Raymond Johansen
Sammen skal vi ta Norge videre!
LO Stats kartellkonferanse
Gol, 14. november 2012
Kilde: www.arbeiderpartiet.no

Tusen takk for invitasjonen.

La meg først få gi litt ros til LO Stat for å ha etablert Kartellkonferanse.

Den har blitt en av de viktigste faglig-politiske arenaene i Norge.

Det er her vi møtes og diskuterer de store spørsmålene.

De lange linjene.

De krevende sakene.

I salen.

Over kaffekoppen.

Og i kveld på det etter hvert så berømte julebordet.

Men ikke like mye i badstua som før.

Samspillet mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen er sterkt og langt.

Arbeiderpartiet er et ektefødt barn av fagbevegelsen.

Det var 19 fagforeninger som etablerte oss for 125 år siden.

Og siden har vi holdt sammen.

Vi har felles mål om å sikre folk arbeid.

Og vi har lykkes.

I dag har Norge den laveste ledighet i Europa.

Aldri før er flere sysselsatt her til lands.

Aldri har flere hatt en jobb å gå til og en lønn å leve av.

Vi har felles mål om å sikre arbeidstakernes rettigheter.

Olof Palme sa en gang til den svenske LO-lederen Stig Malm:

"Så lenge motsetningene gjelder takt eller nivå på forandring i politikken er det ingen fare, men om vi skulle ha ulike mål er det vesentlig mer alvorlig".

Vi skal ha respekt for at vi ikke alltid er enig om virkemidlene.

Men vi må unngå å mistenkeliggjøre hverandres mål.

Vi står sammen om målene.

Vi har felles mål om å føre en helhetlig politikk.

Vi er opptatt av å skape for å ha noe å dele.

I Norge går det en linje fra gjennombygging etter krigen til Yngve Hågensens

solidaritetsalternativ og troen på en "kollektiv fornuft".

Fagbevegelsen i Norge har fått innflytelse, tatt ansvar.

#

Fagbevegelsen var avgjørende for vår felles valgseier i 2005 og i 2009.

Vi er også avhengig av fagbevegelsen for å vinne på nytt neste år.

Å fagbevegelsen er avhengig av oss for å sikre en politikk hvor de har gjennomslag.

Å vinne valget er ikke et mål i seg selv.

Men en valgseier er nødvendig for å fortsette det arbeidet vi har startet.

For full sysselsetting.

For arbeidstakernes rettigheter.

Mot sosial dumping.

For utbygging av folks velferd.

For en bedre utdanning, et bedre helsetilbud og en enda bedre eldreomsorg.

I 2005 lovet vi å ta Norge i en ny retning - det gjorde vi.

Mange oppgaver er løst, men vi er på ingen måte i mål.

Sammen skal vi ta Norge videre.

For vi er ett lag.

De rødgrønne, fagbevegelsen, de frivillige og kulturen.

Vi skal minne hverandre om hva vi har fått til.

Men vi må aldri lene oss tilbake.

Vi vinner aldri på det vi har gjort.

Vi vinner bare hvis vi blir trodd på det vi sier vi skal gjøre.

Derfor må vi være tydelige på: 
- Hva vi vil gjøre? 
- Hvordan vi vil gjøre det? 
- Med hvem vi skal gjøre det?

Det er vår oppgave å vise velgerne hvilken retning vi har tatt landet og hva alternativet er?

Det er vår oppgave å peke på de utfordringene og skjevhetene, at vi har de beste løsningene og er det beste laget til å løse dem.

#

En av de oppgavene vi tar på største alvor, angår mange av dere som er organisert under LO Stat.

Det er hvordan vi styrer forvaltningen vår - og med det - velferden vår.

Forvaltningen i kommune og staten er selvsagt først og fremst til for innbyggerne, samtidig som de har et stort arbeidsgiveransvar.

Fagbevegelsen har bidratt til å peke på at noe av det vi sett er en utvikling som jeg er usikker på om var tilsikta.

Vi lever i et samfunn som på sitt beste er prega av frihet, samhold og tillit.

Tillit og samhold bidrar til sterke fellesskap.

Tillit og samhold mellom mennesker er avgjørende for kvaliteten i våre liv.

Tillit og samhold er viktige kjennetegn ved den norske samfunnsmodellen.

