Audun Lysbakken
Der er SV
SVs landsmøte
Lillestrøm, 27. mars 2011
Kilde: www.sv.no

Kamerater, kjære landsmøte!

Jeg er så stolt over å være SVer. Stolt over dette helt spesielle partiet, som tør å være både pragmatisk og radikalt. Som tør å inngå kompromisser med andre for å få til resultater, men som likevel er kompromissløs på våre mål og våre drømmer. Som er stolt over det vi klarer å forandre, men som alltid vil forandre mer. Som er dristigere, mer utålmodig, mer opprørt over urett enn noen andre.

Vi har styrt Norge i snart seks år.  
Forskjellene har blitt mindre. 
CO2-utslippene har gått ned. 
Arbeidsløsheten er redusert. 
Velferdsstaten er bygget ut. 
Vi har fått et mer regulert arbeidsliv, med sterkere vern om arbeidernes rettigheter.

Mektige krefter ønsker en annen retning i dette landet, og de bruker alle sine ressurser på å få det til. De ønsker at vi skal miste motet, at vi skal bli slitne, at vi skal splittes.

For historien om de første rødgrønne årene er jo også historien om høyrepolitikken som aldri ble gjennomført. Vi styrer Norge uten privatiseringer og skatteletter til de rike. Mens borgerlig styrte land rundt om i Europa har møtt den økonomiske krisen med nedskjæringer og kutt i velferden, har vi satset på fellesskapet. Vi har bygget ut offentlig sektor, i stedet for å la velferden ta regningen for den krisen som børsen, bankene og spekulantene har skapt.  
I mange andre land opplever folk dramatiske angrep på velferdsordninger og faglige rettigheter, med økende klasseskiller og mer makt til storkapitalen som resultat. Hvor skuffet tror dere de er, over at Norge ikke er del av den utviklingen, i NHO, i Rederiforbundet, i Civita?

Veldig skuffet.

De trodde de skulle vinne i 2009. I tunge stunder så fryder jeg meg alltid over det, at millionene som Norges rikeste pumpet inn i valgkampen til Høyre og Frp viste seg å være blant de dårligste investeringene de har gjort i sine ellers så vellykkede liv.  
Men de kommer til å prøve seg igjen. Vi har en oppgave til høsten: Å sørge for at de som nå fyller valgkampkontoene til høyresiden får like dårlig avkastning på pengene sine denne gangen!

Vi kommer ikke til å miste motet, vi kommer ikke til å la oss slite ut, vi kommer ikke til å la oss splitte. Vi skal stå sammen og bygge et større og sterkere SV, vi skal stå sammen med våre partnere i Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og nok en gang vokse oss sterkere og sterkere fram mot valget til høsten! Og når dere trenger energi i det arbeidet, så kan dere tenke tilbake til 2009, og tenke på hvor herlig det skal bli å slå høyresiden en gang til!

Grunnlaget for en god skole og eldreomsorg, for kamp mot klimaendringene og mot fattigdom legges ute i kommunene. Hvilket veivalg er det våre lokalsamfunn står overfor i september, i valget mellom rødt og blått styre? Jo, om de vil være velferdskommuner eller Adeccokommuner.

Erna Solberg startet valgkampen i 2009 på Ammerudlunden sykehjem. Jeg søkte litt på Adeccos nettsider og fant deres egen, storfornøyde oppsummering av Ernas besøk: "Fokuset for presentasjonen var kvalitet, brukertilfredshet, dyktige ansatte og ikke minst en lønnsomhet bedre enn noen andre aktører". Nå vet vi hvor lønnsomheten kom fra. Er det noen som tror Erna Solberg kommer til å åpne valgkampen i 2011 på Ammerudlunden? Neppe. Men hun sa i 2009 at Adeccos tilbud på Ammerudlunden var eldreomsorg sånn som Høyre vil ha den. Jeg synes vi skal huske på det.

Nå sier høyresiden at de uakseptable forholdene på disse sykehjemmene ikke har noe med privatisering å gjøre, bare med dårlig moral fra noen ledere i Adecco. Det er feil. Det er systemet som er problemet. Jo mer privatisering som gjennomføres i eldreomsorgen, desto flere saker som denne vil vi få. 
De fleste av oss har kontakt med eldreomsorgen lenge før vi blir gamle selv. Den angår oss alle, det handler om våre foreldre eller besteforeldre. Det største problemet i eldreomsorgen er troen på at smarte systemer, enten det er konkurranseutsetting eller nye kommunale byråkrater, skal gjøre omsorgen bedre. Mens det som egentlig teller er de menneskene som jobber på for eksempel sykehjem eller i hjemmetjenesten.

