Walid Al- Kubaisi
Frihetens rike
17. mai 2011
Kilde: www.opplystemuslimer.no

For omtrent et kvart århundre siden kom jeg til Norge som flyktning, på rømning fra Saddam Husseins despoti. Og for første gang i mitt liv opplevde jeg en nasjonaldag i Norge feires fri for militære parader og nasjonalisme. Dagen startet med å heise det norske flagget som vaiet like før barnetoget startet i en fin dag.

Det var for første gang i mitt liv der jeg opplevde harmoni mellom folk og nasjonale følelser. Folk smeltet inn i hverandre med kjærlighet til natur, til frihet og til godhetens verdi.

Jeg reiste blikket mot flagget og så på fargene og da var det som en åpenbaring!

Jeg så de tre fargene på flagget: Rødt, blått og hvit!

De fargene som symboliserer den franske revolusjonens fane: Rødt for frihet og blått for likhet og hvit for brorskap.

For flagget er et produkt av grunnloven som ble vedtatt i 1814. Og norsk grunnlov var i sin tid den mest radikale grunnlov i Europa etter Frankrike.

Den avskaffet adelskapet. For folk aksepterer ikke herrer over dem.

Norge måtte legge igjen bagasjer som ikke hører til det frie Norge. Nordmenn har fått trykkefrihet et halvt århundre før andre skandinaviske land, og før Danmark til og med! Og dette forteller noe om folkets lynne og trang til friheten!

Og det var disse verdier som inspirerte Henrik Wergeland, 17. mais konge, til å fortsette å utvikle samfunnet med opplysning og humanisme.

Wergeland var første populistiske nordmann, og ordet populistisk var et honnørord, det vil si, at man elsket folket, hadde tillit til folket og kjempet for deres verdier:

Ordet populistisk uttrykte tanken om å gi makten til folket. Folket med den sunne fornuften, med friheten, med de grønne verdier, med demokrati, med desentraliseringen av makten, var milepæler for generasjoner av nordmenn.

I dag er ordet «populistisk» blitt et skjellsord. Og vi har fått en ny adel-klasse som sitter med ordets makt, - de er intellektuelle, venstreradikale, eksperter som er preget av selvhat, som har trang til å korsfeste sin egen kultur, til å tilbringe sin egen kultur som et offer. De ser ned på folket, de stempler folket med rasisme, med muslimhets og med islamofobi. Les Dagbladet og bli sjokkert! Les Morgenbladet og Ny Tid, og Klassekampen og bli sjokkert. De klarer ikke å forstå at folk reagerer med vantro på manglende integrering, på islamisme som er på fremmarsj, og på fanatisme som flyttet fra islams verden til Norge.

De vil ikke se at mange muslimer reagerer på samme måte som nordmenn. Mange muslimer tar avstand fra vold, islamisme, fanatisme og religiøst hysteri.

Jeg forstår nordmenn. De er ikke rasister, ikke fremmedhatere, ikke islamofober, men de sier akkurat som den norske poeten en gang skrev:

Jeg er ikke fascist

men jeg skulle gjerne vært

en fascist for deg

halvgamle kulturradikaler

for å bryte makten

i dine tabuer

Wergeland var også et nasjonalt symbol.

Tross for at ordet «nasjonalist» er belastet, frykter jeg ikke den norske nasjonalisme. Jeg mener ikke Hiltlers nasjonalisme som ble importert via Quisling til Norge og ble nesten forsvunnet samtidig med krigsoppgjøret.

Jeg frykter ikke norsk nasjonalisme fordi norsk nasjonalisme skiller seg fra nasjonalisme i andre europeiske land:

Fordi:

De norske nasjonalistiske lederskikkelser fra 1800-tallet og helt til begynnelsen av 1900-tallet var store humanister, og flere av dem hadde et stort internasjonalt engasjement: Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen. De forente sin nasjonalisme med et veldig omfattende humanistisk motivert internasjonalt engasjement.

Andre europeiske land har sett opp til militante politikere eller hærførere som nasjonalhelter, men i Norge har vi derimot hatt skikkelser som Henrik Wergeland.

De som var for økt demokratisering i Norge, var samtidig tilhengere av den nasjonale kulturen. Henrik Wergeland er ett navn av mange.

Og her kan jeg si med sikkerhet at Wergeland elsket Frihetens rike. Ham hadde vyer og visjoner for dette riket. Han elsket ikke Norge og punktum, han elsket ikke Norge på samme måte som europeiske nasjonalister elsket sine land. Men Wergeland elsket Norge som det stedet Frihetens rike manifesterte seg i.

Og vi, de nye landsmenn, vi innvandrere som bor i Norge, har fått dette servert på sølvfat. Og Wergeland hadde et prosjekt for oss:

Han kjempet for å avskaffe jødeparagrafen i grunnloven, som hindret jøder adgang til riket. Som flittig maur gav han ikke opp helt til han døde.

Men han ønsket ikke jødene velkommen til Norge uten videre.

Han sa til dem at de må legge fra seg noen bagasjer som kolliderer med lojaliteten til Frihetens rike.

Hvordan?

Jeg gir to eksempler: Først: Ordet jøder var preget av kosmopolitisk etnisk tilhørighet. Internasjonal jødedom. Han sa til dem at de kan kalles for mosaiske borgere. Tilhører profeten Moses religion. Så de legger fra seg det belastede stempel. Så må de bli en del av den norske nasjonen. Tilhørigheten blir flyttet fra den kosmopolitiske internasjonale jødedommen, til det nye landet deres Norge. De blir en del av det norske folk.

Han bad dem å legge fra seg en del av den tradisjonelle bagasjen: Han skrev at Rakel, den jødiske kvinne, må kaste sløret, hijaben, og nyte friheten til å vise sin skjønnhet til nordmenn. Han ville gjøre jødene som nordmenn. Han hadde et integreringsprosjekt for dem.

Vi innvandrere er også nødt til å legge igjen en del av våre kulturelle bagasjer som kolliderer med frihetene i Noreg. For disse bagasjer krasjer med systemet i Frihetens rike. Vi må gjør dette for å kunne leve som lojale borgere i Norge. Vi integrerer oss ikke i våre egne premisser, men i landets premisser, i folkets premisser, og da kan vi si til dere nordmenn: Behold dere norske kultur, og deres vestlige verdier, men dere kan lage et ståsted for oss også. For dere må huske at hvis det er noe som kan kalles «Vestens verdi», så er det idealet om det frie, ansvarlige individet som gir den andre og seg selv verdighet og verdi uansett farge, kultur eller etnisk tilhørighet.

Og nå vil jeg avslutte med å nevne at Wergeland ønsket oss og vår tro som muslimer, velkommen, da han sa på dødsleiet: Jeg dør også som muhammedaner, som muslim. Og dette har jeg aldri forstått bokstavlig. Men han vil si at han ikke bare er kristen nordmann, men også jøde og muslim. For i Wergelands ånd kan jeg si også: Jeg er ikke bare en muslimsk araber, men også en kristen, fordi jeg tror at rettferdigheten og sannheten inkarneres i mennesket. Og jeg er jøde for jeg tror at også jeg er individuelt utvalgt, og greker for jeg filosoferer, og franskmann for mine verdier er eltet i Voltaires tanker og opplysningstid. Og jeg er buddhist for jeg savner å tilintetgjøre meg selv i det jeg elsker, og før alt dette, var jeg en kjetter, for hele livet forfører meg til å krysse alle grenser. Derfor er min identitet utvidet til å omfatte mange identiteter, jeg trenger dem alle for å oppleve tilværelsen som et grenseløst menneske.

Gratulerer med dagen!