Christian Lous Lange
Mot storm og ström
Tildeling av Nobels fredspris til Viscount (Lord Edgar Algernon Robert Gascoyne Cecil) Cecil of Chelwood
Oslo, 10. desember 1937
Kilde: Les Prix Nobel en 1937, s. 71-79.

Det var tre av de ledende statsmenn under Verdenskrigen som fikk et så avgjörende inntrykk av krigens ödsling med menneskeliv og med ökonomiske verdier, av dens hensiktslöshet som sosial institusjon, og av dens umoral, at de blev overbeviste pasifister, og for resten av sitt liv ydet sitt höieste for å hindre at en slik ulykke igjen skulde overgå menneskeheten.

To av dem er gått bort: Woodrow Wilson og Aristide Briand. Nobel-komitéen har allerede lönnet dem begge med Alfred Nobels pris. Idag har komitéen den glede å tilkjenne prisen til den tredje, Viscount Cecil of Chelwood, bedre kjent kanskje under sitt oprindelige navn Lord Robert Cecil.

Man kan kansje si om Wilson og Briand at de hadde visse tilknytningspunkter til pasifistisk tankegang: Wilson i sin religiöse puritanske tradisjon; Briand i sin ungdoms radikale sosialisme.

Jeg tviler på at det vil kunne finnes noe tilsvarende for Lord Cecils vedkommende, enten i hans tradisjon, i hans miljö eller hans löpebane forut for krigen. Det er, tror jeg, helt ut og alene hans oplevelse av krigen, hans erfaringer som blokademinister og som nestkommanderende utenriksminister, som har vakt hans avsky for krigen, bragt ham til å tenke problemet om krigens avskaffelse igjennem, og så til å sette all kraft inn på å nå frem til den lösning av problemet som han hadde funnet riktig.

Tenk på hans tradisjon og hans miliö! Cecil-slekten er en av de allerförste og allerfornemste av den engelske godseieradel. Hans far, Markien av Salisbury var i nesten tyve år leder for det konservative parti, og den meste tid försteminister. Han tok arven op efter Disraeli, og förte Englands imperialistiske politikk videre. Den unge Lord Robert Cecil var, et par og tyve år gammel privatsekretær for sin far, förste- og utenriksministeren. Han delte helt ut sin fars politiske, og også hans höikirkelige syn. Det er höist usannsynlig at det på Hatfield, eller i de kretser i London hvor Lord Robert ferdedes, noengang er blitt talt om pasifisme uten med et skuldertrekk: den slags barnaktige drömmer beskjeftiget ikke alvorlige, realistisk innstilte mennesker sig med.

Fordi han var yngre sönn, skaffet Lord Robert sig et levebröd; han blev advokat, og av de aller fineste, de som förer saker for Overhusets skranke. Overhuset er jo tillike höiesterett i England. I 1906, litt over firti år gammel blev han valgt inn i Parlamentet, og satt her selvfölgelig på de konservatives benker, under ledelse av sin fetter Arthur Balfour. Efterhvert oparbeidet han sig anseelse også her som debattant og som dyktig jurist, om han enn ikke hurtig kom frem i allerförste rekke. Men i 1915, da Asquith under krigens press måtte gi sin regjering et bredere grunnlag, blev Cecil understatssekretær i utenriksministeriet hos Sir Edward Grey, og året efter da Lloyd George fikk styrtet sin chef og dannet sitt krigsministerium med program: »War to the bitter end», blev Cecil blokademinister - en av de mest utsatte stillinger i regjeringen.

Det er i disse krigsår, særlig under samarbeidet med den fine og kloke Edward Grey, at Cecil har mött pasifismens problem og mött det i den særlige form som problemet dengang hadde antatt - spörsmålet om et »Folkenes Forbund». Tanken var gammel, men under krigen fikk den en særegen utforming, og i den utforming har Cecil hatt sin store andel: Han har arbeidet med spörsmålet; han har sannsynligvis kjempet med det, for han vant frem til full klarhet over det, og for han fölte sig i helt og sikkert herredömme over problemet.

Det er overordentlig fengslende å fölge Cecils utvikling som pasifist og internasjonalist i de tyve år, fra hans omvendelse under krigen og frem til idag. Jeg bruker med vilje det religiöst betonte ord »omvendelse». Lord Cecil er utvilsomt på bunnen en religiös natur, men av en egen type - den höikirkelige, den episkopale. Ofte når man sitter under hans talerstol, er det som man hörte en höiærverdig biskop forkynne den åpenbarede sannhet. Men han har også andre strenger på sitt instrument enn forkynnerens; han er en dyktig jurist, en slagferdig debattant, ja - hvis det trenges - tillike en behendig taktiker. Hans höie, nu sterkt böiede skikkelse imponerer. Selv om han nok kan både spöke og le, så er det altid dypt alvor på bunnen. Omvendelsen fra hans ungdoms likegyldighet likeoverfor fredsproblemet til hans modne alders dype overbevisning om dets centrale betydning har vært kanskje hans livs viktigste oplevelse.

