Erna Solberg
Kunnskap og konkurransekraft
Fellesskapskonferansen
Oslo, 21. januar 2012
Kilde: www.hoyre.no

Kjære venner,

I en tid med økonomisk uro og usikkerhet vil jeg starte med et sitat som bør kunne berolige de fleste. Nemlig ett hentet fra Høyres program:

"For Høyre er målet at alle som ønsker å arbeide, skal få anledning til det. Arbeid er grunnlaget for velferd, trygghet og selvstendighet. Høyre vil derfor føre en politikk som trygger arbeidsplassene og som gjør det lettere å skape nye arbeidsplasser."

Det er en god beskrivelse av vår politikk. Og den er mer relevant enn noensinne.

Arbeid gjør at vi kan ta vare på oss selv, skape oss et hjem og sikre barna våre muligheter i livet. Arbeidsinnsatsen finansierer fellesgodene i samfunnet. Arbeid gir oss frihet til å velge og mulighet til å bruke våre evner. Arbeid skaper også fellesskap, og er en viktig sosial arena.

Dette setter nordmenn større pris på enn de fleste andre. Ni av ti trives på jobb. Kun én prosent oppgir at de trives svært dårlig.

Noen ganger skapes et bilde av brutalisering. At vi tynes stadig mer og at det knapt er filler igjen av oss når vi pensjoneres. Men: Tre av fire sier i undersøkelser at høyere krav er positivt.

Vi har alltid vært gode til å trå til når det trengs. Skippertaket fremstilles av og til som noe negativt. Men det er et ord som har funnet veien til dagligtale fra handelsflåten. Da skipet la til kai gjaldt det å losse og laste så raskt som mulig. Da måtte alle ta et tak, også skipperen.

Historien om hvordan Norge ble et rikt land er en historie om arbeid og om kunnskap. Til dels hardt arbeid. Enten det var høsting og foredling av naturressursene, eller til sjøs. Den norske handelsflåten var og er en av verdens største.

Ivrige gründere har gjort norsk havbruksnæring til et nytt norsk eventyr. I dag produserer vi nok fisk, mye av den oppdrettsfisk, til å sette 37 millioner fiskemåltider på bordet verden rundt. Hver eneste dag. Her ligger, sammen med andre viktige næringer, mye av vår tids ære og vår tids makt.

Eller vår tids mat, kunne jeg også sagt. For det er underlig at regjeringen bare regner med landbruket, og hevder at Norge ikke er selvforsynt med mat. På tross av at vi leverer fisk nok til mange ganger vår egen befolkning. Det er å snakke norske næringer og norske arbeidsplasser ned og det vil ikke Høyre være med på.

Treforedling og aluminiumsproduksjon er andre gode eksempler på at vi har bygget dette landet på arbeid og kunnskap.

I våre dager står olje- og gassindustrien for teknologiske bragder som er helt på linje med de tidlige skipsbyggerne og hvalfangerne, Birkeland og Eyde, samt pionerene i oppdrettsnæringen for å nevne noen.

Olje og gass gir oss kanskje så mye som 200 000 trygge og gode arbeidsplasser. Nye funn av noen av verdens dyktigste letemiljøer gjør at vi antagelig kan høste av denne ressursen noe lengre enn vi hadde trodd. Fra Høyres side ønsker vi å bidra til at Norge kan utvinne olje og gass i mange år til. Men en ting er helt sikkert. På et tidspunkt vil inntektene reduseres, og vi må skape nye arbeidsplasser i nye næringer.

Historien om Norge er en historie om arbeid og om kunnskap. Norges fremtid handler også om dette: Arbeid og kunnskap. Mye av arbeidet vil ikke være like fysisk hardt som før. Men det vil være utfordrende på nye måter.

For historien til de viktigste norske eksportnæringene viser også noe annet. De har med jevne mellomrom vært nødt til å omstille seg, for å unngå tap av arbeidsplasser. Det vi har lært er følgende: Skal arbeidsplassene være trygge, må bedriftene ha konkurransekraft.

Det betyr ikke at vi skal ha ambisjoner om at alle typer arbeid og alle næringer skal leve videre i all evighet.

Den globale arbeidsdelingen er hele tiden er i endring. En del farlige og slitsomme yrker finnes ikke lenger, og det skal vi være glade for.