Jeg har brukt en del tid sammen med noen av disse hverdagsheltene de siste årene. I flere borgerlig styrte kommuner fortviler de over at kommunen utstyrer dem med mer og mer byråkrati, skjemaer og detaljerte regler for hvordan de skal gjøre jobben sin. Samtidig som de får mindre tid til å gjøre det de egentlig vil: ta seg av eldre mennesker som ikke bare trenger en rask vask eller litt mat, men mest av alt en prat, litt omsorg, den kontakten som hindrer ensomhet og tomhet.

Høyresiden vil ha noe de kaller valgfrihet i eldreomsorgen. De gamle får skjema der de kan velge hvilket firma som skal komme hjem til dem. Men valgfriheten betyr bare frihet til å velge hvilken logo som skal stå på jakken til den som kommer. For minuttene er de samme, det hjelperen kan og ikke kan gjøre er det samme, strengt definert i kommunenes kontrakter og stoppeklokkeskjema.

Det skjer ikke i Trondheim og Tromsø, der Knut Fagerbakke og Gunhild Johansen er varaordførere. Når SV og Ap kom til makten i Trondheim i 2003 var noe av det første de gjorde å si opp avtalen med Norlandia, som drev to sykehjem i byen. Det har ikke ført til dårligere eldreomsorg.

Tvert om var hver tredje sykehjemsplass som ble etablert i Norge mellom 2003 og 2008 i Trondheim. Det rødgrønne flertallet har økt antallet årsverk innenfor hjemmetjenester og sykehjem med 25 prosent, og Trondheim er den eneste av landets ti største kommuner som gir sine eldre gratis trygghetsalarm.  
Brann slår Rosenborg i fotball, men det blå Bergen slår ikke det røde Trondheim i eldreomsorg. Nå står Marianne Borgen i Oslo, Oddny Miljeteig i Bergen, Marcela Molina i Stavanger og SVere over hele landet klare til å velge Trondheims og Tromsøs vei, i stedet for veien til de blå kommunene. 
"Mennesker, ikke milliarder", heter Erna Solbergs nye bok. Jern-Erna er erstattet av Bomulls-Erna.

Men hvor godt passer det nye imaget med virkeligheten der Høyre har makt? De har ansvaret for kommersialisering av det som egner seg aller dårligst for business, omsorg og omtanke. De kutter i velferdstjenester for å finansiere lavere eiendomsskatter.

Det hadde vært mer ærlig å beholde slagordet Erna Solberg først gikk til valg på, i 2003. Er det noen som husker hva det var? "Mer igjen for pengene". Det slagordet oppsummerer Høyres sjel langt mer presist enn den nye velferdsretorikken.

Det finnes ingen konkurranse som kan redusere tiden det tar å gi et menneske trygghet eller hjelpe det ut av ensomhet. Skal man tjene penger på omsorg, finnes det bare to ting å hente profitten fra. Kvaliteten på omsorgen, eller arbeidsforholdene for de som skal gi omsorgen. Og kutter du i det ene, ender du som oftest opp med å kutte i det andre også.

I stedet kan vi si at omsorgen skal være til for de som trenger den, ikke for de som ønsker å tjene penger på den. Vi kan innføre den valgfriheten de eldre trenger. Det er muligheten til å ha noen å snakke med og ikke bli liggende alene i sengen i timevis, til å få stå opp når du vil.

Vi kan begynne å tro på kompetansen til menneskene som jobber i eldreomsorgen, gi dem frihet til å styre dagen slik de mener er til de eldres beste i stedet for å detaljstyre arbeidsdagen deres fra minutt til minutt. La hjemmehjelpen bruke noen minutter ekstra hos herr Johansen som har en dårlig dag, og så heller være litt kortere hos fru Olsen som får besøk av barnebarnet sitt i dag.

