Espen Barth Eide
Vi står foran et historisk retningsvalg
Kongsberg, 1. mai 2013
Kilde: www.arbeiderpartiet.no

Kjære kamerater - Gratulerer med dagen!  

Jeg er glad for å være her i Kongsberg!

Norges eldste industriby! 

Få steder vet mer om viktigheten av politikk.

Og om sammenhengen mellom næringspolitikk, sysselsettingspolitikk, og utenrikspolitikk.

Få steder er næringslivet så internasjonalt rettet som her.

Med betydelig produksjon av militær høyteknologi, bildeler, utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. For ikke å snakke om, av kunnskap og innovasjon.  

Dere vet at vår velferd også avhenger av utviklingen i verden rundt oss. Det er var riktig i går, og det er riktig i morgen.  

Utenrikspolitikkens formål er å gjøre innenrikspolitikken mulig.  

Det påstås rett som det er, at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer i utenrikspolitikken.  

For i Norge er enigheten stor om de lange linjene.  

Ja, vi er enige om mye, men det er likevel en rekke grunnleggende forskjeller.

I bunn handler det om hva norsk utenrikspolitikk skal være.

Skal vi mene lite og forsiktig, eller skal vi være tydelige og å være en viktig pådriver for internasjonal endring?  

Vårt parti og denne regjeringen representerer det siste.

Vi tror på solidaritet.

For vi må aldri bli oss selv nok.  

Høyre og FrP tilbyr velgerne store kutt i vår innsats ute.

21,7 prosent av alt vi bruker på bistand og utenrikspolitikk vil FrP kutte.

Det er en farlig strategi i en verden der skillelinjene mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk viskes ut.  

I åtte år har denne regjeringen vist at det går an å ha tydelige posisjoner og være en pådriver for endring.

La meg gi dere noen eksempler:

En blåblå regjering ville aldri tatt initiativ til konvensjonen mot klaseammunisjon som har reddet tusenvis av menneskeliv

En blåblå regjering ville aldri gjort anstendig arbeid til en hovedsak i utenrikspolitikken og tredoblet støtten til ILO - Den internasjonale arbeidsorganisasjonen.

 En blåblå regjering ville aldri tatt den globale kampen mot konservative familieverdier, innskrenking av retten til abort og kvinners rettigheter. Tvert imot.

En blåblå regjering ville neppe arrangert en internasjonal konferanse om diskrimineringen av lesbiske, homofile, bi og transpersoner. 

Den ville neppe tatt initiativ til å løfte arbeidet for en verden fri for atomvåpen ved å arrangere en internasjonal konferanse om atomvåpnenes humanitære konsekvenser

En slik regjering ville aldri sørget for 1 prosent av BNI til bistand og gjort rettferdig fordeling i fattige land til en hovedsatsing for bistanden

En blåblå regjering ville ikke vært ledende internasjonalt i å forsøke å motivere partene i Midtøsten til å ta nye skritt mot forhandlinger

Og jeg tror ikke den ville satset så mye på nordområdene og lagt inn dobbelt så mye som den nordområdemilliarden mange krevde for noen år tilbake

 

Venner,

Det er forskjeller i utenrikspolitikken.  

Det er vår sosialdemokratiske vilje og vår evne som gjør Norge til en spennende partner, og at vi lyttes til.

Da holder det ikke å gå rundt å si kun det alle vil høre, og tro at da vil alle være venner med oss.

Tvert i mot: Da blir vi irrelevante og uinteressante.  

Kjære dere - det er dette valget denne høsten også handler om. 

Vi lever i en tid med store omveltninger.  

Finanskrise og sosial uro i Europa.

En arabisk vår, som har blitt til en vanskelig og tornete vei mot det ukjente.

Et Asia med fremvoksende økonomiske stormakter, men også med store sikkerhetspolitiske spenninger dem i mellom.

Et Afrika, som representerer noe helt nytt i forhold til det bildet vi pleide å tegne.

Stater som er på full fart opp og frem.

Av de 20 hurtigst voksende økonomiene i verden i dag, er 11 afrikanske.

Men Afrika har også stater som sliter med uro, skjevfordeling og store helseutfordringer.  

Om hundre år er det vår tid historikerne vil se tilbake til, og spørre:  

- Hva gjorde Norge da den økonomiske krisen rammet Europa? 
- Hva gjorde Norge da ekstremismen ulmet?
- Hvordan innrettet Norge seg da maktforholdene i verden endret seg helt? 
- Hva gjorde Norge da vi selv ble rammet av terror?

