Aase Wind Lionæs
«Vil du fred så sörg for rettferdighet»
Tildeling av Nobels fredspris til Den internasjonale Arbeidsorganisasjon (ILO)
Oslo, 10. desember 1969
Kilde: Les Prix Nobel en 1969, s. 65-71.

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyheter, Mine damer og herrer

I det testamente som Alfred Nobel ved sin död 10. desember 1896 etterlot seg innstiftet han fem Nobelpriser: en i fysikk, en i kjemi, en i litteratur, en i medisin og en fredspris.

Mens det ble svenske institusjoner som skulle dele ut de fire förste prisene, bestemte Nobel uvisst av hvilken bestemt grunn at det skulle være en komité på fem medlemmer oppnevnt av det norske Storting som skulle få den store ære og det store ansvar å dele ut fredsprisen.

Men Alfred Nobel foreskrev når det gjaldt fredsprisen ikke bare hvem som skulle være prisutdeler, han gav også de retningslinjer komitéen skulle fölge i sitt valg av kandidat till prisen. Han sier nemlig i testamentet at fredsprisen skal gies til den som har gjort mest for å fremme brorskap mellom nasjonene.

Det Norske Stortings Nobelkomité har på disse premisser gitt fredsprisen for 1969 til Den Internasjonale Arbeidsorganisasjon.

Under grunnstenen til ILO´s hovedsete i Genève ligger et dokument med disse ordene:

«Si vis pacem, cole justitiam» 
«Vil du fred så sörg for rettferdighet».

Det er få organisasjoner som i den grad som ILO har evnet i handling å levendegjöre den fundamentale moralske idé som den hviler på.

Hvorfor, må en spörre seg selv, fikk kravet om sosial rettferd slik gjennomslagskraft da ILO ble grunnlagt for 50 år siden?

Jeg tror at svaret er å finne i det forhold at det var nettopp de rettlöse i samfunnet som ved Verdenskrigens slutt i 1918 var i en slik historisk posisjon at de hos Europas ledende politikere ikke bare vant gehör for sitt krav om sosial rettferd, men at de også var sterke nok til om nödvendig å kjempe sine krav fram.

Under krigen hadde arbeiderne lojalt satt sine egne krav tilside for å tjene sine land, og de hadde i fullt mål båret krigens savn og lidelser.

Men på fagforeningskongresser som ble holdt i 1916-1917 og 1918 ble det reist krav om at fagorganisasjonen skulle taes med i dröftelsen av den fremtidige fredstraktat. Det ble understreket at arbeiderne ville garanteres en minimumsstandard når det gjaldt arbeidsforholdene etter krigen og at det skulle opprettes et permanent organ som sikret gjennomföringen av internasjonale lover på dette område.

I krigens kjölvann fulgte store sosiale og politiske samfunnsomveltninger. Det er nok å minne om den russiske revolusjon av 1917 og den tyske revolusjon av 1918.

Bl. a. på denne bakgrunn ble det noe av et politisk imperativ for dem som skulle forfatte fredstraktatene i Versailles i 1919 å inkludere i traktatene paragrafer som tok sikte på å sikre freden ikke bare mellom nasjonene - men også mellom klassene i de enkelte land.

Fredskonferansen tok nå alt i starten et usedvanlig initiativ. Den nedsatte en internasjonal komité for arbeiderlovgivning: Komitéen bestod ikke bare av regjeringsdelegater, men også av arbeidsgivere og arbeidstakere - blant dem U.S.A.´s fagforeningsleder Samuel Gompers og Frankrikes Léon Jouhaux. Fra politikernes rekker deltok Harold Butler fra England, og fra Tsjekkoslovakia Eduard Benes. Når en leser dette spesielle avsnitt i Versaillestraktaten med det i tankene at det var skrevet i 1919 så må man være enig med Paal Berg når han sier at det var et av de merkeligste diplomatiske aktstykker vi kjenner.

I traktaten står nemlig:

«Folkeforbundet har som formål å skape verdensfred, og den kan bare bygges på sosial rettferd. Men mange mennesker arbeider under forhold som förer med seg så meget urett, elendighet og savn at det vokser opp en misnöye som er en fare for freden og harmonien i verden. Det er påtrengende nödvendig å få bedret disse forhold bl. a. ved lovordning av arbeidstiden med maksimumslengde for arbeidsdagen og arbeidsuken, regulering av arbeidsmarkedet, trygd mot arbeidslöyse, rimelige lönninger, vern mot bedriftsulykker og sykdom, vern for barn, ungdom og kvinner, forsorg for gamle og arbeidsuföre, vern for arbeidere som arbeider i fremmed land, godkjenning av foreningsretten, ordning av den faglige og tekniske opplæring m. v. Land som ikke gir sine arbeidere virkelig menneskeverdige arbeidsvilkår vil kunne hindre også andre land i å bedre sine arbeideres kår.»