Men vi må ha ambisjon om at vi skal fortsette å holde tritt med utviklingen slik at arbeidsplassene våre også i fremtiden kan bidra til velferd, trygghet og selvstendighet for hver enkelt og for samfunnet. Det er det viktigste målet for Høyres politikk.

Derfor er det som nå skjer i Europa alvorlig også for norske arbeidsplasser.

Nesten 23 millioner EU-borgere står nå uten arbeid. En generasjon unge kommer ikke inn i arbeidsmarkedet og opplever håpløshet og avmakt. Det er stor sosial sprengkraft her. Situasjonen er dypt alvorlig.

Det som var en finanskrise har nå blitt til en gjeldskrise. Ingen vesteuropeiske land har mislykkes med å betale sine renter og avdrag på vel 60 år. Men nå er oppfatningen om at statsgjeld er risikofri blitt grundig knust. Derfor har rentene økt kraftig når forgjeldede stater tar opp nye lån.

Når vi snakker om at land kan gå konkurs, så er det dramatisk. Da vil banker og andre som har lånt pengene ut også få problemer. Og hvis bankene i Europa får problemer med å betjene sin gjeld, vil det utløse kostbare redningsaksjoner i nye land og kredittproblemer for næringslivet. Slik sprer krisen og usikkerheten seg mellom ulike land og sektorer.

Jo mer nervøse investorene blir, jo høyere rente krever de. Jo høyere renter, jo vanskeligere blir det for landene å betjene gjelden sin.

For å låne penger til Hellas i ti år - i den grad noen har sovehjerte nok til det - krevde investorene denne uken en rente på saftige 35 prosent.

Europeiske politikere kjemper for å bryte denne onde sirkelen. Det har dessverre vist seg vanskelig å bli enige. Og vanskelig å gjennomføre det de har blitt enige om. Det hadde vært mulig og ønskelig med raskere og kraftigere tiltak.

Det er ulike forklaringer på hvordan de europeiske landene har kommet i denne situasjonen.

Hellas er en historie for seg. De har lånt for mye penger og brukt for mye penger. For mange har unndratt seg skatt, og landet har bløffet om hvor mye de har brukt.

Sjefen for det nye statistikkontoret, oppnevnt etter avtale med IMF og EU-kommisjonen i 2010, hadde ikke ambisjoner om noe annet enn å drive en like seriøs og like kjedelig virksomhet som alle andre lands statistiske kontorer.

Etter en stund kunne han melde at gresk statistikk var alt annet enn kjedelig. Tvert imot minnet det ifølge ham mest om en kampsport.

De nye tallene for budsjettunderskuddet som han la frem, ledet til politiske protester, streiker og okkupasjon av kontorene.

Det var før politiet banket på døren. Han ble nemlig også anklaget for å handle i strid med landets interesser og ble gjenstand for kriminaletterforskning.

Hvem hadde vel trodd at man kunne lage så mye bråk på et statistisk kontor?

Italia på sin side har mye statsgjeld, men ikke så mye at den er umulig å betjene. Hvis økonomien vokser, blir gjelden stadig lettere å bære. På samme måte som huslånet vårt blir lettere å betjene ettersom lønningene stiger litt fra år til år. Italias problem har vært svak konkurransekraft, manglende vekst og sviktende tillit i markedene. Skattenivået i Italia, jeg bare minner om det, er høyere enn i Norge. En helt annen sak er jo hvor mange som faktisk betaler.

Spania sliter med en boble i eiendomsmarkedet som sprakk, svak konkurransekraft, et svært stivbent arbeidsmarked og skyhøy arbeidsledighet som tynger. I 2011 ble det satt en dyster rekord: 4 millioner arbeidsledige.

I Irland måtte staten redde bankene, og pådro seg samtidig en altfor stor gjeld.

I Storbritannia senket Gordon Brown skattene samtidig som han økte utgiftene, og han oppfordret innstendig andre land til å gjøre det samme. Uten penger på bok, måtte alt lånes. Gjelden ble anslått å øke fra 40 til 80 pst av BNP på det meste.

Det finnes nesten like mange historier om hvordan gjeldskrisen oppstod som det er ulike land. Og så kommer det jo an på øyet som ser.

Her hjemme sier Senterpartiet, som er imot euroen, at problemene skyldes euroen.

SV, som er imot markedet, sier at problemene skyldes markedsliberalismen.