Som min gode kollega Hadia Tajik har sagt det:

Norge er summen av oss alle.

Vår historie er summen av våre handlinger.

Alt vi gjør, og alt vi lar være å gjøre, vil bli stående igjen etter oss.

Enten som påler eller som gapende hull.  

For vi er del av en historisk kamp.

Og noen av våre verdier er dessverre under press.

Fra gryende sosial ulikhet i andre europeiske land, fra ekstreme holdninger og handlinger, og fra krefter som vil splitte.  

Vi ser at utfordringene på vårt eget kontinent tiltar.

Minoriteter settes under press.

Antisemittisme, islamofobi og ulike former for rasisme er kommet tydeligere til overflaten.

Det har også vi smertelig erfart her hjemme gjennom angrepet 22. juli 2011.  

Bildet i Europa er sammensatt, men høyreekstreme strømninger styrker seg flere steder.

Hatefulle ytringer kanaliseres gjennom nettsamfunn, sosiale medier og på gata.

I denne formen for ekstremisme er ekskluderende nasjonalisme og angrep på minoriteter viktige drivkrefter.

Høyreekstremismen har dype og lange røtter til politisk voldsbruk på vårt eget kontinent.  

De mørkeste kapitlene i europeisk historie viser sammenhengen mellom økonomisk krise og politisk ustabilitet.  

Selv om demokratiet, menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene står sterkt i dagens Europa, så ser vi at under krisetider settes også demokratiet under press.  

Det skjer i en tid da vi i Norge markerer at det er hundre år siden kvinner fikk stemmerett.

Norge var det tredje landet i verden som tok dette spranget.  

I mange år har Norge vært helt i front for den internasjonale likestillingsagendaen. Det er vi også i dag. Men vi merker også at det vi står for møter økt motbør globalt.  

Vi ser det særlig på spørsmål knyttet til seksuell og reproduktiv helse.  

For arbeiderbevegelsen er det en selvfølge at alle mennesker er like mye verdt, og skal ha like muligheter.  

Som sosialdemokrater trapper vi derfor opp kampen for likestilling og kvinnehelse.

Vi ser nemlig at konservative miljøer fra ulike samfunn finner hverandre i kampen mot rettigheter vi trodde vi kunne ta for gitt i vår tid.  

I Pakistan ble en tapper skolejente, den da 14 år gamle Malala Yousufzai, skutt og forsøkt drept.  

I India døde en ung kvinne av skader etter en gjengvoldtekt.  

Hendelsene opprørte en hel verden.  

Jenter og kvinner rammes av grov vold.

Det internasjonale arbeidet for deres rettigheter må derfor styrkes.  

Vi må stå på rett side i alle disse kampene.

Men det handler ikke bare om å ta riktige posisjoner.

Vi må også gjøre det vi kan.  

Og da må vi i hvert fall ikke gjøre som både KrF og krefter i Høyre legger opp til - å begynne å stramme inn igjen på abortloven. Skulle vi gjøre det, ville også vi blitt ett av de mange landene som beveger seg i feil retning.  

Våre mange allierte i dette arbeidet der ute ville undre seg stort, og spørre seg, hva skjedde egentlig med Norge?  

Jeg håper de slipper å stille seg det spørsmålet.

Kamerater / kjære venner; 

I den arabiske verden er det langt igjen både for folks ambisjoner om fred, frihet og utvikling.  

For to dager siden møtte jeg fredsprisvinneren fra 2011, Tamakkol Karman, igjen. Helten fra opprøret i Jemen. Hun hadde fortsatt den samme gløden, det samme engasjementet og det samme glimtet i øyet. Slike mennesker gir meg masse inspirasjon. Hun og hennes søstre - og brødre - i den arabiske verden trenger all vår støtte i den lange og krevende veien de har lagt ut på.  

Men samtidig: Situasjonen i Syria er så grusom at de fleste av oss sitter lamslåtte igjen etter nyhetssendingene.  

Så langt har borgerkrigen bare blitt verre og verre.

Tross et sterkt regionalt engasjement, har ikke det internasjonale samfunn klart å samle seg om felles innsats for å få slutt på volden.  

FN anslår at over 70.000 mennesker er drept.

1,4 millioner flyktninger.

6,5 millioner mennesker som trenger hjelp.  

FNs høykommissær for flyktninger kan fortelle oss at Syria allerede representerer den største flyktningekatastrofen på to tiår år. Tenk på det - flyktningestrømmene fra Syria er etter to års konflikt allerede større enn de vi så fra samtlige av krigene på Balkan på 1990-tallet.  

