Gunnar Jahn
Ny mening og verdighet
Tildeling av Nobels fredspris til Martin Luther King Jr.
Oslo Rådhus, 10. desember 1964
Kilde: Les Prix Nobel en 1964, s. 53-60.

Det er ikke mange årene siden Martin Luther Kings navn ble kjent over hele verden. Det er nå 9 år siden han som leder for negerbefolkningen i Montgomery i Alabama kjempet for at negrene skulle bli behandlet på like fot med hvite på bussene.

Men det var ikke fordi han som leder for en folkegruppe kjempet for dens likerett med de andre, at Martin Luther King ble kjent. Mange har gjort det og deres navn er glemt.

Luther Kings navn vil leve på grunn av den måten han har fört sin kamp på. Han har gjennom denne gjort levende de ord som ble talt til menneskene:

Om noen slår deg på ditt höyre kinn, da vend også det andre til ham.

50 000 negre fulgte dette bud i desember 1955, og seiret. Det var begynnelsen. Martin Luther King var bare 26 år den gang, en ung mann, men likevel en moden mann.

Hans far er prest. Han har arbeidet seg fram ved egen hjelp og kunnet gi sine barn et godt hjem, der han sökte å spare dem for den ydmykelse rasediskrimineringen er. Han har alltid gått aktivt inn i kampen for likerett for neger og hvit, både som medlem av The National Association for the Advancement of Colored People og som individ. Det er en del av den arv han ga sine barn, som tross farens skjermende hånd mötte diskrimineringen på alle områder. Den unge Luther King lærte også å forstå hvilken rolle ökonomisk ulikhet spiller for enkeltmennesket og for samfunnet.

Alt dette har tidlig satt dype merker i guttens sinn, men det er intet som tyder på at han allerede i unge år hadde til hensikt å vie sitt liv til kampen for negrenes rett.

Studietiden tilbragte han i Nordstatene, hvor lovene ikke ga grunnlag for den diskriminering som han mötte i Sörstatene, men hvor likevel negre og hvite i det daglige liv ikke omgås. Og dog var det å leve i Nordstatene - först og fremst i et universitetsmiljö - som å puste fritt. Ved Bostonuniversitetet hvor han tok sin doktorgrad i filosofi, traff han Coretta Scott, som studerte sang. Hun var også neger fra Alabama og tilhörte den middelklasse av negre som også fantes i Sörstatene.

De unge mennesker sto - efter at de hadde giftet seg - foran et valg: Skulle de bli i Nordstatene hvor de ville få en sikrere og bedre framtid? De valte å reise hjem til Sörstatene, hvor han ble prest i en baptistmenighet i Montgomery.

Der kom han til å leve i et samfunn med en gjennomfört diskriminering mellom negre og hvite. Men negersamfunnet i Montgomery var i seg selv splittet. Det var konkurranse mellom lederne, og negerbefolkningen var lammet fordi de negre som hadde fått utdannelse, viste en så passiv instilling. Denne apati fikk uttrykk i at så få tok del i strevet for å bedre negrenes stilling. Den overveiende del var likegyldige og de som hadde noe å tape, var redde for å miste det de hadde oppnådd.

Heller ikke fant Luther King at alle negerprestene hadde bekymret seg om de sosiale problemer. Flere prester mente at en prests oppgave ikke er å blande seg opp i de jordiske spörsmål som tar sikte på å bedre de sosiale og ökonomiske kår. Prestens oppgave er å preke evangeliet og bringe menneskene til å konsentrere seg om det hinsidige.

Det ble tidlig i 1955 gjort et forsök på å forene de ulike grupper av negre. Forsöket mislyktes. Luther King sier at den tragiske splittelse i negersamfunnet bare kunne bli overvunnet gjennom et mirakel.

Det er ikke noe opplöftende bilde han gir av forholdene i Montgomery. Selv så sent som i 1954 godtok negrene den ordning som hersket som et faktum og nesten ingen gikk i mot systemet. Montgomery var en fredfull by.