Hvad har han ikke hatt for hemninger og nedarvede fordommer å overvinne! Ingen vokser noensinne helt bort fra sin barndom og ungdom. Ofte i löpet av de tyve år Cecil har kjempet for pasifismen og for Folkeforbundet er hemningene dukket op, og har fört ham til å ta stilling på en imellem selvmotsigende måte. Det er stor sannhet i hvad en vittig irlender har sagt om ham: »Lord Robert står med én fot i middelalderen og med den andre i Folkenes Forbund».

Men han er blitt tro mot sin nyvunne overbevisning. Det er hovedsaken. Det er dobbelt ære verdt, netop fordi han har hatt motstand å overvinne i sitt eget sinn.

Ser vi på hans rent intellektuelle stilling til Folkeforbundets problem, er det beundringsverdig hvor tidlig han med stor klarhet har utformet hovedpunktene i sitt syn, og hvor konsekvent han siden - mot storm og ström - har holdt fast på disse hovedpunkter.

Dagen efter våbenstilstanden, altså den 12. november 1918, talte han ved universitetet i Birmingham om planen for et Folkeforbund.

Han gleder sig over at krigen er slutt og over at seiren er vunnet. Men han peker især på det ansvar som seiren legger på seierherrene. Det gjelder å skape en varig fred og et organ for mellemfolkelig samarbeide som kan sikre fredens varighet. Derfor må seiren ikke friste seierherrene til å skape noe herredömme for de allierte, men et Folkeforbund for alle nasjoner - et forbund av selvstendige nasjoner, ikke en overstat.

Hovedgrunnlaget for dette nye forbund er ikke juridiske institusjoner, som domstol og voldgift. De bör være hjelpemidler, verktöi, så å si, for den sterkest virkende makt bak Forbundet: en våken oplyst offentlig mening, som vil kreve fredelig lösning av tvist, gjerne ved dom eller voldgift, men i hvert fall ved forhandling og forlik. Denne offentlige mening må få full adgang til å si fra, når tvist opstår.

Det springende punkt i det hele system er derfor at statene forplikter sig til ikke å gripe til våben, ikke »gå til krig» som den nye formel lyder, men binder sig til utsettelse og dröftelse under opinionens offentlige kontroll. Cecil forutser at statene vil forbeholde sig at avgjörelsen er enstemmig. De kommer ikke til å opgi sitt »liberum veto». Men, sier han, »når det vesentlige er å sikre utsettelse og diskusjon d. v. s. tid til å sette den offentlige opinion istand til å gripe inn, og kunnskap om tvisten for at opinionen skal kunne dömme om saken, så er ikke kravet om enstemmighet noen alvorlig innvending mot planen». - Her er det den engelske parlamentariker som taler; han vet at dette system har spart hans eget land for revolusjon, har sikret det utvikling i fred, i nesten 300 år. Han håper de andre nasjoner vil komme efter.

Skulde en stat bryte sitt löfte, ikke overholde fristen og derved hindre dröftelsen, da må de andre stater anvende militære og ökonomiske maktmidler mot den stat, som går til krig for en rimelig frist er forlöpet. Lord Robert, blokade- minister under krigen, la især vekt på det ökonomiske våben. Nedrustingen nevnte han som nödvendig, men dette store og avgjörende ledd i systemet lå dengang ennu i bakgrunnen av hans bevissthet.

Derimot understreket han sterkt betydningen av det jevne internasjonale samarbeid som han, overensstemmende med sin nære venn general Smuts' tanke, vilde betro til Forbundet, for derved å gjöre dette til et permanent virkende organ.

Allerede her har vi Cecils syn på Folkeforbundets organisasjon og på dets muligheter klart utformet, og i den fölgende tid vender han igjen og igjen tilbake til disse hovedpunkter.

Först gjaldt det å få statene til straks å vedta pakten for det nye forbund. Her stod han helt ut på Wilsons standpunkt, at pakten måtte være en del av selve fredstraktatene. Det var utvilsomt riktig. Det vilde vært en politisk-psykologisk feil om man hadde latt pakten utstå, og hadde innkalt en særskilt internasjonal konferanse for å stifte Forbundet. - Da hadde vi kanskje ikke fått noe Forbund, i alt fall ikke et tilfredsstillende. Men det var en höi pris å betale; det fulgte store ulemper og skyggesider med. Desverre får man sjelden eller aldri noe gratis, sjeldnest kanskje i det politiske liv.

