Gunnar Jahn
Å skape fred og godvilje mellom nasjoner og mennesker
Tildeling av Nobels fredspris til Dag Hammarskjöld
Oslo Rådhus, 10. desember 1961
Kilde: Les Prix Nobel 1960-61, s. 70-76.

Fredsprisen for 1961 har Det Norske Stortings Nobelkomité gitt til Dag Hammarskjöld post mortem.

Dag Hammarskjöld ble födt i 1905 og inntil han i 1953 ble generalsekretær for De forente Nasjoners Sekretariat, var han - etter å ha fullfört sin utdannelse - knyttet til sitt lands - Sveriges - administrasjon.

Han hadde en allsidig utdannelse, og hans kunnskaper utenfor det som var hans fagstudier var meget store, men han ble först og fremst betraktet som sosialökonom. Det var også i dette fag han i 1934 tok sin doktorgrad på avhandlingen: Konjunkturspridningen. Da hadde han alt tre universitetseksamener bak seg: Phil. cand. i 1925, phil. lic. i 1928 og cand. jur. i 1930. I 1936 ble han statssekretær i Finansdepartementet og fra 1941 til 1948 var han formann i styret for Sveriges Riksbank. I 1945 ble han rådgiver i handelspolitikk og ökonomisk politikk for den svenske regjering, og i 1947 ble han knyttet til Utenriksdepartementet. I 1951 ble han konsultativ statsråd. Men han var etter det han selv sa, partilös, og også som statsråd först og fremst fagmannen. Han ledet flere svenske handelspolitiske forhandlinger med andre land, og tok som representant for sitt land del i UNISCAN-forhandlingene, og var en tid viseordförer i OEEC.

En slik oppregning sier i og for seg lite om mennesket Dag Hammarskjöld, og det gjör heller ikke det som ofte ble nevnt: han var usedvanlig begavet. Det er så mange som får det vitnemålet. Vi som mötte ham för han ble generalsekretær, ble også imponert over den unge mannens kunnskapsfylde og arbeidsevne og av hans evne til å være den anonyme hjelper i sitt lands administrasjon, en hjelper som vi hörte om, men som han aldri selv roste seg av å være.

I 1953 overtok han Generalsekretærstillingen i De forente Nasjoner. Han hadde alt da hatt kontakt med FN, som medlem og viseformann i den svenske delegasjon til Hovedforsamlingen i 1951 og som formann for samme delegasjon i 1952. Han overtok stillingen som generalsekretær etter Trygve Lie, som ikke bare hadde bygget opp FN's administrasjon, vært med på å planlegge dens nye bygning, men også gitt Generalsekretæren en mer viktig og mer selvstendig plass innen De forente Nasjoner enn man vel hadde tenkt fra först av. Han overtok med andre ord en stilling som allerede hadde funnet sin form og et administrasjonsapparat med en viss tradisjon.

Sikkert er det at da Dag Hammarskjöld tok på seg dette vervet, trodde han ikke på at det ville bli lette år fremover. Han kjente jo alle de vansker som Trygve Lie hadde mött, for godt til det. Fullt bevisst om hvor stor og vanskelig oppgaven var, kom den til å fylle ham helt - og han satte all sin vilje og kraft inn for å löse den. I et privat brev fra 1953 skriver han: «Det er en slik befrielse å vite at målet er så betydningsfullt, så alt annet må skyves til side, og man blir også likeglad hvordan det går en selv.»

Det har ofte vært sagt at han fra först av mere ville spille rådgiverens rolle enn politikerens, eller skal vi si mere være den som utförte det de andre hadde bestemt, enn selv å ta initiativet.

Så vidt jeg kan se er dette ikke riktig. Fra förste stund av, alt i 1953 da han trakk opp linjen for Sekretariatets og Generalsekretærens stilling og arbeid, slo han fast at vel er det både Sekretariatets og Generalsekretærens plikt å skaffe seg et fullstendig og objektivt kjennskap til de enkelte medlemslands mål og vansker, men Generalsekretæren må selv gjöre seg opp sin mening, og den må bygge på bestemmelsene i FN Charteret og aldri et öyeblikk svikte dem, selv om han skulle komme i konflikt med medlemmene i FN.

Fra förste stund legger han stor vekt på å få löst tvister gjennom uformelle private dröftinger med representantene for de enkelte land og fölger det som er kalt «det stille diplomatis metode», men det er i og for seg ikke noe nytt, for slike underhåndsmoter har alltid vært og må være en viktig del av det arbeid som skal til om en skal nå til enighet mellom ulike syn.

