Gunnar Jahn
Et samfunn som gir grobunn for morgendagens menneske
Tildeling av Nobels fredspris til Léon Jouhaux
Oslo, 10. desember 1951
Kilde: Les Prix Nobel en 1951, s. 67-73.

Deres Majestet, Deres Kongelige Höyheter, mine Damer og Herrer:

Alfred Nobels fredspris er i år gitt til Léon Jouhaux.

Léon Jouhaux kan se tilbake på et langt liv i arbeid og kamp for arbeiderklassens reisning, i förste omgang for å bedre dens kår. Det er en stor og viktig gjerning gjennom fagforeningene å kjempe for å bedre levestandarden for arbeiderklassen, men dette arbeid deler han med mange, og det alene hadde ikke fört ham hit i dag for å motta Nobels fredspris. Det som har bragt ham hit i dag er at han gang på gang helt fra de unge år har kastet seg inn i kampen for fred og mot krig, i faginternasjonalen, i Det Internasjonale Arbeidsbyrå, i Folkeforbundet, De Forente Nasjoner og i Europabevegelsen. Samarbeid ut over landegrensene, utjevning av sosial og ökonomisk ulikhet innen hvert land og fra land til land har for ham blitt de viktigste midler til å bekjempe krigen. Men han har hatt et ennå videre mål: å skape et samfunn som gir grobunn for individets reisning, for det han kaller morgendagens menneske, det menneske som vil kunne skape et samfunn hvor krig ikke lenger er mulig.

Léon Jouhaux er födt i 1878. Han var sönn av en fyrstikkarbeider og begynte selv å arbeide alt i 13-årsalderen, ble fyrstikkarbeider som faren, og kom tidlig med i den franske fagbevegelse. I 1909 ble han sekretær i Landsorganisasjonen, og til denne organisasjon har han vært knyttet hele livet, og vært trofast mot den i gode som i onde dager.

I sin bok Le Syndicalisme Français av 1913, som selvsagt har tatt preg av den tid den er skrevet, gir han en skildring av den franske fagbevegelses organisasjon, mål og kampmåter. Det vi skal feste oss ved er at han i denne boken, som först og fremst går inn for den kollektive aksjon, understreker at det til syvende og sist gjelder å vekke og oppdra det enkelte menneske så det blir skikket til den store og vanskelige oppgave det er å bygge fremtidens samfunn.

Jouhaux har stått i spissen for fransk fagorganisasjon i en vanskelig og beveget tid. Krig og depresjon har avlöst hverandre med brudd og samling og atter brudd i fagforeningsbevegelsen. Ut fra sin innstilling har Jouhaux alltid prövd å unngå brudd, men er det kommet, så har han fulgt den ikke-kommunistiske del av fagforeningene. Han har nemlig alltid ment at fagbevegelsen skal gi plass for alle og bygge på arbeiderklassens solidaritet som arbeiderklasse, og som sådan stå utenfor de politiske partier. Han har da heller ikke selv opptrått som aktiv politiker uten når det gjaldt å kjempe ned de antidemokratiske retninger som fascismen i mellomkrigstiden og kommunismen i etterkrigstiden. Han gikk inn for Folkefronten i Frankrike i mellomkrigstiden, og han har tatt del i kampen mot kommunismen i de senere år.

Ingen vil kunne vurdere Jouhaux' innsats uten å kjenne hans arbeid i fransk fagforeningsbevegelse, men det vi först og fremst vil feste oss ved her i dag er hans intense arbeid for mellomfolkelig samarbeid og fred.

Helt fra de unge år - för förste verdenskrig var i emning - går han inn for å utjevne de nasjonale motsetninger og for kampen mot krigen. Det viktigste uttrykk for dette er planen om et möte i Berlin i 1911 mellom franske, tyske og engelske fagforeningsorganisasjoner til protest mot krig. Bakgrunnen for dette möte var det spente forhold mellom Frankrike og Tyskland på grunn av de to lands interesser i Marokko.