Ap, som er imot lave skatter, sier at problemene skyldes skattelettelser.

Kjære venner, dette blir for enkelt.

Mange land gjorde akkurat det samme som vi gjorde. De gjennomførte omfattende mottiltak for å redde arbeidsplasser. Skattelettelser, økte offentlige utgifter eller begge deler ble tatt i bruk. Dette varierte fra land til land. Felles for mange, og dette er det grunnleggende problemet, er at de brukte for mye penger som de ikke hadde.

Årsaken til gjeldskrisen er for mye gjeld.

Risikoen med politiske forklaringer, som vi har sett i ulike varianter fra de rødgrønne, er at de binder og blinder. De kan lede til feil valg i fremtiden.

Vi bør heller se nærmere på, og lære av, de land som har klart seg bra. Da trenger vi ikke se langt.

Sveriges finansminister Anders Borg, fra vårt søsterparti Moderaterna, gikk nylig av med seieren i en kåring av det eksklusive slaget. Da tenker jeg på Financial Times kåring av årets finansminister.

I desember kunne Sveriges statistisk sentralbyrå rapportere at svensk eksportindustri for sjette kvartal på rad presterte bedre enn utviklingen i den globale varehandelen.

Sverige valgte å holde igjen på utgiftene. Den svenske regjeringen satset på utdannelse, moderate og målrettede skattelettelser og reformer som skal gjøre det mer lønnsomt å jobbe. De som synes dette høres kjent ut, har nok lest Høyres alternative statsbudsjett.

I 2010 kunne svenskene glede seg over kraftig økonomisk vekst og reduksjon i arbeidsledigheten. I Norge er det fortsatt færre ansatt i privat sektor enn da finanskrisen startet. Veksten har kommet i det offentlige. I Sverige er det i dag over hundre tusen flere arbeidsplasser i privat sektor. Sverige omtales nå som Europas Tiger-økonomi.

I Tyskland styrer et annet av våre søsterpartier. Moderate lønnsoppgjør, skatteomlegginger og reformer av arbeidsmarkedet har gitt like gode resultater. Tyskland har nå det laveste antallet arbeidsledige på 20 år. Neste år regner regjeringen med at rundt 220 000 nye arbeidsplasser vil bli skapt i det som nå er Europas motor.

Men selv Sverige og Tyskland vil få merke krisen i 2012. I en eller annen form vil den ramme også Norge. Spørsmålet er hvilken form, og hvor hardt.

DnB fryktet i sitt verste scenario før jul så mye som 8 millioner flere arbeidsledige i Europa. Samtidig kan det også gå bedre enn vi frykter. Dette vet vi ikke. Derfor må vi være forberedt.

Det er tre måter som krisen, mest sannsynlig, kan ramme Norge på.

For det første: Hvis kredittmarkedene kollapser igjen, vil heller ikke norske banker klare å hente finansiering. Det er alvorlig. Men Norge har mye penger på bok. Norges Bank og Finanstilsynet har god beredskap. Derfor er dette et problem som vi kan løse raskt om det trengs.

For det andre: En sterk norsk økonomi, med høyere renter enn Europa, kan føre til en kronekurs som gjør norske varer og tjenester for dyre. Men blir det virkelig krise, så rømmer investorene til de få virkelig store valutaene. Da faller krona igjen. En for sterk krone kan bli en større utfordring for Norge dersom krisen blir mindre alvorlig for Europa.

For det tredje: Europa skal spare penger. Da vil europeerne handle mindre også fra Norge. I 2011 gikk 63 pst av eksporten fra fastlands-Norge til Europa. Dette er det potensielt største problemet. Konkurransen om de kundene som fortsatt handler vil bli mye tøffere.

Dette problemet er det også vanskeligst å gjøre noe med. Dersom vi samtidig skal opprettholde vår høye levestandard, så finnes det ingen krisetiltak som gjør at norske bedrifter plutselig vinner i konkurransen. Det som kreves er langsiktig og målrettet satsing på kunnskap og konkurransekraft.

Utgangspunktet for politikken må være en grunnleggende forståelse for at hvis norske arbeidsplasser skal være trygge, så må norske varer og tjenester ha en kvalitet som er god nok, til en pris som er god nok, slik at kundene kjøper dem.