Det kan nok se ut som om han ble mere aktiv etter hvert som årene gikk, men det ligger mere - tror jeg - i begivenhetenes gang enn i noe skifte i syn. I alle situasjoner har han hatt ett mål: Å tjene de idéer De forente Nasjoner går inn for. Om seg selv brukte han betegnelsen «an international civil servant» med understreking av ordet international, og som sådan hadde han bare én arbeidsgiver, og det var FN.

Det kan ikke være tvil om at Dag Hammarskjöld nådde langt gjennom de uformelle möter han hadde og at han også i disse viste et meget stort personlig initiativ, men hans personlige innsats ble best kjent blant almenheten i de tilfelle hvor det ikke var oppnådd enighet blant medlemmene i FN, eller hvor de instrukser han hadde fått var uklare, og han selv måtte stake ut veien. Det er eksempler på dette jeg vil gi nedenfor. Det er ikke mulig å komme nærmere inn på alle de områder hvor han selv har grepet inn og satt sitt merke på i den tid han var Generalsekretær.

De förste og også viktigste konflikter han fikk som oppgave å löse, oppsto i Midt-Östen. Först striden mellom Israel og araberstatene i 1955. Det lyktes ham som representant for FN å skape avspenning ved å få i stand en avtale mellom hver av partene og FN, få merket opp demarkasjonslinjer og opprettet FN-observasjonsposter. Han trodde ikke selv på at avspenningen ble varig, hva den heller ikke ble.

Året etter - i september 1956 - ble den strid som oppsto mellom Storbritannia, Frankrike og Egypt etter at Egypt hadde nasjonalisert Suez-kanalen, brakt inn for Sikkerhetsrådet. Dag Hammarskjöld sökte i oktober 1956 å löse denne konflikten ved private forhandlinger som han selv ledet, og det så ut som om forhandlingene ville före til et tilfredsstillende resultat. Men så sist i oktober 1956 gikk Israel til angrep på Egypt. Sikkerhetsrådet ble kalt sammen den 30. oktober for å behandle den situasjon som var oppstått. Men dette mötet förte ikke til noe fordi Frankrike og Storbritannia la ned veto mot en resolusjon som krevde at Israel skulle trekke sine tropper tilbake. Den neste dag, den 31. oktober, angrep Frankrike og Storbritannia Egypt. I sikkerhetsrådets möte den 31. oktober var Hammarskjöld den förste som hadde ordet. Hans innlegg var meget sterkt og innebar en trusel om å gå av, hvis ikke alle medlemsstater oppfylte sitt löfte om å rette seg etter alle paktens paragrafer.

Den 31. oktober ble så Generalforsamlingen kalt sammen, og denne vedtok den 1. november å anmode partene om öyeblikkelig å innstille krigshandlingene og ba Generalsekretæren å fölge med og gi Generalforsamlingen beskjed om og hvordan resolusjonen ble gjennomfört. I realiteten fikk Generalsekretæren ved dette en meget vid fullmakt. Alt 3. november kunne Hammarskjöld gi melding om at Frankrike og Storbritannia gikk med på å innstille krigshandlingene, hvis Israel og Egypt gikk med på at det ble opprettet en FN-styrke, som skulle sikre og overvåke avviklingen av fiendtlighetene og senere sörge for at grensen mellom Israel og Egypt ikke ble krenket. Resultatet ble at krigen ble avblåst, det ble fastsatt en demarkasjonslinje og opprettet en FN-styrke hvis hovedoppgave var å holde vakt ved demarkasjonslinjen.

Han bidro også vesentlig til å få löst krisen mellom Libanon, Jordan og araberstatene i 1958. I denne var både Sambandsstatene og Storbritannia partnere.

Under disse krisene kommer alle hans egenskaper til, full utfoldelse: hans evne til å forhandle og til å handle raskt og bestemt, og Dag Hammarskjöld må tilskrives hovedæren for at alle disse krisene ble löst i FN's ånd. Det ble skapt en fredstilstand i disse områdene. Det var en seier for den fredstanke som FN er uttrykk for, og det styrket utvilsomt også Generalsekretærens stilling.

Fredstanken i FN's Charter var også og ble alltid Dag Hammarskjölds ledesnor under hans arbeid med de problemer som Kongos frigjöring 30. juni 1960 reiste.

Det vil sprenge rammen for denne talen om jeg skulle gå nærmere inn på alle de problemer som avviklingen av kolonialpolitikken reiser også for FN. Jeg må begrense meg til den rolle FN kom til å spille i Kongo. Da Kongo den 30. juni 1960 ble fri, ble den konstituert som en enhetsstat. Kasavubu ble valgt til president og Lumumba til statsminister. Lumumba hadde alltid gått inn for enhetsstaten.