Men under overflaten grodde misnöyen. Enkelte av negerprestene hadde, både i sine prekener og personlig, gått inn for negrenes likestilling, og dette hadde vekket mange.

Så kom boikotten av bussene 5. desember 1955.

Det kan synes som om det var en ren tilfeldighet at denne boikott ble satt i gang. Den ytre årsak var at Mrs. Rosa Parks ble arrestert fordi hun hadde nektet å gi sin plass til en hvit mann. Hun satt i negrenes del av bussen like bak de hvites, som var opptatt.

Arrestasjonen av Mrs. Parks vakte ikke bare stor harme, den utlöste handling, og det var gjennom denne at Martin Luther King ble den sentrale personlighet i negrenes kamp for menneskerettighetene.

Han har selv i sin bok «Stride towards Freedom», fortalt ikke bare om selve busskonflikten, men også om hvordan han den 5. desember etter at buss-streiken var blitt satt i verk, blev valt til formann for den organisasjon som ble dannet for å lede kampen.

Han sier selv at valget kom uventet på ham. Hadde han hatt tid til å tenke over saken, ville han sannsynligvis ha sagt nei. Han var nok gått inn for boikotten den 4. desember, men var begynt å tvile på om det var moralsk riktig etter den kristne lære å gå til boikott. Men så mintes han David Thoreau's bok «Essay on Civil Disobedience», som han hadde lest i sine tidlige år og som hadde gjort et dypt inntrykk på ham. En setning av Thoreau sto for ham:

«We can no longer lend our cooperation to an evil system.»

Men sikker var han ikke på at boikotten ville före fram. Så sent som söndag 4. desember om kvelden mente han at hvis de fikk samarbeide med 60 pst. av negrene, så ville de ha hell med seg.

Da den ene bussen etter den andre reiste forbi hans vindu om morgenen den 5. desember uten negerpassasjerer, forsto han at boikotten var 100 pst. vellykket.

Men ennå var ikke den endelige seier vunnet og ennå var ikke det sagt at kampen skulle bli fört under mottoet:

Du skal ikke gjengjelde vold med vold.

Dette budskap bragte Martin Luther King til sitt folk i den talen han holdt for tusener om kvelden den 5. desember 1955. Han kaller denne talen den mest avgjörende tale i sitt liv.

Han sier blant annet:

Vi har mang en gang gitt våre hvite brödre fölelsen av at vi liker den måten vi er blitt behandlet på. Vi er her i aften for å bli frigjort for det tålmod som ikke bringer oss frihet og rettferd. 
Men, fortsetter han, 
vår metode skal være å overbevise, ikke å framtvinge. Vi vil si til vårt folk: La din samvittighet bli din ledestjerne og din handling bli preget av den kristne tros dype lære. Vi må igjen lytte til de Kristi ord som har lydd gjennom århundrer: «Elsk dine fiender, velsign den som forbanner deg og be for dem som forfölger deg».

Han slutter med å si:

Hvis dere protesterer med mot, verdighet og med menneskelighet, så vil historien, når den blir skrevet, lyde slik:

«En gang levde det et höysinnet folk, et sort folk, som ga sivilisasjonen en ny mening og verdighet,» 
Dette er vår utfordring og vårt overveldende ansvar.

 
Dette kampsignal - for det var det - ble hilst med begeistring av massen. Det var «Montgomery's historiske öyeblikk», - slik uttrykker Luther King det.

Kampsignalet ble fulgt av störstedelen av negrene under deres aktive kamp for menneskerettighetene. Rundt omkring i Sörstatene gikk negrene til strid under dette motto mot skillet mellom negrer og hvit på spisesteder, i butikker, i skoler, i parker og på lekeplasser.

Hvordan kunne denne store oppslutning finne sted?

For å forstå det er det nödvendig å minne om den sterke stilling negerprestene har blant negerbefolkningen. Kirken er deres eneste fristed, der de kan bli löftet opp over dagens bekymringer og vansker.