På Cecils andel i utformningen av Pakten skal jeg ikke gå nærmere inn. Både som jurist og politiker spilte han her en avgjörende rolle. Jeg skal bare få nevne at hans tradisjon som höikonservativ en gång spilte inn: han holdt sterkt på at i Forbundets Råd, dets viktigste organ særlig i politiske spörsmål, skulde bare stormaktene ha sete. Han så på Forbundet som en utvikling og videreförelse av den gamle europeiske konsert. Men han lot sig overbevise om at dette vilde være uriktig, og han er siden kommet helt bort fra det.

I de tre förste år av Forbundets liv 1920, 21 og 22 blev Cecil en av forgrunnsfigurene i dets arbeid. Han var gått ut av Lloyd Georges regjering snart efter krigens slutt, og han blev ikke britisk delegert til disse tre forsamlinger. Men general Smuts, som var blitt hans nære ven, ba ham representere Syd-Afrika i Forsamlingen. Det var et stort held; han kunde optre med meget stor frihet. Jeg undres om ikke de tre årene har vært noen av de lykkeligste i Lord Cecils politiske og internasjonale liv.

Fra först av var han ganske på det rene med at Forbundet ikke var et fikst og ferdig instrument. Det måtte pleies, det måtte utvikles og vokse, kvantitativt i medlemstall, kvalitativt i arbeidsevne og arbeidsprestasjon. Lord Cecil var i disse begynnelsesår leder for den progressive flöi innenfor Forbundet. Det er interessant å se hvorledes han planmessig tar op tankene fra sitt program i Birmingham - talen fra 1918, og söker å sette dem ut i virkeligheten.

Först og fremst vil han ordne Forsamlingens arbeid slik at det foregår i offentlighetens fulle lys, så at opinionen og dens viktigste representant pressen kan fölge arbeidet, stimulere det og kritisere det. Sammen med representantene for andre små makter, ikke minst (det er tilfredsstillende å kunne si det her) de nordiske stater og blandt dem i förste rekke Hjalmar Branting og Fridtjof Nansen, driver han igjennem at Forsamlingen skal mötes årlig; at det skal være en hovedregel at mötene, både plenarmötene og kommissjonsmötene, skal være offentlige. Og særlig får han satt igjennem noe ganske nytt i det mellemfolkelige liv: Forsamlingens sesjon begynner hvert år med en såkaldt almindelig debatt. Den föres formelt på grunnlag av generalsekretariatets årsberetning; men et hvilketsomhelst spörsmål av internasjonal art kan her bli fört frem. Forsamlingen er blitt en fri tribyne.

Sant nok, det er ikke altid, det er nokså sjelden ennogså, at det blir en debatt i egentlig forstand, en tankeutveksling med innlegg og svar; oftest synker den almindelige debatt ned til å bli - som trontaledebattene i vårt storting også kan bli det - en rekke innbyrdes uavhengige erklæringer om höist forskjellige spörsmål. Men det har hendt i Forsamlingen at plutselig tendes en elektrisk gnist så det blir en virkelig ström i debatten.

Det var Cecil som på den förste Forsamlings tredje dag, 17. november 1920, åpnet den almindelige debatt. Det var en merkelig tale, og jeg må få anföre et par av punktene i den. Han talte först og lengst om betydningen av at den offentlige mening blev vakt til å arbeide med og for og gjennem Forbundet. Det var da han formet en setning som blev et slagord og et program: »Publicity is the very life-blood of the League of Nations».

Men han kom til slutt også inn på selve grunnsetningene, på de moralske bud som Forbundet må fölge. Det er merkelige ord i en konservativ stormaktspolitikers munn; det er desverre også profetiske ord: »La oss ikke være redd for vår makt. La oss bli sterkere og sterkere. Det er ikke ved å gjöre for meget at Forbundet kan komme i fare. Den eneste fare som truer Forbundet er at det gradvis kan synke ned til en tilstand av respektabel middelmådighet, og uten nytte gjöre det politiske maskineri innviklet. Vi må forberede oss på å fölge en dristig linje i det store fredens og forsoningens arbeid som ligger foran oss.»

Og han sluttet talen med noen personlige ord; ingen som hörte ham vil ha glemt dem.