Det er ikke alle i politikken som forstår eller tar dette inn over seg. Men, kjære venner, dette sitter i ryggmargen på oss i Høyre.

Vi kan leve godt med 50 pst høyere lønninger i Norge, dersom vi er 50 pst mer produktive enn de vi konkurrerer med. Det vil si at vi må ha bedre maskiner, jobbe smartere og være mer innovative slik at vi produserer mer per arbeidstime enn andre.

Forut for denne krisen har kostnadene økt mer enn produktiviteten. Det er ikke bærekraftig.

I perioden 1996-1999 økte produktiviteten i Norge noe mer enn i EU-landene.  I 2000-2005 økte den mye mer i Norge. Dette la et solid grunnlag for arbeidsplasser og velferdsutvikling. Men i 2006-2009 stod produktiviteten på stedet hvil.

I konkurransebarometeret World Competitiveness Scoreboard 2011 faller Norge fra 9. plass i 2010 til 13. plass i 2011. Det er ingen krise i seg selv, men det går i gal retning. Sverige klatrer fra 6. til 4. plass. Tyskland klatrer fra 16. til 10. plass. Danmark fra 13. til 12. plass.

De land som sliter mest med gjelden har også store problemer med konkurransekraften. Vi finner for eksempel Spania på 35., Italia på 42. og Hellas på 56. plass.

På EUs innovasjonsbarometer ligger Norge i nest nederste gruppe, under EU-snittet. Tyskland, Sverige, Danmark og Finland ligger helt i topp.

Dette er faresignaler. Jeg mener det vil være uansvarlig, når folks arbeidsplasser står på spill, å ikke ta disse signalene alvorlig.

Regjeringen forteller at den er forberedt på en mulig krise. Det meste av tiltakene er det bred enighet om.

Pengepolitikken har ligget fast, handlingsregelen har blitt fulgt, og moderasjonslinjen fra partene i arbeidslivet har blitt støttet av en rekke ulike regjeringer. Slik vil det være også i fremtiden. Dette er kjennetegn ved den nordiske modellen som har vist sin styrke.

Ut over dette, synes regjeringen å være preget av en tro på at alt Norge blir utsatt for, kan deles i to kategorier:

En: Det oljepengene vil redde oss ut av.

To: Det vi ikke kan gjøre noe med.

Dette mener jeg er feil. Det er to ord som vi altfor sjelden hører fra regjeringen. Det ene er kunnskap og det andre er konkurransekraft. På disse områdene går det i gal retning, og da skaper Arbeiderpartiets politikk skaper motvind for arbeidsplassene i privat sektor. Når satsingen på innovasjon uteblir, forskningsambisjonene reduseres, skattene på arbeidende kapital øker, og når satsingen på lærere i skolen ikke blir noe av, da blir motvinden stadig sterkere.

Det går bra en stund. Men i de lange løp er det vanskelig å vinne om en har motvind hele veien.

Det er ikke likegyldig hvordan vi bruker oljepengene. På det punktet tar statsministeren feil. Oljeformuen kan brukes til å lage motvind, slik regjeringen gjør. Den kan også brukes slik Høyre vil. Til å gi norske arbeidsplasser litt medvind.

Derfor vil Høyre ta til orde for en omfattende, målrettet og langsiktig satsing på kunnskap og konkurransekraft for å trygge norske arbeidsplasser.

En slik satsing består av tre deler:

Punkt 1: Fornyet og forsterket satsing på kunnskap på alle nivåer.

Punkt 2: Norge må rette seg utover, ikke innover, og utvikle en strategi for internasjonalisering.

Punkt 3: Mer privat eierkapital. Vi trenger en regjering igjen som liker bedrifter.

I sum betyr dette at vi må investere en større andel av petroleumsinntektene i vekstfremmende tiltak.

Kunnskap blir stadig viktigere i flere og flere yrker. For en tid tilbake åpnet jeg Aker Solutions Performance Technology Centre i Stavanger. Her kunne man simulere og øve på virtuell oljeboring med fantastisk realisme. Gründeren bak løsningen måtte til Russland for å finne tung nok matematikkompetanse. Det er ikke sikkert alle klarer det han fikk til etterhvert, nemlig å få russerne til å flytte til Norge.

Det blir avgjørende fremover at vi klarer å holde fokus på kunnskap i skolen.

Vi vet alle hva som må til:

Vi må løfte frem lærerne i klasserommet.

