Gunnar Jahn
De Forente Nasjoners far
Tildeling av Nobels fredspris til Cordell Hull
Oslo, 10. desember 1945
Kilde: Les Prix Nobel en 1945, s. 82-87.

Cordell Hull har gjennom et langt liv arbeidet for å trygge forholdet statene imellom. Mest kjent for almenheten er hans utrettelige arbeid på handelspolitikkens område, et arbeid hvis mål var å bryte ned de autarkitendenser hjemme og ute som stort sett preget landenes politikk i mellomkrigstiden særlig fra slutten av 20årene, eller som han selv sier: »There can be no real progress towards confidence or peace nor permanent trade recovery while retaliation and bitter trade controversies rage». Tillit og fred mellom folkene, det har vært målet for hans arbeid på alle områder. Det er bakgrunnen for hans kamp mot isolasjonismen hjemme, for hans arbeid for å skape en fredsblokk av stater på det amerikanske kontinent, for hans arbeid med organisasjonen av De forente nasjoner.

Cordell Hull er født i staten Tennessee i De forente stater i 1871. Han tok som ganske ung mann sin juridiske eksamen, praktiserte noen år som sakfører og ble senere dommer. Men allerede meget tidlig deltok han i det politiske liv på demokratenes side. Det er som politiker han er kjent og det er i politikken han har satt sine krefter inn alt fra 20års alderen av. Men først i 1907 blir han medlem av Representantenes Hus. Før den tid er det ikke lett å finne uttrykk hos ham for hans senere internasjonale politiske linje selvom en av det som foreligger kan se hvor alvorlig og grundig han arbeider med problemene. Et lite streiflys over hans almene innstilling kaster noen uttalelser i hans første tale i Kongressen. I denne går han inn for tvungen megling (arbitration) mellom arbeidere og arbeidsgivere, for en sterkere kontroll fra Unionsregjeringen med jernbane- og dampskipstakster. Han gikk imot de store selskapers misbruk av sin makt på enkelte områder. Det samme grunnsyn som dette gir uttrykk for finner vi i hans taler om skattereformer. På den tiden var Unionstatens inntekter basert på indirekte skatter, vesentlig tollinntekter og den amerikanske Høyesterett hadde i 1895 erklært at den inntektsskatt som var innført i 1894 stred mot unionsforfatningen.

Hull som var uenig i dommen, tok skattespørsmålet opp igjen og det lykkedes ham etter demokratenes seir i 1912 å få gjennomført inntektsskatten. Det som interesserer oss her er imidlertid ikke så meget skattereformen som Hulls begrunnelse av den. Han ser nok på den som et middel til å øke Unionsstatens inntekt, men han ser først og fremst på dens virkning som skatt i forhold til tollintradene. Han mente at proteksjonismen skapte monopol og beriket de få på bekostning av de mange og at et slikt system ikke lot seg forene med fri konkurranse som han trodde på.

Han trer her fram for oss som en bærer av det beste i liberalismens idé, med et sterkt sosialt innslag. Men på denne tid har han ennu ikke gitt uttrykk for sitt internasjonale syn.

Det kommer først fram under forrige verdenskrig. Som hans biograf, Mr. Hinton sier: »Inntil da mente Hull at proteksjonismen var til skade for landet. Ved krigens slutt kan hans syn på handelspolitikken uttrykkes slik: Høy told ser han på som en skranke som er til hinder for utvikling av handel og vennskap statene imellom. Derved vil den også komme til å motarbeide en varig fred mellom landene.»

I sin store tale i Kongressen den 10. september 1918 gir han følgende uttrykk for sitt syn:

"Believing that the best antidote against war is the removal of its causes rather than its prevention after the causes once arise, and finding that trade retaliation and discrimination in its more vicious forms have been productive of bitter economic wars which in many cases have developed into wars of force, I introduced the resolution in the House of Représentatives during the early part of last year which would provide for the organisation of an international trade-agreement congress the objects of which should be to eliminate by mutual agreement all possible methods of retaliation and discrimination in international trade."

Alt på dette tidspunkt, i 1917, setter han altså fram tanken om en internasjonal overenskomst om de handelspolitiske kampmidler. Arbeidet med å lette handelsrestriksjonene ble tatt opp i Nasjonenes Forbund og ved den store verdenskonferanse i 1927 i Genève ble det lagt et grunnlag for arbeidet i de følgende år. Sluttstenen på dette arbeide var den Økonomiske verdenskonferanse i London i 1933 hvor Hull selv møtte, dengang som De forente staters utenriksminister. Alle vi som tok del i dette arbeid i disse årene vet hvordan ethvert av våre forsøk gang på gang møtte motstand fra de forskjellige land som bare så tingene ut fra de politiske forhold hjemme hos seg selv. Konferansen i 1933 førte som kjent heller ikke til no resultat. Det er mulig at det var en feil at det fra først av ble lagt så stor vekt på valutastabiliseringen. Det førte nemlig til Roosevelts berømte telegram hvor han tar avstand fra valutastabiliseringsplanen, for, sier han, en nasjons indre, sunde økonomiske system er en viktigere faktor for dens velstand enn den pris en i egne penger må betale for andre lands penger. Dette syn som var det framherskende i De forente stater og som Roosevelt ga uttrykk for i sitt telegram, stoppet Hull i hans arbeid for sin linje. Det var denne gang som det har vært gang på gang i det mellomfolkelige arbeid at en ser vanskene i sitt eget land og tror å kunne løse dem isolert fra verden. Hull selv stod langt fra disse idéer. I en tale den 27. juli 1933 i London sier han: »At this moment the world is still engaged in wild competition, in economic armaments which constantly menace both peace and commerce.» Og litt lengere ute: »Indispensable and all important as domestic programs are, they cannot in themselves restore business to the highest levels of permanent recovery.»