Etter denne uttalelsen fölger så rettningslinjene for ILO og de hovedoppgaver denne organisasjon bör löse. Disse oppgavene er oppsummert i ni punkter som av mange er blitt kalt arbeiderklassens «Magna Charta».

Her nevnes bl. a. at arbeidet ikke er noen handelsvare - rett for arbeiderne såvelsom for arbeidsgiverne til å organisere seg - rett for arbeiderne til en rimelig lönn - åtte timers dag eller 48 timers arbeidsuke - slutt med barnearbeid - lik lönn for kvinner og menn for arbeid av samme verdi, hvert land skal organisere et arbeidstilsyn der kvinner også skal være med og kontrollere at arbeiderlovgivningen blir fulgt.

ILO ble organisert som en særorganisasjon under Folkeforbundet for å gjennomfôre dette program.

Hvordan er det så gått? Er det blitt med de fine ordene i et höytidelig dokument, er det blitt bare skrift i sanden, en fjern visjon for livsfjerne drömmere?

Ser vi oss om i realitetenes verden idag må vi si at mye av målsettingen er nådd i store deler av den industrialiserte verden.

Gjennom en målbevisst innsats har det lykkes ILO å drive fram reformer som har fjernet de verste urettferdigheter i en rekke land, særlig i Europa. Gjennom en utjevning av inntektsfordelingen og en progressiv sosialpolitik har ILO i disse land vært med på å bygge broen mellom de fattige og de rike mennesker.

Hvordan har det lykkes ILO å gjennomföre så vesentlige deler av sitt program?

Jeg tror at noe av svaret ligger i den særegne organisasjonsform som ILO har.

Bak ILO's vedtak på de årlige Arbeidskonferanser ligger forhandlinger der ikke bare regjeringsdelegater deltar, men også selvstendige representanter for representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i hvert enkelt land.

Ved denne dröftelsen av problemene mellom disse tre selvstendige interessegrupper skapes det muligheter til å nå fram til realistiske lösninger av viktige sosiale problem og også om hvordan vedtakene skal kunne gjennomfôres i praksis i de enkelte land.

Dette er organisasjonsstrukturen. Men det avgjörende, det som driver verket er naturligvis menneskene selv, godviljens og framsynets mennesker, fylt av tro på mulighetene for å bygge en fredelig verden på sosial rettferd.

Hvilke virkemidler er det så ILO nytter for å nå fram med sitt program?

I förste rekke bygger ILO på å skape et internasjonalt lovverk som sikrer visse normer for arbeidsforholdene i de enkelte land.

I löpet av sine 50 år har ILO vedtatt i alt 128 konvensjoner og 132 rekommendasjoner. Disse dekker et vidt spektrum fra spörsmål om arbeidstid til lik lönn for likt arbeid, fra syketrygd til avskaffelse av tvangsarbeid, fra sosial trygd for utenlandske arbeidere til trygging av fagorganisasjonenes rettigheter.

Men blir så disse vedtakene respektert i de enkelte land, blir de gjennomfört som deler av det nasjonale lovverk, eller er det slik at delegatene i Genève stemmer for de mest vidtgående formuleringer og så legger vedtaket på bunnen av skuffen i departementet når de kommer hjem?

Men her har ILO som en av de förste internasjonale organisasjoner gått foran på det folkerettslige område og skapt organer som forer kontroll med om medlemsstatene etterlever de vedtatte konvensjoner og gjennomförer dem i nasjonal rett og praksis.

Tiden tillater ikke at jeg går inn på dette viktige punkt i detalj. Jeg vil bare nevne at ILO's konstitusjon pålegger medlemsstatene å utarbeide årlige rapporter om hvilke tiltak som er gjort for å overholde bestemmelsene i de ratifiserte konvensjoner.

Viktig er også at ILO's konstitusjon gir organisasjonene i et land rett til å klage hvis et lands regjering ikke gjennomförer de konvensjoner som landets myndigheter har ratifisert. Klageretten betyr også at en stat kan saksöke en medlemsstat for å krenke bestemmelsene i konvensjoner som begge stater har ratifisert.

I alt har ILO gjennom disse 50 år vedtatt over 250 konvensjoner og rekommendasjoner. Og selv om ikke alle dens 121 medlemsland har ratifisert på langt nær alle konvensjoner - så tror jeg det er berettiget å si at ILO har avsatt et varig merke i hvert eneste lands sosiallovgivning.