Kjennetegn vi verdsetter høyt.

Et godt eksempel er den høye skattemoralen vi har her i Norge.

Vi betaler skatt fordi vi ser på samfunnet som et spleiselag.

Og fordi vi ser at vi får noe tilbake.

Vi har tillit til at pengene våre brukes til det beste for fellesskapet.

Det er grunnleggende for den høye oppslutningen om å betale skatt.

Så sterk er tilliten at vi tar det som en selvfølge.

Det skal vi være varsomme med - det er slett ingen selvfølge.

Vi skal ikke reise langt utenfor Norges grenser før skattemoralen går betydelig ned.

I mange land i Europa mangler folk tillit til sine egne myndigheter.

Tilliten er tynnslitt og samholdet trer kun fram hvis samfunnet settes på store prøver.

For oss er tillit og samhold selve samfunnslimet.

Tilliten som gjør at du sender unga dine i barnehagen.

Setter penga dine i banken.

Det er jo dette samfunnslimet som har gått i oppløsning i Hellas.

Folk stoler ikke lenger på banken.

De tar ut penga sine.

Næringslivet stoler ikke på folk.

Og folk stoler ikke på politikerne.

Høy tillit er den viktigste forklaringen på at vi kan ha så omfattende velferdstjenester som vi har her til lands.

Det er et spørsmål om man kan tenke seg den norske velferdsmodellen i land med lav tillit.

Hvis det mangler tillit mellom folk, eller mellom folk og myndigheter, så vil man også være mer skeptisk til å dele egne penger med andre.

Viljen til å betale skatt til fellesskapet synker hvis du ikke har tillit til dem som forvalter pengene du betaler inn.

Vårt system er basert på en kollektiv tro på at pengene brukes til fellesskapets beste.

At de som trenger støtte og hjelp får det.

Gjensidig tillit gjør at vi stoler på folk.

At de fleste ønsker å bidra.

At de som forvalter gjør det etter beste evne.

At folk ikke misbruker systemet eller snylter på det.

I Norge har vi:

En høy skattemoral - som er et uttrykk for vår tro på at samfunnet er et spleiselag 
En sterk offentlig sektor - fordi vi har tro på at de store oppgavene løses best i felleskap 
Et organisert arbeidsliv - fordi vi ønsker at alle skal bidra og ha medbestemmelse over sin egen hverdag.

I alle de tre bærebjelkene av den norske modellen står tillit og samhold helt sentralt.

I arbeidslivet, i økonomien og i velferden.

Det er legitimt å spørre om disse prinsippene også styrer vår forvaltning?

Fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag har det skjedd store endringer i norsk forvaltning.

Mange har vært både nødvendige og viktige.

I 1991 hadde vi 829 statlige forvaltningsorgan.

I dag har vi 241.

Mer enn to av tre forvaltningsorgan er borte eller slått sammen på 20 år.

Samtidig har nye prinsipper for ledelse, styring og kontroll fått fotfeste.

Flere steder har også vesentlige markedsprinsipper har fått innpass i offentlig forvaltning.

Noen har gitt denne utviklingen fellesbenevnelsen "New Public Managment" - NPM, selv om den slettes ikke er så ny lenger.

NPM var mer tidstypisk 10-15 år tilbake i tid, og bør ikke være veiledende for hvordan vi tenker i dag rundt organisering av norsk forvaltning.

Hvor kommer det fra?

Lå det en plan bak, eller har det bare skjedd?

Hva har det ført til?

Og hva står på spill?

Kanskje har vi ikke vært kritisk nok i valg av virkemidler?

Vi ønsket en mer effektiv, billigere, mer fleksibel og bedre forvaltning.

Og i troen på at markedsprinsipper skulle gi oss nettopp det -

Så slapp vi markedet inn i forvaltningen.

Ville vekk fra beskyldninger om korrupsjon og ineffektivitet som følge av at det offentlige bestilte jobber til seg sjøl.

Men hadde vi tenkt godt nok igjennom hvor vi ønsket å bruke markedsprinsipper, og hvor det ikke var hensiktsmessig?

Konkurranseutsetting og delvis privatisering har noen steder virket godt og etter hensikten.

Omstillingen av Televerket til Telenor var opplagt både nødvendig og riktig.

Statoil er et annet eksempel.