Men Hull gav ikke opp selvom konferensen i London var et nederlag for hans idéer. I 1934 fikk han vedtatt en lov som gav presidenten fullmakt til å nedsette tollsatsene med 50 pst., og å lempe på innførselsrestriksjoner overfor land som var villige til å gi De forente stater liknende innrømmelser. Og det lykkedes ham på grunnlag av denne lov å få avsluttet i alt 27 handelstraktater.

Denne lov som var begrenset i tid ble sisste gang forlenget i 1945 og gav Presidenten rett til å senke de amerikanske tollsatser med 45 pst. Dette skjedde etter at Hull hadde tatt avskjed men det er en seir for hans linje.

Dette betyr en hel endring i De forente staters handelspolitikk, det er Englands linje under frihandelsperioden som blir tatt opp med forbilde i Cobden-traktaten av 1860 hvor besste-vilkårsklausulen går inn som et organisk ledd. Det er delvis i erkjennelsen av De forente staters stilling som kreditorland omslaget er kommet, men for Hull var det no mere, det var hans utrettelige tro på at en på denne måten skulle bane vei for bedre forhold statene imellom og ta bort en av krigens årsaker. Det er så typisk for ham: Når han ikke fram med de store framstøt, forsøker han andre veier. Han bøyer seg for nederlag, men han gir aldri opp. Hans tro på saken er for fast grunnet til det. Og han er realistisk nok til å se hva som er politisk mulig på et gitt tidspunkt og velger dette istedetfor å vente på det som muligens en gang kan komme.

Jeg har festet meg så lenge ved Hulls arbeide med handelspolitikken fordi det viser det karakteristiske trekk i hans arbeid, men derved har jeg foregrepet begivenhetene i hans liv.

Jeg stanset ved hans virke i Representantenes Hus. Senatet ble han medlem av i 1929 men det er først ved Roosevelts valg i 1932 at han som utenriksminister får høve til å arbeide fullt ut for sine idéer. Nu vil det alltid være meget vanskelig å si hvor meget er utenriksministerens idéer og linjer og hvor meget er presidentens. Og dette er ennu vanskeligere med en mann som Hull, for som Sumner Wells sier: »Cordell Hull is the least selfseeking man I have ever known. One of the striking sidelights on the years of his distinguished statesmanship has been his willingness to stay in the background and to let others take the credit and glory. I know of several outstanding instances where Mr. Hull carefully diverted attention away from his own authorship or able sponsorship of a good plan so that some temperamental foreign government official might acquire merit in the eyes of his constituents at home as father of the proposal. Mr. Hull was content that the good idea should take root and flourish.»

Dette er høy ros for hvilkensomhelst mann men ennu mer for en politiker for det er ikke ofte det er grunn til å bruke slike ord om politikere.

Det vilde ikke være mulig i denne oversikt å gå inn på Hulls virke i årene fra 1932 av. Det vilde bli å gå gjennom De forente staters utenrikspolitikk i disse årene.

En vanskeligere periode har vel ingen utenriksminister hatt å arbeide i. Som jeg har nevnt begynner det året etter han tiltrådte med nederlag for det økonomiske samarbeid samme år som Hitler får makten i Tyskland. År etter år bringer begivenheter som kunde få noen hver til å fortvile og som etterhvert fører over i den annen verdenskrig. Men Hull gir aldri opp tross motbør hjemmefra og utefra. Fører det ikke fram på en kant, forsøker han å føre sine tanker gjennom til seir ad annen vei. Når han ikke det beste i øyeblikket, prøver han å gjøre det beste ut av situasjonen, men han kommer igjen når tiden er inne.

