Raymond Johansen
Nestekjærlighet og solidaritet
Vår Frues Kirke, Trondheim, 1. mai 2013
Kilde: www.arbeiderpartiet.no

Takk for invitasjonen, 
For at jeg får tale her i Vår Frues Kirke 1. mai.

La meg få starte med noen ord av profeten Jesaja:

Nei, dette er fasten jeg har valgt: 
å løse urettferdige lenker, 
sprenge båndene i åket, 
sette undertrykte fri 
og bryte hvert åk i stykker,

å dele ditt brød med sultne 
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. 
Du skal se til den nakne og kle ham, 
du skal ikke snu ryggen til dine egne.

om du gir av ditt eget til den sultne 
og selv metter den som lider nød, 
da skal ditt lys gå opp i mørket, 
din natt skal bli som høylys dag.

Dette er et utdrag fra kapittel 58, versene 6,7 og 10.

Jesaja gir her en irettesettelse av Israel folk 
Fordi de ikke var oppriktige og ærlige i sin framferd.

Det Jesajas sa at Gud ville ha fra dem, var ikke tomme ritualer, men handlinger for våre medmennesker.

Jesus bekrefter dette menneskesynet.  
Han snakker om å elske sin neste som seg selv. 
Og om å gjøre mot andre, det vi vil at de skal gjøre mot oss.

Det som kalles nestekjærlighet, og som vi i arbeiderbevegelsen kaller solidaritet.  
Det handler om å ta ansvar. 
Om å løfte folk ut av fattigdom.  
Om å gi av vårt eget, til dem som ikke har.

Her deler kirken og arbeiderbevegelsen mange verdier. 
Vårt syn på fellesskapet, på likeverd og solidaritet. 
Vårt engasjement for en rettferdig verden - der godene deles.

På under hundre år har vi gått fra å være et land i dyp fattigdom, til å bli et av verdens rikeste. 
Det er ingen selvfølge.

Rikdommen kunne vært fordelt annerledes.  
Den kunne kommet noen få til gode, mens resten forble i fattigdom.

Ser vi oss rundt i verden, er det mer regelen enn unntaket.

Kampen mot fattigdom og for en rettferdig fordeling, er aldri vunnet en gang for alle. 
Vi kan trenge en Jesaja som vekker vår samvittighet og holder oss årvåkne.

Vårt samfunn er bygget på solidaritet og samhold. 
En tro på at vi best løser de store oppgavene i fellesskap. 
Vi ser på samfunnet som et spleiselag - hvor alle skal bidra. 
Hvor du skal yte etter evne og få etter behov - ikke omvendt.

Slik sikrer vi velferd til alle.  
En skole for alle.  
Et helsevesen for alle.  
Et sosialt sikkerhetsnett for alle - som er der når du trenger det.

Vi ønsker ikke at alle skal bli like.

Men vi vil at alle skal få like muligheter.

Slik at alle får frihet til å leve ut sine egne drømmer.

I arbeiderbevegelsen har vi alltid jobbet for et samfunn der alle skal bidra. 
Men vi krever at det skjer på en anstendig måte. 
Derfor stiller vi oss ikke vilkårlig til hvordan arbeidslivet organiseres
Vi vil aldri akseptere et arbeidsliv hvor vanlig folk utnyttes.

1. mai er arbeidernes dag.  
En kampdag for vanlige folk rettigheter.

I Norge har vi - i all hovedsak - et anstendig arbeidsliv. 
Det har ikke kommet av seg selv. 
Det er kjempet i gjennom - over år.  
I min generasjon har norsk arbeidsliv vært preget at samarbeid. 
Samarbeid mellom myndigheter, bedriftseiere og arbeidstakere.

Det er et utrykk for at vi tror samarbeidet gavner oss alle. 
Det har gitt oss: trygge arbeidsplasser, trygge arbeidstakere og trygge bedrifter.

Vi har et samfunn hvor arbeid og familieliv kan kombineres. 
Et samfunn med høy deltakelse - og lav ledighet.

Løfter vi blikket, så ser vi at dette ikke er noen selvfølge. 
I mange land i Europa har storkapitalens «dans rundt gullkalven» lagt økonomier i grus.

Fra Norrbotten i nord til Sicilia i sør er det nå 26 millioner arbeidsledige. 
Fem ganger Norges befolkning står nå uten jobb i Europa. 
Enkeltmennesker som i morges våknet opp til en ny dag uten arbeid. 
Uten å vite om de vil ha råd til å betale huslånet eller til mat på bordet.

I Hellas og Spania står mer enn halvparten av all ungdom uten arbeid. 
Dette er alvorlig og kan få store konsekvenser. 

Vi har sett det før. 
At ledighet fører til frustrasjon. 
En frustrasjon som får utløp ved at man navngir en syndebukk. 
Innvandrere, Romfolk, jøder.

At frustrasjon rettes mot folk som tenker annerledes.  
Ser annerledes ut, har en annen legning, eller har en annen tro enn deg sjøl.

I Aten har fascistene fått fotfeste i flere fattige bydeler.  
I Ungarn krevde de at alle jøder skulle registreres.

Det er ikke 1930-tallet.  
Dette skjer i dag.  
Rett utenfor vår egen stuedør.

Vi må lære av historien. 
Opptre slik at vi styrker samholdet og tilliten. 
Stopper hatet, før det får bre seg.

Kirken og arbeiderbevegelsen deler troen på at samfunn blir sterkere med samhold og tillit. 
Det har vært viktige forutsetninger for utviklingen av det norske velferdssamfunnet. 
At alle bidrar gjennom spleiselaget, at vi har velferd til alle og et anstendig arbeidsliv.

Tillit og samhold er en forutsetning for tilhørighet og gode fellesskap, både hjemme og ute.

Vi deler også engasjementet for internasjonal solidaritet. 
Ved å støtte andres frihetskamp. 
Bidra med bistand til dem som trenger.

La meg derfor få avslutte med å minne om årets 1.mai-aksjon «Folk forandrer verden», i regi av Norsk Folkehjelp.  
Den er et uttrykk for en aktiv handling.  
At vi ikke kan vente og se, men selv må ta del om vi ønsker å skape endring.

«Om du gir av ditt eget til de sultne, og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.»