Det har gitt milliarder ekstra i statskassa.

Men andre steder har forsøket på å innføre markedsprinsipper gjort forvaltningen dyrere, dårligere og mer fragmentert.

Vi må også tåle en debatt om omstillingen av NSB har svart til hensikten?

I hvilken grad har oppsplittinga gitt oss mer, billigere og bedre jernbane?

Eller er det slik at NSB nå dytter kostnader over på Jernbaneverket?

Hva tjener i så fall fellesskapet på det?

Hvis de er gjensidig avhengig av hverandre og har samme eier - staten?

Mest alvorlige er det allikevel hvis Adam Smith og hans "usynlige hånd" tar overhånd.

Når målstyring, incentiver og kontroll skaper frykt og splittelse blant ansatte.

Hemmer de ansattes evne til å se seg selv og sine arbeidsoppgaver som en del av en helhet.

Hemmer deres evne til å ta initiativ på egen hånd.

Til å løse oppgaver på en pragmatisk måte.

Den evige frykten for å gjøre feil.

Mest alvorlig er det når de gode intensjonene bak markedsstyringen fører til at tillit og samhold blir truet.

Vi er stolt av å ha en skandinavisk samfunnsmodell hvor "tillit" er et av grunnprinsippene.

Samtidig kan det se ut som om vi har akseptert at anglosaksisk ideer om rettsliggjøring, incentiver og kontroll har tatt styring i store deler av vår egen forvaltning.

En gjennomgang NTL nylig har gjort viser at et fellestrekk ved mange av de såkalte NPM-reformene er en vektlegging av:

- Måling 
- Incentiver 
- Konkurranse 
- Rapportering 
- Evaluering 
- Revisjon 
- og kontroll

Vi erkjenner at vi har en vei å gå.

Også når vi velger å ikke konkurranseutsette eller privatisere.

Det må vi også diskutere.

Jeg er opptatt av at vi skal ha en politisk styring som også er basert på verdier og fellesskapets ideer om tillit og samhold.

Tilhengerne av reformer i offentlig sektor hevdet at mer markedsstyring ville gi

større fleksibilitet, mindre regulering og en mer effektiv forvaltning.

Paradokset er at det mange steder har ført til mer detaljstyring, mer kontroll og økt byråkrati - mindre initiativer.

Jeg har ingen allergi mot markedsprinsipper, mot anbudsprosesser, mot private løsninger eller omstilling - der det er hensiktsmessig.

Men først og fremst har jeg stor tillit til at de som jobber et sted selv vet hvor skoen trykker.

At de selv ønsker at tilbudet skal være best mulig for dem de skal betjene.

At de selv ønsker å drive både effektivt og innenfor vedtatte budsjetter.

Det har jeg stor tillit til.

At hvis folk får tillit, så tar de ansvar og bruker sine evner og kunnskap til beste for den jobben de skal gjøre.

Og at de ikke må kontrolleres opp og ned i mente.

Jeg tror vi trenger en diskusjon om hvor vi mener markedsprinsipper kan bidra positivt, og hvor de ikke har noe å gjøre i offentlig forvaltning.

Vi må se hvor markedsprinsipper er hensiktsmessig, og hvor de primært fører til mer kontroll og mer administrasjon.

Det finnes for mange eksempler på at markedet ikke lenger er en tjener, men selv har blitt herre i statens hus.

Dagens Næringsliv hadde for noen uker siden 11 sider om temaet under tittelen:

"Hvor mange offentlig ansatte trengs for å skifte en lyspære?"

Eksempelet var henta fra Forsvarsbygg og svaret var 7.

Når sant skal sies sto eksempelet først gang omtalt i NTLs rapport fra juni i år, men det gjør det ikke mindre grelt av den grunn.

7 personer for å skifte ei lyspære!

Det er klart noe er riv ruskende galt.

Mange synes nok dette er en morsom historie.

Den viser hvor galt det kan gå.

Og det finnes sikkert flere.

Hensikten med å trekke fram noen eksempler er ikke å gjøre forvaltninga til latter.

Snarere tvert i mot.

De ansatte og deres tillitsvalgte er som regel de første som sier fra når noe løper løpsk.

I 2006 ble Departementenes Servicesenter (DSS) oppretta.

DSS betjener 13 departementer.