Intet illustrerer bedre hans linje enn hans panamerikanske politikk og hans stilling til nøytralitetslovene. Hans og Roosevelts panamerikanske politikk begynner med møtet i Montevideo i 1933 hvor alle de amerikanske republikker er representert. Utgangspunktet og hensikten ligger i Roosevelts ord om Good neighbour policy, en politikk som først og fremst tar sikte på å skape fred og godt naboskap på det amerikanske kontinent når det ikke er mulig å få hele verden med. Som Hull har sagt i en privat samtale: »We ought to be able to work out a pattern of life which will inspire the whole world to follow our example when the present tumult dies down.» Det lykkedes også å få istand en konvensjon som gir retningslinjer for statenes rettigheter og plikter. Den viktigste bestemmelse er kanskje den som går ut på at ingen stat har rett til å intervenere i noen annen stats indre eller ytre affærer. Denne konferansen ble fulgt av konferansen i Buenos Aires i 1936 og Limakonferansen i 1938. Konferansen i Buenos Aires fastslår bl. a. en felles sikkerhetskonvensjon og nøytralitet hvis krig skulde bryte ut. Da konferansen i Lima ble holdt var atmosfæren i Europa blitt mer trykkende og det er en annen alvorligere og også sterkere tone i Hulls taler, taler som direkte kan en si, vender seg mot trusselen fra de totalitære stater. Fram til det mål Hull hadde satt seg nådde han ikke i Lima. Den betegner nok en seir for fredens idéer, men langt utover det som Var nådd ved konferansen i Montevideo og Buenos Aires når den ikke. Dette skyldes først og fremst Argentinas stilling som av mange grunner vanskelig kunde gå så langt som De forente stater. Men til dette kommer en ting som gjelder alle de panamerikanske konferanser. Det er forholdet til Folkeforbundet. De sydamerikanske stater var medlemmer, De forente stater ikke, og det har skapt vansker slik at disse kongresser ikke kunde gi det som var ønsket. I Europa har det mangen gang vært sett på disse panamerikanske tiltak som en slags utvidet isolasjonisme, men slik må en ikke se dem. De er storstilete forsøk på å realisere fredens idéer i mellomfolkelig samarbeid der hvor det synes mulig å komme fram, å skape som Cordell Hull sier, et mønster som kunde virke inspirerende på hele verden.

Kampen om nøytralitetsloven og mot isolasjonismen ligger oss så nær at vi alle minnes den. Den opprinnelige nøytralitetslov kan på sett og vis sies å tjene fredens interesser, det kan ikke heller nektes at isolasjonismens synpunkter var pasifistiske. Men isolasjonistene ser på freden først og fremst som De forente staters fred, mens Hull ber om en mer elastisk nøytralitetsordning gjennom hvilken De forente stater kan samarbeide med andre land for å opprettholde freden, for som Hull uttrykker det, De forente stater kan ikke ensidig erklære fred for seg selv alene. I disse og i andre ord kommer han igjen og igjen tilbake til at freden ikke er noe som skal søkes som et privilegium for den enkelte. For ham betyr freden fred mellom folkene. Men han er realist nok til å se at det er noe som en må kjempe for å nå.

Som allerede nevnt tar Hull sterkt tilorde når han berører forholdet til de totalitære stater i Europa og ettersom krigen nærmer seg blir hans tale skarpere og mer intens. Alt i ham, hans rettsind, hans dype humanisme reiser seg mot det han ser av overgrep og brudd på alt det som representerer rettsideene. Men som krigen kommer overdøves hans stemme av Roosevelt som selv trer sterkere fram enn før som leder av De forente staters utenrikspolitikk. Slik måtte det være og det er ikke lett for den som ikke har hatt høve til å komme forholdene inn på livet å vise hvor mye som skyldes Cordell Hull i disse årene. En kan bare etter det lille en vet trekke sine slutninger: Han har satt alle sine krefter inn for å styrke det som kunde slå angrepsmaktene, men han har også arbeidet intenst med de problemer som vilde reise seg når freden kom. Det kommer alt fram i det utkast til de 6 punkter som fastslo de fire stormakters framtidige politikk på konferansen i Moskva i 1943 og etter hva vi nu vet har han i krigens siste tid arbeidet intenst med de problemer som knyttet seg til den nye organisasjon »De forente nasjoner.» Det er hans siste innsats hittil. Selv sier han i det brevet han skriver til Roosevelt da han på grunn av dårlig helse søker avskjed den 21 nov. 1944:

»It is a supreme tragedy to me personally that I am unable to continue making my full contribution to such great international undertakings as the creation of the post-war peace organisation, the solution of the many other problems involved in the promotion of international cooperation, and the final development of a full and complete structure of a world order under law.» Og Roosevelt sier til ham i sitt svar på dette brevet:

»Incidentally, when the organisation of the United Nations is set up, I shall continue to pray that you as the Father of the United Nations may preside over its first session. That has nothing to do with whether you are Secretary of State or not at that time, but should go to you as the one person in all the world who has done the most to make this great plan for peace an effective fact. In so many different ways you have contributed to friendly relations among nations that even though you may not remain in a position of executive administration, you will continue to help the world with your moral guidance.»

De Forente Nasjoners far kaller Roosevelt ham. - Han vil visselig ikke selv si at organisasjonen er hans verk. For ham selv spiller det liten rolle om det er ham eller noen annen som får æren bare idéene vinner fram i virkelighetens verden. For med sin store idealisme har han alltid levet i virkelighetens verden, aldri redd for at den ikke skulde kunne formes etter rettens prinsipper. Rettens prinsipper som i De forente stater kanskje mer enn andre steder er blitt den enkelte manns eie alt fra skoledagene av, har vært ledestjernen, for hans virke, et lov hvor liv og lære har vært ett.

Det er derfor en stor glede for det norske Stortings Nobelkomité å kunne gi fredsprisen for 1945 til denne store amerikaner for hans lange, utrettelige, virke for forståelse mellom folkene.