Frankrike hadde okkupert hovedstaden i Marokko, og keiser Wilhelm sendte i juli et krigsskip ned til Agadir for å beskytte tyske interesser. I begge land utlöste dette en nasjonalisme som lett kunne ha fört til krig.

Mötet i Berlin fikk ikke det omfang en hadde tenkt. Det ble nemlig etter forslag fra tysk side bare til at en del delegerte fra den franske landsorganisasjon reiste til Berlin, for som det het, å studere den tyske fagforeningsbevegelse, men denne studiereise resulterte i et stort åpent möte til protest mot krigen. Senere samme år ble det holdt et nytt möte i Paris med representanter fra Tyskland, Spania og England.

Om begge disse möter forteller Jouhaux i kapitlet »Contre la Guerre» i sin bok Le Syndicalisme Français. »Contre la Guerre» er en flammende appell til arbeiderne om å gå mot krigen, en appell som legger sterk vekt på at privatkapitalismen og konkurransen mellom storindustrien i de forskjellige land er hovedårsaken til krig mellom landene. På det tidspunkt måtte det fortone seg slik for Jouhaux, for det var en tid da Frankrike utvidet sitt koloniherredömme, og Tysklands industrielle ekspansjon var i stadig vekst. Han retter sitt angrep like mye mot sitt eget lands kolonialpolitikk som mot Tyskland, og opptrer uredd mot den bölge av nasjonalisme som skyllet over begge land. Men selv om vi nå har lært at faren for krig ikke er blitt mindre om enkelte stater har herredömme over privatkapitalen, så vil hans appell stå som et av de store forsök för förste verdenskrig på å aktivisere arbeidernes motstand mot krigen. Det er også det förste alvorlige forsök på å skape kontakt mellom franske og tyske arbeidere. Dette legger han stor vekt på for, sier han, på denne måten kunne en hjelpe til å fjerne den bitterhet og det hat som i 40 år hadde formörket forholdet mellom det franske og det tyske folk.

»Nous préparons ainsi entre le peuple allemand et le peuple français l'entente cordiale si désirable pour la paix du monde.»

Det var mange den gang - han var selv en av dem - som trodde at arbeiderne gjennom masseaksjon skulle kunne hindre en krig. Men ingen appell - den siste kom fra den franske landsorganisasjon så sent som i juli 1914 - förte fram. Krigen kom i 1914, og han deltok aktivt i den, for denne krigen var et forsvar for det han selv hadde gått inn for i sitt liv, demokratiet og friheten. Han sier at en tysk seier ville bety demokratiets og frihetens undergang i Europa.

En gang tar en krig slutt, og den som ser framover må söke å finne fram til en fred som kan bli varig. Det gjorde han. Alt hösten 1914 trekker den franske landsorganisasjon opp hovedlinjene for et fredsprogram som i det vesentlige faller sammen med det som den amerikanske Fédération of Labour hadde satt fram, og som stort sett finnes igjen i president Wilsons 14 punkter.

Da krigen er over tar han igjen opp sin stilling i den franske landsorganisasjon. Fra denne tid får han et större virkefelt.

I 1919 ble han medlem av kommisjonen for arbeidsspörsmål under fredskongressen i Paris, og får på denne måte være med på å legge grunnen til Det Internasjonale Arbeidsbyrå. Samme år blir han valgt til medlem av denne organisasjons råd, og det er han ennå. I 1919 ble han også valgt til visepresident i Faginternasjonalen i Amsterdam.

