Eskil Pedersen
Ingen som er blitt elsket, forsvinner
AUFs minnearrangement på Utøya
Tyrifjorden, 22. juli 2012
Kilde: www.vg.no

Kjære venner.  
Kjære AUFere.

På en vond dag er det godt å være sammen. 
 
For et år siden satt vi sammen her i bakken under sommerleiren vi hadde gledet oss til. 
 
Men det er ikke sommerleir i år. Vi er her for å minnes våre 69 venner som mistet livet til gjerningsmannens ufattelige ondskap. Og for å vise at selv om vi bærer en tung bør så står vi fortsatt oppreist. 
 
For ett år siden ble alt forandret. 
Fredagen hvor det aldri sluttet å regne i fjor sommer forandret livene til alle som mistet sine kjære. Det forandret livene til oss som overlevde. Det forandret AUF. 
 
Det vakreste. Det mest uskyldige som finnes: ungdom som er samlet på sommerleir for å gjøre en forskjell. For å få nye venner, for å spille fotball, for å lære. De ble offer for en ondskap vi aldri kunne sett for oss. 
 
Det var ikke et mareritt. Det var virkelighet. 
Da lyden av skudd og så sirener stilnet, stod vi igjen. 
Sjokkerte, redde og fulle av sorg. Vi visste ikke hva fremtiden ville bringe. Vi måtte gå en vei ingen før har gått. 
Og på en måte som har imponert meg, men også en hel verden, har dere blitt ansiktene på ungdom som opplevde terror og tok ansvaret for å fortsette å gå, for å hedre de vi mistet og kjempe videre for det vi tror på. 
 
Kjære AUFere. Kjære, fine ungdommer. Jeg er så lei meg for at dette skjedde oss. 
 
Jeg er så lei meg for at dere måtte gå gjennom dette. Ingen av oss var bygget for å møte en slik ondskap. 
 
Ikke dere. Ikke jeg. Likevel er vi her i dag. Tilbake på Utøya, et år etter. Vi tar viktige skritt videre i våre liv. Vi går i ujevnt tempo. Noen ganger faller vi bakover. Men vi går. Vi hjelper hverandre. Og vi er her i dag. Og dere skal vite at jeg er ufattelig stolt av dere. 
 
Jeg vil takke dere. For motet. For troen på at politikk nytter. For verdigheten. Dere har grått, trøstet og satt ord på det vonde. Men dere har også smilt og vist at dere har humøret og livsgnisten i behold. Det er også å hedre vennene våre som ikke sitter sammen med oss i bakken i dag. For ingen av dem ville ønsket at dere ga opp. 
 
Samtidig vil jeg si: det er lov å være sint. Det er lov ikke å få toppkarakter på matteprøven. Det er lov å være sliten. Vi er bare mennesker, som alle andre. 
 
Det siste året har jeg møtt dere over hele Norge. 
 
Noen av dere var på Utøya i fjor, andre er nye fjes. Alle er dere beviset på terroristens nederlag. Tusenvis av ungdommer, fra Lindesnes i Sør til Svalbard i nord viderefører engasjementet til de vi mistet. Dere kjemper for rettferdighet, mangfold og likeverd. Dere er det klareste svaret på terroren. 
Vi ble angrepet blant annet fordi vi støtter det flerkulturelle samfunnet. Fordi vi elsker mangfoldet. Han klarte ikke å ta det fra oss. 
 
Fortsatt er vi urokkelige i troen på et samfunn hvor vi respekterer hverandre uavhengig av bakgrunn, tro og hudfarge. Vi elsker mangfoldet like sterkt i dag. Ingen kan skremme AUF bort fra våre standpunkt. 
 
Kjære dere. 
 
Vi mistet 69 uerstattelige venner her på Utøya. Ungdommer som opplevde sommeridyll. Voksne som skapte trygghet. I dag skal vi tenke på alt de var. På det vi opplevde sammen. 
 
Jeg tenker ofte på historiene de skapte her på øya før ondskapen tok dem fra oss. 
 
Hun som skrev navnet til en gutt inn i døra på låven. 
 
Han som spanderte en hamburger på meg i nattkafeen kvelden før for å slå av en prat. 
 
Han som ble så glad for at han fikk holde innlegg til Gro og satt oppe hele natta for å øve. 
 
Hun som lånte bort gummistøvlene til sitt største forbilde. 
 
Det finnes 69 slike fortellinger. Om mennesker som var med på å gjøre Utøya til alt det Utøya er. Vi mistet en del av oss den dagen. Det kan vi aldri få tilbake. Vi savner dere. Vi skal gjøre det vi kan for å hedre dere. 
 
Kjære alle etterlatte. Kjære foreldre, barn, søsken, kjærester og familie til dem vi mistet. Det savnet dere føler, den sorgen dere bærer, er umulig for oss å fatte. Jeg vil dere skal vite at vi tenker på dere. Hver eneste dag. Vi var også så heldige å få bli kjent med dem. Men dere var mamma og pappa. Datter og sønn. Søster og bror. Dere var de aller nærmeste. Ingen bærer sorger tyngre enn dere. Men jeg håper dere finner trøst i å vite at vi er mange som savner. Deres aller kjæreste betydde mye for mange. 
 
Kjære AUFere. 
 
Vi er tilbake i bakken der vi satt med våre venner for et år siden. 
 
I dag så minnes vi dem. 
 
I morgen kjemper vi videre for det de trodde på. 
 
Det er ufattelig vondt at de ikke er her med oss. 
 
Men ingen som er blitt elsket, forsvinner. 
 
Han tok noen av de vakreste rosene våre. Men han kan ikke stanse våren.