Aase Wind Lionæs
Et tövær i det kalde politiske klima
Tildeling av Nobels fredspris til Willy Brandt
Oslo, 10. desember 1971
Kilde: Les Prix Nobel en 1971, s. 65-71.

Deres Kongelige Höyheter, Mine herrer og damer.

En ny krig kaster sin skygge over årets Nobeldag.

De åkre som fjorårets fredsprisvinner Norman Borlaug gjennom sin hveteforskning hadde velsignet med en rikere höst, er i dag dödens bombekratere.

To utviklingsland som mer enn de fleste stater trenger freden for å bygge seg ut av sin fattigdom, India og Pakistan, er idag i krig.

Man må forferdes over i hvilken grad politikere verden over har lukket sine öyne og forherdet sine hjerter overfor de nye lidelser som i dag i disse land overgår krigens uskyldige ofre.

Mot denne mörke bakgrunn går takken dobbelt til dem som har satt kreftene inn for fredens sak.

Våre tanker går i dag i förste rekke til en som ikke er mere: Dr. Ralph Bunche.

Det var i 1950 at Ralph Bunche fikk fredsprisen for sin medvirkning til våpenstillstanden mellom Israel og araberstatene. Bunche har gjennom et langt liv vært en edel og trofast forkjemper for fredsidealet - fred mellom rasene, fred mellom folkene. I 25 år har han vært en av FNs mest uselviske tjenere.

Det Norske Stortings Nobelkomité vil minnes ham i dyp takknemlighet.

Det er i år 70 år siden Alfred Nobels fredspris ble utdelt for förste gang. Prisen ble i 1901 delt mellom schweizeren Henri Dunant og franskmannen Frédéric Passy. Henri Dunants varmhjertede innsats for krigens sårede og fanger förte som kjent til dannelsen av Röde Kors i 1864 og vedtakelsen av Genferkonvensjonen. Frédéric Passys pionerarbeid for frivillig voldgift i internasjonale konflikter resulterte bl. a. i stiftelsen av Den interparlamentariske Union i 1889.

Ved en milepel som denne er det naturlig å stanse et öyeblikk opp og la tankene gå til den mann som gjennom sitt enestående testamente la det ökonomiske grunnlag for denne den mest ærefulle av alle internasjonale hedersbevisninger.

Mange har undret seg over at Alfred Nobel hvis vesentligste forskningsområde var kjemi, gav en femtedel av sin store formue til innstiftelsen av en fredspris.

Det har vært gitt mange forklaringer. Kanskje kan hans beundring for den engelske dikter Shelleys fredsideal ha spilt inn, mer sannsynlig kanskje hans nære vennskap med fredsforkjemperen Bertha von Suttner. I et brev til henne fremkaster Nobel en for den tid ganske bemerkelsesverdig og profetisk ide om mulighetene for å organisere freden i verden. Han skriver fölgende: «Den eneste riktige lösningen ville være en traktat der alle regjeringer forpliktet seg til sammen å forsvare et hvert land som ble angrepet. Etterhvert skulle dette lede til en partiell avrustning.»

Denne Nobels visjon ble i vårt århundre ved dannelsen av FN i 1945 en av de bærende ideer i organisasjonens Charter.

Mange forsök er gjort gjennom disse 70 år på å sette Alfred Nobels dröm om freden ut i livet.

Det Norske Stortings Nobelkomité har i år valgt å gi fredsprisen til en mann som gjennom et aktivt politisk liv har hatt fredsidealet som sin ledestjerne, - forbundskansler Willy Brandt.

Willy Brandt er den fjerde tyske statsborger som er blitt hedret med fredsprisen. Vi minnes hans forgjengere:

Utenriksminister Gustav Stresemann, historikeren Ludwig Quidde og journalisten Carl von Ossietzky.

Willy Brandt er födt i Lübeck i 1913. Hans förste ungdomsår faller sammen med en av de mest tragiske perioder i nyere tysk historie, nazismens frammarsj og Hitler-diktaturets krenkelse av menneskeverdet, först i Tyskland, senere også i så mange andre europeiske land.

I motstanden mot nazismens voldsregime formet Willy Brandts livsmönster seg. Allerede i 1933 kom han 19 år gammel som politisk flyktning til Norge. I syv viktige ungdomsår levde han som en flittig journalist i vårt land.

