Haakon 7
Norge kjemper videre
Tale over amerikanske radiostasjoner
9. april 1942
Kilde: W. P. Sommerfeldt (red.): Hans Majestet Kong Haakon VII Taler 1905-1946. Oslo, 1947, s. 50-53.

Overfallet på Norge den 9. april for 2 år siden var den største overraskelse under krigen - både for Vestmaktene i Europa og for oss selv. De fleste nordmenn hadde håpet at det skulle være mulig å holde landet utenfor krigen på samme måten som under forrige verdenskrig i 1914-18.

Tyskerne utnyttet fullt ut overraskelsesmomentet og gjorde landgang samtidig på alle viktige punkter av vår lange kyst. Og da Norge, etter en to måneder lang heltemodig kamp mot en til lands, til sjøs og i luften helt overlegen fiende, var hærtatt av tyskerne, hadde statsstyrelsen bare to ting å velge mellom: enten underkastelse under den tyske overfallsmann, eller å reise fra landet for å fortsette kampen utenfor landets grenser. Vi valte det siste - og i virkeligheten det eneste valg for en frihetselskende nasjon. Norge kjemper videre. Norge er fremdeles i krig med Tyskland og vil fortsette å være det, inntil friheten er vunnet igjen.

Det sier seg selv at vår fortsatte kamp må være et ledd i de alliertes felles krigsførsel. Og vår store handelsflåte gjør oss til et betydelig ledd i dette samarbeid.

Da Norge kom med i den nå pågående krig, hadde vi en handelsflåte av særdeles høy kvalitet både hva besetning, ledelse og materiell angår, og etter at den norske regjering 22. april 1940 hadde rekvisisjonert alle de norske skip som befant seg utenfor fiendtlig eller okkupert område, og The Norwegian Shipping an Trade Mission var opprettet i London, ble det etterhånden stilt mer og mer tonnasje til disposisjon for krigsførselen.

Jeg vil i denne forbindelse understreke at ikke ett skip, ikke ett skipsmannskap unnlot straks å etterkomme Regjeringens ordre om å gå til nærmeste alliert havn, og da jeg og Regjeringen i juni 1940 kom til England, hadde vi omkring tusen av verdens beste skip på tilsammen ca. 4 millioner tonn og 30 000 til 35 000 sjømenn og hvalfangere til å fortsette kampen og til å hjelpe de allierte til å vinne krigen.

Det er opplyst fra britisk hold at omkring 40 prosent av all olje som kommer til Storbritannia, og omkring 20 prosent av alle matvarer og andre nødvendige ting fraktes i norske skip. Den norske handelsflåte seiler fremdeles på alle hav, og er derfor en viktig krigsfaktor. Fra særlig sakkyndig britisk hold er det da også nylig fremholdt at man uten overdrivelse kan si, at Norges innsats har vært og er uunnværlig.

I dag er omtrent 3,5 millioner tonn d.w. enten direkte befraktet for War Transport eller beskjeftiget ved norske linjer som trafikerer allierte land. Og siden den tyske invasjon av Norge til utgangen av 1941 har vi mistet omkring 200 skip med en samlet tonnasje av 1,3 millioner d.w. og i samme tidsrom tapt omkring 1300 mann.

Det ble Regjeringens oppgave så snart vi var kommet hit til England å bygge opp et vidt forgrenet apparat som ikke bare administrerer det frie Norge, men som også aktivt deltar i selve krigsførselen mot vår felles fiende.

Tvungen verneplikt for norske borgere i utlandet er innført, og allerede mens kampene pågikk i Norge, ble de første skritt tatt til å reise en ny norsk hær i Storbritannia.

Våre flygere utdannes - som dere vet - i en egen treningsleir i Toronto, og vår krigsflåte utgjør en verdifull tilvekst til de allierte sjøstridskrefter.

Både våre sjøfolk og flygere og avdelinger av hæren deltar i de alliertes operasjoner med fighting spirit.

Felles for alle er viljen til å vinne vårt land tilbake, og den norske ungdom - menn og kvinner - våger livet for å komme ut av Norge og slutte seg til sine kjempende landsmenn.

Da gjenerobringen av Norge krever et intimt samspill mellom vår hær, vår flåte og våre flystyrker og med de allierte styrker, er det etter at de enkelte grener er utbygget, for noen måneder siden utnevnt en C-in-C for alle norske væpnede styrker. Dermed er etablert den enhet i ledelsen som skal koordinere kreftene innen de forskjellige forsvarsgrener, slik at samspillet og slagkraften blir den størst mulige.

Det sier seg selv at også den sivile administrasjon har hatt og fortsatt vil ha mange og vanskelige oppgaver å løse.

Både krigen i seg selv og våre store skipsfartsinteresser har ført til at en rekke av Norges legasjoner og konsulære stasjoner har måttet bli styrket.

Krigen har også nødvendiggjort oppbyggingen av en egen organisasjon for opplysning, propaganda og informasjon.

Nazistenes nedbrytingsarbeid skaper sosiale problemer som administrasjonen må løse.  
Jeg nevner videre våre tapre sjømanns velferd og utdannelse. Det er satt i gang maskinistskoler, styrmannsskoler og radioskoler.

Forsyninger til Norge - når landet er fritt - og tilveiebringelse av ny tonnasje til erstatning for den tapte, er andre oppgaver administrasjonen arbeider med.

Forsyningsplanen går i store trekk ut på å skaffe varer til veie for øyeblikkelig skipning så snart forholdene tillater det - så vel matvarer som råstoffer og hjelpestoffer, først og fremst for nærings- og bekledningsindustrien.

Og det frie Norge deltar selvsagt i det interallierte arbeid som er etablert med henblikk på forsyningene til de forskjellige okkuperte land.

Med hensyn til opprydningen i Norge når krigen er slutt, er det allerede gjort et betydelig arbeid. Enn videre må gjenreisningen av Norges pengevesen og av våre finanser og hele vår økonomiske orientering omhyggelig planlegges.

Den amerikanske nasjon vet hvilken strålende holdning befolkningen i Norge under nazityranniet har inntatt.

Dere har sikkert alle hørt om Norges høyesteretts modige protest mot krenkelsen av våre rettsprinsipper, om biskopenes og hele geistlighetens og den norske lærerstands mandige opptreden og om de mange organisasjoners faste og nasjonale holdning.

Stolt og modig kjemper de hjemme en våpenløs kamp for å verge Norges sjel.

På alle fronter, både åndelig og materielt, viser nordmennene at Norge aldri vil overgi seg.

Det står store makter mot oss, men vi har enda mektigere makter med oss, og Norge er stolt over å kunne kjempe sammen med U. S. A. og våre andre allierte for frihet og rett.

Sterke bånd har alltid knyttet U. S. A. og Norge sammen, og vennskapet mellom våre to land har jeg sett mange beviser på, også i disse krigsårene.

President Roosevelts store interesse for Norges sak har fått det smukkeste utslag i Presidentens personlige velvilje overfor min svigerdatter og barnebarn.

Norge er glad og takknemlig for å ha sterke og gode venner i verden, som kjemper for samme sak, og som vi stoler på vil sette alt inn på at også Norge skal gjenvinne sin fulle frihet.