Det var ikke en lett oppgave den nye regjering sto overfor: administrasjonen som hadde vært på belgiske hender, var brutt sammen, soldatene hadde gjort mytteri, den hvite befolkning var delvis på flukt, de belgiske tropper hadde intervenert, dels for å beskytte den hvite befolkning, og den 11. juli ble provinsen Katanga erklært å være en selvstendig stat.

Alt dette: administrasjonens sammenbrudd, mytteriet blant soldatene og til slutt Katangas lösrivelse fra Kongo, er bakgrunnen for Kasavubus og Lumumbas anmodning den 11. juli om å få FN's sivile hjelp og den 12. juli militære hjelp. Lumumba understreket i et telegram av 13. juli at FN's militære hjelp trengtes for å beskytte Kongo mot et angrep av belgiske tropper.

Kongos bönn om sivil hjelp kunne Hammarskjöld komme imöte uten å gå om Sikkerhetsrådet, militær hjelp kunne bare bli gitt etter beslutning av Sikkerhetsrådet, som Hammarskjöld innkalte den 13. juli.

Dette mötet er meget viktig, fordi det betegner et vendepunkt i FN's historie. Det er förste gang at FN med militær hjelp aktivt tar del i å löse de problemer som oppstår når kolonialpolitikken avvikles. I den resolusjon som Sikkerhetsrådet enstemmig vedtok, ble Belgia oppfordret til å trekke sine tropper tilbake fra Kongos territorium, og Generalsekretæren ble bemyndiget til i samråd med Kongos regjering å gi denne den militære hjelp, som ville vise seg nödvendig inntil de nasjonale sikkerhetsstyrker etter Kongo-regjeringens oppfatning ble i stand til å fullfore sine oppgaver.

Den militærhjelp som ble gitt Kongo, ble satt sammen av kontingenter fra afrikanske land og de nöytrale land Sverige og Irland. Ingen tropper fra Öst-statene eller fra de gamle kolonimakter var med. FN-troppene skulle ha karakteren av en ikke stridende fredsstyrke, og ikke ta standpunkt i innenrikspolitiske konflikter. Våpen skulle bare brukes til selvforsvar.

Denne form for militær hjelp svarte ikke til de forventninger som Kongo-regjeringen hadde. Den ventet seg åpenbart at FN-troppene skulle fordrive de belgiske styrkene, mens FN's aksjon bygget på den forutsetning at Belgia rettet seg etter Sikkerhetsrådets henstilling og trakk sine styrker ut av Kongo.

Dette gjorde ikke Belgia, selv om det i en note av 14. juli til Kongo-regjeringen bebudet at det ville trekke sine tropper tilbake til to baser i Katanga så snart FN-troppene hadde kunnet opprettholde ro og orden.

FN-aksjonen hadde altså ikke i disse dagene fört til det resultat som. Lumumba hadde ventet. De belgiske tropper skulle bli i sine baser i Katanga, og i de förste dagene kom det nye belgiske tropper ned til Kongo.

Dette förte til at Lumumba i dagene 14.-20. juli 1960 tok flere nokså overraskende skritt. Först sendte han alt den 14. juli telegram til Khrusjtsjov og sa at han muligens ville be Sovjet om hjelp, hvis vestmaktene ikke hörte opp med sin aggresjon mot Kongo. Alt den 15. juli fikk han et positivt svar fra Khrusjtsjov.

Dermed blir faktisk Kongo-krisen trukket inn i forholdet Öst-Vest.

Dag Hammarskjolds og FN's stilling i Kongo blir på denne måten gjort meget vanskelig.

