilbaketog noen gang meldt seg. Problemet Spania har ikke meg bekjent vært sett på fra den synsvinkelen i det hele tatt.

Den vesentlige årsak til at spørsmålet om en normalisering av forholdet til Spania er reist, er ikke truslene fra Spania om å nekte norske skip anløp i spanske havner, men derimot i første rekke den stilling F.N. tok på generalforsamlingen den12. desember 1946. Etter det vedtaket fant vår utenriksminister at vi måtte ta vårt standpunkt opp til revisjon, for å komme på linje med de andre medlemsstater som vi kan sammenlignes med, som har store handelspolitiske og skipsfartsinteresser på Spania. Men i tillegg til dette kom så den spanske noten. Det er på denne bakgrunn man må bedømme saken. Det kan etter mitt skjønn derfor ikke bebreides Norge at det trekker en konsekvens av den negative holdning og det standpunkt F.N. tok til spørsmålet.

Det er her spørsmålet etter mitt skjønn ligger. Det er derfor både uriktig og urettferdig å insinuere noe i retning av at vi av hensyn til våre økonomiske interesser vil unnlate å gjøre vår plikt i kampen mot Franco, for republikken og det demokratiske Spania. Det kan bare skyldes ubekjentskap til saken eller vond vilje. Faktum er vel nærmere det at bare Norge til nå har brukt økonomiske ofre i kampen for det spanske demokrati. Vi har ikke vært stilt overfor et problem om å gjøre vår plikt i internasjonal forstand. Skulle vi bli det, tror jeg ingen bør nære bekymring for det standpunkt Norge vil ta ved den nå sittende regjering og det nåværende storting. Norge har alltid og uavkortet og pliktoppfyllende oppfylt sine internasjonale forpliktelser, og jeg håper at vi alltid vil komme til å gjøre det. Men det er her ikke tale om å oppfylle eller ikke oppfylle internasjonale forpliktelser. Spørsmålet er ikke det, men dette: Skal vi fortsette en isolert handelspolitikk nå etter at verdensorganisasjonen har talt, og sagt fra at den for sitt vedkommende ikke vil reise en aksjon på den linjen? Her ligger spørsmålet, og det er det og intet annet vi skal ta stilling til.

"Vi støtter den linjen som storting og regjering fulgte på F.N.s generalforsamling," sier resolusjonen av 17. mars, undertegnet av en flerhet kjente, betydningsfulle og høyt skattede åndsarbeidere. Men kjære dere da, generalforsamlingen ville jo ikke følge den linjen, skal vi da fortsette å følge den alene? Det er ikke vi, det er ikke Regjeringen og ikke Stortinget som er uenig i linjen, men den høyt ærede og påkalte generalforsamling i De Forente Nasjoner. Det bør stå klart for oss, slik at vi kan få debatten over på et annet plan. Stortingets stilling til vår delegasjons opptreden i New York foreligger ikke i dag til behandling, men jeg nærer for mitt vedkommende ikke tvil om denne forsamlings stilling til delegasjonens opptreden. Men det er kanskje ikke så lett for åndsarbeiderne å holde enkelthetene ut fra hverandre i en sak som denne som det er hvirvlet opp så meget støv omkring. Saken har ganske enkelt vært tåkelagt og vært tatt til inntekt for politiske interessemotsetninger.

En annen sak er om man i dag mener at man bør bryte enhver diplomatisk og handelsmessig forbindelse med Spania. Åndsarbeiderne er inne på den tanke og sier: "Vi står ikke alene mellom folkene om vi bryter med Franco", og fortsetter med å si: "Vi er ikke sveket i dette vårt standpunkt av folkeopinionen i de land som er tilsluttet F.N." Nei, det er vi sikkert ikke, selv i de land som i dag har en utstrakt handel med Spania. Vi har sikkert folkets fulle sympati og sikkert i samme grad som de har vår fulle sympati. Men her er det spørsmål om å gi sympatien et konkret uttrykk i en aksjon, og det er her vi står alene i sammenligning med de land som har parallelle interesser med oss i Spania. Det er det som er saken. Men mener man at man bør ta et brudd, vel, det innrømmer jeg vil skape øket klarhet, og det er et vurderingsspørsmål. Men da bør det også være en viss logikk i det vi sier og i det vi gjør. For meg synes det å være en brist i logikken på dette punkt. Vi er imot en normalisering, er nærmest enig i et brudd, men samtidig krever man at norske skip uhindret skal få lov til å holde de normale skipsfartsforbindelser oppe. Brudd i handelsforbindelsene, normale skipsfartsforbindelser, unnskyld, men jeg skjønner ikke logikken.