Og den gangen flyktet jo de fleste til stabile, europeiske land.  

Syria-flyktningene derimot samles i land som selv sliter tungt med indre spenninger og med å få endene til å strekke til.  

Og enda verre: Dersom borgerkrigen fortsetter med samme intensitet i en måned til, så er flyktningkrisa i Syria den verste krisen i høykommissæren for flyktningers historie.  

De stridende partene i Syria bryter daglig helt grunnleggende humanitære prinsipper og regler for krigføring.

Det internasjonale samfunnet må legge et langt sterkere press på partene for humanitær tilgang og beskyttelse i alle deler av Syria.

Sammen med et knippe likesinnede land og de sentrale humanitære FN-organisasjonene arbeider vi fra norsk side for at Sikkerhetsrådet i hvert fall kan samle seg om dette kravet.  

Norge er blant de største humanitære bidragsyterne til Syria.

Vi ser nå på muligheten til å bidra enda mer.  

Det er viktig å fortsette å bidra til å forhindre en regional spredning av konflikten, for eksempel ved å bistå Libanons håndtering av de syriske flyktningene.  

President Assad har mistet enhver legitimitet, og må gå av. Samtidig ser vi at opposisjonen er dypt splittet. Dette gjør krisen enda større og vanskeligere å forholde seg til.  

Full respekt for humanitære prinsipper, menneskerettighetene og minoriteters rettigheter er like klare krav til opposisjonen som til regimestyrkene  

Medlemmene av FNs sikkerhetsråd et har et stort ansvar for å prøve å bringe borgerkrigen og de humanitære lidelsene i Syria til en slutt.  

Vi må minne Sikkerhetsrådet om at det ansvaret de har fått for internasjonal fred og sikkerhet, er et ansvar de forvalter på vegne av alle FNs medlemsland.

Det er på tide at Sikkerhetsrådet nå tar det ansvaret.  

FNs ekspertteam må få slippe inn i landet for å bringe klarhet i påstandene om bruk av kjemiske våpen.

Verdenssamfunnet har en forpliktelse til å kontrollere alle antatte tilfeller av bruk av kjemiske våpen.  

Heller ikke konflikten mellom israelere og palestinere går i riktig retning.

Allerede for to år siden fastslo Verdensbanken og FN sa at palestinerne har lyktes i sitt prosjekt med å bygge de palestinske institusjonene.

Og dermed rede grunnen for en palestinsk stat.

Den palestinske selvstyremyndigheten hadde fått økonomien i riktig retning, sikkerhetssituasjonen var stabil og korrupsjon og maktmisbruk ble bekjempet på en systematisk.  

Men bygging av institusjoner og samarbeid med Israel om sikkerhet gir bare mening dersom det finnes en politisk horisont.  

Og den horisonten er en palestinsk stat. Det krever vilje til å forhandle hos begge parter.  

For de palestinske selvstyremyndighetene er en fremtidig palestinsk stat hele poenget med at de gjør det de gjør.  

Men også Israel sier de ønsker å nå dit.  

Samtidig tar de ikke skrittene som skal til for å komme videre.

I stedet spiser ulovlige bosettinger opp palestinsk land i økende tempo.  

I mellomtiden går den palestinske økonomien nedover igjen.

Uten kontroll over mer og sammenhengende landområder er det ikke mer potensiale for økonomisk utvikling.  

Palestinske fanger i israelske fengsler sultestreiker.

Alle er redd for at en liten gnist skal lage en stor eksplosjon og et nytt opprør.  

President Obama og min amerikanske kollega John Kerry har tatt et nytt initiativ for å få partene til forhandlingsbordet. Det er et initiativ vi støtter varmt opp om, som leder av giverlandsgruppen.  

Men verden må fortelle Israel at tidsvinduet for en to-statsløsning er i ferd med å stenges.  

At bosettingsaktiviteten må stanse.  

Ellers gir det ingen mening å fortsette å finansiere den palestinske statsbyggingen.  

Vi sier klart i fra.

Men i Norge finnes det partier som heller tar et skritt tilbake.  

Kristelig folkeparti har nettopp vedtatt et program der det ikke står noe om en palestinsk stat.

De nøyer seg med å si at palestinerne bør få et slags indre selvstyre.

De bryter dermed med etablert norsk politikk gjennom mange år, de bryter med folkeretten og legger seg i praksis til høyre for den israelske regjeringen.  