Ingen maskiner kan lære barna våre å regne, ingen maskiner kan snakke med bestemoren din, ingen maskin kan redde folk ut av brennende hus, oppdage et barn som har det vondt eller lære noen å spille piano. Derfor er de ansatte i kommunene vår viktigste ressurs. Derfor skal SVere rundt om i landets kommunestyrer slåss for de ansattes kår og rettigheter.

Det er ikke olje vi lever av i dette landet. Vi lever av folk. Av arbeidet hver og en av oss utfører. Derfor lever vi også av likestilling i Norge. Vi har ikke råd til å ikke ta alles krefter i bruk.

Flertallet av de som jobber i kommunene er kvinner. SV har sammen med fagbevegelsen satt likelønn på dagsorden i en grad det aldri har vært før i Norge. Og utviklingen går nå riktig vei. Lønnsoppgjøret i fjor hadde likelønn som hovedprioritet. Vi har likestilt skift og turnus.  
Vi legger om familiepolitikken for at menn skal ta mer ansvar hjemme, gjennom økt fedrekvote og tredeling av permisjonen, sånn at kvinner kan få en sterkere posisjon i arbeidslivet.

Men det er langt igjen. Kvinner opplever både at yrkesgruppene i offentlig sektor som de dominerer henger etter privat sektor lønnsmessig, og de opplever at grupper dominert av menn med tilsvarende utdanning og ansvar i kommunene selv har et høyere lønnsnivå. Dette kan det gjøres noe med. SVere må bidra til en arbeidsgiverpolitikk i hver enkelt kommune som tar mål av seg til å bidra til likelønn.

En viktig grunn til lønnsgapet er deltid. Det går ikke an å be de kvinnene som bærer velferdsstaten på sine skuldre om å godta at de ikke skal få ta alle sine krefter i bruk. SVere i kommunestyrene skal jobbe for å få slutt på ufrivillig deltid, og sikre retten til heltid. 
Forebygging er den røde tråden gjennom mye av SVs politikk. Vi gjennomfører nå det største løftet for norsk barnevern på tjue år, med statlige øremerkede kroner til 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Det er en økning i antall barnevernsarbeidere på 12 prosent på ett år. Det har vært en av SVs viktigste prioriteringer i denne perioden.

Hvorfor?

Fordi vi har et sterkt ønske om å hjelpe flere utsatte barn til en bedre oppvekst, selvsagt.  
Men det handler også om å investere i Norges framtid. Om å skjønne at de pengene vi bruker på et bedre barnevern i dag fører til at flere kan bidra i arbeids- og samfunnsliv i framtiden, og færre havne i de negative statistikkene.

Førstelinjen i barnevernet, den som skal oppdage ungene som sviktes, barna som trenger omsorg og hjelp, den er ute i kommunene. Statistikken viser at rødgrønne kommuner bruker mer penger på barnevern enn borgerlige. SVere skal være barnevernets beste venner i kommunestyrene. 
Forebygging er å lage en ny skoledag, å skape en skole som kan utjevne klasseskiller og gi alle elever like muligheter, slik som Kristin snakket om på fredag. SVere i kommunestyrene vil begynne innføringen av den nye heldagsskolen.

Forebygging er å jobbe for bedre integrering. Holmlia er et av nabolagene i Norge med flest innvandrerbarn. Skolene på Holmlia er nå blant de beste i Oslo når elevenes leseferdigheter i norsk skal måles!

Det er gratis kjernetid for fire- og femåringer i barnehagene på Holmlia. Ifølge lærere på Hallagerbakken skole, som Kristin og jeg besøkte i fjor, merket de stor forskjell i barnas norskkunnskaper etter at de første klassene hvor alle hadde gått i barnehagen begynte på skolen.

Nå innfører vi gratis kjernetid i flere bydeler i flere byer hvor det er mange barn som trenger å lære bedre norsk. Det er å investere i Norges framtid. Det er forebygging. Derfor vil SVere i kommunestyrene jobbe for å få alle barn i barnehagen før de begynner på skolen.

Det er sånt integrering handler om. Integreringspolitikken skal sette alle i stand til å delta. Og så skal den skape fellesskap i et mer mangfoldig samfunn. Når det norske er i forandring, så utfordres vi i større grad enn før til å diskutere hva det norske er. Hvilke verdier er det vi mener må være grunnleggende for samfunnet vårt, og på hvilke områder er det forskjellighet bare er en styrke?  
SVs utgangspunkt har aldri vært verdinøytralitet. Vi har alltid kjempet for at samfunnet skulle bygges på noen felles verdier, og at de skulle prege måten vi lever livene våre på alle samfunnets arenaer:  
Likestilling i familie og arbeidsliv,  
makt til ansatte i arbeidslivet,  
respekt for homofile,  
toleranse for annerledes tenkende,  
en barneoppdragelse fri for vold.

