Martin Tranmæl
Samling på klasekampens grunn er samling til venstre
Arbeidernes Faglige Landsorganisasjons kongress, Debatt om stillingen til de politiske partier
Folkets Hus, Oslo, 7. desember 1927
Kilde: Protokolll over forhandlingene ved Arbeidernes faglige Landsorganisasjons 12. ordinære kongress. Oslo 1927, s. 262-263.

Jeg skal ikke holde nogen agitatorisk tale. Det er ikke nødvendig for Det norske Arbeiderparti. Partiets virksomhet taler for sig selv. Om klassesamlingens nødvendigheter det ikke delte meninger. Den tvang sig frem fordi det var så sterkt behov for den. For fagorganisasjonen måttte grunnlaget være gitt. Fagorganisasjonen er en enhet og den anerkjenner ikke de som bryter ut. Fagbevegelsens interesser krever at alle samler sig på klassesolidarittens grunnlag. Den kan ikke være på å flise op den politiske bevegelse. Den politiske samling måtte derfor skje på et enhetlig grunnag, og det er det som er opnådd. Man kaller dette for en socialdemokratisk samling. Enhver samling på klassekampens grunn er en samling til venstre og kan ikke være noget annet. Splittelse svekker arbeiderne og driver dem til høire, inn på reformismen og til slutt på borgerfredslinjen. Intet er så skadelig for den revolusjonære innstillingen hos arbeiderne so splittelse. Skulde vi få en enhetlig samling i stand på det politiske område så måtte vi - liksom fagkongressen - foreløpig stille oss utenfor de stridende internasjonaler. Man skal ta hatten av for den internasjonale følelse blandt arbeiderne. Men dette er en realitet: Her var det ikke bare om å gjøre å samle arbeiderne, men også å øke deres kraft. Vi må også få i stand internasjonal samling. Innbydelsen til å delta i samlingen gikk ut til samtlige partier, men kommunistpartiet satte sig selv utenfor samlingen, fordi det ikke vilde anerkjenne den organisasjonsform som også er fagbevegelsens. Mange av kommunistpartiets beste folk blev dog med. Labour Party er en kunstig organisasjonsform og uten tradisjon hos oss. Og jeg forstår ikke hvordan fagforeningsfolk kan låne sine navn til reklame for det såkalte Arbeiderklassens Samlingsparti, som blev startet for å fortsette splittelsesarbeidet. De lykkedes dog ikke. Samlingskongressen i Logen er en av de største begivenheter i norsk arbeiderbevegelses historie. Vi har sett hvordan det har forløpt siden. Fremstøtet ved valget måtte glede alle arbeidere. Nu er det begynt å gå fremover igjen. Det er vel ikke nogen penger som har vært bedre anvendt enn de 100 000 kroner som fagorganisasjonen ydet. Med dem drev vi høire og venstre tilbake. Hvorfor har vi streikebryteriet? Naturligvis på grunn av nedgangstiden, men dessuten også på grunn av at vi har svekket oss gjennem splittelsen. Vi stod i borgerkrigen i flere år. Partiforeningene syknet hen fordi vi konsentrerte oss om det innadvendte arbeide. Nu har vi ved samlingen vendt arbeidet utad igjen og fått tusener i tale. Her er det vi møter bonmdepartiets agitasjon. Skal vi få organisert landarbeiderne, bønderne og fiskerne, så må vi føre politisk virksomhet. Derfor er bevilgningen av de 100 000 kroner en handling som fortjener anerkjennelse av kongressen som den har vunnet anerkjennelse av arbeiderne rundt om i landet. De to organisasjoner som er skapt på fellesskapets grunn må holde sammen og gå videre mot det felles mål. Reaksjonene herjer i alle land og klassekampene skjerpes, men man skal være klar over at det er umulig å føre en seierrik klassekamp uten splittelse. Vedet målbevisst arbeide i fellesskap skal vi overvinne vanskelighetene og nå frem til nye virkelige fremstøt. Det vil vekke en tilsvarende begeistring utover det hele land som samlingskongressen og valget vakte, om fagkongressen nu konfirmerer de viktige beslutninger som er fattet i dette spørsmål.