Fremskrittspartiet ligger ikke langt unna KrF i Midtøsten-politikken.  

Som en internasjonal bevegelse har vi sosialdemokrater alltid satt vår lit til folkeretten.

Vi har vært med på å utvikle den, og vi har støttet opp om den.

Vi vet - at som et lite land i folketall, men med store områder å forvalte, så er vi avhengige av et internasjonalt rettssamfunn.  

Derfor skal vi alltid stå opp for folkeretten.  

Som vi står opp for menneskerettighetene.  

Vi skal stå opp for globale institusjoner og internasjonale kjøreregler.  

Det vi bygde opp nasjonalt må vi bidra til å bygge globalt.  

Vi bygde Norge til et trygt rettssamfunn, - som bestod lakmustesten da terroristen satte oss på prøve.

Det høster vi nå internasjonal anerkjennelse for.

Vi bygde Norge til et samfunn som sier gjør din plikt og krev din rett.

Vi bygde Norge til et samfunn som gir folk like muligheter.  

Vi bygde landet, - ikke av oljen.

Det er folket som bygger dette landet.

Kvinner og menn.

Flere kvinner enn noe annet sted i verden.

Det er arbeid som er vårt gull.  

Og mens Norge går godt, ser vi stadig mørkere skyer over Europa.

Krisen rammet Europa hardt.

Gjennom de siste fem årene har vi sett gang på gang at europeiske banker går konkurs, eller må reddes med statlige midler.  

Mens land og banker har blitt reddet fra konkurs, har innbyggerne i disse landene måttet ta regningen.

Harde sparetiltak har gitt store velferdskutt og masseledighet i Europa.

Resultatet ser vi nå.

Fra Norrbotn i nord til Sicilia i sør er det nå 26 millioner arbeidsledige.

Det mer en fem ganger Norges befolkning.  

Og tua som veltet lasset var en internasjonal storkapital som spilte poker med folks velferd.

Og en Høyre-side som stod og så på.

En del av dem applauderte til og med - nå skulle vi få se hvilke undere det helt deregulerte marked skulle kunne skape.  

Da krisa kom var deres resept å stramme inn offentlige utgifter.

Å kutte skattene.

Å svekke ordningene for arbeidstakerne.

De rike ble rikere - men det ble ikke noen flere jobber av det.

Det skjedde i Sverige.

Svensk ungdom lurer på om Sverige har noe å tilby dem.

Eller om de må reise til Norge, som så mange før dem.  

Norske Høyre viser til Sverige som en god oppskrift på konservativ politikk.  

Vel vel. 

I Norge møtte vi krisa slik vi i arbeiderbevegelsen vet vi må.

Med å slå fast at arbeid til alle som jobb nummer en.

Det krevde kraftfulle tiltak.

Støtteordninger for eksportrettet industri.

Og for utsatte næringer - som nå til skogsindustrien.

Krisepakke til oppussing av skoler, opprusting av jernbane og bygging av veier.

Nylig la vi frem planen som sikrer 508 milliarder kroner til samferdsel de neste ti årene.

Et skikkelig sysselsettingsprosjekt.

Og siden 2005 er bevilgningene til veg og bane økt med 65 prosent.  

Alt dette innenfor rammen av en ansvarlig og fremtidsrettet økonomisk politikk.  

Høyre er opptatt av at de private skal få sin del av inntektene av samferdselsløftet.

Offentlig-privat samarbeid - OPS kalles det.

Betal lite nå, men desto mer til slutt, er resepten. Den tid, den sorg.

En finansieringsordning selv Frp karakteriserer som «høl i hue».  

Og akkurat det sier ikke så rent lite.  

Så langt har vi kommet gjennom krisa med Europas laveste ledighet.

Det har vi gjort selv om vi har stått opp for arbeidstakernes rettigheter, i stedet for å svekke dem.  

Ja, kanskje er det noe av årsaken.

At vår arbeidsmarkedsmodell kanskje viser seg å være en av verdens mest robuste?

Trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten gjør at vi virker sammen når det er krise.

Vi drar lasset sammen.

Vi omstiller sammen.

Vi satser på innovasjon og nytenkning sammen.

Det skaper samarbeid og felles forståelse framfor konflikt og sosial uro.  

I Norge har vi - og skal vi ha - et dynamisk og omstillingsvennlig næringsliv.  

Våre arbeidstakere skal samtidig vite at de har lønn om de blir syke.

De skal vite at helsevesenet tar vare på dem.