Jeg vil summere det hele på den måten: Uklarheten ligger ikke hos den norske regjering og heller ikke her i Stortinget. Uklarheten ligger i hele den internasjonale situasjon, og F.N. er selv etter min oppfatning det beste uttrykk for denne uklarheten. La dette være klart: Norge har stått, og det står klar og parat til å adlyde enhver internasjonal parole i forholdet til Spania. Materielle eller økonomiske interesser skal ikke stå hindrende i veien fra vår side. Det svaret tror jeg vi meget rolig kan gi våre åndsarbeidere. Vi kan bare beklage at landene ute i verden ikke i samme grad er beredt som oss, beklage at de ikke ledes etter de samme idealistiske motiver som vi måtte ønske. Vi må imidlertid bare innregistrere forholdene slik de nå engang er og ikke slik som vi ønsker de skulle være. Det tjener derfor hverken idealistiske ønskemål eller norske interesser å sette skylappene for øynene.

Andre problemer overskygger dessverre det spanske problem, det er det enkle forhold. "Bare her hjemme beskjeftiger vi oss med Spania," uttalte Den faglige landsorganisasjons formann, Konrad Nordahl, da han kom hjem fra utlandet for noen dager siden. Bare her i Norge beskjeftiger vi oss med det spanske spørsmålet! Ja, hva skal vi gjøre med det? Jeg spør. Vi kan blåse i kampluren, men vil noen høre oss? "Vi foraktet eller forakter de materialistiske argumenter som føres i marken," sier åndsarbeiderne. Det kunne være fristende å spørre de ærede åndsarbeidere om de følger med i meldingene fra fredskonferansen i Moskva i disse dager. Føres diskusjonene der omkring idealistiske ønskemål eller om materialistiske mål? Argumentene er visst materialistiske nok. Jeg håper bare at jeg vil få se en rekke avhandlinger om dette spørsmål med det første, det ville unektelig ikke være uten interesse, og kanskje det kunne bidra til å skape noe mer av den forønskede klarhet også i dette spørsmål. Eller er det bare Norge som skal følge idealistiske mål i sin politikk, mens de store forsyner seg etter hvert av grautfatet? Er det det som er meningen?

Europa er krigstrett, menneskene sulter rundt om i landene, ikke på åndelig, men på materiell føde, de har ikke en stein hvortil de kan legge sitt hode. Når Sovjet-Samveldet stiller krav mot Tyskland på maskinelt utstyr osv., så skyldes det ikke ond vilje, men det skyldes heller ikke ideelle mål, det er uttrykk for tilstedeværende materielle behov i Sovjet-Samveldet. Når England sender kull til Spania, så gjøres det ikke for Francos brune øynes skyld og heller ikke ut fra noen trang fra engelsk side til å støtte opp under reaksjonen, men det gjøres for å få enda verdifullere stål tilbake fra Spania, stål som er en livsbetingelse for engelsk økonomi. Krigen har slått landenes økonomi over ende, gjenreisingen preger nær sagt hvert land. England f. eks. kjemper med ryggen mot veggen i innbidt kamp for nasjonens eksistens, nasjonens materielle eksistens.

Det er noe som heter De Forente Stater, Sovjet-Samveldet, Stillehavet, Atlanterhavet, strategiske baser, grensespørsmål i Europa, Dardanellene, Suezkanalen, Hellas og Tyrkia, Det nære østen, India og China. Med andre ord det er noe som heter verdenspolitikk. Og i denne verdenspolitikken er Spania ikke en elefant, men en flue. Det var det inntrykket Konrad Nordahl hadde fått, sa han, da han kom hjem. Jeg tror det er nyttig for oss å vite at det er andre ting enn de vi beskjeftiger oss med, og at vi her kanskje legger vekt på noe som ikke blir lagt vekt på utenfor dette lands grenser.

"Stortinget henstiller videre til Regjeringen å rapportere saka inn for De Forente Nasjoners generalsekretær med anmodning om at De Forente Nasjoners forhold til Franco-regimet i Spania under henvisning til generalforsamlingens vedtak av 12. desember 1946 hurtigst mulig blir tatt opp til behandling av Sikkerhetsrådet." Hr. Strand Johansen som er far til dette forslaget, har blå øyne, men han er sikkert den siste i denne sal som er så blåøyet at han tror noe på at Sikkerhetsrådet kan eller vil gjøre noe i saken. Spania-spørsmålet har tidligere vært behandlet av Sikkerhetsrådet, som under henvisning til chartrets egne artikler ikke fant at Spania truet verdensfreden. Hr. Strand Johansen kjenner meget vel til vetoretten i chartret, denne vetoretten som brukes etter tur av de forskjellige stormakter etter hvert som det passer inn i politikken.

Jeg er enig i at vi ikke skal la oss lede av øyeblikkets materielle interesser. Regjeringens handlemåte til denne dag har vist at den ikke lar seg lede av snever materialisme. På den annen side plikter Regjeringen å overvåke norske interesser; uten hensikt bør disse interesser ikke skades eller ofres, hverken på Francos eller noen annens alter. Verden omkring har sine problemer å slåss med, vi har våre. Norge er et lite land. Å regjere med skylapper for øynene kan bli oss en kostbar lek. Jeg har fullkommen tillit til at Regjeringen fortsatt som hittil vil overvåke norske interesser og samtidig med det de internasjonale forpliktelser vi har som en demokratisk stat.