Olav 5
Nyttårstale
NRK radio og fjernsyn, 31. desember 1986
Kilde: www.kongehuset.no

Kjære landsmenn,

Rundt regnet fødes det 49.000 barn i Norge hvert år. Det nøyaktige tall for 1986 vet vi først når vi får med de aller nyeste som kommer til verden i årets siste timer. Jeg gratulerer - og ønsker alle disse unge statsborgere velkommen! Av erfaring med våre egne barn vet de fleste av oss at de tas imot med spenning og begeistring.

Derfor forstår jeg inderlig godt de fortvilte par som forgjeves har sett frem til å oppleve denne høyst naturlige glede og lykke. Medisinsk forskning har nå muliggjort oppfyllelse av deres Ønske. Men selv om det ikke er grunn til å betvile legestandens etiske ansvarsfølelse, er det kanskje en fordel at holdninger i samfunnet til en viss grad bremser utviklingen på et så følsomt område. Jeg håper tiden vil vise hvordan dette kompliserte problem best kan håndteres på en korrekt og skånsom måte.

Opphavet til disse betraktninger er mine tanker på denne årstid om den barnefødsel som står sentralt i vår tro. Andre trossamfunn har sine store dager, men for oss kristne har julen alltid vært den største av alle høytider. Faren er at vi kan glemme hva det hele dreier seg om, midt oppe i gavedryss og hjemmekos. I dag er en jul uten julepynt og julemat på tradisjonelt vis nesten utenkelig. Julestemningen er dog bare en ramme. Det er innholdet som teller.

I året som er gått har vi opplevet en svekkelse av vår nasjonaløkonomi på grunn av det sterke prisfall i det internasjonale oljemarked. Samtidig er kostnadsøkningen i ferd med å gjøre det vanskelig for store deler av næringslivet i fastlands-Norge, og dette berører vel de fleste av oss. Situasjonen er alvorlig for såvel næringslivets organer som for arbeidstakerne. Det er likevel mitt håp at det gjennom samarbeid skal vise seg mulig å finne løsninger som fremmer nyskapning og vekst.

Norsk skipsfart har også problemer, men næringen har befunnet seg i bølgedaler tidligere og har likevel maktet å omstille seg til nye forhold. Skal et norsk maritimt miljø fortsatt kunne eksistere, må vi imidlertid også ha norske sjømenn med deres spesielle kompetanse til å bidra til beste for norsk økonomi.

Midt i all dysterheten er det likevel viktig å bevare optimismen og tro på fremtiden. Vi befinner oss tross alt fortsatt i en privilegert del av verden.

Før året er omme, vil jeg gjerne nevne høstens store innsamlingsaksjon, som denne gang ble viet arbeidet til Kirkens Nødhjelp. Det er opplyst at midlene skal investeres både i katastrofehjelp og i langsiktig hjelpearbeid. Disse fremtidsrettede prosjekter er helt nødvendige, hvis verden noen gang skal komme i balanse.

Balanse i verden er likeledes umulig uten tillit mellom nasjonene, som igjen er en betingelse for et vellykket resultat i Sikkerhetskonferansens forhandlinger. I løpet av de siste tolv måneder har det tydelig vist seg hvor ømtålig det sikkerhetspolitiske saksfelt egentlig er. Det er godt å kunne konstatere at dialogen fortsetter og dermed gir grunn til forsiktig optimisme.

Vi lever nå med en annen trussel som skaper usikkerhet hos mange. Kampen mot utbredelsen av AIDS reiser en mengde vanskelige spørsmål, og det er klart at epidemien er et alvorlig voksende helseproblem. Myndighetene har bestemt at det viktigste, ved siden av den medisinske innsats, er saklig informasjon, både for å begrense spredningen og for å unngå irrasjonell frykt.

Betydningen av rask og saklig informasjon kom også tydelig frem etter ulykken i Tsjernobyl. I fremtiden vil bedre internasjonale forskrifter og nasjonal beredskap forhåpentlig kunne hindre lignende katastrofer, eller i hvert fall redusere deres omfang og skadevirkning.

Her hjemme ble vi sist vinter rammet av en tragedie som ingen vil glemme. Under øvelse for å trene seg selv og avdelingen, omkom seksten soldater og befal tilhørende Brigaden i Nord-Norge. Som tidligere generasjoner har kjempet for vårt land, gjorde også disse unge mennesker sin plikt for å trygge Norges frihet. Deres liv ble revet bort i kamp mot naturkreftene mens de arbeidet med å finne en sikker vei for dem som skulle følge etter. En ulykke som denne ryster hele vårt samfunn, og atter engang vil jeg overfor de nærmeste pårørende uttrykke min dype og inderlige medfølelse i deres store sorg.

Så tilslutt vil jeg gjerne sende mine hilsener til alle landsmenn hjemme og ute, og særlig til våre sjøfolk og våre væpnede styrker i Norge og i FNs fredsbevarende tjeneste og til folket på Svalbard og Jan Mayen. Samtidig sender jeg en varm hilsen og mine beste ønsker for det nye året til våre krigsinvalider og til enhver som denne nyttårsaften ser tilbake på et tungt år.

Før vi om noen timer går sammen over i 1987, vil jeg gjerne sitere Nobelprisvinneren, Eli Wiesel: "Like så mye som mennesket ikke kan leve uten drømmer, kan det ikke leve uten håp. Dersom drømmen gjenspeiler fortiden, tilkaller håpet fremtiden".

Godt Nytt År!