Jens Stoltenberg
Drapet på Benjamin Hermansen
Youngstorget, Oslo, 26. januar 2011
Kilde: www.regjeringen.no

Kjære alle sammen,

Drapet på Benjamin Hermansen forandret Norge.
Vi mistet mye den kvelden på Holmlia.
En mor mistet sin sønn.
Skolekamerater mistet en god venn.
Et nærmiljø mistet en positiv og flott gutt mange kjente og brydde seg om.

Ekstrem rasisme kom til overflaten, rasistisk vold ble synlig for alle.
En gutt på 15 år ble brutalt drept av den eneste grunnen at han hadde mørk hudfarge.
Det vi ikke trodde kunne hende her, hendte her.

Noen vil si at Benjamin ikke døde forgjeves. Jeg vil aldri si det. 
Når et ungt menneske mister livet - og på denne måten - er det ikke noe forsonlig å finne i det.
Det er ingen mening i det meningsløse.
Men vi kan finne mening og kraft i det som skjedde i etterkant av denne forferdelige kvelden på Holmlia for ti år siden.
Det var et nærmiljø som reiste seg.
Det var en by som sto opp for at alle som bor i byen vår skal være trygge.
Det var en nasjon som våknet opp og som sa fra. På torget her sto vi tett i tett med fakler.
Over hele landet var det markeringer mot rasisme, mot vold og for et samfunn der menneskeverdet ikke måles etter farge.

Den svenske dikteren Michael Wiehe skriver i sin kjente sang om rasisme, «Valet», at vi ikke må se bort, ikke la rasismen vokse fram.
Hans budskap er at vi må:
Våkne opp. Begynn å se deg omkring. Fatt mot.
Slik at du kan si til dine barn når de spør deg, at du var en av dem som sto i mot.

(Org.språk. «Vakna upp. Börja se dej omkring. Fatta mod. Så du kan säg' till dina ungar när dom frågar dej att du var en av dom som stod emot.» )

Ingen av oss som sto her på Youngstorget på minnemarkeringen for Benjamin Hermansen vil noen gang glemme det.
40 000 mennesker sto tett i tett. Det var stille og mørkt. Det var sorg og sinne.
Faklene ga lys. Samholdet ga håp.
Et fakkeltog, en statue, en minnesang, et fond.
Viktige symboler.
Men de alene bekjemper ikke rasisme.
Det er våre holdninger, handlinger og valg hver eneste dag, som bekjemper rasismen. 

Som statsminister er jeg opptatt av vi som politikere er med på å skape fellesskap der alle er med, der alle har muligheter.
Det å lykkes med inkludering og gode fellesskap er våre sterkeste midler mot ekstremisme og rasisme.
Og vi skal være tydelige i holdning: Menneskeverdet er ukrenkelig. Alle er like mye verdt. 
Men politikken har sine grenser. I møtet med rasisme er det hver og en av oss, som venner, foreldre, kollegaer, naboer, som har ansvaret for å gjøre de store og små valg der vi tar avstand fra rasisme og fordommer, og der vi alle bidrar til at folk som er annerledes enn oss selv er en del av felleskapet.

Vi fyller Youngstorget i dag for å minnes Benjamin Hermansen.
Men vi er her også for å protestere mot den forferdelige gjerningen som tok hans liv.
Vi samles for å si tydelig i fra at vi ikke vil ha rasisme og politiske mord  i Norge.  Ikke rasisme, ikke diskriminering, ikke ringakt for tanker, meninger og tro.

Bystyret i Oslo har vedtatt at «Extra large» skal være et slagord i byen. I byen, og for byen.
Det betyr at Oslo skal være en tolerant og inkluderende by.
Med alle midler må vi sammen sørge for at den blir det. Det betyr at vi må godta at vi er forskjellige, godta at vi ser forskjellig ut, godta at vi tror på forskjellige guder, eller ikke tror på guder i det hele tatt. Godta og respektere tanker, holdninger og synspunkter.
Det betyr også at det er en ting vi ikke skal godta: Det er diskriminering, rasisme og vold.
Det gjelder i Oslo og det gjelder i Norge.

Drapet på Benjamin Hermansen var et tidsskille.
Her på Youngstorget for 10 år siden lovte vi hverandre å gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen.
Det løftet gjentar vi i dag.
Og det må vi gjenta hver dag.
Vi skal ikke se bort.
Vi skal ha mot til å handle når det trengs.