Det er oppretta et internmarked i regjeringskvartalet hvor DSS, i følge de tillitsvalgte, bruker betydelige ressurser på internfakturering og administrasjon mellom departementene.

Intensjonen er god.

Et av formålene var økt bevissthet rundt bruken av fellestjenestene og kostnadene de medfører.

Men så tok det overhånd.

Man begynte å lete etter flere områder hvor markedsprinsippene kunne brukes.

Også der det egentlig ikke fantes noe marked.

Så da lagde man et marked.

I en periode ble departementene fakturert for bruk av møterom i fellesarealene.

Man så på møterommene som en vare, og brukerne av den som kunder.

Konsekvensen var at bruken av møterommene gikk ned.

Folk holdt heller møter på kontorene sine.

Det ble for mye internadministrasjon med bestilling og fakturering.

Nå er ordningen avvikla.

Det finnes dessverre alt for mange eksempler på: 
- Målhierarkier hvor deltaljstyringen har tatt overhånd. 
- På incentiver som har satt ledere, ansatte eller avdelinger opp mot hverandre. 
- På etablering av kunstige markeder som kun fører til mer byråkrati og kontroll.

Jeg er ikke alene om mine bekymringer.

Fornynings- og administrasjonsminister Rigmor Aaserud er svært opptatt av disse spørsmålene.

Mye er allerede gjort.

På flere områder har regjeringa allerede reversert NPM-prosesser som var i gangsatt da vi tok over i 2005.

Regjeringa har: 
- Sagt nei til at private skal føre regnskap for offentlige etater 
- Sagt nei til offentlig/privat samarbeid, såkalte OPSer, i veiprosjekter 
- Stoppet konkurranseutsettingen av jernbaneverket 
- Reversert endringene i tjenestemannsloven 
- Stoppet konkurranseutsetting av støttefunksjoner i Skattedirektoratet 
- Gjort om AS Statskonsult til den statlige forvaltningsenheten DIFI.

Men vi er ikke i mål.

Vi må gjøre mer.

#

I år passerte Norges befolkning 5 millioner innbyggere.

I 2029 er vi 6 millioner her til lands.

Det er den største veksten noen sinne.

Den siste millionen innbyggere vil komme dobbelt så raskt som den forrige.

Samtidig skjer det store endringer i befolkningens sammensetning.

En positiv konsekvens av bedre helse, ernæring og velferd er at vi blir stadig eldre.

Men det har også sine utfordringer.

I 1970 var det 5 yrkesaktive per pensjonist.

I 2060 vil det være 2,5.

På under et århundre er andelen yrkesaktive per pensjonist halvert.

Dette vil medføre store utfordringer også for offentlig sektor.

Ikke minst å planlegge og gjennomføre en politikk som tar høyde for denne utviklinga.

Det krever at vi ser på hvem som skal løse oppgavene.

Hvordan det skal skje.

Og hvordan det skal finansieres.

I den sammenheng vil belastningen på, og kravene til, alle deler av offentlig sektor øke ytterligere.

Skal offentlig sektor henge med, kan vi ikke tillate at ressurser brukes på unødig byråkrati.

Vi kan ikke tillate at ressursinnsats vris fra det som det som vanskelig kan måles, til det som lett kan måles med tellekanter.

At vi har mål- og resultatsystemer som krever mer i oppfølging enn det gir i gevinst.

En oppsplitting og spesialisering som gjør at de ansatte mister initiativ og helhetsperspektiv.

Kontroll kan aldri erstatte tillit.

#

Signalbyggene vi lar vokse fram sier noe om vår tid.

Folketeaterbygninga på Youngstorget, Regjeringskvartalet, Deichmanske bibliotek.

Symboler på verdier og makt.

I Bjørvika vokser det nå fram en ny rekke med bygg - barcode.

Barcode, eller strekkode som det heter på norsk, sier noe om vår tid.

(strekkoden du trekker foran kassapparatet og hører penga klirre).

Strekkoden i Bjørvikas huser DNB, KLP, Finansforbundet, Deloitte og

PriceWaterhouseCoopers, med Ernst&Young i bakgrunnen.

Ikke ett ondt ord om Deloitte, PWC eller Ernst&Young.

Men de er unektelig nye herrer av sin tid.

Og tjener et stadig større marked.