På noen av områdene er disse målene så ufravikelige at de er lovfestet, på andre områder er det verdier vi kjemper for politisk gjennom holdninger og debatt. Et mer mangfoldig samfunn, hvor nordmenn kan ha ulik bakgrunn, og være oppvokst i ulike verdenshjørner setter verdiene våre på prøve.  
Fordi det kommer nye nordmenn fra helt andre samfunn, noen er vant til andre forventninger og idealer. Og fordi det mangfoldige Norge vender speilet mot oss selv, og viser oss hvor langt majoritetsbefolkningen ofte har igjen for å oppfylle det vi sier er våre idealer. 
SV kan bare ha et svar på den utviklingen, å møte alle på samme måte.

Vi er skeptiske til muslimske privatskoler, som vi er det til kristne.  
Vi krever at nyankomne nordmenn må tilpasse seg idealene kvinnebevegelsen og venstresiden har kjempet igjennom om at kvinner skal ha like mye makt og ha like stor rett til å jobbe, sånn som vi krever av alle andre i det norske samfunnet.  
Vi krever at foreldre som kommer fra land hvor det er vanlig å slå barn i oppdragelsen slutter med det, slik vi krever av alle andre foreldre.  
Et flerkulturelt samfunn trenger en venstreside som står fast på våre verdier i møte med alle, og behandler alle likt - enten de fortjener kritikk eller støtte. SV gjør det.

Frp gjør ikke det. De vil ha flest mulig kristne skoler, men ingen muslimske. De synes ikke likestilling er viktig for kristne menn, men veldig viktig for muslimske. De synes ikke det er viktig at de selv har toleranse for homofile, men veldig viktig at muslimene har det.

Vi har de siste par årene brutt Fremskrittspartiets dominans over integreringsdebatten. Vi har vist tydelig at venstresiden ikke mener at all forskjellighet er bra. Men motsatt Fremskrittspartiet så går våre krav til alle, til både majoritet og minoritet, til både nye og gamle nordmenn.  
Motsatt Fremskrittspartiet mener vi krav og plikter må kombineres med rettigheter, som gjør det mulig å oppfylle kravene.  
Motsatt Fremskrittspartiet er vi ikke opptatt av å kreve endringer i hva folk tror på, spiser eller kler seg i, men av at alle skal lære seg norsk, gjøres i stand til å komme seg i arbeid og forsørge seg selv.  
Og motsatt Fremskrittspartiet er vi opptatt av alt som går bra, vi tror på det mangfoldige Norge, vi mener det styrker oss og gjør oss bedre rustet til å møte framtiden.

SVs integreringsplattform fra i fjor tegner et tydelig alternativ til høyresidens integreringspolitikk. Konflikten i integreringspolitikken handler ikke om hvem som vil stille krav, eller om hvem som tør å si kontroversielle ting.

Den står mellom de som vil ha det jeg vil kalle for arbeids, språk - og likestillingsstrategien, og de som vil ha kulturkamp.  
På den ene siden står vi, som vektlegger arbeid, språk og likestilling som veien til integrering. På den andre Frp, som vil forby uttrykk for annen kultur og religion, enten det er klesplagg, matvaner eller minareter.

Det er ikke hijab eller halal som hindrer integrering. Det er ikke det å holde fast på en identitet og en tro med røtter andre steder i verden som hindrer integrering. Det er mangel på norskkunnskaper som gjør det. Mangel på likestilling, mangel på utdanning, mangel på arbeid, mangel på politisk deltakelse.  
Segregering hindrer integrering. Det er hvis vi ender opp med å leve i parallellsamfunn vi mislykkes. Noen ganger kan det skje fordi enkelte ønsker å isolere seg for å beskytte egne tradisjoner og skikker. Det er ikke akseptabelt.

Ofte skjer det fordi flyktninger og innvandrere begynner sine liv i vårt land nederst ved bordet i det norske klassesamfunnet. Mennesker med dårligere levekår enn flertallet samles i bestemte områder, fordi det er der de har råd til å bo.

