Hans Olav Syversen
Vi har tatt skritt for skritt siden 1913
Innlegg i Stortinget på Stemmerettsjubileet
11. juni 2013
Kilde: www.stortinget.no

For 100 år siden, den 11. juni 1913, fikk altså norske kvinner stemmerett på lik linje med menn. En 27 år lang kamp for kvinners stemmerett ble kronet med seier. Norges grunnlov, som i 1814 ble ansett for å være en av de mest demokratiske i sitt slag, rakk å runde nesten 100 år før kvinnene fikk gjennomslag for sine politiske rettigheter.

Endringen av stemmerettsparagrafen i 1913 inneholdt i realiteten bare en presisering av at man med norske borgere mente både «Mænd og Kvinder». Stemmerettsparagrafen sa nemlig ingenting om kjønn. Eidsvollsmennene benyttet begrepet «borger». Da det på Stortinget i 1815 ble ytret misnøye med dette og man ønsket en presisering av at man i paragrafen ikke regnet med kvinner, mente konstitusjonskomiteen at en slik presisering ikke var nødvendig.

Det var først på slutten av 1880-tallet at kravet om stemmerett for kvinner begynte å gjøre seg gjeldende. Norsk Kvindesagsforening ble etablert i 1884, og året etter ble Kvindestemmeretsforeningen stiftet.

I dag er vi kommet dit hen at Grunnlovsspråkutvalget i sin rapport med nytt forslag til språklig revisjon av Grunnloven foreslår å fjerne presiseringen «menn og kvinner», som man la til i 1913. Så mens man på 1800-tallet åpenbart mente at man med norske borgere kun mente menn, er vi her i dag i den situasjonen, 200 år senere, at det er tilsvarende åpenbart at begrepet nå også omfatter kvinner.

Vi var blant de første land i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn. Feiringen av dette handler om kvinner og om kvinnesak. Og enda mer: Det handler om innføring av demokrati og allmenn stemmerett.

Allmenn stemmerett var en milepæl i arbeidet for et samfunn med likeverd og likestilling for alle. Men det var på ingen måte et sluttpunkt.

La meg føye til, som også forrige taler var inne på, at det var mange som bar fram ideen om demokrati og stemmerett for kvinner. Det er en veldig interessant artikkel i avisen Vårt Land i dag av Kristin Norseth, som sier noe om disse bevegelsenes betydning:

«De demokratisk organiserte folkebevegelsene har spilt en langt viktigere rolle med tanke på kvinner og stemmerett enn det som kommer fram i offentligheten.

(...)

I 1904 fikk kvinner stemmerett og valgbarhet i Det Norske Misjonsselskap (...) datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon.

(...)

Kvinnesaksbladet Nylænde ga dette vedtaket politisk signaleffekt og hevdet at beslutningen ville være «den virksomste forløber for en desto hurtigere opnaaelse af statsborgerlig stemmeret for kvinder, ikke en eneste Krog undtagen».»

Vi skal ikke ta menneskets likeverd og likestilling for gitt. Kampen fortsetter også i dag. Det gjør seg ikke selv. Vi må ta tydelige valg.

På denne jubileumsdagen for kvinners stemmerett vil jeg trekke fram noen viktige momenter i den nyere likestillingshistorien som er viktige sett fra vår side i Kristelig Folkeparti - og for Norge.

På det politiske plan må vi vel erkjenne at fram til kanskje rundt 1970 var dette med kvinnekvote i regjering mer for syns skyld, at man måtte ha med én kvinne - det var først under Borten-regjeringen at man fikk to kvinner. La meg ta et eksempel på Kristelig Folkepartis første statsråd, Elsa Skjerven og hvordan hun opplevde å komme til Familie- og forbrukerdepartementet i 1965:

«Elsa Skjerven spurde» - og dette går på nynorsk - «kva saker som låg der. Det var éi. Det var eit forslag frå senterpartikvinna Karen Grønn-Hagen, som hadde hatt departementet i Lyng-regjeringa, om å gjenopprette Bunadsnemnda. Bunadsnemnda kom på beina att, og det kom fleire saker etter kvart.»

Elsa Skjerven fikk da den muligheten som kanskje ikke er like enkel i dag, å sette sin egen agenda, og hva var den? Jo, hun sørget for at det statlige barnehagetilskuddet økte - og i parentes kan jeg vel føye til at hun hadde også noen runder for å forklare dette i eget partilag - og hun sørget for lån via Husbanken til bygging av daginstitusjoner og statlig støtte til hjemmepleie og hjemmesykepleie.

