Fredrik Stang d.y.
Han er en gjerning
Tildeling av Nobels fredspris til Carl von Ossietzky
Oslo, 10. desember 1936
Kilde: Les Prix Nobel 1934-1936, s. 65-68.

Ossietzky ble tildelt Nobels fredspris i 1936, for året 1935. Grunnet dårlig helse og den tyske regjeringens motvilje, fikk han derimot ikke lov til å komme og ta imot prisen selv.

Carl von Ossietzky, som har fått prisen for 1935, tilhörer ikke noe parti. Han er ikke kommunist, han er ikke konservativ i noen avskygning. Det er derfor vanskelig å bringe ham inn under noen av de vanlige politiske betegnelser. Skulde jeg forsöke å gi uttrykk for det billed, jeg har dannet mig av hans personlighet, vil jeg si, at han forekommer mig å være en liberal, gjerne, om De vil, en liberal av den gamle skole. Når jeg sier dette, er det ikke den ökonomiske liberalismen jeg sikter til. Det er i en annen betydning jeg bruker ordet: det er kravet på tankens frihet, på ytringsfrihet, jeg sikter til, kravet på fri konkurrense på alle åndens områder. Og med det et internasjonalt syn - respekt også for de verdier andre folk har skapt. Og så, som målet bak det hele: freden.  

 
Ossietzkys levnetslöp er blitt fortalt i alle aviser. Jeg skal ikke trette med å gjenfortelle det alt sammen.  

 
Han var med i krigen, som menig soldat. Og krigen hadde den virkning, at den modnet og festet hos ham de pacifistiske tanker, han alt lenge hadde båret på. Da krigen var endt, kastet han sig inn i fredsarbeidet. Han var med å organisere i Tyskland bevegelsen for slagordet: Aldri mere krig. Han blev ansatt som sekretær ved landsorganisasjonen Deutsche Friedensgesellschaft, hvis leder var den senere Nobelpristager Quidde. Kontorarbeidet tilfredsstillet imidlertid ikke Ossietzky. Det var som publicist han vilde virke. Han forlot derfor sekretærstillingen og kastet sig ut i kampen fra talerstoler og fra aviser og tidsskrifter.  

 
Som taler skal han ha hatt mange betingelser. Hans hovedgjerning blev imidlertid journalistens, essayistens. Han er en forfatter av rang, hans stil er smidig, elegant, ofte bitende vittig. Hans felt er omfattende, han skriver om all aktuell politik, men et brennpunkt i hans tanke er fredssaken. Hans våben er kården. De rappe stöt, den plutselige parade er det som preger hans stil. Og der er noe ridderlig over ham, som fremheves sterkt av dem, som har kjent ham.  

 
Og allikevel, det billed man nu kan danne sig av hans journalistikk ved å gå hans artikler igjennem, gir ikke det fulle inntrykk av deres betydning. Det er med journalistikkens gjerning som det er med scenekunstnerens: den lever i nuet og lar sig ikke gjenskape. Den samlede sum av en journalists arbeid er ikke det, som ligger i de gamle trykksaker og som man jo, om man gir seg tid til det, kan finne frem og lese. Den samlede sum av journalistens som av scenekunstnerens virke ligger i det inntrykk, det har gjort på andres sinn, den gang det blev til. Den store skuespiller er den, som lever i deres sinn, som har sett ham og fyller det, så de bærer fortellingen om ham med sig gjennem sitt liv og lar den som legende gå over til nye slekter. Det er noe av det samme med journalisten. Tar man de gamle tidsskrifter og aviser for sig igjen, og er man helt fortrolig med den tid, da artiklene blev til, kan man nok merke nervespenningen i dem, föle dem som de var, da de levende og varme kastet sig ut i dagens strid. Men livet har de tapt. Det har hört nuet til.  

 
Men så lyder da også med full kraft til oss vidnesbyrdene fra dem, som fulgte ham i hans kamp og lot sig inspirere av den. Fra de forskjelligste hold er de kommet, og tallet på dem er meget stort. Jeg kan ikke trekke dem frem her. Jeg vil bare peke på en omstendighet, som er verd å merke. Ikke mindre enn 6 Nobelpristagere har sluttet sig till forslaget om, at Ossietzky skulde få fredsprisen.  

 
Men var virkelig Ossietzkys innsats for fredssaken så stor, spör mange. Er han ikke blitt et symbol på fredssaken mer enn en forkjemper for den?  

 
Efter min opfatning er det ikke så. Men om så var! Hvad betyr ikke symbolet i vårt liv? I religion, i politikk, i statsliv, i krig, i fred samles vi om symboler. Vi forstår deres makt over oss. Og symboler har som samlingsmerke visse fordeler fremfor personer. Hvad mennesker angår, er det ofte med dem, som det skal være med huldren: ser man henne bakfra, viser det sig, at hun er hul i ryggen. Det hender ikke med symbolet, det er födt av en tanke og bærer en tanke. Det lever med den tanke, som har födt det, og bærer den helt lytelöst.  

 
Vi har i vår diktning noen strofer om et symbol, strofer som har vært citert ofte og stadig oftere:  

 
For det er det store og det er det glupe,
at merket det står, om mannen må stupe. 

 
Symbolet kan nok ha sitt verd. Men Ossietzky er ikke bare et symbol. Han er noe helt annet og noe meget mer. Han er en gjerning. Og han er en mann.  

 
Det er på disse grunner Ossietzky har fått sin fredspris, på disse grunner og ikke på andre. Hans kandidatur er blitt behandlet på samme måte som alle andre kandidaturer, og det er avgjort etter de samme synsmåter. Kaster man et blikk ut over alle de kvinner og menn, som i årenes löp har fått fredsprisen, vil man se, at de hylder meget forskjellige anskueleser, at de er forskjelligartede som personligheter og at for manges vedkommende deres liv har vært fylt av lidenskap, av smerte og av strid. Det er jo helt selvsagt, at Nobelkomitteen ikke ved å gi prisen til disse forskjelligartede personligheter har tiltrådt alle de meninger de har hevdet eller gjort sig solidariske med dem i hele deres livsgjerning. For alles vedkommende gjelder det, at det Nobelkomitteen har villet er det, som er dens opgave og dens plikt: belönne et fredsarbeid, det og intet annet. Og Nobelkomitteen har kunnet gjöre det, fordi den er helt fritt stillet. Den står ikke under noens kontroll og binder ikke andre enn sig selv.  

 
Et betydningsfullt fredsarbeid er blitt belönnet, i det Carl von Ossietzky har fått fredsprisen. Det er det som er skjedd.