Da blir det så tydelig at integreringen lykkes best i et samfunn med små forskjeller. At kampen mot det klassedelte samfunnet henger så nøye sammen med kampen for å lykkes som flerkulturelt samfunn.

Det er det høyresiden ikke forstår. Da Oslo fikk ny sosialbyråd i fjor, Anniken Hauglie fra Høyre, uttalte hun at det ikke var noe mål for henne å redusere levekårsforskjellene mellom øst og vest i hovedstaden.  
Det er nesten tretten års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest i Oslo, det er omtrent like mye som forskjellen mellom Norge og Kasakhstan. De som ikke synes det er et problem kan ikke få styre hovedstaden vår. De trenger avløsning.  
Det er uenigheter mellom SV og Arbeiderpartiet i asylpolitikken. Til tider har det vært det i integreringspolitikken også. Men Arbeiderpartiet har nå valgt side i integreringsdebatten. De har valgt vår side.

På Aps landsmøte skal de behandle 99 punkter foreslått av sitt integreringsutvalg, ledet av Jonas Gahr Støre. Arbeiderpartiet har endelig sagt nei til Frps kulturkamp, valgt bort forbudslinjen og fokuset på klesplagg og religion, og lagt seg på samme linje som SV: En linje for arbeid, språk og likestilling.  
Sammen kan vi nå styre norsk integreringspolitikk i riktig retning. Svært mange av de 99 forslagene er ting SV tidligere har gått inn for, og noen er nye forslag vi kan slutte oss til. Dermed kan de bli virkelighet.

Hva er det Arbeiderpartiet nå vedtar, som er i tråd med vår politikk? La meg nevne noen eksempler: 
Rett og plikt til 600 timers norskopplæring for nyankomne flyktninger og en del andre innvandrergrupper. Det vil være en klar forbedring fra dagens 300 timer, som gjør at mange vil få bedre mulighet til å lære norsk. Integreringspolitikk som virker. Et godt forslag, som SV har vært for lenge og som vi derfor fikk vedtatt i statsråd på fredag.

Bedre norskopplæring, mer skreddersydd den enkelte og med større mulighet for å lære norsk på arbeidsplassen. 
En mer helhetlig skoledag og utvidelse av tilbudet om leksehjelp i skolen 
Forsterket innsats mot segregering. Derfor vil vi se på endring av skolegrenser der dette kan bidra til en jevnere sammensetning av elevmassen, og sette inn støttetiltak når skoler får svært mange elever med behov for særskilt norskundervisning. 
På alt dette, og mange punkter til, vil SV i både regjering og kommunestyrer sørge for at en integreringspolitikk basert på arbeid, språk og likestilling blir virkelighet.

Arbeid har alltid vært nøkkelen til likestilling. Arbeid for minoritetskvinner er dessuten en nøkkel til å vinne kampen mot barnefattigdom.  
Kontantstøtte for toåringer utbetales i dag til 22 prosent av de som har barn på den alderen. 13 000 familier med toåringer mottar kontantstøtte. Det er mange fattige minoritetsfamilier blant dem. Slik holdes ungene ute av barnehagen og kvinnene ute av arbeidslivet.  
Jo lenger denne eksklusjonen fra barnehage og arbeidsliv varer, jo mer negativ er den. Jeg vil be landsmøtet støtte meg i følgende ambisjon: Høsten 2012 skal vi fjerne kontantstøtten for toåringer.

Da vil vi også trenge en forsterket innsats for å gi disse kvinnene mulighet til å komme i jobb. Vi må sikre innvandrerkvinner den samme muligheten til å delta i yrkeslivet som andre kvinner. Vi må drive mer oppsøkende virksomhet for å gi disse kvinnene muligheten til å jobbe.  
Mange har vært lenge hjemme, og kjenner ikke til hvilke rettigheter og muligheter de har. Vi må finne fram til de damene, banke på døren og ta kontakt. Fortelle dem om hvorfor vi trenger dem i arbeidslivet, gi dem tilbud om språkopplæring og yrkespraksis.  
I dag har vi et slikt opplegg noen steder i landet, kalt Ny Sjanse. SV vil foreslå et nytt program, "Jobbsjansen", som i større skala skal oppsøke innvandrerkvinner som har vært lenge hjemme og tilby dem norskkurs, praksis på en arbeidsplass og en begrenset stønad i perioden de er under opplæring.  
Det vil gi mange kvinner helt nye muligheter. Det er integreringspolitikk som virker.