Brandt delte sin tid mellom arbeid, studier og en intens innsats for å hjelpe nazismens ofre enten de nå var flyktninger utenfor eller fanger i Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire.

Den 23. november 1936 besluttet Det Norske Stortings Nobelkomité å gi fredsprisen (for 1935) til den tyske pasifisten Carl von Ossietzky. Ossietzky var redaktör av tidsskriftet die «Weltbühne» der han kompromisslöst tok avstand fra den tyske opprustning. Allerede den natt Riksdagen brendte ble han arrestert. I fem lange lidelsens og ydmykelsens år var han Hitlers mishandlede fange i konsentrasjonsleiren Papenburg-Esterwegen.

Albert Einstein skrev i 1946 om tildelingen av fredsprisen til Ossietzky: «Det er Nobelkomitéens evigvarende fortjeneste at den lot denne höye æresbevisning bli tildelt denne enkle martyr.»

Ossietzkys kandidatur til fredsprisen ble diskutert verden over. Heinrich Mann skrev om denne strid:

«Ossi, som ikke mer kan tale eller skrive, har i sine lenker opplevet den lykke at verdens samvittighet for et öyeblikk stod fram og vitnet, og det språk den talte var hans navn.»

Når vi minnes at Ossietzky i 1936 til slutt ble hedret med Nobels fredspris skal vi ikke glemme det store arbeid som den unge tyske flyktning Willy Brandt nedla til stötte for hans kandidatur.

Og Ossietzky skuffet ikke. Dödsmerket og fengslet motstod han Görings press om å gi avkall på prisen.

Da krigen kom til Norge i 1940 tvang den Willy Brandt som så mange andre til å forlate landet. Hitler-Tyskland hadde i 1938 fratatt ham hans tyske statsborgerskap. Som flyktning i Sverige fikk han av den norske Regjering norsk statsborgerskap. Willy Brandt fortsatte her sitt virke for et demokratisk Tyskland og et fritt Norge. Neppe noen annen norsk journalist har skrevet så mange artikler og så mange böker om Norges kamp for friheten som Willy Brandt. Jeg nevner bl. a. disse skriftene:

«Krigen i Norge.» 
«Norge fortsetter kampen.» 
«Oslo Universitet i kamp.» 
«Norges veg til frihet»

og mange, mange andre artikler og foredrag for bl. a. i krigens förste år i Sverige å skape den nödvendige forståelse for det okkuperte Norges frihetskamp.

Vårt land har meget å takke Willy Brandt for fra disse vonde årene.

Da freden kom den vidunderlige våren 1945 fikk Willy Brandt flere tilbud fra norsk, tysk og internasjonalt hold om fremtredende stillinger. Etter et år i norsk pressetjeneste i Berlin valgte han å tjene sitt födeland slik det nå lå der i ruiner, i det totale nederlags ytterste time.

Fra dette Tysklands materielle og moralske nullpunkt ville han sammen med andre frihetselskende krefter være med og bygge opp et demokratisk Tyskland.

Fra hans virke i Tyskland i disse förste årene husker vi best hans uredde og kloke innsats for Berlins frihet. Når også vi utenfor Tyskland var så opptatt av kampen om Berlins frihet og fred så var vel det fordi vi innerst inne bar på vissheten om at et nederlag for det frie Berlin, det ville også bære med seg kimen til et nederlag for freden i Europa.

Willy Brandt har uttrykt dette slik i sin bok: «Min veg til Berlin.» «Hvis vi hadde kapitulert i Berlin ville verdensfredens sak ha stått dårligere enn den gjor. Det gjelder å bevare freden, men det gjelder ikke mindre å sikre friheten og hjelpe til så retten kan få sitt gjennombrudd.»

Som regjerende borgermester i Berlin i kritiske situasjoner, utsatt som byen var for politisk press og uro, med reisningen av «Muren» tvers igjennom byen i 1961 viste Willy Brandt en beherskelse og et mot, jeg skulle tro ofte et fortvilelsens mot som reddet Berlin for risikoen for en katastrofe av store dimensjoner.

Fra Berlin går Willy Brandts veg til Bonn og Forbundsdagen. Han ble formann for det sosialdemokratiske parti. I 1961, i 1965 og i 1969 var han partiets kanslerkandidat.