Vi må gjennomføre yrkesfagløftet som vi lanserte for to år siden.

Vi må få flere til å velge yrkesfag.

Vi må få flere til å velge realfag og ta også de tøffe veiene gjennom utdanningssystemet.

Vi må stimulere flere av talentene til å velge forserte løp.

Vi må sørge for at flere lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig når de går ut av skolen.

Vi vet så godt hva som må til, men det skjer så lite fra regjeringen. Denne uken har Kristin Halvorsen kommet oss litt i møte når det gjelder et yrkesfagløft. Men nok en gang ble det varslet en ny stortingsmelding.

Skolen trenger ikke flere stortingsmeldinger fra denne regjeringen. Skolen trenger handling, og det blir ett av de viktigste spørsmålene velgerne må ta stilling til i 2013.

Torsdag presenterte Torger Reve en ny bok, utgitt av prosjektet Et kunnskapsbasert Norge. Der etterlyser de "en klarere politikk fra regjeringen for å utvikle det næringsmessige kompetansegrunnlaget som er det vi skal leve av i fremtiden."  De anbefaler at vi går over til det de kaller en mer kunnskapsbasert næringspolitikk, og de fremmer en rekke veldig spennende forslag som vi i Høyre vil se på med nysgjerrighet. For på dette området trengs nye ideer og større tanker.

Vi burde snart legge hvileskjæret på hylla og strekke oss mot fremtiden. Hva om vi tok mål av oss til å ha ett av de ledende universitetene i Norden?

Norge har en næringsstruktur som er mindre forskningsintensiv, samtidig som vi må omstille oss. Hva om vi satt oss som mål å ha mer offentlig finansiert forskning enn andre land?

Vi har et stort potensiale og mye kunnskap innen kreftforskning og farmasøytisk industri. Hva om vi satte oss som mål å kraftig øke bruken av offentlige forsknings- og utviklingskontrakter, slik at vi kan kurere sykdommer og skape arbeidsplasser samtidig?

Jeg er sikker på at med større ambisjoner enn dagens regjering ville arbeidsplassene blitt både flere og tryggere. Dette, kjære venner, blir en av de viktigste oppgavene for en ny borgerlig regjering.

Å selge varene våre på verdensmarkedet går ikke av seg selv. Det er hardt arbeid. Det nytter ikke å sitte hjemme og vente på kunder.

Det andre grepet som Høyre mener må tas handler om internasjonalisering.

I 1985 dro fiskeriminister Thor Listau fra Høyre til Japan med en delegasjon av politikere, embetsverk og fiskerifolk. De oppdaget at japanerne var svært glade i å spise rå fisk oppå risklumper. Dette må være noe for den nye næringen vår, oppdrettslaksen, tenkte de.

Japanerne var skeptiske. Men alle gode krefter fra ambassadør, UD og Eksportråd til fiskeeksportører jobbet sammen. De banket på dører og klarte å få laksen inn i sushibølgen i "Prosjekt Japan". En stor satsing den gangen. I 1980 eksporterte vi to tonn laks til Japan. Tyve år senere 90 000 tonn.

Vi trenger flere slike suksesser. Da må vi gjøre noe for å skape dem og det vil vi i Høyre ta initiativet til.

Husk at laksen er Norges IKEA. Det er det vi sender ut i verden, som Norge er kjent for og som vi skal være veldig stolte av.

Fremtidens norske bedrifter vil dessuten ha filialer og produksjon verden over. Da må vi ha den internasjonale kompetansen som trengs.

Hva mener vi konkret med dette? Jo, her er noen smakebiter fra et forslag som vi snart fremmer i Stortinget:

Opplæringen i fremmedspråk i skolen må forbedres.

Stipendordningene til elever som ønsker å ta et semester i utlandet må styrkes.

Godkjenningsordningene for utdannelse i utlandet må endres slik at det blir lettere å bruke den kompetansen folk faktisk har.

Støtten til første års studenter i USA og ikke minst ikke-vestlige land som Kina må trappes opp og utvides.

En ting er nordmenn som skal ut. En annen ting er de som kommer hit.