Jeg synes det betegnende på tida vi lever i, når ei 15 år gammel jente sier til meg at hun vil bli revisor når hun blir stor.

Veksten i revisjons- og advokatbransjen er et synlig bevis på en ny maktfaktor som har vokst fram i Norge.

En maktfaktor som lever av kontroll og revisjon.

Oppgaven deres er å redusere risikoen ned mot 0.

Offentlig forvaltning er en av de store kundene.

Byråkratiet vil forsikre seg om at det sitter igjen med minst mulig risiko.

Politikerne har abdisert.

Og forvaltningen har "outsorca" risikoen til konsulenter - de er jo risikofrie.

Store byggeprosjekter er pålagt løpende ekstern kvalitetskontroll som koster millioner av kroner.

Og når prosjektet er ferdig blir det enda vanskeligere ved at kontrollørene skal kontrollere seg sjøl.

Var det slik vi ønsket det skulle være?

Eller er revisjon og kontroll i ferd med å ta overhånd?

Hvis det fører til at initiativ og ansvar forsvinner.

At ingen av oss lenger ser helheten.

At ingen av oss føler ansvar, men vi sender "problemet" videre for å sikre at vi selv ikke gjør feil.

Når vi som ansatte blir mest redd for å gjøre feil eller havne i medias søkelys.

Hvor blir det av vår ansvarsfølelse da?

Hva gjør det med vår tillit?

Er konkurranseutsetting nødvendigvis den beste måten å forvalte fellesskapets goder på?

Ja, noen ganger!

Men ikke som et prinsipp.

Dette handler i bunn og grunn om retning.

Hvilken samfunnsretning vi ønsker.

Hvilke verdier vi vil skal styre.

#

Men det er på ingen måte for seint.

Mye går godt, og mange problemer er allerede tatt tak i.

La det ikke være noen tvil:

Norsk offentlig sektor viser omstillingsevne og er moderne.

Folk som har jobbet i utlandet vet det spesielt godt.

En kollega som har jobbet med amerikansk offentlig forvaltning sier at Norge ligger lysår foran USA.

Vår forvaltning viser omstillingsevne.

Den endrer seg i takt med folks behov.

Barnehagereformen er et godt eksempel på det.

Altinn er et annet.

Men vi må ikke stoppe opp.

Vi må hele tiden bli bedre.

Stille spørsmål ved om måten vi løser oppgavene på er fornuftige.

Vi vil ha et tillitsbasert system.

Da må vi tørre å stille spørsmål ved om flere mål, incentiver, kontroll og revisjon gir oss det - et bedre samfunn.

#

Så til: Hva skal vi gjøre, hvordan og med hvem?

Vi er nå midt i en programprosess og det er landsmøtet i april neste år som vedtar vårt program.

Men jeg tror allikevel jeg med rimelig sikkerhet kan si noe om hvordan vi skal ta Norge videre:

Hva skal vi gjøre?

1. Sikre at folk har en jobb å gå til og en lønn å leve av.

2. Gi folk trygghet for at de har et godt velferdstilbud. 
- Et helsetilbud når du trenger det. 
- Utdanning til alle, uavhengig av foreldra dine sin lommebok (eks: Sverige) 
- En verdig eldreomsorg, der du bor og når du har behov for det.

3. Vi mener vi oppnår mest hvis vi ser på Norge som et spleiselag, der yter etter evne og får etter behov.

Derfor vil vi:

Opprettholde skattenivået. Det er avgjørende for at vi skal kunne gi velferd til alle.

Vil bruke de store pengene på de store oppgavene.

På helse, utdanning, eldre, vei og bane, og ikke på skattkutt til de som har mest fra før.

Hvordan skal vi gjøre det?

1. Arbeid:

Høy sysselsetting er viktig for Norge - derfor er det viktig for Arbeiderpartiet.

Alle skal ha en jobb å gå til, også de med restarbeidsevne som i dag ikke får brukt den. Det skal lønne seg å jobbe.

Bidra til vekst i fastlands-Norge: 2/3 av de arbeidsplassene som er skapt siden 2005 har kommet i privat sektor. Vi trenger enda flere arbeidsplasser i fastlandsindustrien.

Sikre arbeidstakernes rettigheter

Faste ansettelser skal være regelen.