Heller ikke Norge har ratifisert alle konvensjoner, men jeg er glad for å kunne fortelle at Norge står som nr. 7 av alle ILO's medlemsland når det gjelder ratifikasjoner. Vi har i alt ratifisert 63 av 128 konvensjoner.

Den norske sosialminister Aarvik opplyste på dette års arbeidskonferanse i Genève at «av 63 avtaler som vårt land har ratifisert, har ikke mindre enn 43 hatt en betydelig innflytelse på utviklingen av forholdene innen arbeidslivet og innen sosialtrygden i Norge».

Da krigen kom i 1939 skapte den naturligvis store vansker for ILO. Organisasjonen flyttet til Montreal i Canada og fortsatte sitt virke for frihet og demokrati mot nazisme og diktatur.

En av de vigtigste begivenheter i ILO's virke under krigen var den arbeidskonferanse som den avholdt i Philadelphia i 1944 ved sitt 25 års jubileum.

41 stater, blandt dem også Norge, var representert på denne konferansen. Philadelphia-konferansen utgjör en historisk merkepel i ILO's utvikling fordi den ved siden av å bekrefte organisasjonens prinsipper slik de var vedtatt i 1919, også utarbeidet en erklæring som uttrykker en ny og mer dynamisk oppfatning av ILO's oppgaver og ansvar når det gjelder å bekjempe utrygghet cg fattigdom.

Etter innbydelse av president Roosevelt ble konferansen avsluttet med et möte i Det Hvite Hus i Washington. Roosevelt uttalte i en tale til konferansen at Philadelphia-Erklæringen var et historisk dokument på linje med Sambandsstatenes egen uavhengighetserklæring av 1776.

Da krigen var over og FN dannet i 1945, ble ILO som en selvstendig særorganisasjon knyttet til FN.

Og nå fikk ILO et langt videre virkefelt enn den hadde hatt i de förste 25 år.

På samme måte som en kan si at det var den förste verdenskrigs sosiale og politiske omveltninger i de enkelte land som var noe av bakgrunnen for ILO's grunnleggelse og konstitusjon i 1919, så kan en si at det var forskyvningene i de internasjonale politiske maktforhold etter den andre verdenskrigen som ble bestemmende for ILO's utvidede målsetting fra 1945.

De gamle europeiske koloniriker falt fra hverandre og over 60 nye stater fikk sin egen plass på verdenskartet og etterhvert også i ILO. ILO var ikke lenger en europeisk preget organisasjon, dominert av de spesielle forhold i det industrialiserte Europa. ILO var i förste rekke blitt en global organisasjon hvis medlemsstokk representerte nær sagt alle raser og religioner i verden, hvis tradisjoner, kultur og historie, ökonomiske og sosiale problem var helt forskjellige fra dem man for krigen hadde hatt med å gjöre i ILO.

Etter den förste Verdenskrig var ILO's hovedoppgave å slå broen mellom de fattige og de rike menneskene i de enkelte land. Etter den annen Verdenskrig ble oppgaven langt större - den å bygge broen mellom de fattige og de rike nasjoner.

En kan idag si at det dominerende trekk i ILO's virksomhet i de siste tyve år har vært de tekniske hjelpeprogrammer i utviklingslandene. I nært samarbeid med FN og dens mange særorganisasjoner, som FAO - UNESCO - Helseorganisasjonen - Den internasjonale atomenergikommisjon og flere, og med finansiell stötte fra FN har det lykkes ILO å gjennomföre forskningsprosjekt og grunnlagsinvesteringer i utviklingsland med sikte på å utvikle disse lands jordbruk, industri og övrige næringsliv.

Det nye tilsig av stater fra Afrika og Asia har ikke bare utvidet ILO's virkefelt, det har også skapt en viss indre politisk spenning i organisasjonen som en må håpe det blir mulig å overvinne.

Spenningen bunner i det forhold at ILO's spesielle organisasjonsform med selvstendige representanter for regjeringene, frie fagorganisasjoner og arbeidsgiversammenslutninger har skapt problem for de nye lands tilslutning fordi de ennå ikke har utviklet frie organisasjoner i arbeidslivet. Det er i disse nye land regjeringene som utpeker både arbeidernes og arbeidsgivernes representanter. Dette bryter fullstendig med et avgjörende prinsipp i hele ILO's organisasjonsform. Hvordan denne striden vil löpe av vet man ennå ikke, men det er avgjörende for ILO's hele framtid at den löses slik at ILO's uavhengige og politisk nöytrale stilling kan bevares.