Vi er også selvfølgelig stolt av vår egen første kvinnelige partileder, Valgerd Svarstad Haugland, som la fram noen av de mest radikale likestillingspolitiske forslag som er fremmet i Norge.

Og det må være lov å si, siden det er Laila Dåvøy som presiderer, at det var Laila Dåvøy som la fram proposisjonen om minst 40 pst. av hvert kjønn i styrene. Så gratulerer også til presidenten!

Nå hører vel jeg til den generasjonen som mer eller mindre er vokst opp med Gro Harlem Brundtland som statsminister, og jeg tror vi alle er svært glad for at hun er til stede her i dag. Vi var i den situasjonen - og jeg får bruke en historie som hvis den er sann, sikkert er veldig bra, er den ikke sann, er den ikke så dårlig allikevel, nemlig om gutten som snakker om regjeringsskiftet da Gro måtte gå av, og så spør han: Hvem er det som blir statsminister? Og så var det Kåre Willoch. Kan en mann være statsminister, da, spurte han. Det sier vel litt om hvor mye Gro Harlem Brundtland har satt sitt preg på den politiske debatten, og vi hyller henne i dag for den innsats hun har gjort. Heldigvis har hun på ingen måte lagt inn årene. Nå er det kampen mot barneekteskap som står på dagsordenen. Ikke minst gjelder det altfor mange jenter verden rundt.

Kristendemokratiet bygger på at menn og kvinner har lik verdi uavhengig av kjønn, og forutsetter at kvinner og menn har like muligheter for å delta i samfunnet og til å påvirke samfunnsutviklingen. Politisk og økonomisk makt er viktige midler i likestillingskampen. Målet må jo være at kvinners og menns kunnskaper, erfaringer og verdier setter et likeverdig preg på alle nivåer og sider av samfunnet.

Norge har i løpet av de siste 100 årene utviklet seg til å bli et av verdens mest likestilte samfunn, men vi har fortsatt utfordringer. Det gjelder lønn, pensjon og flere områder hvor det er klar underrepresentasjon av kvinner. Vi vet at arbeidslivet i Norge er kjønnsdelt, og at de yrkene som er kvinnedominerte, er dårligere betalt enn de som er mannsdominerte.

Kvinner er underrepresentert i viktige beslutningsorganer - noe også Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse, som den het, viste, da den ble presentert i 2003.

Et annet viktig område med utfordringer når det gjelder likestilling, er vold og mishandling. Jeg tør si at vold i nære relasjoner er et Norges største helse- og samfunnsproblemer. Alle har rett til et liv uten vold. Kvinnen har rett til et samliv fritt for vold og trusler. Barn skal sikres en oppvekst uten overgrep og frykt. Frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning for vekst og livsutfoldelse og for å kunne leve det gode liv.

Vi har også andre utfordringer. Det kan skje når jenter og gutter formes inn i kjønnsroller som legger begrensninger på deres valg og som hindrer deres eget mangfold. Her har skolen en stor oppgave fortsatt.

Seksuell trakassering er med på å hindre likestilling, og media er med på å formidle og forme forventninger, roller og muligheter.

På en dag som denne synes jeg - i likhet med representanten Siv Jensen - det er rett å se litt utover vårt eget land. Om tre dager er det valg i Iran. Det er et valg der kvinner ikke kan stille som kandidater. Det er ett eksempel på hvilke utfordringer vi har internasjonalt.

De fire ordene: «Det er en jente» har faktisk vist seg å være fire av de mest dødelige ordene i verden. Ifølge beregninger gjort av FN har 200 millioner jentebarn møtt den mest ublide skjebne som tenkes kan, kun fordi man har det kjønnet man har.

De siste 100 årene har det norske samfunnet utviklet seg til å bli mer og mer likestilt. Vi har tatt skritt for skritt siden 1913. Vi har beveget oss mot et samfunn med mer plass til alle. Dagens jubileum er en viktig markering av én av de viktigste og helt grunnleggende forutsetningene for denne utviklingen.

Eidsvollsmennene var kloke menn, men de var også menn av sin tid. Derfor så man heller ikke at kvinner burde delta. Ei heller så man at ingen skal utelukkes på grunn av rase eller tro. Nå er det vi som må evne å se utover vår egen tid. Det er vår oppgave å se hva og ikke minst hvem som bør løftes for å oppnå likeverd og likestilling. Det er vår felles oppgave.

Gratulerer med dagen!