Flere behandlinger, bedre fagmiljøer og et godt offentlig tilbud gjør at Norge rykker oppover på helsestatistikkene.

Pensjonsreform og bedre eldreomsorg gjør at folk kan ha økt trygghet for alderdommen.

Rettigheter skaper trygghet.

En trygghet som gjør at norske arbeidere tør å omstille seg!  

På ett område har vi imidlertid ikke vært flinke nok til å omstille oss.

Vi har tatt det for gitt at arbeidsinnvandrerne skal forstå sine rettigheter og at internasjonale selskaper skal ta ansvar.

Var det problemer på en norsk byggeplass for tretti år siden gikk klubben til bedriftsledelsen - og så ordnet man stort sett opp.

Fordi de ansatte kjente sine rettigheter.

I dag er mange av de ansatte på byggeplassene polakker eller rumenere.

De kjenner ikke sine rettigheter.

Eller de vet at alternativet hjemme er arbeidsløshet, og tør ikke si ifra.  

Etter at Norge ble del av et europeisk arbeidsmarked har tilsynsmyndighetene knapt nok vokst i størrelse.

Vi har ikke fulgt med i timen.

Det må vi gjøre noe med.

For vi trenger arbeidskraften som kommer hit.  

Kongsberg er et eksempel på en industriby som trenger kvalifisert arbeidskraft.

Det er under en regjering med Arbeiderpartiet i spissen at Norges eksport av forsvarsmateriell har økt mer enn på mange tiår.  

Vi har drevet en meget aktiv industripolitikk for forsvarsindustrien. En industri som er av vital, strategisk betydning for vårt eget forsvar og vår forsvarspolitikk. Men også en industri som gang på gang har vist at den kan være teknologiledende.  

En industri som dog opererer under verdens strengeste eksportkontrollregime.

Vår regjering har aktivt promotert norsk industri.

Det nyter Kongsberg godt av.  

Den nye store fabrikkbygningen på Arsenalet er et av mange synlige eksempler på dette. Derfra har Kongsberg allerede flere år levert komponenter til F-35-flyet. Helt i tråd med våre industripolitiske ambisjoner.  

Den 27. februar i år monterte flyprodusenten Lockheed Martin for første gang et missil fra Kongsberg på en F-35 ved fabrikken i Ft Worth, Texas.

I løpet av sommeren går vi ut ifra at det vil bli bekreftet at designet er modent nok til å bli en formell kandidat for integrasjon på F-35.  

Det vil gi nye, store muligheter for norsk industri.

Det er en viktig del av det industrisamarbeidet vi jobber for å få på plass i forbindelse med anskaffelsen av nye kampfly.

Regjeringen gjennomfører nå flykjøpet og har akkurat bedt Stortinget om de 13 første milliardene.  

Som jeg nevnte er Norge et lite land i folketall.

Men vi har enorme områder å beskytte, særlig i nord.

Norge trenger derfor den nye generasjonen kampfly.

For å erstatte den kapasiteten F-16 har gitt oss i en generasjon.

Og for å gi oss nye kapasiteter tilpasset dagens situasjon.  

For å lykkes i et tøft internasjonalt marked er norsk næringsliv også avhengig av de gode hodene.

De gode hodene skaper vi i den norske fellesskolen.

Et mangfoldig samfunn blir bedre om også skolen er mangfoldig.

Derfor satser vi på fellesskolen.

Med mange tusen nye lærere.

Nye uketimer og leksehjelp.

Oppussing av hundrevis av skoler.

Gratis skolebøker i videregående skoler.

Innsats mot frafall.

Matematikkfaget skal få et løft.

Elever på videregående skal kunne spesialisere seg i realfag.  

Fellesskolen er en skole for kunnskap.

Norsk skole blir stadig bedre og elvene stadig flinkere.  

Men når historikerne spør hva Norge gjorde da finanskrisa rammet Europa, kan ikke svaret vårt bare være nasjonalt.  

Derfor har vi løftet arbeid opp på den internasjonale politiske dagsordenen i både ILO, IMF, Verdensbanken og WTO.

Vår egen velstand og suksess på tross av finanskrisa rundt oss har gjort oss enda mer bevisst på våre suksessfaktorer:

- Den norske arbeidslivsmodellen. 
- Den høye deltakelsen av kvinner i arbeidslivet. 
- At Norge er et land med relativt sett små sosiale forskjeller.

Mange land jager etter økonomisk vekst uten blikk på fordeling.

I Norge skapte vi ikke rikdommen før vi begynte å fordele den.