»Jeg representerer her general Smuts. Tenk litt over det. General Smuts var for mange år siden en av de mest fryktede og fremragende boergeneraler i kamp mot det britiske rike, og jeg er sönn av den förste-minister som förte krigen for det britiske rike. Og dog går boergeneralen til den engelske fursteministers sönn og ber ham representere ham i Forbundsforsamlingen som den som best kan uttrykke generalens syn på mellemfolkelige forhold. Hvordan har det kunnet gå for sig? Ikke ved engstelighet, ikke ved å vike tilbake for dristig aksjon, men ved en handling som var båret av tillit til boerfolket. Det var en handling - jeg er ikke redd for å si det - som dengang syntes mig for rask og for tidlig, men som har vist sig mer enn berettiget ved sine resultater». 
(Det gjelder, som De vil forstå, Campbell-Bannermans ophevelse i 1906 av undtagelses-styret efter krigen i Syd-Afrika og innrömmelse av selvstyre som Dominion).

»I sannhet - fortsatte Cecil - det er et eksempel for oss. La oss ikke være bange. La oss ikke vike tilbake for de störste forholdsregler for å skape fred og forsoning. Tro mig, de vil alle vise sig berettiget i fremtiden. Jeg vil si til denne forsamling med all den kraft jeg rår over. La vårt motto være: »Vær rettferdig og frykt ikke». - »Be just and fear not».

Det vilde ta alt for lang tid å gjennemgå Lord Roberts virke i og for Forbundet. Bare et par ting skal såvidt bli nevnt.

Forbundet fikk alt i 1920 oprettet den faste domstol for internasjonal rettspleie som Paktens § 14 hadde pålagt det å få istand; i 1921 blev det förste dommerkollegium valgt. Cecil var med i dette arbeid, og da det var avsluttet, minnet han om den annen »löfteparagraf» i Pakten, § 8, som krever nedrusting gjennemfört ved internasjonal avtale: »nedrustingen, sa han, er den neste store sak Forbundet må ta fatt på».

Her satte han megen kraft inn. Han forsökte veier som han trodde vilde være snarveier, men som viste sig å være blindgater. Men, det må sies; han slapp aldrig målet av syne.

I 1923 gikk han inn i den nye konservative regjering under Stanley Baldwin, og fra da mötte han i löpet av 10 år som representant for the United Kingdom både i råd og forsamling, men med visse avbrytelser, f. eks. under den förste arbeiderregjering i 1924, »Genève protokollens år». Dette la sterke bånd på ham; han hadde ikke det alburum som han hadde hatt da han representerte sin ven og meningsfelle Smuts. Han fikk ikke altid möte i den kommissjon som hadde med nedrustingen å gjöre. Det er ingen hemmelighet at han imellem tenkte på å gå ut av det konservative parti; men båndene som bandt ham til hans fedres parti var for sterke. Han blev stående i dets rekker og representerte det britiske rike, f. eks. i den Forberedende nedrustings-kommissjon hvis opgave var teknisk å gjennemarbeide nedrustings-problemet.

Ofte i disse år så han med mismot på den uthulningspolitikk overfor Forbundet, som også hans egen regjering fulgte, og som reduserte Forbundet til den »respektable middelmådighet», som han i sin förste tale i Forsamlingen hadde sagt var det han fryktet mest.

Stormaktenes vikende politikk overfor Japan i 1931-32 var et ledd i denne uthulnings-politikk, og siste gang Cecil i det hele mötte i Forsamlingen, i september 1932, tok han i en merkelig tale med stor kraft op nedrustingsspörsmålet, som prövestenen for viljen til fred. Blev först nedrustingen gjennemfört, vilde, sa han, den internasjonale atmosfære med ett slag bli ændret. Nasjonene vilde ha truffet sitt endelige valg for freden. Avviste den nedrustingen, vilde verden falle tilbake til tilstanden for krigen.

Jeg skulde tro at Cecil med denne merkelige tale har villet markere at nu sa han den hjemlige partipolitikk farvel. I Overhuset, hvor han satt siden han i 1923 var blitt Viscount Cecil of Chelwood, tok han plass utenfor partiene »on the cross benches», hvor bl. a. bispene sitter; de skal også være utenfor partiene.

Han var igjen en fri mann.

Archimedes har sagt: »Gi mig et sted å stå utenfor jorden, og jeg skal bevege den».

Fra förste stund har Cecil arbeidet på å skape en platform utenfor forbundet for å holde det i bevegelse. Den platform har han sökt og også funnet i den offentlige opinion. Han har tatt initiativet til å få dannet Folkeforbunds-foreningen i Storbritannia, en mektig sammenslutning som har utfoldet en imponerende virksomhet. Cecil står fremdeles som dens president.