Diskriminering hindrer integrering. Mennesker med kunnskap og kvalifikasjoner dette landet sårt trenger får ikke jobb, fordi de heter Mohammed i stedet for Morten.  
Ungdom som er født og oppvokst her i landet opplever å sende hundrevis av jobbsøknader uten en gang å få komme på intervju. Det handler om fordommer som ødelegger for Norge.

Noen ganger er det enda verre. Når norsk ungdom opplever å bli avvist i døren på utesteder, bare fordi de er mørke i huden, så blir de fortalt at de ikke hører til her. Det finnes ingen sikrere måte å så splid, skuffelse og misnøye på. La oss ikke være så redde for å si rasisme når noe er rasisme.  
Kommunene må kontrollere at det ikke diskrimineres i døren i utelivet. SVere i landets kommunestyrer vil stå for en sånn skjenkepolitikk, og for de som blir tatt er det bare en straff som passer: ta fra dem skjenkebevillingen.

Sosialisme er demokrati. I prinsipprogrammet vi diskuterte i går er vi tydelige på det. En sosialistisk samfunnsutvikling betyr mer demokrati på alle plan i samfunnet. Vårt mål er at arbeidstakerne skal få mer makt på arbeidsplassen, at folk skal få mer makt over politikken, at flere skal kunne bestemme mer over egne liv og egen hverdag.

Sosialismen er ikke et ideal vi henter fram hver gang det skal skrives prinsipprogram. Sosialisme må være noe vi prøver å virkeliggjøre, steg for steg, over alt der vi får makt til å påvirke samfunnsutviklingen. Vi står for utviding, fornying og fordyping av demokratiet. Det er også kommunepolitikk. 
Deltakende budsjettering sprer seg fra kommune til kommune i enkelte europeiske land. Tusenvis av mennesker er med på å bestemme hvordan en by som Sevilla i Spania skal styres, i stedet for bare en håndfull politikere.

Hvorfor trenger vi et mer deltakende demokrati?  
Fordi demokratiet styrkes når folk mobiliseres til å være med.  
Fordi det skaper et enormt engasjement for utviklingen av lokalsamfunnet.  
Fordi det skaper mer fornuftige løsninger, siden de som selv kjenner forholdene best er med på beslutningene.  
Og fordi det skapte større legitimitet for politikken, fordi innbyggerne selv har sett at politikk handler om å prioritere og om å ta vanskelige valg.  
Det er sånt sosialisme handler om, vi er ikke redd for at flere skal få være med å bestemme! SV har i årevis kjempet for stemmerett for sekstenåringer. Til høsten får sekstenåringene stemme i 20 kommuner. La oss fortsette å gå først i kampen for å utvide og fornye demokratiet.

Noen har vanskeligere for å bli hørt enn andre. Noen kommer ofte bakerst i køen når prioriteringene skal gjøres. Noen mangler store velgergrupper i ryggen, eller mektige lobbyister til å tale sin sak.

Noen ganger kan det være barnevernsbarna. Noen ganger kan det være flyktningene. I Bergen står 173 utviklingshemmede i kø for å få egen bolig. De er ikke de eneste, 20 år etter reformen som skulle sikre alle retten til å bo der de ville.  
For SV er det en æressak å høre også de som ikke har stemme til å rope så høyt, en æressak å se de som ikke synes så godt. Det er en av de viktigste grunnene til at SVere trengs i kommunene.

Ulike virkeligheter, preger landet vårt. Derfor trenger vi ulike svar. I distriktene må det bli lettere å komme seg fram med bil, fordi det er bilen som binder landet sammen. Rassikring og trygge veier i distriktene, det jobber SV for.  
I byene trengs et løft for kollektivtrafikken. Sånn at de som må bruke bil slipper å stå i kø, og alle andre kan komme raskt fram med bane, tog og buss. Framkommeligheten blir bedre, og luften blir reinere.  
Det er ikke så mange år siden vi ble ledd av når vi sa det måtte føres en kraftfull politikk for en sånn omlegging. Men tidene forandrer seg.  
I Oslo og Akershus har SVere vært pådrivere for de store forbedringene som har skjedd i kollektivtrafikken, og ivrigst i kampen for å få forbedret togtilbudet. I Trondheim og Tromsø bygger våre flertall ut kollektivtrafikken. Da bybanen i Bergen ble åpnet i fjor var det fullt av bunadskledde høyrefolk på feiringen. Ingen hadde hjerte til å minne dem om at de hadde vært mot banen i tretti år, helt siden SV først foreslo den i bystyret i midten av 70-årene. I Stavanger kjemper nå SV for en tilsvarende framtidsrettet løsning. Ting tar tid, men vi får ofte rett til slutt.