Vi vil först og fremst feste oss ved hans innsats i Det Internasjonale Arbeidsbyrå. Det Internasjonale Arbeidsbyrå er den eneste store internasjonale institusjon knyttet til Folkeforbundet som har overlevet krigen. Det er også den organisasjon som har hatt det videste omfang. Dens mål er å rydde av veien en av de store hindringer for at en varig fred kan bli virkelighet. Dette kommer til uttrykk i fredstraktaten hvor det heter:

»Folkeforbundet har som formål å skape verdensfred, og den kan bare bygges på sosial rettferd. Men mange mennesker arbeider under forhold som forer med seg så meget urett, elendighet og savn at det vokser opp en misnöye som er en fare for freden og harmonien i verden». ... »Land som ikke gir sine arbeidere virkelig menneskeverdige arbeidsvilkår vil kunne hindre også andre land i å bedre sine arbeideres kår. Av alle disse grunner, og ut fra hva rettferd og humanitet krever, og i önsket om å skape en varig verdensfred, er de höye kontraktsparter blitt enige om - - -»

Så kommer de artikler som trekker opp rammen for Arbeidsbyråets organisasjon og virke. Den organisasjon som ble satt opp, skiller seg ut fra Folkeforbundet. I dette var det bare statene som var representert, i Arbeidsbyrået statene, arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner. Dens virke bygger derfor på det samarbeid mellom de to parter som kan ha ulike syn på mange forhold i arbeidslivet. De to parter kommer på talefot med hverandre for et internasjonalt forum, og intet fremmer forståelse og godvilje som å komme sammen og dröfte problemene. Arbeidsbyråets virke i disse 32 år det har eksistert har vært av meget stor betydning til fremme av sosial rettferd, og til å skape like arbeidsvilkår i landene. Det er en organisasjon som har vært lydhör for de nye problemer som melder seg, og som ikke har vært redd for å ta disse opp til lösning.

Det er et imponerende arbeid som er utfört, og vi kan med rette si at dette er et arbeid i fredens tjeneste.

I alle disse 32 år har Léon Jouhaux vært medlem av Arbeidsbyråets råd, og det er ingen nålevende som har gjort så stor en innsats som Léon Jouhaux.

Som representant for arbeiderne i Det Internasjonale Arbeidsbyrå, kom Jouhaux med i den Folkeforbunds-komité som skulle forberede studiene av nedrustningsspørsmålene. Dette arbeid har han skildret i sin meget gode bok Désarmement av 1927, en bok som er verd å lese også i dag. Her gir Jouhaux uttrykk for sin tro på Folkeforbundet som er det internasjonale organ som kan gi landene en fölelse av sikkerhet. For intet land vil föle seg sikkert, sier han, hvis naboen militært sett er sterk, og da vil det ikke selv nedruste. Men er sikkerheten garantert gjennom et internasjonalt organ, da kan en begynne med nedrustningene. Det er de samme tanker som er levende i dag, og selv om de opprinnelig ikke skyldes Jouhaux, så har han mer enn de fleste hevdet dette synspunkt. Han krever at rustningsindustrien ikke skal være i privat eie, og om den er det, så må den komme under statens kontroll. Han krever at det skal etableres en kontroll med den internasjonale våpenhandel og at Folkeforbundet får en effektiv kontroll med nedrustningene. Jeg tror neppe det er noen i dag som er uenig i at produksjon av våpen ikke bör gi grunnlag for ökonomisk vinning, eller at våpenhandelen mellom landene ikke skulle være under kontroll. Men selv om så skjer - det er gjennomfört i mange land - så vet vi i dag at freden er ikke sikret fordi om staten eier våpenindustrien og har handelen med våpen under kontroll. Det får så være. Vi må dömme om hans idéer ut fra den tid de kom fram, en tid da de store private konserner som behersket våpenindustrien spilte en stor rolle og handelen med våpen var fri. I dag er det ikke dette som er den viktigste hindring for nedrustning. Hans forslag om et effektivt organ som skall kontrollere at en eventuell nedrustning blir gjennomfört, er derimot like aktuelt i dag som den gang, og hans forslag fortjener å tas opp til ny granskning.

Folkeforbundets arbeid med nedrustningen förte ikke fram. Men den mann hvis mål er å bygge framtiden, han gir ikke opp overfor nederlag. Det har heller ikke Jouhaux gjort.