Eksemplet fra England er fulgt i de fleste andre land, og også i den internasjonale union for Folkeforbundet har Cecil vært president i to år. Presidentskapet går der på omgang.

De siste års tunge motgang har så langt fra dempet Cecils iver. Han har vært hovedleder for to store tiltak som netop sikter på å mobilisere den offentlige opinion i kampen mot krig og internasjonalt anarki.

Det ene var av nasjonal art, den såkaldte »Peace Ballot» i 1934, en privat folkeavstemning om stillingen til Folkeforbundet. Cecil hadde lagt planen for arbeidet, ledet agitasjonen, og var selv med i den. Optimistene hadde ventet at 4-5 millioner vilde svare på de fem spörsmål som blev stilt. Det kom svar fra 11 1/2 million, og det viste sig at der var et overveldende flertall, 11 millioner for Folkeforbundet, 10 1/2 million for nedrusting, 10 millioner for anvendelse av ökonomiske sanksjoner mot en angriper, 6,780,000 for militære.

Det betydningsfulleste resultat av dette tiltak var at ikke bare de som selv stemte, men mange fler blev bragt til å tenke over fredsproblemet og over losningen av det gjennem Folkeforbundet. Men samtidig hadde folkemeningen umiskjendelig gitt sig yttrykk til fordel for Forbundet, så da regjeringen Baldwin utskrev nye valg mens den etiopiske konflikt var under opseiling blev den nödt til å ta bestemt stilling for »det kollektive system». Vi vet desverre at da valget vel var over, da regjeringen hadde vunnet sin seier, vek den allikevell tilslutt tilbake for konsekvensene: den valgte å la sanksjonene falle, og gå ti, den veldigste oprusting som selv vår tid kjenner.

Det er kjent at dette gikk uhyre sterkt inn på Lord Cecil. Han var 70 år; noen hver kunde ha vært fristet til å gi op, og en privat uttalelse av ham tyder på at han hadde holdt på å miste sitt pågangsmot.

Desto beundringsverdigere er det at han allikevel bestemte sig for et nytt tiltak. Han hadde fått vise at han hadde den brittiske opinion bak sig. Nu tok han på sig den svære opgave å mobilisere den internasjonale opinion: sammen med den franske politiker Pierre Cot planla han Verdenssamlingen for Fred. Det er som et »Quand même» fra den gamle mann.

Han fikk stor fremgang. Den tilslutning denne nye organisasjon har fått - fra konservative som Cecil selv, hans venn Lord Lytton og fra flere andre fremtredende konservative rundt om i andre land, over liberale, radikale, kooperatører og andre upolitiske grupper, helt over til sosialdemokrater og kommunister - viser hvor våken den offentlige mening i virkeligheten er blitt overfor den truende krigsfare. Det er diktaturenes farlige angrep mot verdens fred, i Afrika, i Spania, i Östasia, som har skapt trang til konsentrasjon. Desverre er samlingen ikke så komplett som den kunde ha vært: den kan ikke få åpen tilslutning innenfor diktaturlandene.

Verdenssamlingen vil ikke konkurrere med noen av de bestående organisasjoner; den vil samle dem i en felles front for å fremkalle en konsentrert aksjon. Dens program er derfor meget moderat. Det går ut på oprettholdelse av det man for noen år siden trodde var vunnet inn som et varig grunnlag for internasjonalt samarbeide og for fred; det krever, til styrkelse av »det kollektive system», bare to, men to meget vesentlige, reformer, som forövrig allerede finnes innskrevet som programposter i Folkeforbundets pakt: internasjonal nedrusting og et »effektivt apparat innenfor Forbundets rammer for endring i fred av mellemfolkelige forhold som kan före til krig».

Det er beundringsverdig og det er vemodig å se at dette siste tiltak fra Lord Cecils side helt ut, ikke bare stemmer med, men nesten ord for ord hviler på de betraktninger han fremholdt i sin tale ved universitetet i Birmingham for snart tyve år siden. Beundringsverdig, fordi det viser enheten og sammenhengen i denne store linje i hans livsverk; vemodig fordi det viser at i den fimbulvinter vi oplever i det internasjonale liv er det desverre nödvendig igjen å begynne å bygge fra grunnen av. - Sisyphos' sten!

Men til vinneren av Nobels fredspris iår, Lord Cecil of Chelwood, tror jeg vi bör rette et par linjer av en dansk dikters vers om helten Sisyphos:

»Ikke den fulbragte Dåd, men Kraften, utrettelig övet,  
modne dig skal, oh Mand, for Heroernes Rang.»