Vi skapte derimot velferdsordninger og utjamning før oljeinntektene.

Dette er lærdommer vi må ta med oss ut, både til et Europa i krise og til land med ambisjoner om å avskaffe fattigdom.

Fordeling skaper vekst.

Derfor har regjeringen akkurat lagt frem en stortingsmelding om fordeling og vekst i utviklingspolitikken.

Det er i god sosialdemokratisk ånd.  

Når historikerne spør hva vi gjorde for å bekjempe fremmedfrykt og hat.

Da skal de se at vi tok kampen.

En kamp som må vinnes om og om igjen.  

For som Bjørnstjerne Bjørnson sa til Dagbladet i 1892:

Jeg føler mig skamfuld, hvergang en Landsmand bruger det paa dene Maade... Hvad var Norge uten de Fremmede? I Haandværk, Industri, Handelsskab, Kunst, Sociale og politiske Opgaver? Enten maa vi ud blant dem eller de maa hid til os. At skjælde Folk ud som «Fremmed» deri er en slet arv fra den Tid, de forskjellige stammer hadede hverandre; derfra er arven gaat videre ind i den slettere Patriotisme. Det er Grisemoral i den, vi vil være alene i Trauget.  

Vi blir stadig testet:

Vi gjør en stor innsats for Romfolket i flere av EØS-landene.

Vi bruker mye ressurser på både jobbskapingsprosjekter, kvalifiserings- og integreringsprogrammer.

Men vi har en jobb å gjøre her hjemme også.

Både når det gjelder integreringsarbeid og holdninger.  

Og når historikerne spør hvordan Norge forholdt seg til en verden i endring, så skal de se at vi fulgte med og lå i forkant.

Vi skaffet oss kunnskap.

Vi bygde allianser.

Vi stod opp for våre meninger.

Vi gikk i front - for Palestina, for Sør-Sudan, for Myanmar, for land, grupper, mennesker og for idealer.

Vi tok ansvar og bidro til å skape en bedre og mer organisert verden.

Fordi vi hadde våre sosialdemokratiske idealer med oss hele veien, nasjonalt - så vel som internasjonalt.

Frihet.

Solidaritet.

Like muligheter. 

Jeg vil oppfordre alle til å støtte 1. mai-aksjonen - Norsk folkehjelps aksjon for demokrati og organisasjonsrett.  

«Folk forandrer verden» heter aksjonen.

Det vet vi er riktig.

Det har vi sett i Sør-Afrika, i Myanmar, og vi kjenner det fra vår egen historie.

Retten til å ytre seg, til å organisere seg, til å delta i politisk arbeid - er grunnleggende menneskerettigheter.

Med vår støtte her i dag, legger vi til rette for folkelig mobilisering for en bedre verden.  

Men dere 
vi må også ha en folkelig mobilisering før valget 9. september. 

Ved høstens stortingsvalg vil for første gang valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og en regjering med tyngdepunkt til høyre for Høyre.

Det har aldri skjedd før.

Før har det handlet om et borgerlig alternativ som vendte seg politisk inn mot sentrum.

Skulle det skje kan Norge bli det eneste land i Europa (EU/EØS-området) med en regjering som har tyngdepunktet til høyre for de store konservative partiene.

Norge blir en mørkeblå «utpost» i Europa.

Høyre og Fremskrittspartiet har for første gang avklart at de vil regjere sammen.  

Det er litt av et skille. 

Det betyr at vi står foran et historisk retningsvalg både for nasjonal politikk og for vårt internasjonale engasjement.   

Mye står på spill. 

Valget vil handle om trygg økonomisk styring, eller usikkerhet for norsk økonomi.

Det vil handle om et rettferdig Norge der alle bidrar, eller mer til de som har aller mest fra før.  

Flertallet av folk mener faktisk Norge går i riktig retning under den rødgrønne regjeringa. Men alt for mange av de som sier det, forholder seg passivt.

Utfordringen er å få dem ut og stemme rødgrønt.

Til det trenger vi hver og en av dere i valgkampen.

Medlem eller ikke-medlem.

Mener du at vi løser oppgavene best i fellesskap er det det gjelder.

Vidar Lande, ordfører her i Kongsberg har vist oss at det går an å vinne valg tre ganger.

Vi skal kopiere hans suksess.

Vi skal sørge for at Kongsbergs egen Laila Gustavsen får fjerde mandatet fra Buskerud.

Vi vil ta Norge videre 9. september.  

Ha en riktig god første mai!