Jeg har møtt polske håndverkere som har jobbet med kun polske kolleger, med polsk arbeidsleder og snakket kun polsk på en norsk arbeidsplass. En mulig forklaring på svak produktivitetsvekst ligger nettopp her. Fagopplæring og språkopplæring må i større grad skje på arbeidsplassen. Det å ta selvstendig ansvar og samarbeide er viktige sider ved vårt arbeidsliv som vi må involvere arbeidsinnvandrere bedre i.

Dessuten: Vi må sørge for at de som tar med ektefelle og barn til Norge ikke møter et voldsomt byråkrati. Det gir negativ Norges-reklame.

Det tredje grepet som trengs er å legge til rette for mer privat eierkapital. Roar Flåthen hadde helt rett da han sa at "de norske private eiermiljøene er svake, og lite villige til å ta risiko." Vi trenger kort og godt flere private eiere som skaper flere arbeidsplasser i privat sektor.

Det er delvis et spørsmål om skatt. Under den rødgrønne regjeringen er skatten på arbeidende kapital doblet. Særlig urimelig er det når bedrifter må tappes for kapital i kritiske faser for å dekke eiernes skatteregning.

Samtidig er dagens såkornfond tomme. Det bør bevilges 500 millioner kroner for å fylle opp fondene umiddelbart.

Såkornfondene er vellykkede ordninger som bygger på kompetansemiljøene rundt universitetene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hver statlige krone har utløst fire kroner i investert privat kapital.

Et yrende liv blant småbedrifter og gründere er viktig for innovasjonskraften. Såkornkapital er ofte det som mangler for å skape arbeidsplasser av de gode ideene.

Vi har mange gode ideer i Norge, men litt for ofte ser vi at andre er vel så flinke til å utvikle en god idé til trygge arbeidsplasser. GSM-teknologien ble utviklet på SINTEF og Universitetet i Trondheim. Men det var Finland og Sverige som klarte å skape en industri ut av det.

Kjære venner,

Det er stor enighet i norsk politikk om hvor mye oljepenger vi bør bruke. Er det da ingen forskjeller mellom oss og Arbeiderpartiet i økonomisk politikk? Jo, det er store forskjeller i synet på hvordan pengene skal brukes.

Oljeinntektene kommer bare en gang. Men hvis de investeres godt, kan de bidra til varige inntekter og trygge arbeidsplasser i generasjoner.

Vi mener derfor at en større del må brukes til å skape vekst og å gi norske arbeidsplasser vinden i ryggen.

Statsminister Jens Stoltenberg mente også dette før, men nå høres det ut som han mener det er likegyldig hvordan pengene brukes.

Da handlingsregelen ble utformet, skrev regjeringen Stoltenberg I følgende: "Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi."

Helt konkrete tiltak ble beskrevet, og her ber jeg dere lytte nøye:

"Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes."

Ja, faktisk. Og videre:

"Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen."

Det er som om jeg kunne sagt det selv.

Men en ting er å si det, og å skrive det. En annen ting, som kjent, er å gjøre det.

Vi har et etterslep på infrastrukturinvesteringene.

Skattene på arbeidende kapital er økt.

Satsingen på kunnskap og forskning omtaler regjeringen selv som et hvileskjær.

Kjære venner,

Arbeiderpartiet har delt sine analyser med omverden denne uken. Der står det at Høyre har stor tillit på sterke styringsområder, på å være skikket til å sikre økonomien, på å ha gode svar på landets utfordringer og på å få jobben gjort. Analysen til Arbeiderpartiet er riktig. Høyre kan og vil styre Norge.

Jeg innledet med at Norges historie er en historie om arbeid, kunnskap og konkurransekraft.

Olje- og gass trygger i dag jobbene våre og skaper store inntekter som gjør at vi kan holde oss med en stor offentlig sektor.

Vi vet at vi en dag må klare oss med fallende inntekter fra olje og gass. Vi vet at det blir flere pensjonister og færre yrkesaktive. Vi vet at konkurransen hardner til når europeiske forbrukere strammer inn.

Samtidig har vi større muligheter enn de fleste andre land. Større muligheter enn noen annen generasjon før oss. Norge og Danmark er blant de land i verden hvor innbyggerne finner største glede i arbeidet.

Det forplikter oss som søker politisk makt. Vi må gripe mulighetene. Vi må satse mer på kunnskap og mer på konkurransekraft. Vi må skape medvind for norsk næringsliv, slik at også vår fremtid blir preget av trygge og gode arbeidsplasser for alle.