Vi vil ikke akseptere uthuling av arbeidstakernes rettigheter hvis de blir truet.

Trusselen er ikke EØS, men en høyreside som vil "myke opp" arbeidsmiljøloven og svekke arbeidsfolks rettigheter.

2. Utdanning:

God utdanning er viktig for Norge - derfor er det viktig for Arbeiderpartiet.

Læreren er skolens viktigste ressurs.

Derfor vil vi styrke utdanninga og øke opptakene.

Vi vil at ungene skal ha en helhetlig skoledag.

Vi vil se skolefritidsordningen og skoledagen som en helhet.

Stanse frafallet i videregående skole.

Det er verst for de som rammes, og det er dyrt for samfunnet.

Det er et klassespørsmål. Et problem som opprettholder den sosiale lagdelinga i samfunnet.

Vi vil ha en økt satsning på lærlinger.

I industri og næring, men også i helse- og omsorgsyrker.

3. Helse:

Et godt helsetilbud er viktig for nordmenn - derfor er det viktig for Arbeiderpartiet.

4. Eldre:

En god eldreomsorg er viktig for Norge - derfor er det viktig for Arbeiderpartiet.

Med hvem skal vi gjøre det?

Vi har én plan - og det er en plan (som med Egon Olsen):

Vi går til valg på en fortsatt rødgrønn regjering!

Våre to viktigste alliansepartnere er AUF og fagbevegelsen.

H/Frp: oppslutning på 39 prosent i fagbevegelsen

Vi har en oppslutning på 41 prosent.

Det er ikke nok.

Vi må opp på 55 prosent

Vi har hatt mange krevende saker (lønnsoppgjør og tvungen lønnsnemnd).

Jeg har forståelse for frustrasjon.

Men vi må ikke glemme at vi har felles mål.

AUF er først opp om morran og sist i seng.

De gjør en kjempejobb i å bygge tillit, spre engasjement, mobiliserer til aksjoner over hele landet.

Å komme ut å møte folk er noe av det viktigste vi gjør når vi sliter på meningsmålingene.

Vi har også sterke alliansepartnere i frivilligheten, idretten og kulturen - folk som vil samme vei som oss.

Og sist, men ikke minst, så er vår egen organisasjon en enorm styrke også i valgkampen.

Vi har 55.000 medlemmer, 3000 tillitsvalgte, lokallag over hele landet.

Gode venner,

Hva dreier dette valget seg om?

Stortingsvalget 2013 blir et retningsvalg for Norge.

Nå er det to klare alternativer: Et rødgrønt og ett med Høyre og Fremskrittspartiet.

Vi ser på Norge som et spleiselag, der vi skaper og deler.

Vi vil gi folk trygghet for arbeid og trygghet for velferd.

Vi vil bruke de store penga på de store oppgavene.

Vi vil ha et samfunn med store muligheter og små forskjeller.

Mens Siv Jensen og Erna Solberg sier de vil ta Norge i en annen retning.

#

Knapt et år igjen til Stortingsvalget.

På landsmøtet i april skal vi vedta vår politikk for den neste perioden.

Jeg vil at dere skal delta i dette arbeidet.

Jeg skal ikke forskuttere resultatet, men vet det blir et program som skal ta Norge videre.

Det blir et spennende valg.

En samla opposisjon er sultne på regjeringsskifte.

Dagens målinger er for dårlige, men mye kan snu.

Hvis dagens målinger slår til får vi et tøffere arbeidsliv i Norge med flere midlertidige stillinger, mer overtid og svakere stillingsvern.

Det er ingen trussel - det er tørre fakta.

Vi skal jobbe hver dag fram til valget for å unngå at Norge tas i en annen retning.

Vi har ingen planer om å gi oss.

Vi må løfte oss.

Men det skal vi klare.

Vi har fått økt oppslutning og en sterk medlemsvekst.

De som har meldt seg inn har gjort et verdivalg.

De vil samme vei som oss.

Og de er ikke aleine

6 av 10 nordmenn sier at Norge går i riktig retning.

Vi skal ikke skuffe dem.

Vi skal mobilisere.

For vi har gode muligheter for å vinne valget en gang til!

Vi er ikke fornøyde før alle er med.

Sammen skal vi ta Norge videre!

Takk for oppmerksomheten.