Og heller ikke ville parolen om å gå våpenlös ut i kampen, blitt fulgt, om ikke den sorte befolkning selv hadde vært dypt religiös.

Til tross for de lover som er vedtatt av Kongressen, og dommer som er avsagt i Den amerikanske höyesterett, har ikke kampen fört fram over alt. Lovene og dommene er ofte blitt sabotert, noe alle de som har fulgt med siden 1955, vil være kjent med.

Tross sabotasje og fengsling fortsetter negrene sin våpenlöse kamp. Bare sjelden har de brutt parolen og gått til motangrep, skjönt det for mange av oss ville ha vært den umiddelbare reaksjon. Hva skal man si om de unge studentene som satt på et serveringssted for de hvite? De ble ikke servert, men ble likevel rolig sittende. Hvite tenåringer hånte dem og slukket sine brennende sigaretter mot deres nakker. Negerstudentene satt stille. De hadde den styrke som bare troen kan gi på at det de kjemper for er en rettferdig sak, som vil före til seier, nettopp fordi den kjempes med fredlige midler.

Martin Luther Kings erkjennelse er först og fremst forankret i Kristi lære, men ingen vil kunne forstå ham helt uten å vite at han også er en mann som er preget av de store tenkere i fortid og nåtid.

Det er Mahatma Gandhi framfor noen annen, som har inspirert ham i troen på at det er mulig å vinne seier i en våpenlös kamp. För han leste Gandhi, hadde han vært nær ved å tro at Jesu lære bare kunne bli virkeliggjort mellom individene, men etter å ha lært Gandhi å kjenne, ble han klar over at han hadde tatt feil.

«Gandhi», sier han, 
«er kanskje det förste menneske i historien som har löftet kjærlighetens evangelium opp fra bare å gjelde samkvemmet mellom individer til å bli en mektig og virksom sosial maktfaktor.»

I Gandhis lære fikk han svar på det spörsmål han lenge hadde stillet seg: Hvordan skal man gå fram for å få gjennomfört en sosial reform?

«Jeg fant», sier Luther King, 
«at Gandhis filosofi om motstand uten vold er den eneste moralske, brukbare, sunne metode som var åpen for undertrykte folk i kampen for frihet.»

Martin Luther King er blitt angrepet av mange. Störst motstand mötte han hos hvite fanatikere, også de moderate hvite, ja selv de mer velstående av hans egen rase mener at han går for raskt fram. Han bör vente, og la tiden arbeide for seg, vente til tiden svekker motstanden.

I et åpent brev i pressen til Luther King bebreidet 8 geistlige ham for dette og for andre forhold i hans kamp. Martin Luther King svarer på bebreidelsene i et brev fra fengslet i Birmingham våren 1963:

Tiden som sådan er nöytral, sier han. Intet menneskelig framskritt er noengang kommet av seg selv. Framskrittet er et resultat av det utrettelige arbeid mennesker har utfört, mennesker som er villige til å være Guds medhjelpere. Uten dette harde slit ville tiden ha alliert seg med krefter som leder til sosial stagnasjon.

På prestenes bebreidelse for at han ikke söker forhandlinger, svarer han:

Forhandlinger er riktig, det er også dette vi tar sikte på. Ikkevolds-kampen har til hensikt å skape den spenning som gjör at et samfunn som har avvist forhandlinger, blir nödt til å gå veien om forhandlinger, forhandlinger som krever en lösning.

Han minner om at negrene ikke har vunnet en eneste seier for borgerrettighetene uten å ha kjempet iherdig for den på lovlig måte uten vold.

Når han bebreides at han har brudt lovene under kampen, gir han fölgende svar:

Det er to slags lover, de rettferdige og de urettferdige. En urettferdig lov er den som ikke er i samsvar med morallovene - - -. 
Urettferdig er en lov som flertallet eller en maktmajoritet dikterer en minoritet, men som ikke er bindende for flertallet - - -. 
Men den som bryter en urettferdig lov, må gjöre det åpenlyst, i kjærlighet og være villig til å bære fölgene.

