Olav 5
Minnetale
25-årsmarkeringen av Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge
Akershus, 9. april 1965

Vi er samlet her i dag på 25-årsdagen på Nazi-Tysklands overfall på Norge for å minnes de av våre landsmenn som gav sitt liv under forsvaret av vårt fedreland.

Vi var, og er, en fredselskende nasjon og et folk som tror på mellomfolkelig forståelse og hvert individs rett til å leve i frihet og selv bestemme i sitt eget land, men vi ble den 9. april 1940 stillet overfor et av de brutale karv som menneskehetens historie dessverre er så full av.

Det kunne synes fullstendig håpløst for oss, lite forberedt som vi var så vel psykisk som fysisk, å ta kampen opp mot det land som den gang var Europas sterkeste militærmakt og som under de forutgående kamper på kontinentet hadde vist at det var beredt til å sette inn sine militære ressurser til den ytterste konsekvens.

Men det tjener det norske folk til evig heder at det uten nølen og uten tanke på de ofre det ville kreve, tok kampen opp til et rettferdig forsvar av det land som nordmenn har elsket og kalt sitt fra historiens første tid.

Det må være menneskenes første bud å bannlyse krig og all ufred nasjonene imellom, hvis det skal bli mulig å oppnå fred og fordragelighet her i verden. Men det må også eksistere en ubetinget rett for enhver nasjon, stor eller liten, til å gripe til våpen i forsvar mot en angriper, som uprovosert og i egen interesse søker å underlegge seg et annet folk og dets land.

Vi var et folk som i mer enn ett århundre hadde levet i fred og for hvem krigens mentalitet var fremmed. Men det var vår soleklare plikt overfor forgangne og kommende slekter i dette land å ta kampen opp, og vi gjorde det, som jeg vet at også kommende generasjoner nordmenn vil gjøre, hvis kravet blir stillet.

Det krevet ofre, og vi skal i dag minnes de norske menn og kvinner som fulgte sitt fedrelands appell i dets ytterste nød og som lot sitt liv for at Norge igjen skulle bli et fritt land. Og vi skal i dag også minnes våre falnes efterlatte, for hvem gleden over Norges frigjøring i 1945 ble blandet med sorgen over de av deres pårørende som ikke kom tilbake. Og vi skal tenke på de av våre landsmenn som ofret sin helse og sunnhet i kampen for fedrelandets frihet.

På vegne av hele det norske folk legger jeg i dag i ærbødighet og takknemlighet ned en krans på minnesmerket over våre falne landsmenn. Vi bøyer våre hoder, og vi lover dem at det eksempel de satte, for all tid skal leve i vårt folk og mane oss til å stå vakt om Norges frihet og selvstendighet.