Den politiske situasjon i Tyskland förte i 1966 fram til en koalisjonsregjering mellom de to störste partier, de kristelige demokrater og sosialdemokratene. I denne regjering ble Willy Brandt utenriksminister og visekansler.

Og det er nå med dette nye og videre politiske utgangspunkt at han på regjeringens vegne blir i stand til å ta initiativ i tysk utenrikspolitikk som pekte fram mot dagens håp om en internasjonal avspenning. Denne mulighet til en fornyelse og en klarere formulering av Tysklands utenrikspolitiske målsetting ble naturligvis enda större fra 1969 da Brandt ble forbundskansler.

Et nytt kapitel i Willy Brandts liv og i Tysklands historie innledes.

Valget i 1969 förte som kjent til en ny regjeringskoalisjon i Tyskland, denne gang mellom sosialdemokratene og de frie demokrater. Den nye regjering med Willy Brandt som kansler og Walter Scheel som utenriksminister gjorde det i sin erklæring klart at den ville före en politikk som ville stå både i kontinuitetens og i fornyelsens tegn. På det utenrikspolitiske område forte denne linje både til intensivering av tidligere fort politikk og til nye signaler.

Da Forbundsrepublikken ble dannet i 1949 fikk den som sin förste kansler Konrad Adenauer. Adenauer uttalte i sin förste regjeringserklæring at Vest-Tyskland hörte hjemme i den vesteuropeiske verden. Ut fra denne vurdering av den internasjonale situasjon sökte Forbundsrepublikken et organisert, ökonomisk og militært samarbeid med Vest-Europa.

Også flere vesteuropeiske land hadde uttrykt vilje til å begrave fortidens strid, söke ut over den trange nasjonalismes farlige rammer og bygge en fredelig sameksistens også med Tyskland.

Denne fredspolitiske målsetting löste Tyskland ut av isolasjonen og dens farer og förte fram til Romatraktaten og dannelsen av det europeiske Fellesskap EEG i 1958.

Willy Brandt har som regjeringssjef ikke fraveket prinsippet om å utbygge det vesteuropeiske samarbeid. Tvertimot har han gitt dette en ny dimensjon idet han har understreket at et sterkt og samarbeidende Vest-Europa er en nödvendig forutsetning for at en kan komme over fra konfrontasjon til kooperasjon mellom Öst-Europa og Vest-Europa.

Som kjent hadde man i det europeiske fellesskap fra begynnelsen av 1960-årene en årelang stagnasjon i forsökene på å utvide Fellesskapet.

På det toppmötet som EEG hadde i Haag i 1969 avgav Brandt en erklæring om utbygging og utvidelse av Fellesskapet som har hatt stor betydning. Dette tyske initiativ var utgangspunktet for at forhandlinger om utvidelse av EEG kom igang igjen. Om Tysklands innsats på toppmötet i Haag uttalte forbundskansleren på et möte i Forbundsdagen fölgende, 6. november 1970: «Forbundsrepublikken har vært en drivende kraft i anstrengelsene for å styrke og utvide det vesteuropeiske samhold og samarbeid. Når det nå går framover igjen så kan også dette fores tilbake på tyske initiativ.»

Om stillingen til Den Nordatlantiske Allianse uttalte Brandt i Erklæringsdebatten i Forbundsdagen den 28. oktober 1969: «Den nordatlantiske alliansen som nå i tyve år har stått sin pröve innestår også i framtiden for vår sikkerhet. Alliansens faste samhold er forutsetningen for de solidariske anstrengelser for å komme til en avspenning i Europa.»

Med utgangspunkt i styrken og samholdet i det vesteuropeiske ökonomiske og politiske samarbeid og med stötte fra Den nord-atlantiske allianses 15 stater er det nå Willy Brandts regjering går inn for en mer aktiv avspenningspolitikk overfor Sovjet-Unionen og andre öst-europeiske stater.¨

I sin begrunnelse for å gi Willy Brandt fredsprisen uttalte Nobelkomiteen:

«Nobelkomiteen har lagt vekt på at Willy Brandt både som Forbundsrepublikkens utenriksminister fra 1966 og som dens forbundskansler fra 1969 har tatt konkrete initiativ som kan före fram til en slik avspenning.»

Hva går så disse initiativ ut på?

I Regjeringserklæringen av 28. oktober 1969 er disse tiltak presisert i 4 punkter. Punkt 1 omhandler innsats for å utdype og utvide Fellesskapet EEC og styrke det politiske samarbeid.