Luther King går også i rette med kirken. Alt under busskonflikten i Montgomery hadde han ventet at de hvite prester og rabbinerne skulle blitt negrenes sterkeste allierte. Men han ble dypt skuffet. Enkelte ble bitre motstandere, og «alt for mange hadde vært mere forsiktige enn modige og holdt seg tause og trygge bak sine glassmalerier».

Det er ikke vanskelig å forstå Luther Kings skuffelse over den hvite kirke, for det förste bud i kristendommen er jo nettopp nestekjærligheten.

Men selv om kampen mot segregasjonen blir vunnet, vil det fremdeles bli diskriminert på det ökonomiske område og i omgang menneskene i mellom. Som den realistiske mann Luther King er, vet han dette.

Han skriver i sin bok «Strength to Love»:

Domsavgjörelser og tvang fra de federale myndigheter er av uvurderlig verdi for å få gjort slutt på diskrimineringen, men desegregasjon er bare et nödvendig skritt på veien mot virkeliggjörelsen av vårt endelige mål, som er å nå fram til et virkelig samliv mellom alle grupper og alle individer - - -. 
Det kan först skje når noe rörer ved menneskenes hjerte og sjel slik at de åndelig kan finne sammen, fordi det er naturlig og riktig - - -.

En virkelig enhet når man bare blant mennesker som frivillig påtar seg forpliktelser de ikke er tvunget til.

Martin Luther Kings våpenlöse kamp har funnet sted i hans eget land. Den har fört til at en jernhård, århundregammel og tradisjonell konflikt er i ferd med å löses.

Vil det være mulig at den vei han og hans folk har vist, kan tenne håp også i andre deler av verden om at konflikter mellom raser, nasjoner og systemer, vil kunne löses, ikke med våpen og ild, men i menneskekjærlighet?

Kan det bli virkelighet det som vår dikter Arnulf Överland sier:

Bare den våbenlöse 
har evige kilder å öse  
Seire kan bare ånd.

Det lyder som en dröm om en framtid vi ikke kjenner. Men livet er ikke verd å leve om man ikke hadde drömmen og arbeidet for å virkeliggjöre den.

I dag da menneskene har atomvåpen, er tiden moden for å legge våpnene ned og lytte til det bud som Martin Luther King har gitt oss gjennom den våpenlöse kamp han har fort for sin rase.

Luther King ser også ut over landegrensene. Han sier:

Mine venner, mer enn noen sinde för, er raser og nasjoner stilt overfor den utfordring å fölge budet om kjærlighet til nesten - - -. 
Vi kan ikke lenger tillate oss den luksus å fortsette å gå veien på den andre siden. En slik dårskap ble tidligere kalt et moralsk feilgrep. I dag vil den före til universelt selvmord - - -.

---

Hvis vi tror at menneskene har rett til å overleve, må vi finne en annen lösning på våre konflikter enn krig og ödeleggelse. I romskipenes og de styrbare raketters tidsalder står valget mellom ikke-vold og utslettelse.

Martin Luther King har ikke selv kastet seg inn i den internasjonale strid. Men hans kamp hjemme bærer bud til alle dem som arbeider for fred.

Han er den förste i den vestlige verden som har vist oss at en strid kan föres uten vold. Han er den förste som under en kamp har virkeliggjort nestekjærlighetens budskap, og dette budskap har han bragt videre til alle mennesker, til alle nasjoner og raser.

Vi hilser Martin Luther King i dag, denne mann som aldri har gitt opp sin tro på den våpenlöse kamp han förer, som har lidd for sin tro, vært fengslet mange ganger, hans hjem har vært bombet, han selv og hans kjære truet med död, og likevel har han ikke gitt etter.

Til denne uböyelige kjemper for freden har Det Norske Stortings Nobelkomité gitt fredsprisen for året 1964.