Mange av våre kommunepolitikere framhever næringspolitikken som det viktigste de har fått til gjennom sitt SV-engasjement.  
Vi har allerede hørt om, og blitt misunnelig på, den formidable bredbåndskapasiteten Kari Ystgård har fått til i Namsskogan. Sånn skapes mulighet for nye arbeidsplasser i en liten distriktskommune.

Christian Hintze Holm på Nesodden sier at næringsplanen til kommunen er det han er mest stolt av å ha fått til i sin tid som SV-ordfører. Det viser tydelig at det slett ikke er noen motsetning mellom tilrettelegging for næring og satsning på sånt som SV setter høyt: Miljø og gode offentlige velferdsordninger. Christian har æren for at en rekke nye virksomheter har kommet i gang på Nesodden.

Vår klimapolitikk handler ikke først og fremst om vern, men om en ny type utvikling, en fornuftig og bærekraftig bruk av landet og ressursene. Å skape framtidens industri, teknologi og energi er også kommunepolitikk. Politikerne og det offentlige må være drivkrefter for å utvikle framtidens løsninger, vi kan ikke overlate det til de private alene. Sånn har det alltid vært i Norge, sånn vil det alltid være.  
Noen er fulle av frykt for Norges framtid. Merkelig nok er det de som har det aller best, som er mest redde.

På NHO sin årskonferanse var det reine skrekkfilmstemningen i år. Vi er i ferd med å gå i velferdsfellen, sier de. Vi har ikke råd til å opprettholde den norske velferdsstaten i framtiden, på grunn av eldrebølge, migrasjonsbølge og trygdebølge.  
Kjære landsmøte, den eneste bølgen som helt sikkert vil true velferdsstaten, er en høyrebølge.  
Der høyresiden møter framtiden med frykt, møter vi framtiden med håp.  
Vi har løsninger for hvordan flere skal kunne delta i arbeidslivet,  
for hvordan eldreomsorgen skal bli god nok,  
for hvordan vi lykkes med integreringen.

Der høyresiden sprer pessimisme, skal vi stå for optimisme.  
Der vi er stolte av det vi har fått til i dette landet, og ivrige på å bevege oss lenger i retning et mer rettferdig og solidarisk samfunn, der ser det ut som om høyresiden skammer seg over Norge.  
Siv Jensen drar til USA og forteller at landet som har verdens dyreste helsevesen, og likevel ikke klarer å ta seg av hele sin befolkning, for all del ikke må lære noe av Norge. Hun drar videre til Canada og forteller at vi betaler 75 prosent skatt her i landet, og at de for all del ikke må lære noe av Norge. 
Vi, vi er utålmodige på forandring, utrettelige i vår kamp mot all den urett som fortsatt finnes her i landet, ivrige etter å gi svar på de nye utfordringene som en ny verden og en ny tid stiller til oss.

Men vi er også stolte over alt vi har fått til i Norge, vi ber ikke om unnskyldning for at vi gjør ting annerledes enn i USA, vi ser ikke ned i bakken på vegne av dette landet, vi ser opp og fram.

Så når folk skal gå til urnene i september så kan de velge å stemme på dem som er redde og pessimistiske, på de som fører fryktens politikk. På de som tror mer på konkurranse enn på samarbeid. På de som vil føre kulturkamp i stedet for å invitere alle nordmenn med på å bygge dette landet sammen.  
Eller folk kan stemme på alternativet. På oss. 
Der det er håp.  
Der det er optimisme.  
Der det er framtidstro.  
Der solidariteten og rettferdigheten settes først.  
Der er SV.

Takk for et landsmøte som har løftet oss og styrket oss. Dra hjem og vinn valget!