Punkt 2 antyder en ikke-voldsavtale med Sovjet-Unionen.

Punkt 3 uttrykker vilje til å ta opp samtaler med Polen med sikte på å normalisere forbindelsen mellom de to land.

Punkt 4 inneholder en erklæring om at Regjeringen vil underskrive en avtale om ikke-spredning av atomvåpen.

Allerede i sitt förste regjeringsår innfridde regjeringen löftet om å underskrive avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Ved dette förste skritt hadde Brandts regjering banet veien for en meningsfylt dialog mellom Öst og Vest.

Brandt hadde her ved sin raske handlemåte bidratt til å skape större klarhet og tillit til Forbundsregjeringens vilje til avspenning. En avspenningspolitikk som kan före folkene i Europa sammen forutsetter at begge parter stiger opp av den kalde krigens skyttergraver. I en bok som kom ut alt i 1944 i Stockholm med titelen: «Efter Segern» skrev Brandt: «Den dag vil komme da hatet er glemt, det hat som i krig er uunngåelig. En gang må det Europa bli virkelighet hvor vi kan leve som europeere.»

Brandts östpolitikk er et forsök på å begrave hatet og i godviljens ånd å söke forsoning tvers over krigens massegraver. Hvor gjerne han personlig på sitt lands vegne vil tjene denne forsoningsoppgave viser hans knefall ved det jödiske minnesmerke i den tidligere ghetto i Warszawa.

Det förste konkrete resultat av Brandts avspenningsforsök overfor Sovjet-Unionen var undertegningen av en ikkevolds-avtale i Moskva den 12. august 1970. Det blir slått fast i denne avtalen at alle stridsspörsmål skal löses på fredelig vis. Dernest at freden bare kan sikres ved at ingen av partene krenker andre staters grenser. Begge stater erklærte at de ikke hadde territoriale krav overfor andre stater. De ville respektere alle andre staters integritet innenfor de nåværende grenser. Endelig understreket partene önskeligheten av et utvidet samarbeid på det ökonomiske, tekniske og kulturelle området.

Forbundsrepublikken presiserte i et brev fra utenriksminister Walter Scheel til utenriksminister Gromyko at avtalen ikke stod i strid med Forbundsrepublikkens politiske målsetting som var å virke for en fredelig ordning i Europa som kunne gjöre det mulig for det tyske folk å gjenvinne sin enhet gjennom fri selvbestemmelse.

Ved undertegningen av denne avtalen, holdt Willy Brandt fra Moskva en fjernsynstale til det tyske folk. Han henviste til sin regjeringserklæring der det heter:

«Våre nasjonale interesser tillater oss ikke å stå mellom Öst og Vest. Vårt land trenger samarbeid og samforstand med Vest-Europa og forståelse med Öst-Europa. Det tyske folk trenger freden i dette ords fulle betydning også med Sovjet-Unionen og alle folk i Öst-Europa.» Og han fortsatte: »Dette var og er vår rettesnor, og avtalen tjener dette fredsverk.»

Kort etter denne Moskva-avtale ble det i Warszawa den 7. desember 1970 undertegnet en normaliseringsavtale med Polen. Det viktigste i denne avtalen var at Forbundsrepublikken erkjenner de faktiske forhold når det gjelder Polens Vest-grense dvs. Oder-Neisse-linjen. Videre slåes det fast at de to land ikke har territoriale krav overfor hverandre.

Et tysk önske som ikke behandles i avtalen ble imötekommet, nemlig at de tysk-ættede som levde i Polen skulle få adgang til å reise ut hvis de selv önsket det.

I en tale Willy Brandt holdt fra Warszawa til det tyske folk uttalte han bl. a.:

«Jeg er meg bevisst at dette er en vanskelig reise. Den vil være av betydning for en framtid i fred. Avtalen i Warszawa skal sette en sluttstrek over lidelser og offer i en ond fortid. Den skal bygge bro mellom to stater og to folk. Den skal åpne vegen for at atskilte familier skal kunne forenes og at grensene skal skille mindre enn för.»

Forbundsregjeringen tok det forbehold at disse to avtaler bare kunne bli lagt fram til ratifikasjon i Forbundsdagen dersom det ble sluttet en avtale mellom de fire okkupasjonsmakter som sikret Vest-Berlins tilknytning til Forbundsrepublikken.