Jouhaux' virksomhet i disse årene er ikke begrenset til Arbeidsbyrået og Folkeforbundet. Han er aktivt med i et hvert arbeid for fred, og han går inn for å rydde av veien de bestemmelser i Versailles-traktaten som for ham og mange med ham synes å stå i veien for mellomfolkelig arbeid og forståelse. Han slutter opp om Briand-Stresemanns forsoningspolitikk.

Mellomkrigstiden er en lang periode, det går fra håp i 20-årene til större og större pessimisme i 30-årene. Verdensökonomien var kommet i ulage, det syntes å bli en permanent krisetilstand, og arbeidslösheten var stor i alle år. Det er ikke underlig at en mann som Jouhaux i en slik tid gang på gang tar ordet for at en må finne midler til å bekjempe krisene, for som han sier: krisene gir grobunn for autarki og dermed for krig.

Da så Hitler tar makten i Tyskland, ser de mest framsynte at faren for krig blir större og större fra år til år. Jouhaux er en av dem som ser dette, og derfor går han inn for å styrke det franske forsvar i motsetning til mange av sine meningsfeller ellers. Da Hitler gjör sitt framstöt mot Tsjekkoslovakia, tar han opp arbeidet for å styrke den internasjonale demokratiske front. I 1938 sökte han Roosevelt og ber ham om å gripe inn overfor Tyskland, men det lyktes ikke.

Så kom krigen. Jouhaux går også denne gangen alt i krigens begynnelse inn for at arbeiderbevegelsen skulle gjöre sin innflytelse gjeldende så den fred som en gang måtte komme, ble en virkelig fred. Selv blir han hjemme i Frankrike under krigen til han i slutten av 1942 blir arrestert av tyskerne, og han er i tysk fangenskap til krigen er slutt.

I årene etterpå opplevde han flere skuffelser, först da de ikke-kommunistiske fagforeningsledere i Frankrike trådte ut av fagorganisasjonen og dannet sin egen organisasjon i 1947, så da den nye internasjonale fagorganisasjon blir opplöst i 1949. Begge ganger opplever han et brudd på arbeiderklassens solidaritet, den solidaritet utover partigrensene som han alltid har gått inn for. Han selv har sluttet seg til de ikke-kommunistiske fagforeninger.

I sitt hjemland har han siden 1947 vært president i »Conseil Économique», et rådgivende fransk organ i alle vesentlige ökonomiske spörsmål, et råd som han hadde foreslått for 40 år siden, men som först ble lovfestet i Frankrikes nye forfatning av 1946.

I det internasjonale arbeid har han fortsatt sitt virke i I.L.0., vært fransk delegert til mötene i F.N. og deltatt i Europabevegelsen hvis formann han ble i 1949.

Denne korte skisse av Jouhaux' livsverk gir bare et ufullstendig inntrykk av hans innsats og den betydning den har hatt. Den kan ikke måles bare ved å fortelle om alt det han har deltatt i, heller ikke bare ved å se på enkeltresultatene. Det som gir et livsverk innhold og verdi, er personen, det enkelte varme menneske, som setter sitt liv inn i kampen.

Det er et menneske av den stöpning vi möter i Léon Jouhaux. Hele hans liv viser en mann som aldri har sviktet i kampen for det mål han satte seg i sine unge år: å legge grunnlaget for en verden som kan bli alles fedreland, en verden hvor fred rår. Han så at dette mål kan vi ikke nå, hvis ikke samfunnet er bygget på sosial rettferd og demokrati.

Han så at det förste skritt på veien var arbeiderklassens reisning og bedring av dens kår, men han har også sett at dette bare er et middel til å legge grunnlaget for en ny verden.

I alt dette möter vi mannen, det varmt fölende menneske. Impulsiv og inspirerende har han kunnet rive andre med seg. Men han har også vist at for å nå målet, må en bygge på den virkelighetens verden vi lever i.

Han har gitt sitt liv til det arbeid å fremme brorskap mellom mennesker og nasjoner og til kamp mot krigen.