Den ble ikke lettere i dagene og månedene etterpå. Alt som var til hinder for at FN's innsats i Kongo skulle lykkes, tårnet seg opp: Uenigheten mellom kongoleserne selv om enhetsstat eller statsforbund, den stötte som Katanga fikk fra Belgia, Sovjets stötte til Lumumba, opplösningen av sentralregjeringen, militærstyret under Mobutu, mordet på Lumumba, Sovjets sterkere og sterkere angrep på Hammarskjöld og FN-aksjonen. Det er ikke mulig her å gi en skildring av alt som skjedde, men etter å ha gransket det som foreligger av dokumenter fra denne tiden, kan det slås fast at det alene var De forente Nasjoner som arbeidet for å virkeliggjöre republikken Kongos liv som fri nasjon, og den som först og fremst har æren for dette er Dag Hammarskjöld. Gang på gang kjempet han for sin linje i Sikkerhetsrådet og i Generalforsamlingens möter og fikk tilslutning. Hele tiden gikk han inn for at all hjelp som Kongo måtte ha - sivil som militær - skulle gå gjennom FN. Ingen særinteresser fra noen maktblokk skulle få anledning til å spille inn. Er det da så underlig at han ble utsatt for angrep? Til sine tider fra Vest, men mest og sterkest fra Sovjet hvis angrep ytret seg som et angrep på selve FN's idé som en egen maktfaktor. I det verdige og rolige svar Dag Hammarskjöld ga Sovjets leder sa han at han sto og ville bli stående så lenge det var nödvendig for å forsvare og styrke FN's myndighet, og han tilföyde: Det er ikke Sovjet eller noen av stormaktene som trenger FN's vern og verge. Det er alle de andre.

Men han skulle ikke få leve lenge nok til å före sin linje frem.

Alle vet vi at han omkom da han var på vei for å söke å få slutt på den krig i Kongo mellom Katanga og FN's styrker, som var oppstått under forsöket på å gjennomföre FN's resolusjon av 21. februar 1961. I denne resolusjon er det pålagt FN's militære styrker öyeblikkelig å ta alle skritt for å hindre borgerkrig i Kongo, og som en siste utvei å anvende makt. Det ble videre pålagt FN å sörge for at alle belgiske og andre fremmede militære og politiske og andre rådgivere, som ikke var under FN's kommando, öyeblikkelig ble trukket ut.

Hammarskjöld reiste til Kongo den 12. september etter invitasjon av Kongos regjering for å diskutere omfanget og detaljene i FN's hjelpeprogram for Kongo. Da Dag Hammarskjöld reiste fra New York, visste han nok at stillingen i Katanga var vanskelig, men det var först gjennom Dr. Linnérs rapport av 14. september at han fikk rede på at Katangas og FN's styrker kjempet mot hverandre.

Forsökene på å få sluttet en våpenstillstand i de förste dagene förte ikke frem, og da bestemte Dag Hammarskjöld seg til selv å möte presidenten for Katanga Tshombe - for, som han sier i sitt budskap til ham: at vi kan finne frem til å ordne den nuværende konflikten i fred og på denne måten åpne veien til å löse Katangaproblemet innenfor den kongolesiske stats ramme.

Det ble ikke noe möte fordi Dag Hammarskjölds fly falt ned den 18. september da han var på vei til mötet med Tshombe. Han selv og alle ombord omkom.

Da - og först da - stilnet kritikken mot Hammarskjöld og FN's Kongo-politikk, men i dagene fra 13.-18. september ble operasjonene i Katanga kritisert sterkt, denne gangen fra vestlig hold, sterkest i enkelte engelske konservative aviser.

Kritikk og voldsomme, ubeherskede angrep var Dag Hammarskjöld utsatt for, men han selv gikk den vei han hadde valgt fra förste stund: den vei som skulle före til at FN utviklet seg til å bli en effektiv og byggende internasjonal organisasjon, som kunne gjöre levende de prinsipper og hensikter som FN's grunnlov gir uttrykk for, administrert av et sterkt sekretariat av tjenestemenn som både fölte og handlet internasjonalt. Det mål han alltid arbeidet for å nå, var at man en gang skulle komme dit at FN's grunnlov ble den som alle land rettet seg etter.

Dette mål kan synes oss fjernt i dag - og er det nok også, det vet vi. Dette var Dag Hammarskjöld fullt merksam på. I en tale i Chicago i 1960 sier han:

«Det er å arbeide på grensen av det ukjente når man arbeider med et samfunn hvis utvikling en bare kan se konturene av. Mye av det som blir gjort i dag vil en dag vise seg å være til liten nytte. Men selv om det er så, kan ikke dette tjene som unnskyldning for at vi unnlater å handle i samsvar med vår oppfatning. Vi må erkjenne vår begrensning, men vi må gå fremover og tro på det endelige resultat som den skapende utvikling vil fore til. Det er vårt privilegium å få lov til å ta del i dette arbeid.»

Drivkraften hos ham var hans tro på at godviljen mellom mennesker og nasjoner en gang kunne skape en tilstand i verden hvor fred hersket.

Det Norske Stortings Nobelkomité har i dag gitt fredsprisen for 1961 post mortem til ham som en takk for alt han gjorde, for det han nådde, for det han kjempet for: å skape fred og godvilje mellom nasjoner og mennesker.

La oss ære Dag Hammarskjölds minne ved å reise oss.