Ved den firemaktsavtale som ble sluttet den 3. september i år om Vest-Berlin synes denne forutsetning å være oppfylt. I denne rammeavtale er de fire okkupasjonsmakter enige om at det ikke skal nyttes trusler om maktbruk i byen og at alle problem skal löses ved fredelige midler.

Trafikken mellom Vest-Berlin og Forbundsrepublikken er lettet og vest-berlinernes reisemuligheter vis à vis Öst-Berlin og DDR er blitt större. Fra et menneskelig synspunkt sett er naturligvis dette at befolkningen i Vest-Berlin skal kunne besöke sin familie bak «Muren» noe av det viktigste. Avtalen betyr at det er slutt på en periode der Vest-Berlin var stedet for en konfrontasjon mellom Öst og Vest som hittil har fort til politiske kriser som nærmet seg krig.

Om denne avtalen sier Brandt i et intervju i avisen «Die Zeit» i november i år:

«Naturligvis kan Berlin-avtalen ikke löse alle langsiktige problem for byen. Det vil bare bli mulig når vi er kommet en europeisk fredsordning betraktelig nærmere. «Muren» bli stående. Men den er blitt mer åpen.»

Disse fire problemkompleks som jeg her kort har forsökt å skissere omrisset av utgjor kjernen i Willy Brandts samarbeids- og avspenningspolitikk. Den kan kanskje bane veien for ytterligere tiltak for å redusere spenningen i Europa. Willy Brandt nevner selv i et intervju at det finnes håp om en gjensidig reduksjon av de militære styrker og rustninger i Europa, især i Sentral-Europa.

La oss håpe at slike tiltak i Europa på lengere sikt kan være forlöper for en global fredsordning.

Til Nobeldagen ifjor sendte den sovjet-russiske forfatter og prisvinner i litteratur for 1970, Alexander Solzjenitsyn, et brev til Svenka Akedemien der det bl. a. heter:

«Imidlertid kan jeg ikke forbigå det bemerkelsesverdige sammenfall at dagen for overrekkelsen av Nobelprisene og Menneskerettighetsdagen er den samme. Nobelprisvinnerne kan ikke unngå å föle ansvar foran dette sammentreff.»

Willy Brandts fredsplan for Europa borger for at et slikt ansvar er tilstede.

Hans fredsverk innebærer mulighetene for at menneskene i alle land skal kunne leve et mer menneskeverdig liv i frihet for frykt. Det menneskene vil er å leve i et Europa uten stengende murer og rakettbesatte grenser, et Europa der - for å tale med Henrik Wergeland - en rosenhekks lutende grene, var nok til et grensedele.

Utgangspunktet for Willy Brandts fredsverk har ikke vært det beste. Vi har gjennomlevd en av historiens mest barbariske kriger. Vi er midt oppe i en ödeleggende krig i Söröst-Asia. I Midt-Östen står menneskene rustet til tennene mot hverandre. I India og Pakistan forbereder en seg på å fore krigens utarming inn over land der tusener av barn dör av sult og millioner av hender strekker seg mot himmelen i bonn om et måltid mat. I disse fattige land er det öyensynlig bare rikdom på våpen. En må i denne forbindelse minnes Franklin Roosevelts ord: «Mer enn en slutt på krig trenger vi en slutt på begynnelsen til alle kriger.»

Jeg ser et håp i dette at årets prisvinner er en aktiv politiker av internasjonalt format. Han har derfor större muligheter og större ansvar enn andre til å gjöre en innsats som kan bære fredens etterlengtede frukter. Vi kan konstatere at hans fredspolitikk har fört med seg et tövær i det kalde politiske klima - en telelösning som gir oss håpet om en ny fredens vår over Europas frosne jord.

Dette er ikke en lettvint éngangsoperasjon. Det er nok av skeptikere og lyseslukkere som minner oss om det. Kampen for freden er en langsiktig og kontinuerlig prosess - freden må erobres på ny og på ny hver eneste dag.

Men menneskene kan ikke leve uten håp og uten tro. Derfor vil vi håpe og derfor vil vi tro at den forsoningens hånd som Willy Brandt har rakt over gamle fiendegrenser også vil bli mottatt i den samme godviljens ånd.

Oppfylles dette fredshåp vil Willy Brandt leve i vår historie som Tysklands store freds- og forsoningskansler.