Det er i förste rekke de ökonomiske og sosiale problem i utviklingslandene som har stilt ILO overfor den gigantiske oppgaven den har foresatt seg å löse i de nærmeste 10 år og som har fått som tittel: «VERDENS SYSSELSETTINGS PROGRAM».

I de rike industrialiserte land betrakter vi det idag som et rikdomstegn å ha rikelig tilgang på arbeidskraft. Vi har også etter krigen etterhvert lært oss til teknisk å beherske konjunkturbevegelsene slik at vi har kunnet unngå arbeidslösheten som et massefenomen - slik vi kjente det for krigen.

I utviklingslandene derimot er arbeidsledighet og undersysselsetting idag et samfunnsonde som holder millioner av mennesker nede i en håplös fattigdom.

En kan nok notere en viss vekst i disse lands næringsliv - men på den andre side finner det sted en befolkningseksplosjon som hindrer veksten i å slå ut i en hevning av hele folkets levestandard. Millioner av mennesker lever derfor på grensen av det fysiske eksistensminimum - og uten håp om å få del i en progressiv utvikling.

ILO regner med at verdens befolkning i 1970 vil være 3 600 millioner mennesker. Av disse vil 1 510 utgjöre arbeidsföre mennesker. Men i det 10-året vi fra 1970 går inn i vil den arbeidsföre befolkning öke med 280 millioner mennesker. Det betenkelige er at hovedvekten av veksten, nemlig 226 millioner mennesker vil komme i de land som har de minste mulighetene til å sette dem i arbeid, mens bare 56 millioner mennesker vil falle på de industrialiserte land som idag ofte har et sterkt behov for å öke sin yrkesbefolkning.

Hvordan vil så ILO gripe denne gigantiske oppgaven an: å få hele verdens befolkning i arbeid? Og hvilke muligheter har ILO for å löse det problem som er vårt århundres störste: å minske, ja fjerne klöften mellom de rike og de fattige nasjoner i verden, og å få befolkningseksplosjonen inpasset i en harmonisk ökonomisk og sosial evolusjon?

På ILO's 50-årige jubileumskonferanse i Genève i sommer gav ILO's generaldirektör David A. Morse uttrykk for det håp han hadde for gjennomföringen av planen med disse ord:

«La oss gjöre det mulig for fremtidige generasjoner å se tilbake på denne 50-års jubileumskonferanse som opptakten til en epoke, en epoke hvor den instinktive solidaritet mellom jordens folk ble mobilisert i et samlet verdensomspennende framstöt mot fattigdommen».

Denne samlede aksjon mot fattigdommen vil ikke bare bli ledet av ILO - den vil bli stöttet av alle FN's særorganisasjoner som et ledd i FN's annet utviklings 10-år.

ILO's förste oppgave blir å sende ut eksperter til de deler av verden som planen skal omfatte - Latin-Amerika, Asia og Afrika, for der sammen med de nasjonale myndigheter å utarbeide en langtidsplan der en formulerer målsettingen for befolkningens yrkesopplæring og sysselsetting.

Den andre oppgaven blir å ta del i et handlingsprogram som virkeliggjör de oppsatte planer.

ILO kan naturligvis ikke selv skape de nye arbeidsplasser. Men den kan gi råd og hjelp til de stater som selv önsker å sette sin befolkning i arbeid.

ILO kan hjelpe til på slike områder som iverksetting av agrarreformer, jordbruksprosjekter, industrialisering, offentlige arbeider, utvikling av opplæring og yrkesveiledningsprogrammer, valg av investeringsmuligheter, utvikling av handel osv.

ILO's plan består derfor ikke bare i en innsamling av statistiske data over den befolkningsmessige side av problemer. Den griper også inn i hele den ökonomiske og sosiale utvikling i disse områder.

Gjennom dette arbeid söker ILO å intensivere utviklingslandenes muligheter til å hjelpe seg selv. For ingen hjelp utenfra - den være seg så velment og så uegennyttig den være vil - kan erstatte utviklingslandenes egen vilje til å hjelpe seg selv.

Å gjennomföre verdens sysselsettingsprogram vil derfor være en utfordring både til utviklingslandene og til de industrialiserte land - kan de mötes i et realistisk samarbeid vil de også kunne nå den ideelle målsetting: en verden i fredelig sameksistens.

For ILO blir hovedoppgaven å sikre at denne nye verden bygger på sosial rettferd - med andre ord å oppfylle det bud som er innskrevet i dokumentet fra Genève:

«Si vis pacem - cole justitiam» 
«Vil du fred så sörg for rettferdighet».